For orienteringsnerder. En nærtitt på dagens O-løp.
Og du kan si, morsomt, Esquil, virkelig festlig, men kom igjen og vis oss det egentlige åttendestrekket.
Du føler kanskje at du ikke ser noe bra veivalg, det er fordi det finnes ikke, valgene er middelalderske torturkamre, polonese på glødende kull, apokalypsens fire bitreste mustanger, mephisto på syretripp, og man vurderer seriøst å trekke veivalget utenfor kartkanten fordi det umulig kan finnes noe verre der ute.
Man kan bare håpe at grøntfeltene kommer med aprilrabatt, noen trær som ikke har slått ut i full mundur ennå, og så trekker man seg gjennom det grønnøyde djevelskapen og lar bartrærne perforere sin myke, ubesudlede vinterhud, til man oppdager at det er myrbunnen som kommer med aprilbonus i stedet.
Man overdoser før eller siden på nålestikk og iskald myrslush, og blir tvunget oppover, gjennom gaupeterrenget, til man når den gapende sultne kanten av juvet, ser rett ned og forsøker å gjette hva som venter der nede, og spør seg om hva er mest verdt, poeng i sammendraget eller livet, og man går kjapt over det eksistensielle regnskapet, mange år har gått og man har jo ikke greid å bli rockestjerne akkurat, og det kommer til å ryke viktig tid hvis man ikke kaster seg utfor stupet, men man feiger likevel ut, trekker halen mellom bena og lusker ned for å få mer grisebank av grøntfeltet.
Og man tenker ut aktiviteter man heller kunne tenke seg å brukt kvelden til, som å flå seg selv med en sløv ostehøvel, ha fest med plumbopønsj, studere dyrelivet sittende naken i maurtue, og man tenker at når selv ikke disse festlige aktivitetene har slått an blant ungdommen, hvilken sjanse har egentlig orienteringssporten.
Da jeg kom i mål måtte jeg gå til kartbunkene for å sjekke om dette virkelig var en løype de ga til alle, eller om det var trykkfeil eller prank. Der stod, noe overraskende, gjenferdene av doktor Mengele og den spanske storinkvisitøren Thomas de Torquemada bøyd over kartene. Jeg gikk så nær at jeg hørte hva de sa
Jeg gadd ikke høre mer, jeg dro hjem, og guttungen stod foran speilet og åndset igjen.
Så det er positive bieffekter av å ha slitt seg gjennom dette åttendestrekket, og for fremtiden, uansett hva som er forklaringen, har jeg et trumfkort når dama ser kloremerker over hele ryggen min og brøler
Og du kan si, morsomt, Esquil, virkelig festlig, men kom igjen og vis oss det egentlige åttendestrekket.
Du føler kanskje at du ikke ser noe bra veivalg, det er fordi det finnes ikke, valgene er middelalderske torturkamre, polonese på glødende kull, apokalypsens fire bitreste mustanger, mephisto på syretripp, og man vurderer seriøst å trekke veivalget utenfor kartkanten fordi det umulig kan finnes noe verre der ute.
Man kan bare håpe at grøntfeltene kommer med aprilrabatt, noen trær som ikke har slått ut i full mundur ennå, og så trekker man seg gjennom det grønnøyde djevelskapen og lar bartrærne perforere sin myke, ubesudlede vinterhud, til man oppdager at det er myrbunnen som kommer med aprilbonus i stedet.
Man overdoser før eller siden på nålestikk og iskald myrslush, og blir tvunget oppover, gjennom gaupeterrenget, til man når den gapende sultne kanten av juvet, ser rett ned og forsøker å gjette hva som venter der nede, og spør seg om hva er mest verdt, poeng i sammendraget eller livet, og man går kjapt over det eksistensielle regnskapet, mange år har gått og man har jo ikke greid å bli rockestjerne akkurat, og det kommer til å ryke viktig tid hvis man ikke kaster seg utfor stupet, men man feiger likevel ut, trekker halen mellom bena og lusker ned for å få mer grisebank av grøntfeltet.
Og man tenker ut aktiviteter man heller kunne tenke seg å brukt kvelden til, som å flå seg selv med en sløv ostehøvel, ha fest med plumbopønsj, studere dyrelivet sittende naken i maurtue, og man tenker at når selv ikke disse festlige aktivitetene har slått an blant ungdommen, hvilken sjanse har egentlig orienteringssporten.
Da jeg kom i mål måtte jeg gå til kartbunkene for å sjekke om dette virkelig var en løype de ga til alle, eller om det var trykkfeil eller prank. Der stod, noe overraskende, gjenferdene av doktor Mengele og den spanske storinkvisitøren Thomas de Torquemada bøyd over kartene. Jeg gikk så nær at jeg hørte hva de sa
- ... ingen mulighet, fantastisk, offeret har absolutt ingen mulighet til å unnslippe sin grusomme skjebne, sa Mengele.
- Nei ...*snufs*
- Men Thomas, hvorfor gråter du?
- *snufs* det er så ubegripelig vakkert …
Jeg gadd ikke høre mer, jeg dro hjem, og guttungen stod foran speilet og åndset igjen.
- Slutt å skjær grimaser, du kan bli sånn, brølte jeg til ormelarven
- Næhei
- Hvis du ikke slutter kommer draugen og tar deg.
- Næhei
- Nøkken, Hufsa, Darth Vader, Donald Trump
- Næhei. næhei, næhei, fins ikke.
- OKDA, MØKKAUNGE, DETTE FINS! DETTE GJØR MENNESKER MOT HVERANDRE I DIN LEVETID:
- VRÆÆÆÆÆL
- Det stemmer. Og neste gang du åndser skal du gjennom selv.
Så det er positive bieffekter av å ha slitt seg gjennom dette åttendestrekket, og for fremtiden, uansett hva som er forklaringen, har jeg et trumfkort når dama ser kloremerker over hele ryggen min og brøler
- Vis meg det kåte skitne ludderet så jeg kan rive ut øynene hennes og trykke dem ned i halsen på henne!
- Ja, kjære. Selvfølgelig, kjære.
- Oi. Stakkars mannen min! Vil du ha en pils!
1 kommentar:
Fantastisk! (som alltid)
Legg inn en kommentar