Tenker seg inn på fotballandslaget

Finansavisen intervjuet meg tidligere i år. Og jeg er ikke et større menneske enn at jeg synes det er veldig kult. Det handler om FIFA-ranking, ME, wordfeud, quiz, skriving og, siden dette egentlig er i sportsbilaget deres, nattorientering. 

Det er lettest å lese ved å åpne bildene i egen fane og trykke på forstørrelsesglasset:

Hvordan blir man romankarakter?

Så du har lyst til å bli romankarakter. Få din plass i litteraturen og la noen andre gjøre hele jobben. Men hvordan går du frem, hvis du ser en forfatter? Viser du flest mulig sider ved deg selv og håper at en fester seg? Eller satser du alt på å gjøre étt sært stunt og overlate resten til fantasien?

Jeg må ha glemt at det blir mørkt tidlig i november. Jeg plyndret automaten i varmestua for kaffe mens det mørknet utenfor. Da jeg skulle hjem var det fortsatt noe lys på det åpne området ved Kikuststua og på bilveien, jeg holdt meg til planen om å fortsette rundt Østre Fyllingen. Men da jeg kom inn på trangere veier ble det dystert. Den fislete lysdioden på sykkelen gjorde lite for meg utover å si 'her er jeg', og det var ingen å si det til, jeg var dypt inne i Nordmarka.

Jeg myste og forsøkte å følge skogsveiene inn i natten, jeg kunne ane hjulsporet som en orm av noe lysere foran meg, men jeg kunne for eksempel ikke skjelne grensen mellom veikanten og skauen. Sikkerheten var ikke helt tipptopp, jeg er det man kaller  'mellom sykkelhjelmer'. Et middels tre hadde veltet på den ene siden av veien, jeg så det aldri, men skvatt da grenene krafset meg på leggen. Kunne vært et tre. Kunne vært en zombie.

I et kryss valgte jeg feil skogsvei, trodde jeg kjente meg igjen, lurte meg selv i flere kilometer, så en innsjø jeg bare ignorerte, men da jeg passerte et kryss et sted hvor det definitivt ikke skulle være kryss innså jeg at jeg hadde syklet meg vill. Jeg tok opp mobilen for å orientere meg, og i det jeg åpnet Google maps gikk den tom for strøm. Scenen var helt til klisjéstadiet satt for klassisk skrekkfilm.

Jeg hadde ant konturene av et veiskilt i krysset, jeg rullet dit og løftet sykkelen opp til skiltet for å lese det med lysdioden: Bjørnholt 4 (umerket vei).

Bjørnholt vet jeg hvor er.  Jeg tok sjansen på den ukjente veien. Jeg jobbet i bukken, syklet så fort jeg torde inn i det usynlige, jeg var kald, sliten og nervøs, jeg ville hjem.

Veien var umerket, all right, men det skiltet ikke fortalte var dette:

Den stopper, av ukjente grunner, midt inne i skauen.

Det visste jeg ikke ennå, men jeg visste at jeg ikke hadde sett noe levende på en halvtime. Så jeg trodde først ikke det jeg så. Veien jeg syklet på hadde to hjulspor, og noe svart dukket opp i begge. En lav, svart flekk som kunne stemme med bikkje i venstre hjulspor, og parallelt, i mitt spor, en mørk høy silhuett. Han hadde ingen form for lys.

Jeg sa 'Hei'.

Etter å ikke ha sett folk på så lenge vil man gjerne høre en stemme. Det er vanligvis gjensidig, så dypt inni marka hilser selv Oslofolk. Dessuten ville jeg hinte om at jeg om kort tid kunne tenke meg å låne et hjulspor.

Han svarte ikke. Han gikk rett mot meg i hjulsporet jeg syklet i, mens det svarte dyret kom luntende i det andre.

Jeg sa 'God dag'.

Fortsatt ingen respons. Det begynte å ligne tindersamtalene mine.

Jeg måtte bremse ned. Han fortsatte som om jeg ikke var der.

Jeg endte opp parkert i hjulsporet to meter foran ham, han raget over meg, hodet mitt var i hans brystkassehøyde, og det var så mørkt at selv på dette holdet ikke kunne skjelne ansiktstrekk. Jeg hadde foten i bakken, jeg tok tak i styret og lempet sykkelen ut i retning den veikanten jeg ikke kunne se.

Jeg kom meg rundt ham. Han vek ikke en tomme. Han sa ikke et ord.

Jeg rakk så vidt å komme meg på veien igjen og få opp farten, så nådde jeg enden av veien. Hvor jeg  innså at jeg måtte snu og at jeg dessuten måtte passere ham igjen. Min begeistring var moderat.

Jeg syklet tilbake, i et hjulspor jeg nå kjente, sikkert tre ganger raskere enn hans tempo. På en blindvei uten sideveier, selv uten synlige stier, bare tett skog på begge sider. Han måtte da komme snart? Nå da? Nå da? WTF?

Jeg syklet hele veien tilbake. Jeg så ham aldri.

DET er en romankarakter.

Lightning Process

For seks år siden tok jeg Lightning Process. Det hender jeg får spørsmål om hvordan det var, typisk fra andre som vurderer å ta LP, og det er viktige spørsmål som jeg bør svare grundig på. Derfor lager jeg denne posten.

Før lightning process.

Første gang jeg havnet på sykehus med ME var under Lillehammer-OL i 1994.  Utover på nittitallet var livet begrenset men jeg kunne delta i studier. De fant ikke ut hva som feilet meg, jeg ble diagnosert med depresjon og gikk over fem år i psykiatri, før vi fant ut at det var ME. Mer om nittitallet mitt: Leger uten Grenser.

Akkurat rundt millenniumsskiftet ble jeg permanent sengeliggende. Jeg tålte ikke lys, lyd, eller mennesker i rommet. Jeg kunne ikke snakke. Jeg var nygift da jeg ble liggende, men var for syk til å snakke med kona i et halvt år. Så da røk ekteskapet og det ble skilsmisse som mine foreldre måtte administrere siden jeg fortsatt knapt kunne snakke eller bevege meg.

Jeg fikk en ett-års antibiotikakur i 2001 som muligens gjorde meg bedre, i hvert fall greide jeg å se litt TV det året. Og lese meg opp på året jeg mistet. Så tok legen min meg av kuren igjen og jeg forsvant tilbake dit jeg var. Det ble det nye seksten måneder med antibiotika uten at jeg kom ‘ut’ av total nulltilstand. Mer om hvordan det var: Annus Horriblis

I april 2003 sa kroppen selv neitakk til mer antibiotika, og etter det ble jeg veldig sakte bedre. Jeg fortsatte å leve det meste av livet i en seng, men kunne se TV. Fra 2005 kunne jeg bruke internett litt, denne bloggen ble født, og fra 2007 kom jeg meg utenfor døra. Jeg blogget om hvordan det var å se igjen verden, om da jeg gikk i butikken for første gang, og om å besøke gravene til de som døde mens jeg var syk. NRK lagde også dokumentar om meg i 2007, her går jeg ute i varmedress om sommeren, for kroppen min produserte ikke særlig varme selv.

Lightning process

Vi hørte om LP, men dette var noe som foregikk i England, så det var langt utenfor min rekkevidde og ikke en realistisk mulighet. I august 2008 kom imidlertid LP-instruktøren Vanessa Cecil, av alle landsbyer i verden, til Trondheim. Det kostet 16.000 kroner å delta på et tredagers kurs, det er hinsides proporsjoner dyrt. Men vi var desperate, så vi prøvde, som vi tidligere hadde prøvd en lang rekke medisiner, akupunktur, psykiatri, homeopati, ergoterapi, fotsoneterapi, tarmskylling, fjerne kvikksølv fra tennene, jeg telte opp en gang og kom til noenogførti behandlinger, prøver eller medikamenter som vi hadde testet, stort sett med null resultat eller forverring. 

Jeg sier ‘vi’, mine foreldre pleide meg i disse årene. Like mye deres sykdom.

Selv om Cecil var i Trondheim, var reisen og det å sitte tre timer i rom med andre langt forbi begrensningene mine. Jeg var for eksempel ikke stand til å sitte i en stol over lengre tid, blodet forsvant fra hodet, for hjertet gjorde ikke jobben sin.

Men det er de vant til, jeg fikk en ligge-løsning på kurset. Jeg blogget dette 57 timer før kurset: Frykten for helbredelsen

Selve kurset:

Lightning Process er en ren mental teknikk. Nesten som å lære et mantra, men med en filosofi rundt, en oppskrift på hvordan du skal tenke og angripe gitte situasjoner. Så må du trene masse, du må oppdra deg selv til nye tenkemønstre, så du må være sjukt motivert. Prisen på LP er avskyelig, men jeg spør meg selv, hvis dette ikke var en greie som kostet det hvite i øyet, men et statlig tilbud som fastlegen hadde skrevet ut, ville jeg vært nok investert i forsøket til at det hadde gått?

De fleste med ME, meg inkludert, opplever ME som en fysisk sykdom. Man kan ikke tenke seg så syk som jeg var. Likevel var det en mental prosess som fikk meg ut. Jeg vet ikke om det gir mening, men jeg tror ikke det er motsetninger, jeg tror det handler om å få den bryteren i kroppen som slår immunsystemet over i rett modus, som for dere andre går automatisk.  

Jeg har tenkt i tusenvis av timer på hva ME er og hvorfor akkurat meg. Jeg vet ikke hvorfor jeg ble syk. Og jeg vet ikke hvorfor jeg ble frisk.

 Etter kurset:

Jeg trengte ligge-løsningen den første timen den første dagen, etter det kunne jeg sitte. Etter kurset andre dag var jeg ikke utslitt, som jeg burde ha vært, jeg gikk en tur i byen. Da kurset var over gikk jeg på fylla for første gang på ni år. Det var kjempekaotisk inni meg, det var ikke som om sykdommen var vips borte, alt jeg gjorde var en kamp, men jeg gjorde det. Det var masse kick og masse vondt. Jeg kom meg igjennom et orienteringsløp på slutten av måneden. Vi sa opp hjemmehjelpene som hadde lagd mat for meg i ni år. På slutten av august dro jeg til Oslo og bodde hos bror min i tre uker, de brukte jeg til å finne leilighet, og deretter flyttet jeg til byen. Jeg begynte å søke jobber i desember, og fikk jobb i Software Innovation i mai 2009. Der ble jeg i fem år.

Stillingsgraden min hos Software Innovation varierte med helsa, mellom 50% og 100%, mest typisk var det 80%. Energimessig var det knalltøft det første året, og lettere etter hvert. Arbeidet var mer slitsomt for meg enn kollegene mine. Kroppen nektet meg å jobbe overtid, jeg kunne ikke plutselig ta en fjortentimersdag, og det er karrierebegrensende. Jeg kom ofte borti ME-følelsen på slutten av arbeidsdagen. Men jeg var produktiv og fungerte bra sosialt. Nå som jeg styrer hverdagen sjøl og kan ta pauser hjemme når jeg trenger dem, er ME praktisk talt ikke en faktor i livet.

Fortsatt er det små fremganger hvert år. Uhyre langsom fremgang virker å være sykdommens normaltilstand. Jeg måtte for eksempel ha med meg tøfler overalt de første årene i Oslo fordi iskulden jeg hadde i hele kroppen fortsatt ikke var gått ut av føttene. En dag innså jeg at jeg hadde sluttet å gå med tøfler, nesten uten å merke det. I år ble jeg i stand til å trene dagen etter forrige trening, før måtte jeg ha to dagers pause etter hver treningstur.

Angsten for tilbakefall, som var lammende svær i starten, er borte. ME er ikke borte, men den er som en tiger som ble plassert i et bur, og buret blir sterkere og sterkere.

Toaletikette II

Så har man altså forbrutt seg mot toaletiketten og må erkjenne sin brøde.

Først, en kort oppsummering av Toaletikette I.

* To menn skal ikke behøve å stå tett ved siden av hverandre foran et pissoir.

* Dette gir seg en del matematiske konsekvenser, som at hvis du er først inn på et toalett og det er et odde antall pissoirer, bør du alltid velge et oddetallspissoir.

Det viser seg at ikke alle leser bloggen min, ihvertfall befant jeg meg nylig atter igjen i klemme mellom en flisvegg og en annen mannekropp.

O er ledig pissoir, og X er opptatt pissoir. Jeg stilte meg forbilledlig opp til venstre, da så det sånn ut:

XOOO

Det kom en herremann inn rett etter meg, og har valget mellom alt dette ledige, men jaggu havnet vi her igjen:

XXOO


Hva er greia, gutter? Hvorfor skjer det aldri på bussen at en broder plasserer seg inntil en annen broder når det fins dobbeltseter ledige, mens på offentlige toaletter skal man til stadighet klynge seg sammen som pingviner i snøstorm?

Jeg kunne konkludert med galskap eller total frigjørelse fra sosiale normer. Men i høyre øyekrok registrerte jeg at han hadde rosa skjorte. Dette ledet, pinlig nok, tankene mine dithen at trekket hans var det første nølende steget på vei mot en vakker dans med nakne kropper i rytmisk harmoni. Det er fordomsfullt, jeg vet, forkastelig, siviløkonomene har gjort så mye for å erobre den rosa fargen, og likevel, jeg kan ikke noe for det, i mitt forskrudde tankelandskap dundret han allerede inn kjøkkeninngangen min i rytmiske støt. Og jeg unner alle gutter den moro de kan oppnå, kanskje spesielt de som vil ha moro med andre gutter, de er jo ikke konkurrenter. Men stilt overfor muligheten til å bli involvert i moroa selv har jeg et Pondusaktig reaksjonsmønster.



Jeg hadde ikke innledet min skyting på skive 1, så jeg la børsa tilbake i bagen og flyttet meg til skive 4:

OXOX

Jeg fullførte mitt ærende, og gikk tilbake til baren. Her fortalte jeg om insidenten til mine venner, men møtte bare fordømmelse. De følger meg på at han har gjort et overtramp, men mitt trekk er også brudd på kutyme. For ved å flytte seg fornærmer man den andre personen.

Selv menn med intimsoner tandre som pupiller er tydelig med meg her, så jeg må bare innrømme at jeg har gjort feil. Beklager til mannen med rosa skjorte.

Det finnes teknikker for å utholde at andre menn nærmest står oppå en mens en skal drenere nyrene, Randall Monroe leter etter mønstre i flisene på veggen, andre lukker øya og tenker på damer. Det er slike trekk man må ty til. Det er det som definerer det vakre i mennesket, vi har vokst fra øye for øye og tann for tann, man skal se gjennom fingrene med andres småfeil og unngå dem selv.

Vi har i denne serien holdt oss til situasjoner som bare gjelder for ett kjønn, men i tilfelle noen av det andre fortsatt henger med, avslutter jeg med litt universiell toaletikette:


Generelt i verden er det sånn at hvis man går inn en dør og en annen person er på vei ut, er det høflig å gi døra et dytt så den holder seg åpen. Sik at din neste slipper å bruke energi på å åpne døra fra scratch. Men hvis denne situasjonen oppstår på et toalett, og personen som er på vei ut kommer rett fra et avlukke, skal man ikke gi døra dette dyttet. Det er å insinuere at 'Ah, jeg ser det nok på deg, du er en sånn som ikke vasker hendene'. Så man må modifisere autorefleksen som alltid dytter til døra, så den kan gjøre unntak for disse situasjonene.

I blant er det helt åpenbart at din neste ikke har tenkt seg innom vasken, men er på vei rett ut i verden med never fulle av festlige småkryp. Og altså helt sikkert skal ut av døra. Det spiller ingen rolle, for dette er en allmengyldig regel: Det er feil å gi toalettdøren et dytt når personen på vei ut ikke kommer fra servanten. Det er et prosjekt du ikke vil støtte.

Plantekonsert

Så har man havnet på enda en plantekonsert. Vi har reist nedover til Berlin for å få med oss Plants and Empire. For dem som ikke har fått det med seg ennå, plantene er altså koblet til forsterkere og så mikses lyden fra forskjellige planter og sendes ut i høytalerne.

Vi kommer tidlig for å sikre oss plasser på første rad. Her har vi et par filosofer fra Hedmark, en kunststudine og en rølerblogger. Danmarks Radio er der også og intervjuer meg på engelsk om mine forventninger før konserten, jeg engelsker med, syns det blir mer eksotisk for dem hvis jeg later som jeg ikke er skandinav, men blir avslørt da jeg må si navnet mitt. 

Geraniumen er i storform og pumper ut de pureste lyder fra start, ren sinus og humus til alle som vil ha. Det lover bra.

Men Hyasinthen virker litt humørløs i dag. Igjen. Det låter ikke harmonisk, surt er kanskje et sterkt ord, men den kommer ikke skikkelig i gang,

Jeg er skikkelig tett på bandet og venter på at det skal oppstå mosh-pit. Samtidig har jeg på meg pene klær og vil ikke ha jord på dem, så det er greit om bandet tar lett på stage-divinga i kveld.

Yuccapalmen er visstnok den mest notoriske på stage-diving, men han er heldigvis på soloturne som oppvarmingsbusk for Björk.

Man merker at bandets tilstedeværelse er høy. Plants and Empire er på nippet til å slå igjennom og få en stor plantekontrakt med et planteselskap. Når det skjer, og du sitter der med godlydene på spotify, kommer jeg for å fortelle deg at de var bedre før.

Bandet starter med hit'en. Den varer en time. Plantemusikk har mye til felles med black metal; det finnes ikke antydning til melodi og det er ganske vondt å høre på.

Etter den første timen er salen i hundre, vi aner at det kan gå mot en legendarisk konsert. Men på scenen er ikke alt som det skal være. Det blir med én låt, ingen ekstranummer. Det viser seg, ikke uventet, at det er hyasinten som har spredd dårlig stemning igjen.

  Denne konserten kommer nok til å blåse liv i debatten om hyasinter egentlig har noe i planteband å gjøre.

Mesterskap i quiz

Innen hvilken sport foregår det største arrangementet i Lakeside Country Club, Frimley Green, Surrey?

Og jeg tenker, jeg kan ikke dette, kan det være snooker? Nei, det ville vært Sheffield. Surrey, Englands gokk, aldri hørt om noen sport som har storstua si der, og jeg er blank igjen, det er klart, jeg har jo aldri vært særlig smart, jeg har satt meg selv sjakkmatt, pugget meg vekk fra det normale uten å nå det briljante, blant vanlige mennesker er jeg en frik, et Trivial Pursuit-monster man må unngå å be hvis man skal ha en hyggelig kveld, mens her på Norgesmesterskapet i quiz er jeg en pinlig kunnskapsløs organisme som i store perioder klarer like mange spørsmål som substansen du har i dusjsluket, snart kommer vakten og sier, Esquil, vi har sett over svarene dine i runde en, og du har dessverre ikke noe her å gjøre. Ser du firkanten på veggen der? Det er utgangsdøren. Nå, Esquil, vet du noe om hvordan man bruker en dør …

Frimley Green.

Jeg pleide å uttale det Firmley. Det tok meg en stund å lære at r’en kom foran i’en. Det falt meg ulogisk. Men seriøst, det kan da ikke være …

Lakeside Country Club.

Lakeside Country Club, sa jeg til Taxisjåføren. Han ba meg om å sette meg i førersetet, på venstre side i bilen, selv satt han i passasjersetet, hendig nok hadde han et ratt, praktisk ordning siden han var taxisjåføren, det er mye av greia med England, de sitter i passasjersetet og kjører.

Jeg skal delta på verdensmesterskapet, forklarte jeg videre.

Jeg kom inn i den ærverdige hallen preget i rødt og brunt, konkurrentene var i ferd med å finne plassene sine, mange av verdens beste utøvere samlet i samme rom.

Jeg fant et bord og tok frem konkurransepennen. Mitt våpen. Så begynte jeg skulingen på konkurrentene.

Tohundreogførti spørsmål sittende. Jeg krotet ned det jeg kunne.

Chris Jones leser opp svarene. Jeg har mine øyeblikk. Jeg er i et rom med bare engelskmenn og en og annen ire og skotte, de andre menneskene som deltar sitter i andre land, og jeg vet om et land hvor ganske mange kan kjenne igjen Prekestolen på et bilde, men akkurat her, akkurat nå, er jeg kongen av Lakeside Country Club. Vunnet mange veem dua, sju, jaha, men Prekestolen har du ikke hørt om, neivel. You don’t have many steep mountains do you, in England. Difficult topic. 

 

På VM i Oslo fyller man ut svarene, hører fasiten og går deretter enten hjem eller på fylla. Her i Lakeside Country Club er det tung organisert post-quizzing mens vi venter på at resultatene skal tikke inn fra Kuala Lumpur og Bandar Seri Begawan. På bildet er vi gang med musikkquiz, vi er delt inn i lag, jeg er blant annet på lag med David Lea som har vært rundt tiendeplass i VM.

David jublet forøvrig høyt da han naglet det tradisjonelle Ole Einar Bjørndalen-spørsmålet. Jeg lettet så vidt på øyelokkene. Skamløs planke. You don’t have many biathletes in England, do you? Difficult topic.

Musikkquizen kjører på og vil oss bare vondt. Skjermen viser spørsmål med fire svaralternativer. Vi må bli enige om hva vi skal svare.

Når vi er enige om svaret trykker David på knappen og vi beveger oss opp og ned på resultatlisten, som også vises på skjermen. Den internasjonale profilen er lagt bort, det er særengelske ting. I England er man for eksempel ganske opptatt av hvem som toppet hitlista deres hver jul. Jeg kan ikke tilby David særlig luftstøtte, og der ute i felten har David heller ikke hovedfokus på kommunikasjon. Laget degenererer til singlequiz med tilskuere som ikke aner hva laget har svart.

Så skal vi leke 15 til 1, samme konsept som det svenske programmet Vem Vet Mest. Vi pælmer spørsmål på hverandre og når du har svart tre feil er du ute. Jeg er ikke noen stor stjerne i muntlig engelsk, jeg er lett tunghørt, og quizmaster har en potet mellom tunga og ganen. Men jeg overlever en stund på rene gjettinger. What number is blblblbblb on the Beaufort blblb, og jeg svarer 12 fordi jeg vet at Beaufort har en skala med tall på og at denne skalaen går til 12. Det er, sykt nok, rett.

Så kommer spørsmålet WjhosiblblblblbTheSimpsonsblblblbl, og jeg ber om å få spørsmålet om igjen, for jeg har sett hver simpsons-episode et par ganger i snitt, så dette skal jeg klare, men spørsmålet er fortsatt WjhoisblblblblblblbTheSimpsonsblblblb. Jeg svarer Marge, svaret er Nelson. Etter de brutale spørsmålene blblblblblbllb og blblblbHöÖlblblbblblbb ryker jeg ut. Men jeg klarte ihvertfall alle spørsmålene jeg skjønte, det gjorde ikke de andre nørdsa.

Jeg er ute og må forlate sirkelen. Den atletiske herren nærmest kamera er "chaser" på Englands versjon av Jaget. Alle de fire jægerne fra ITV var i rommet. Han overlevde lengre enn meg i 15 til 1, men jeg lever lenge på at jeg fikk skalpen hans i selve VM. At han holder frem en hånd betyr at han har en bom til nå.

Finalen i 15 til 1 foregår på scenen, her har du Kevin Ashman, Olav Bjortomt, Pat Gibson og alle de andre kronluringene, flere av dem er kjendiser i England gjennom programmet Eggheads.

Jeg har mimret ferdig, jeg er tilbake i Statens Hus, Trondheim, ikke lenger på VM i quiz men på NM, og Kolden skal lese fasiten for spørsmålet

Innen hvilken sport foregår det største arrangementet i Lakeside Country Club, Frimley Green, Surrey?

Milde skaper, tenker jeg, for et genialt spørsmål det er å putte inn i et quiz-NM. De andre norske reiste ikke til Frimley Green, de beste quizerne i landet kommer til å ryke på et spørsmål hvor svaret er quiz. Jeg ser frem til å legge armen rundt Kolåsæter. You don't know a lot about quiz, do you? Difficult topic.

Kolden melder

Dart.

Darn. Jeg skulle lagt bedre merke til de små hullene i veggene. 

Skyggen i enden av veien

I går kveld satte jeg punktum for boken som jeg må slutte å kalle Kim og Fuzz og begynne å tenke på som Skyggen i enden av veien. Det ble 95581 ord, 227 sider i Word. Det er den lengste teksten jeg har skrevet.

Men det har ikke kommet noe kick, det er hverken opptur eller nedtur men helt flatt, som å rulle i land fra en ferje, en overgang men til samme nivå. Gleden og sorgen ved å være ferdig nuller ut hverandre. Jeg elsker denne boka og har elsket å jobbe med den. Jeg har blitt glad i Kim, Fuzz og Jesper, og har ikke hatt lyst til å slippe dem fra meg.

Idéen kom i mai 2002. Da var jeg syk med ME, jeg kunne ikke snakke, tålte ikke lyd, lys eller berøring og lå kontinuerlig i et mørkt og stille rom. Skyggen i enden av veien flashet inni hodet mitt som film over en måned. Det er kanskje fantasien som oppfører seg annerledes når man blir så syk, men for meg føltes det som at det kom utenfra. Mine egne tanker gikk tregt som lim, en stavelse per hjerteslag, mens denne underlige historien fløt lett gjennom hodet. Jeg har aldri fått en historie på denne måten. Jeg tenkte, det må være noe spesielt med denne. Så jeg tok vare på den.

I 2007, da jeg avsluttet Blodføre, begynte jeg på Skyggen i enden av veien. Jeg skrev 42000 ord frem til 2009. Da stod jeg bom fast. Det skjedde ingenting i fire år.

Jeg hadde en stor, blå plansje, en meter bred og halvannen høy, hvor jeg hadde limt en postit-lapp for hvert kapittel. Den ble liggende oppå skapet mitt, først som min dårlige samvittighet, etterhvert bare som det mest støvete objektet i huset.

I 2013 diskuterte jeg skriving med min kollega Bjørn Stærk. Vi var to bloggere som jobbet i samme softwarebedrift, men mens min skriving hadde totalkoagulert, poppet han ut bloggposter og bøker på fritiden. Jeg fortalte om den halvferdige romanen som lå og støvet ned. Bjørn sa at det har en verdi å avslutte den, helt uansett. Selv om det er for å legge den i en skrivebordsskuff etterpå.


Det endret måten jeg tenkte på. For jeg hadde jo forsøkt å skrive ROMANEN. Jeg tok frem teksten og bladde igjennom den igjen. Det som var usynlig i 2009, da jeg måtte ha en svær blå plansje for å få oversikten over boken, var helt tydelig i 2013. Jeg hadde begynt på en sidehistorie som ikke fantes i originalhistorien fra 2002, om ånden Barron som hadde gått fra kropp til kropp gjennom verdenshistorien i over tusen år. Jeg hadde lagt ned et formidabelt arbeid med research på onde personer gjennom historien, og satt opp 'stamtavle' over menneskene Barron hadde besatt. Barron, og hans gode motpart, skulle forklare hva som skjer med Fuzz. Men Barron var nesten blitt en egen bok, og dessuten mindre troverdig enn resten av historien. Jeg tok ham helt ut, et darling-mord av en dimensjon som ville vært umulig i 2009. Det fjernet proppen. Derfra og til nå har ordene flytt som en liflig vårbekk.

Da jeg var ferdig med førsteutkastet satte jeg Barron inn igjen i et kapittel, som en teori en fange i fengselet har om hva som foregår. Nå ikke som en fasit. Leseren, og jeg også, velger selv om de skal tro på teorien om Barron. Men det er ikke noe annet kapittel i boka som har så mye research bak seg.

Det har vært mye research. Jeg har blant annet vært på isolatet i Ila Landsfengsel, det gjorde inntrykk. Jeg husker også da jeg kjørte tilfeldig forbi en branntomt, og stoppet fordi jeg trengte å beskrive brannruiner. Det var et ektepar der, og de lot meg gå fritt rundt i ruinene da jeg fortalte at jeg skrev bok.

Men deres historie gjorde mye mer inntrykk enn å se branntomta. Det var faren hans som hadde bodd i huset. Faren hadde dødd i brannen. Og politiet mente at han hadde tent på selv, med overlegg. Det hadde vært mye krangling i slekta, og faren var alkoholiker. Det var ikke mye verdier i familien, men de hadde ihvertfall hatt barndomshjemmet. Som faren nå hadde valgt å brenne ned, med seg selv inni, uforsikret. For, slik sønnen oppfattet det, å vise en siste finger til arvingene.

Mens vi snakket kom broren hans med en gjeng arbeidskarer, dialogen vår ble mindre åpen, stemningen generelt trykket til det nivået at det var ubehagelig å være der, og jeg gikk opp til riksveien igjen.

Det er mange harde liv der ute.

Jeg hadde skrevet ca 60.000 ord da jeg meldte meg på semifinalen i Forfatterfight, som hadde bokutgivelse som premie. Den gode responsen jeg fikk i semifinalen var katalyserende på skrivingen min. Før finalen hadde jeg 85.000 ord, og da var boken såpass ferdig at jeg ikke trengte den blå plansjen med postit-lappene lengre. Så jeg klippet opp plansjen og holdt den i hendene under finalen.

 Skyggen i enden av veien kommer i januar 2015.

Trene til Natt-NM

Jeg har meldt meg på Natt-NM 5.september i Trondheim. Og jeg må trene. Jeg må opp på et annet konsentrasjonsnivå enn om dagen.

Natt-NM i hva, spør du og jeg sier at det er quizteknisk svakt av deg, de har ikke NM i nattscrabble eller nattlangrenn eller nattboksing. Det fins bare ett natt-NM.

Etter at du har lagt deg trekker jeg ut i de store skogene. Og for at du ikke skal gå glipp av noe, limer jeg min iPhone til hodelykta og filmer seansen. Skulle bare mangle.

Post 1:




Esquil følger stien fra den røde pilen og klatrer opp på åsryggen inn i posten.



Post 2:




Esquil løper seg rett på skrenten etter stikrysset. Mister sekunder som på det tidspunktet er irriterende men etterhvert blir betydningsløse.



Post 3:



Esquil tryner mildt ut av posten, deretter løper han 180 grader feil når han finner den første stien. Å løpe 180 grader feil er ganske ille, 360 er for eksempel mye bedre.



Begrepet "gratis sti" må kanskje forklares. Det fins en del stæsj som ikke står på kartet men som eksisterer i skogen. Hvis man dumper over en sti som ikke stod på kartet blir veivalget man har tatt bedre enn det så ut som, og da stiger humøret. Man får mer sti enn man betaler for. Trær som har veltet, såkalte vindfall, er i den andre enden av skalaen, de står heller ikke på kartet og kan føkke opp et genialt veivalg fullstendig.

Post 4:

Strekk 4 starter med stigamping, men videoen følger Esquil etter at han tar av fra stien og må gjennom et skikkelig trollterreng. Han passerer mellom skrenten og høydepunktet, og følger skaret nedover mot post 23.




Post 5:



I denne episoden skal Esquil fra post 22 til 53, og holder på å dø av skrekk når han løper seg på en stein som er malt som et monster.



  Post 6:

Esquil skal finne post 55, mister kontakt med stien han løper på og alt går galt. Mye av problemet er at det fins en sti som ikke står på kartet, som går langs flaten under posten. Turorienteringen han er ute på, Oladilten, er så populær at den lager sine egne stier, og det har ikke Esquil skjønt.

 Og hvis du ikke er lei nattorientering etter dette, en av mine mer vellykkede noveller, Nattens Ørn, behandler temaet.

Moving the Wordfeud World Record to 20236

A while ago, I sat a new world record in Wordfeud. 20204 points.

It was beaten by this Danish guy eight days later, with 20210.

This is all I want to say about that:

As usual, we made a short film about it:

Kan Eskil hjelpe Norge til et nytt mesterskap?

Trønderavisa ringte for å mimre i forbindelse med sommerens fotball-VM. Det ble en hyggelig og flatterende artikkel. Den handler om at jeg på nittitallet fant formelen bak FIFA-rankingen, slik at Drillo og jeg kunne samarbeide om å sikre Norge toppseeding. Som vi lyktes med hver gang, men som i ydmykhetens navn kunne skjedd uten meg også.

Jeg fikk med min venn Knut i avisen. Det kan se ut som enda en trønder med avslappet forhold til ansiktsbehåring, men husk da at cupfinale og movember er i samme måned. Dette er en mann med et stort hjerte for kreftsaken.

Artikkelen er antagelig best lesbar hvis du åpner bildene i eget vindu (via høyreklikk), og trykker forstørrelsesglass.