19. september 2018

Den tentative avlivningen av Esquil


Jeg kjørte på en skogsvei, i skumringen, og du kan si, hva er spesielt med det, for det har jo du gjort en del tusen ganger uten at du trenger å informere internettet om det,  men denne kritikken din faller på steingrunn, for det har jeg også, det er ikke det som er greia her, la meg fortelle historien nå da, djeeezz.

Skumring altså, trær og asfalt, og brått ser jeg for mitt indre øye et dyr, mørkt grått, løpe ut fra den høyre siden, rett foran bilen, og dette skjer meg, ikke ofte, men noen få ganger i tiåret, jeg ser ting, som å drømme, bare våken, av og til veldig tydelig men alltid distinkt forskjellig fra å faktisk se ting gjennom øyet, jeg vet at tingene jeg ser ikke er virkelige. Jeg har snakket om det før, da jeg nesten døde, hvordan jeg ‘så’ erfaringsbilder fra livet mitt, liggende i hauger oppå hverandre. Denne gangen var jeg ikke syk i det hele tatt, alt var fint, men jeg ‘så’ tydelig et dyr løpe ut fra høyre side av veien.

Jeg roet ned bilen, eller, unnlot å øke farten, man blir jo minnet på at noe kan skje, selv om dette bare er tegneseriehodet mitt på tomgang.

Cirka ti sekunder senere løp et dyr ut fra høyre veikant. Mørkt, gråaktig, noe lysere bak på stjerten, ikke til å skille fra dyret jeg 'så' inni hodet. Men nå altså i virkeligheten, og dyret passerte foran bilen min, men i god avstand foran. Dyret pilte inn i skogen på den andre siden. Ikke vet jeg hva det var, det hadde størrelse og fart som en hund, men det oppførte seg som et villdyr, så, mest syntes jeg det lignet en en ulv, men mer sannsynlig var det et lite dyr i hjorteslekten farget grått av skumringen.

Uansett, veldig likt det jeg ‘så’ inni hodet.

Og jeg tenker, WTF er dette, er jeg synsk nå, var det noe som forsøkte å advare meg, reddet denne åpenbaringen livet til dyret, men nei, det gjorde jo ikke det, det var bare noen sekunder mellom visjonen og den faktiske hendelsen, og dyret var så langt foran støtfangeren at jeg måtte ha gasset dugelig på om det skulle blitt en krasj. Jeg kunne påberopt englevakt og alskens, men jeg er ikke i tvil om at dyret ville ha overlevd den kvelden uansett hva jeg så inne i hodet mitt.

Likevel. Man blir jo en del satt ut. Jeg har aldri før sett en ting noen sekunder før den skjer. Men jeg så det jeg så, skal jeg ljuge om det for å virke normal, nei, for vi lever i tolerante tider, broder, ihvertfall later vi som om vi er tolerante, og når prinsessen din kan starte engleskole kan da vel jeg ha lov å se et løpende dyr inni hodet et sekund? Uansett. Jeg gjorde det, og merksnodig var det.

Jeg ble shaky, kjørte videre, men hadde fått en del å prosessere, og det gikk ikke veldig radig unna. Jeg kom fra Svartskog og nærmet meg bebyggelsen ved Kolbotn, nordover langs Gamle Mossevei, vest for Gjersjøen, der veien skifter navn til Ljansbrukveien. Før man kommer til bebyggelsen gjør veien en slags dobbel sving, som en kamelrygg med to pukler, og da jeg kom ut på denne strekningen, i den første svingen, så jeg to par billykter i den andre svingen. Åpenbart en forbikjøring på gang, men den hadde akkurat startet, lysene på den raske bilen var bak lysene på den langsommere. Bilene var ikke langt unna, og det selvfølgelige nå var at han som hadde startet på forbikjøring skulle hogge inn bremsene, for det var over førerkort dristig å gjøre det uten biler til stede. Nå som jeg hadde entret scenen var det galskap.

Men han bakket ikke, han var batshit crazy, kjørte på, og jeg kjente et streif av den samme følelsen som man får av komikk, for det er så uventet og uvirkelig, at han fortsetter å gi gass i mitt kjørefelt, front mot front rett mot meg, jeg har sett forutsigbar adferd i så mange år og så skjer noe helt annet, usedvanlig festlig du, om det ikke var for at jeg var i akutt livsfare, jeg hogg inn bremsene og vrengte bilen av veien og ut på veiskulderen, grøfta og skogen var tett på, jeg hadde nada spillerom, og jeg hadde gjort det jeg hadde å gjøre, bremsen var helt inn, og jeg ventet på dommen, front mot front eller ikke, og jeg rakk å kjenne på at jeg kunne dø her og nå, og jeg var overrasket, rammen var så ordinær, skogen, veien, det var ikke sånn jeg så for meg slutten.

Den tredje involverte billisten stod også på bremsene, og takk for det. Gærningen smatt inn mellom støtfangerne våre, ikke mange metrene foran min, og fortsatte villmannsferden.

Det er det soleklart mest hasardiøse jeg har sett i det kvarte århundret jeg har hatt førerkort. Det var virkelig ikke en dristig forbikjøring, det var langt forbi det, langt forbi hasardiøst, langt og godt og bastant inn i suicidalt. Et menneske som ønsker å leve kjører ikke sånn.

Ljansbrukveien. Den fortsetter, blir til riksvei 155, skifter navn til Ljabruveien, hvor det tar av en vei til Bjørndal, vi er kommet en drøy kilometer unna nå, i retningen jeg kjørte, og i dette krysset, bare noen uker senere, skjedde en frontkollisjon. En døde. En ble kritisk skadd.

Visjonen fikk meg til å roe ned. Da jeg kom inn på denne strekningen hadde jeg lavere fart enn jeg ellers ville hatt. 

Hadde jeg kjørt som jeg vanligvis pleier, ville jeg dødd.



 .

1 kommentar:

Jesper sa...

Jøss, for en historie. Så begge hendelsene skjedde på samme kjøreturen? jeg har selv opplevd hallusinasjoner pga. søvnmangel, sånt skjer av og til etter døgning, hvor hjernen ikke er helt ved sine fulle fem. Så min tolkning av opplevelsen med dyret er at det er slags glitch i hjernen, kanskje pga. tretthet eller annet, som f.eks. snur om på rekkefølgen av disse to minnene... Noe sånt kanskje. Hjernen works in mysterious ways.

https://www.youtube.com/watch?v=pwaWilO_Pig

PS Er det ingen som leser, enn si kommenterer, blogger lenger?