Da Brisk ble født

Hei Brisk!

Dette handler om dagen du ble født. Og jeg vet at du var der sjøl, men det er jo ikke sikkert at du husker alt.

Det startet den 27. mars 2019, klokken 7 om morgenen, og for oss er klokken 7 veldig tidlig, det er vel strengt tatt midt på natta. Mamma fikk rier, som er perioder med smerter i underlivet, det er kroppen som begynner å presse deg ut.

Og så gikk vannet noen timer etterpå og jeg ringte til sykehuset, mamma ville komme dit fortest mulig. Vi hadde en anelse om at du skulle komme de neste dagene, det er sånt som far kan si ut fra hvordan fuglene flyr, hvordan skyene ser ut i horisonten og hva jordmødrene sier om terminen, så vi hadde pakket, det stod to bagger med trusebluser til deg klart i gangen. Mor har gått bananas på internett og kjøpt hundreogfemtisju trusebluser til deg, selv om du bruker hver trusebluse bare en gang kommer du ikke til å rekke å bruke alle før du vokser ut av dem.

Vi kjørte til sykehuset, det var min jobb å kjøre, og dette var en kjøretur jeg hadde tenkt mye på og helst ville at skulle gå bra. Mor hadde rier hvert femte minutt i passasjersetet.

I den siste rundkjøringen rett før sykehuset kom det en trailer inn fra siden. Det gikk også et par skoleklasser over fotgjengerfeltet bak rundkjøringen, så trailersjåføren hadde konkludert med at jeg uansett måtte stoppe for skoleklassen, og at det derfor passet fint for alle, og kanskje særlig han, at han brøt vikeplikten og kjørte inn i rundkjøringen.

Begge kjørte rett mot det samme punktet, vi i mammas lille Peugeot og han i en gedigen trailer. Det sammenstøtet ville vi ha merket. Men både jeg og han hogg in bremsene. Vi stoppet, ble sittende og glane på hverandre, og så spottet jeg skoleklassene og viftet han frem. Og i stedet for å takke for at jeg avstod fra min forkjørsrett, satt denne illeluktende gjørmedyret av en trailersjåfør og ristet på hodet gjennom rundkjøringa. Dette møkkamennesket, dette slimete ormekrypet kjørte en tjue tonns semitrailer rett mot kroppen til en gravid kvinne i rier rett foran fødestua, og ristet til alt overmål på hodet da vi ikke umiddelbart stoppet bilen og lot ham gjennomføre lovbruddet sitt. Trykkokeren i hodet nådde rød sone og instinktet mitt sa meg at jeg skulle følge etter dette utskuddet i samfunnet, kjøre etter ham til han gikk tom for bensin, få ham ut av førerhuset, gjerne etter håret, feste et hundehalsbånd på ham, lenke ham til bakken slik at hodet var helt nedi grusen og rektum høyeste punkt på kroppen, deretter anskaffe en tung ståløse fra en beholder av flyende nitrogen som jeg kunne dunke mot testiklene hans. Blytungt iskaldt metall mot testiklene om og om igjen til han hadde hostet opp alle unnskyldningers mor.

Jeg overstyrte dette instinktet. Og jeg kunne latt som det var i stoisk ro denne viktige dagen, men jeg overstyrer egentlig alltid instinktet mitt mot å slå kalde ståløser mot genitialene til folk. Far er litt feig sånn. Det gjorde i det minste at jeg fikk oss trygt frem til fødestuen, i stedet for at mor måtte føde deg i en veikant foran en kuet yrkessjåfør.

På fødestuen fortsatte riene i en uhyggelig mengde timer. Jordmødrene og sykepleierne gikk av og på av skiftene sine, og alle som skulle av skiftet skulle sjekke åpningen, og alle nye pleiere skulle inn og sjekke åpningen, leger og overleger skulle inn og sjekke åpningen, alle som gikk tilfeldig forbi i gangen skulle inn og sjekke åpningen, jeg mistenker at noen der ute solgte billetter. Pappa kan styre sin begeistring for at mamma har vaginal trafikk, men igjen overstyrte jeg alt og forholdt meg rolig.

Kroppen til mor gjorde seg helt klar, men du ville ikke ut, du ‘fant ikke utgangen’, som en jordmor formulerte det. Mor mente at dette var o-teknisk svakt av deg og et tegn på at du ikke blir særlig til orienteringsløper. Det sier mamma fordi hun heller vil at du skal bli bassist i sortmetallband. Jeg mener at orienteringsteknikere skal slippe å bli dømt på det de gjør uten kart og kompass.

Etter tjuesju timer med tortur av mora di bestemte overlegen seg for å avslutte lidelsene med et keisersnitt. Så du ble operert ut. Mamma var nå helt utslitt, og hun er dessuten ikke så glad i å bli operert, så det kom noen tårer. Vi satt bak et grønt forheng for vi ville ikke se på operasjonen, men det gikk fort, og det første vi merket av deg var lyden av at du vrælte.

Det var magisk.

En pleier bar deg frem til oss så vi kunne hilse på deg, og mamma fortsatte jo bare på gråtingen, bare at nå gråt hun av glede, det så helt likt ut. Hun lå på ryggen og tårene kunne ikke renne nedover, de samlet seg så det ble en liten dam innerst på øyet. Du gråt jo også, og jeg ble så rørt og det var så store følelser at jeg begynte å gråte, dermed startet vår lille familie med at alle sammen gråt.

Mamma hang fast i en del ledninger, så det ble jeg som fikk æren av å klippe navlestrengen din. Og du gråt deg gjennom det. Så sang jeg referenget fra «Bilde ta’n Ivers» for deg. Det hadde jeg gjort mange ganger gjennom svangerskapet, inn i magen. Bortsett fra å indoktrinere deg til rosenborgpatriotisme, ville jeg at du skulle kjenne igjen sangen når du kom ut. Og det tror jeg du gjorde. For du sluttet å gråte. Du var tre minutter gammel og det var første gangen i livet ditt at du ikke gråt.

De sier at alle synes ens eget barn er vakrest i verden. Det må jeg si, gutt, da jeg så deg første gang, jeg følte ikke det, og jeg ble litt redd, er det meg det er noe galt med, for la oss være åpne om det,  du så jo ikke ut. Du hadde et veldig langt hode, mye som hodet til ET. Fingrene og tærne var blålilla og generelt var det mye blått, lilla og rødt. Jeg trodde det kanskje var noe galt med deg.

Det viser seg at alle nyfødte får dette alienhodet. Det tok ikke mange timer før du normaliserte deg og faktisk ble verdens fineste unge.

Pleierne ville vite hva du skulle hete. Og hvis du hadde vært indianer skulle jeg hentet navnet ditt fra omgivelsene. I indianerstammer funker det sånn at hvis far har observert noe uvanlig i naturen, for eksempel en sittende okse, den dagen sønnen ble født, er det et omen på at sønnen skal hete Sitting Bull. Så det er bra at vi ikke er indianere. For da hadde du hett Nedrige Patetiske Trailersjåførkryp.

I stedet fulgte vi norsk navnetradisjon, eller kanskje ingen tradisjon, for jeg ville at du skulle ha et fornavn som ingen andre har. Jeg kom opp med masse forslag, som Flytebørge og Flodbørge og Plastgeir og Fleinpuck, men mor nektet. Hun foreslo i stedet Brisk, som høres mye mer ut som et navn enn alle forslagene mine til sammen. Så da ble det det.

Mamma har en del bra humor og en del dårlig. En av de dårligste vitsene til mamma kommer typisk når hun lager mat til meg, da gjør hun ikke det av kjærlighet eller for å sementere quindens undertrykte plass i samfunnet, nei hun gjør det av samme grunn som en minkfarmer fôrer minkene sine, en dag skal hun flå meg og lage seg en lue av rumpeskinnet mitt. Når dette legges sammen med at mamma ser mye på seriemorder-dokumentarer, så er det ikke så behagelig å høre på for pappa. Han har prøvd å få mamma til å slutte, men da slår det inn noe som heter Streisand-effekten, hvis du forsøker å sensurere noen, så øker de volumet.

Men, takk skal du ha. Du ville jo ikke ut, så mamma fikk keisersnitt, som er en operasjon i magen, og det fører til at hun har skikkelig vondt når hun ler. Og det er jo synd på mamma, hun er en helt som gikk igjennom så mye for å føde deg, så jeg forsøker å holde det nødvendige gravalvoret. Bortsett fra, selvfølgelig, at jeg iblant sjekker hvor godt rumpeskinnet mitt er blitt til å holde på varmen. Dette er mammas kjernehumor, så da må mamma le, som utløser intense, velfortjente smerter, og det gir god utdannelse for mamma. 

Jeg har følt kjærlighet før men enten som en følelse som vokser gradvis ut av en forelskelse, eller kjærlighet som man har med seg fra man er liten. Dette var kjærlighet som bare blir slått på, BOOM.  Det er litt av en trøkk. Litt av en lykkerus. Jeg kommer til å elske deg alltid, jeg har ikke noe valg. Jeg håper at du blir god og ikke vond å elske.