10. november 2014

Lightning Process



For seks år siden tok jeg Lightning Process. Det hender jeg får spørsmål om hvordan det var, typisk fra andre som vurderer å ta LP, og det er viktige spørsmål som jeg bør svare grundig på. Derfor lager jeg denne posten.

Før lightning process.

Første gang jeg havnet på sykehus med ME var under Lillehammer-OL i 1994.  Utover på nittitallet var livet begrenset men jeg kunne delta i studier. De fant ikke ut hva som feilet meg, jeg ble diagnosert med depresjon og gikk over fem år i psykiatri, før vi fant ut at det var ME. Mer om nittitallet mitt: Leger uten Grenser.

Akkurat rundt millenniumsskiftet ble jeg permanent sengeliggende. Jeg tålte ikke lys, lyd, eller mennesker i rommet. Jeg kunne ikke snakke. Jeg var nygift da jeg ble liggende, men var for syk til å snakke med kona i et halvt år. Så da røk ekteskapet og det ble skilsmisse som mine foreldre måtte administrere siden jeg fortsatt knapt kunne snakke eller bevege meg.

Jeg fikk en ett-års antibiotikakur i 2001 som muligens gjorde meg bedre, i hvert fall greide jeg å se litt TV det året. Og lese meg opp på året jeg mistet. Så tok legen min meg av kuren igjen og jeg forsvant tilbake dit jeg var. Det ble det nye seksten måneder med antibiotika uten at jeg kom ‘ut’ av total nulltilstand. Mer om hvordan det var: Annus Horriblis

I april 2003 sa kroppen selv neitakk til mer antibiotika, og etter det ble jeg veldig sakte bedre. Jeg fortsatte å leve det meste av livet i en seng, men kunne se TV. Fra 2005 kunne jeg bruke internett litt, denne bloggen ble født, og fra 2007 kom jeg meg utenfor døra. Jeg blogget om hvordan det var å se igjen verden, om da jeg gikk i butikken for første gang, og om å besøke gravene til de som døde mens jeg var syk. NRK lagde også dokumentar om meg i 2007, her går jeg ute i varmedress om sommeren, for kroppen min produserte ikke særlig varme selv.

Lightning process

Vi hørte om LP, men dette var noe som foregikk i England, så det var langt utenfor min rekkevidde og ikke en realistisk mulighet. I august 2008 kom imidlertid LP-instruktøren Vanessa Cecil, av alle landsbyer i verden, til Trondheim. Det kostet 16.000 kroner å delta på et tredagers kurs, det er hinsides proporsjoner dyrt. Men vi var desperate, så vi prøvde, som vi tidligere hadde prøvd en lang rekke medisiner, akupunktur, psykiatri, homeopati, ergoterapi, fotsoneterapi, tarmskylling, fjerne kvikksølv fra tennene, jeg telte opp en gang og kom til noenogførti behandlinger, prøver eller medikamenter som vi hadde testet, stort sett med null resultat eller forverring. 

Jeg sier ‘vi’, mine foreldre pleide meg i disse årene. Like mye deres sykdom.

Selv om Cecil var i Trondheim, var reisen og det å sitte tre timer i rom med andre langt forbi begrensningene mine. Jeg var for eksempel ikke stand til å sitte i en stol over lengre tid, blodet forsvant fra hodet, for hjertet gjorde ikke jobben sin.

Men det er de vant til, jeg fikk en ligge-løsning på kurset. Jeg blogget dette 57 timer før kurset: Frykten for helbredelsen

Selve kurset:

Lightning Process er en ren mental teknikk. Nesten som å lære et mantra, men med en filosofi rundt, en oppskrift på hvordan du skal tenke og angripe gitte situasjoner. Så må du trene masse, du må oppdra deg selv til nye tenkemønstre, så du må være sjukt motivert. Prisen på LP er avskyelig, men jeg spør meg selv, hvis dette ikke var en greie som kostet det hvite i øyet, men et statlig tilbud som fastlegen hadde skrevet ut, ville jeg vært nok investert i forsøket til at det hadde gått?

De fleste med ME, meg inkludert, opplever ME som en fysisk sykdom. Man kan ikke tenke seg så syk som jeg var. Likevel var det en mental prosess som fikk meg ut. Jeg vet ikke om det gir mening, men jeg tror ikke det er motsetninger, jeg tror det handler om å få den bryteren i kroppen som slår immunsystemet over i rett modus, som for dere andre går automatisk.  

Jeg har tenkt i tusenvis av timer på hva ME er og hvorfor akkurat meg. Jeg vet ikke hvorfor jeg ble syk. Og jeg vet ikke hvorfor jeg ble frisk.

 Etter kurset:

Jeg trengte ligge-løsningen den første timen den første dagen, etter det kunne jeg sitte. Etter kurset andre dag var jeg ikke utslitt, som jeg burde ha vært, jeg gikk en tur i byen. Da kurset var over gikk jeg på fylla for første gang på ni år. Det var kjempekaotisk inni meg, det var ikke som om sykdommen var vips borte, alt jeg gjorde var en kamp, men jeg gjorde det. Det var masse kick og masse vondt. Jeg kom meg igjennom et orienteringsløp på slutten av måneden. Vi sa opp hjemmehjelpene som hadde lagd mat for meg i ni år. På slutten av august dro jeg til Oslo og bodde hos bror min i tre uker, de brukte jeg til å finne leilighet, og deretter flyttet jeg til byen. Jeg begynte å søke jobber i desember, og fikk jobb i Software Innovation i mai 2009. Der ble jeg i fem år.

Stillingsgraden min hos Software Innovation varierte med helsa, mellom 50% og 100%, mest typisk var det 80%. Energimessig var det knalltøft det første året, og lettere etter hvert. Arbeidet var mer slitsomt for meg enn kollegene mine. Kroppen nektet meg å jobbe overtid, jeg kunne ikke plutselig ta en fjortentimersdag, og det er karrierebegrensende. Jeg kom ofte borti ME-følelsen på slutten av arbeidsdagen. Men jeg var produktiv og fungerte bra sosialt. Nå som jeg styrer hverdagen sjøl og kan ta pauser hjemme når jeg trenger dem, er ME praktisk talt ikke en faktor i livet.

Fortsatt er det små fremganger hvert år. Uhyre langsom fremgang virker å være sykdommens normaltilstand. Jeg måtte for eksempel ha med meg tøfler overalt de første årene i Oslo fordi iskulden jeg hadde i hele kroppen fortsatt ikke var gått ut av føttene. En dag innså jeg at jeg hadde sluttet å gå med tøfler, nesten uten å merke det. I år ble jeg i stand til å trene dagen etter forrige trening, før måtte jeg ha to dagers pause etter hver treningstur.

Angsten for tilbakefall, som var lammende svær i starten, er borte. ME er ikke borte, men den er som en tiger som ble plassert i et bur, og buret blir sterkere og sterkere.

Ingen kommentarer: