1. september 2014

Skyggen i enden av veien

I går kveld satte jeg punktum for boken som jeg må slutte å kalle Kim og Fuzz og begynne å tenke på som Skyggen i enden av veien. Det ble 95581 ord, 227 sider i Word. Det er den lengste teksten jeg har skrevet.

Men det har ikke kommet noe kick, det er hverken opptur eller nedtur men helt flatt, som å rulle i land fra en ferje, en overgang men til samme nivå. Gleden og sorgen ved å være ferdig nuller ut hverandre. Jeg elsker denne boka og har elsket å jobbe med den. Jeg har blitt glad i Kim, Fuzz og Jesper, og har ikke hatt lyst til å slippe dem fra meg.

Idéen kom i mai 2002. Da var jeg syk med ME, jeg kunne ikke snakke, tålte ikke lyd, lys eller berøring og lå kontinuerlig i et mørkt og stille rom. Skyggen i enden av veien flashet inni hodet mitt som film over en måned. Det er kanskje fantasien som oppfører seg annerledes når man blir så syk, men for meg føltes det som at det kom utenfra. Mine egne tanker gikk tregt som lim, en stavelse per hjerteslag, mens denne underlige historien fløt lett gjennom hodet. Jeg har aldri fått en historie på denne måten. Jeg tenkte, det må være noe spesielt med denne. Så jeg tok vare på den.

I 2007, da jeg avsluttet Blodføre, begynte jeg på Skyggen i enden av veienJeg skrev 42000 ord frem til 2009. Da stod jeg bom fast. Det skjedde ingenting i fire år.

Jeg hadde en stor, blå plansje, en meter bred og halvannen høy, hvor jeg hadde limt en postit-lapp for hvert kapittel. Den ble liggende oppå skapet mitt, først som min dårlige samvittighet, etterhvert bare som det mest støvete objektet i huset.

I 2013 diskuterte jeg skriving med min kollega Bjørn Stærk. Vi var to bloggere som jobbet i samme softwarebedrift, men mens min skriving hadde totalkoagulert, poppet han ut bloggposter og bøker på fritiden. Jeg fortalte om den halvferdige romanen som lå og støvet ned. Bjørn sa at det har en verdi å avslutte den, helt uansett. Selv om det er for å legge den i en skrivebordsskuff etterpå.


Det endret måten jeg tenkte på. For jeg hadde jo forsøkt å skrive ROMANEN. Jeg tok frem teksten og bladde igjennom den igjen. Det som var usynlig i 2009, da jeg måtte ha en svær blå plansje for å få oversikten over boken, var helt tydelig i 2013. Jeg hadde begynt på en sidehistorie som ikke fantes i originalhistorien fra 2002, om ånden Barron som hadde gått fra kropp til kropp gjennom verdenshistorien i over tusen år. Jeg hadde lagt ned et formidabelt arbeid med research på onde personer gjennom historien, og satt opp 'stamtavle' over menneskene Barron hadde besatt. Barron, og hans gode motpart, skulle forklare hva som skjer med Fuzz. Men Barron var nesten blitt en egen bok, og dessuten mindre troverdig enn resten av historien. Jeg tok ham helt ut, et darling-mord av en dimensjon som ville vært umulig i 2009. Det fjernet proppen. Derfra og til nå har ordene flytt som en liflig vårbekk.

Da jeg var ferdig med førsteutkastet satte jeg Barron inn igjen i et kapittel, som en teori en fange i fengselet har om hva som foregår. Nå ikke som en fasit. Leseren, og jeg også, velger selv om de skal tro på teorien om Barron. Men det er ikke noe annet kapittel i boka som har så mye research bak seg.

Det har vært mye research. Jeg har blant annet vært på isolatet i Ila Landsfengsel, det gjorde inntrykk. Jeg husker også da jeg kjørte tilfeldig forbi en branntomt, og stoppet fordi jeg trengte å beskrive brannruiner. Det var et ektepar der, og de lot meg gå fritt rundt i ruinene da jeg fortalte at jeg skrev bok.

Men deres historie gjorde mye mer inntrykk enn å se branntomta. Det var faren hans som hadde bodd i huset. Faren hadde dødd i brannen. Og politiet mente at han hadde tent på selv, med overlegg. Det hadde vært mye krangling i slekta, og faren var alkoholiker. Det var ikke mye verdier i familien, men de hadde ihvertfall hatt barndomshjemmet. Som faren nå hadde valgt å brenne ned, med seg selv inni, uforsikret. For, slik sønnen oppfattet det, å vise en siste finger til arvingene.

Mens vi snakket kom broren hans med en gjeng arbeidskarer, dialogen vår ble mindre åpen, stemningen generelt trykket til det nivået at det var ubehagelig å være der, og jeg gikk opp til riksveien igjen.

Det er mange harde liv der ute.

Jeg hadde skrevet ca 60.000 ord da jeg meldte meg på semifinalen i Forfatterfight, som hadde bokutgivelse som premie. Den gode responsen jeg fikk i semifinalen var katalyserende på skrivingen min. Før finalen hadde jeg 85.000 ord, og da var boken såpass ferdig at jeg ikke trengte den blå plansjen med postit-lappene lengre. Så jeg klippet opp plansjen og holdt den i hendene under finalen.



 Skyggen i enden av veien kommer i januar 2015.



8 kommentarer:

Karen sa...

Nå gleder jeg meg virkelig til å lese boken din!

Esquil sa...

Bra :) Jeg gleder meg også.

Ann-Mari sa...

Spennende å få historien bak! Hvis bildene i innlegget er faktiske coverforslag, heier jeg på nr.3, alternativt nr.1 :)

fka Beamer sa...

Jeg ønsket lykke til, heier på cover nr 1 og lurer på om kanskje oppklippet blå plansje/post it's kunne ha blitt lagt ut på bloggen som en teaser?

vandahl sa...

Jeg kan bruke enkelte html-tagger står det. La oss se....

Pøh, det virket ikke...

Interessant dette, visste ikke at du skrev en teologibok?

Neida, blir moro å se den i HANDELEN!

Esquil sa...

Er også spent på hvordan en ateist vil motta historien. Dette er ikke på noen måte knyttet opp til noen religion eller teologi, men for å like fortellingen må man kanskje være åpen for at det fins noe mer mellom himmel og jord enn det man kan greie å trykke opp i nesen. Eller kanskje man ikke må det.

Unknown sa...

Høres ut som en bra bok. Mulig å få et utdrag?

Unknown sa...

Interessant for jeg er ateist.. men er spent likevel. Lurer i tillegg på om du er interessert i å hjelpe meg med en selvbiografi jeg må få skrevet som absolutt har med religion å gjøre? Mvh Female-dove :)