Så ville skjebnen det slik at jeg fikk bli med Porscheklubben på grisekjøring på Rudskogen.
Dette er My Main Man Loe. Han er kjent for Rølerbloggens lesere fra før, fra historiene om da jeg måtte sleike orienteringsskoene hans, og da jeg nesten knakk bena hans på min første kjøretur.
På vei til banen får jeg kjøre bilen hans så jeg kan bli vant til den før banekjøringen. Det er en markant forskjell å ha Loe som baksetesjåfør og ha mora si, dama si, etc. Det er ikke så mye "Nå må du være forsiktig", "kjører du ikke litt fort nå." Han er riktignok også skuffet over kjøringen, men sier ting som "Du var ikke i nærheten av grensa i den svingen der".
Grensa i den setningen er ikke fartsgrensa, men punktet hvor man mister veigrepet og begynner å hogge trær med fronten.
Baksetesjåfør Loe er også mannen bak det legendariske sitatet "Han tar du". Sagt midt på natten, på en øde trefelts motorvei, da en bil dundret forbi oss i en hemningsløs fart.
Jeg tok han, all right.
Det var en politibil i sivil.
Vi mimrer over den historien på vei til banen. Han begriper ikke at han kan ha sagt det. Og jeg begriper ikke at jeg kan ha gjort det. En del har heldigvis endret seg siden vi var 18.
Men "Han tar du" har overlevd som en running gag, som videoen vil vise.
Dette er bilen. En Porsche 944 som er over tredve år, og derfor ekstra billig å registrere. Biler blir også pensjonister med honnørrabbatt.
Vi har den billigste bilen på banen, men også den langsomste. Nesten alle har Porsche 911 i forskjellige varianter. Turbovariantene går fortest. 911 står i forhold til 944 som Usain Bolt står i forhold til morra di, vi kommer til å være rundingsbøye uansett hvor bra vi kjører.
Gutta sjekker hjultrykk og olje flere gaanger i løpet av en sånn dag. De sier ting som 'det sitter seks bolter der og alle skal alltid være strammet med 81 newton', og diskuterer om 2,3 bar lufttrykk er riktig for nye dekk eller bare gamle.
Det er harde tider for motorsportsentusiaster. Hvordan forsvarer man en hobby som handler om å hurtigoverføre karbo til atmosfæren? Man starter kanskje med "Vi kjører jo ikke SÅ mange runder", "vi står mesteparten av tiden i depot". Etterhvert som man merker at argumentene ikke har grobunn, glir man ut på et langt og smertefullt retorisk skråplan mot mørke statements av typen "Drivhuseffekten er vel ikke egentlig BEVIST, er den?"
Ikke rart om det renner over for noen.
Loe forteller at de fleste i miljøet er generelt positivt innstilte til miljøtiltak, men vil være sterkt negative hvis det kommer restriksjoner som rammer utøvingen av hobbyen deres. Så logisk og så inkonsekvent som det høres ut.
Rudskogen har to punkter hvor man stirrer døden i hvitøyet. Begge består i å dure full pinne ned en bratt bakke og deretter dreie hardt til høyre, noe som gir G-kraft-bonanza i hele bilen. Den første svingen, som jeg markerer på bildet, heter Angsten. Den andre heter Slaktern.
Porschene kjører i max tjue minutter og venter i førti. Men mange
bruker ikke de tjue minuttene, man må holde konsentrasjonen på topp hele
tiden, man blir fort sliten. Loe nøyer seg med åtteminutters-pass.
Førerne er delt inn i tre grupper etter erfaring, gruppene er køene som du så på det første bildet. Loe kjører i den midterste puljen, hvis jeg får låne rattet blir det i nybegynner-puljen.
Loe kjører som engler triller på gummihjul, men er selvkritisk, han har hatt for stor fart, vi hørte skrenselyder i noen svinger. Det koster viktig tid i sammendraget. Man skal ikke være for hard på gassen.
Det sa Göhring også.
Å sitte på ligner på berg-og-dalbane uten høyden. Det er veldig gøy, jeg flirer hele første runde.
Andrefører Esquil tar over. Jeg er nervøs for Slakter'n, Angsten og alle Porsche 911'ene som skal forbi. Men det snur til pur kjøreglede med en gang jeg er på banen. Steike så gøy!
Her er et minutt med videoklipp fra kjøringen, Vi ser Slakter'n flere ganger, det er svingen som starter med Bridgestone-reklamen.
Som videoen viser, med en 944 på Porscheklubben handler det om å bli forbikjørt av 911'er. Jeg fikk passert en siden jeg kjørte nybegynner, Loe som kjørte mye bedre fikk ikke passere noen. Så man føler seg ikke som Schumacher, men det er alt for gøy likevel. I den femte runden i Slakter'n gir jeg jernet. Et enormt trykk havner på vårt venstre bakdekk når jeg vender for å ta oss opp av svingen. Vi hører et gedigent KLONK.
Stemningen har snudd. Moroa er over. Hjemturen går i 30 med varselsblinklys og grusomme lyder fra venstre bakhjul. Loes fokus ligger på skaden og hvor mye kronasj dette ligger an til å bli. Jeg ligger lavt og kjenner igjen følelsen fra i fjor sommer da jeg var kartleser i broderens racerbåt og loset oss trygt og stødig rett på et undervannsskjær.
Hitler delte inn mennesker i kulturskapende, kulturoppholdende og kulturødeleggende. Inndelingen passer nok bedre for voksenleketøy, og jeg er notorisk voksenleketøyødeleggende.
Her har jeg bommet kapitalt på dresskoden. Nålestripet dress og hvitskjorte er IKKE sånn du kler deg på motorsportsstevne i indre Østfold. Det hjelper ikke at det heter Porscheklubben, Indre Østfold trumfer alt, det blir ikke posh, klubben kunne hett Klubben Av Gullbelagte Ferrarier Med Fabergé-egg Som Girspaker, de ville gått kledd slik uansett:
Dette er My Main Man Loe. Han er kjent for Rølerbloggens lesere fra før, fra historiene om da jeg måtte sleike orienteringsskoene hans, og da jeg nesten knakk bena hans på min første kjøretur.
På vei til banen får jeg kjøre bilen hans så jeg kan bli vant til den før banekjøringen. Det er en markant forskjell å ha Loe som baksetesjåfør og ha mora si, dama si, etc. Det er ikke så mye "Nå må du være forsiktig", "kjører du ikke litt fort nå." Han er riktignok også skuffet over kjøringen, men sier ting som "Du var ikke i nærheten av grensa i den svingen der".
Grensa i den setningen er ikke fartsgrensa, men punktet hvor man mister veigrepet og begynner å hogge trær med fronten.
Baksetesjåfør Loe er også mannen bak det legendariske sitatet "Han tar du". Sagt midt på natten, på en øde trefelts motorvei, da en bil dundret forbi oss i en hemningsløs fart.
Jeg tok han, all right.
Det var en politibil i sivil.
Vi mimrer over den historien på vei til banen. Han begriper ikke at han kan ha sagt det. Og jeg begriper ikke at jeg kan ha gjort det. En del har heldigvis endret seg siden vi var 18.
Men "Han tar du" har overlevd som en running gag, som videoen vil vise.
Dette er bilen. En Porsche 944 som er over tredve år, og derfor ekstra billig å registrere. Biler blir også pensjonister med honnørrabbatt.
Vi har den billigste bilen på banen, men også den langsomste. Nesten alle har Porsche 911 i forskjellige varianter. Turbovariantene går fortest. 911 står i forhold til 944 som Usain Bolt står i forhold til morra di, vi kommer til å være rundingsbøye uansett hvor bra vi kjører.
Gutta sjekker hjultrykk og olje flere gaanger i løpet av en sånn dag. De sier ting som 'det sitter seks bolter der og alle skal alltid være strammet med 81 newton', og diskuterer om 2,3 bar lufttrykk er riktig for nye dekk eller bare gamle.
Det er harde tider for motorsportsentusiaster. Hvordan forsvarer man en hobby som handler om å hurtigoverføre karbo til atmosfæren? Man starter kanskje med "Vi kjører jo ikke SÅ mange runder", "vi står mesteparten av tiden i depot". Etterhvert som man merker at argumentene ikke har grobunn, glir man ut på et langt og smertefullt retorisk skråplan mot mørke statements av typen "Drivhuseffekten er vel ikke egentlig BEVIST, er den?"
Ikke rart om det renner over for noen.
Loe forteller at de fleste i miljøet er generelt positivt innstilte til miljøtiltak, men vil være sterkt negative hvis det kommer restriksjoner som rammer utøvingen av hobbyen deres. Så logisk og så inkonsekvent som det høres ut.
Førerne er delt inn i tre grupper etter erfaring, gruppene er køene som du så på det første bildet. Loe kjører i den midterste puljen, hvis jeg får låne rattet blir det i nybegynner-puljen.
Loe kjører som engler triller på gummihjul, men er selvkritisk, han har hatt for stor fart, vi hørte skrenselyder i noen svinger. Det koster viktig tid i sammendraget. Man skal ikke være for hard på gassen.
Det sa Göhring også.
Å sitte på ligner på berg-og-dalbane uten høyden. Det er veldig gøy, jeg flirer hele første runde.
Andrefører Esquil tar over. Jeg er nervøs for Slakter'n, Angsten og alle Porsche 911'ene som skal forbi. Men det snur til pur kjøreglede med en gang jeg er på banen. Steike så gøy!
Her er et minutt med videoklipp fra kjøringen, Vi ser Slakter'n flere ganger, det er svingen som starter med Bridgestone-reklamen.
Som videoen viser, med en 944 på Porscheklubben handler det om å bli forbikjørt av 911'er. Jeg fikk passert en siden jeg kjørte nybegynner, Loe som kjørte mye bedre fikk ikke passere noen. Så man føler seg ikke som Schumacher, men det er alt for gøy likevel. I den femte runden i Slakter'n gir jeg jernet. Et enormt trykk havner på vårt venstre bakdekk når jeg vender for å ta oss opp av svingen. Vi hører et gedigent KLONK.
Stemningen har snudd. Moroa er over. Hjemturen går i 30 med varselsblinklys og grusomme lyder fra venstre bakhjul. Loes fokus ligger på skaden og hvor mye kronasj dette ligger an til å bli. Jeg ligger lavt og kjenner igjen følelsen fra i fjor sommer da jeg var kartleser i broderens racerbåt og loset oss trygt og stødig rett på et undervannsskjær.
Hitler delte inn mennesker i kulturskapende, kulturoppholdende og kulturødeleggende. Inndelingen passer nok bedre for voksenleketøy, og jeg er notorisk voksenleketøyødeleggende.
