Snakker mer med Claude og ChatGPT enn jeg snakker med kone og barn, brenner tokens som om de kan råtne, prøver å finne en nisje mens vi ennå har en edge, piler rundt som en rotte på jakt etter en sprekk i veggen, før alle som ikke kan programmering oppdager at det nå tar en halv time å lage et spill, tre kvarter å lage en app. Kjører i hundre ut av Hiroshima, biter tennene sammen, venter på trykkbølgen.
Faget mitt er annihilert, eksterminert, pulverisert, utryddet, ingen langsom død dette, ikke som hesteskopusherne da bilen gradvis tok over, faget programmering går Chicxulub-style ut av historien, vår ellevte september er overstått og hvis du ikke ser slutten klart og tydelig er det på grunn av den tykke røyken som dekker ground zero.Fra min far for førti år siden ga meg en Amstrad uten operativsystem, via algoritmer og datastrukturer på sivingstudiet, systemering og operativsystemer, LISP og genetiske algoritmer på hovedfaget i kunstig intelligens, et dusin programmeringsspråk og deretter sytten år i bransjen, har jeg foredlet mine evner til å programmere, lært meg lukten av bøggen så den tar minutter å knekke og ikke hele arbeidsdager, lært meg hvilken boks de har slått av i Bangalore når jeg sitter på IT Fornebu og får intetsigende feilmeldinger som Object reference not set, lært meg å lukte lunta når datasettene inneholder mye 127 eller 32767. Boom shakalaka skjer Claude Fable, sayonara til førti års erfaring, stoler mer på fable enn meg selv. Bøyer meg i støvet, legger ned mine våpen, kommer aldri til å programmere igjen.
Og hvis du er programmerer og tenker, nå overdriver du litt, jeg koder fulltid fem dager i uka, så sier jeg, velsigne deg kjære kollega, du er Bruce Willis i Sixth Sense, du vandrer Jorden og vet ikke at du er stein død.
Vi kan fortsatt bli promptjockeys, det er jobb igjen til noen få prosent av oss, så kan vi copy-paste kravspeks og bugmeldinger fra mailboksen over til claude og late som om vi fortsatt gjør en jobb mens vi teller dager til pensjonsalder og venter på bølgen av whizkids som har vokst opp med verktøyet.
Hvis faget overlever noen år, hvis du i 2030 finner reliktbestander av programmerere, lever vi av skrekkhistorier og worst case scenarioer, for vi er gode på å skremme dere andre, husk Y2K, gud bedre som vi storkoste oss, det ligger syke penger i å fore dere med skrekkhistorier og worst case scenarioer. Per i dag går det hundreogførtifire på dusinet av folk som tjener på å snakke ned AI. Cashe inn frem til sjefen skjønner at på samme måte som Claude nå programmerer bedre enn oss kan Claude også bygge bedre sikkerhet enn oss.
I see dead people.
Så hva føler jeg nå da, som faget mitt er borte, fullblown luddisme, Rage against the machine?
Nope.
Jeg er medskyldig, forsøkte å skyte meg selv i foten, men bommet. For et kvart århundre siden gikk jeg noen av skrittene inn en av blindveiene så andre slapp å gå den. Da jeg skulle vurdere fordypning innen AI-studiet lå nevrale nettverk der som et mulig, men lite fristende valg, det hadde skjedd lite siden åttitallet, fagfeltet virket stendødt, liket hadde begynt å lukte. Utover i århundret begynte de nevrale nettverkene å røre på seg, det viste seg at det var bare å pakke på med heftigere hardware, så begynte liket å sprelle, reise seg og vakle rundt som et Frankensteins monster. Oppå det forbedret Google i 2017 metoden med noe som heter transformere, for å trimme Google Translate. Google siktet bedre enn meg da de skjøt seg selv i foten, transformerne la grunnlaget for ChatGPT og de andre store språkmodellene, som ikke bare har fintet Google Translate ut over sidelinjen og opp i pølseboden, snart er det å google noe like anakronistisk som det lille floppydisk-symbolet vi trykker for å lagre.
Vi lever i ville tider, siden 1349 har ingenting gått så kjapt frem i å endre verden. Folk bruker tid på å diskutere om dette er noe vi vil ha. Som om vi har stemmerett i en forsamling som kan velge det bort. Dette kan ikke stoppes. Hvis noen slår på bremsen kjører konkurrentene takknemlig på videre. Vi i Norge kan gjøre mindre enn ingenting med utviklingen, det er uinteressant hva vi skulle mene om hvorvidt vi vil ha det, dette skjer. For å sitere Grok, Adapt or get left behind.
Jeg er glad jeg ikke er nitten nå, søker på universitet og skal velge retning, med tidsinnstilte bomber under hvert fag. Enda gladere for at jeg ikke er 25 og nettopp ferdig med mastergrad i informatikk.
Det mangler ikke på teorier om AI-fremtiden. Noen bruker energi på scenarioer hvor datamaskinene tar over verden. Jeg tror at uansett hvor mange chips og transistorer du pakker inn i en brødrister er den fortsatt en brødrister, AI er fortsatt dataprogrammer, rekkene av 0 og 1 kommer ikke til å utvikle egen bevissthet eller vilje. AI overlatt til seg selv er ufarlig, den agerer innen rammene som menneskene setter, hvis den tilsynelatende går utenfor er det noen som har føkka opp rammene. Og idioti, vådeskudd og friendly fire kan jo skje. AI er også et kraftig våpen i hendene på en menneskevilje som vil noe helt annet enn deg, men da er det den viljen som er problemet ditt, ikke verktøyet, hvis noen skriver et anonymt trusselbrev er ikke problemet at det fins penn og papir. Jeg ligger ikke våken og tenker på om en maksimalt ond leder forbereder seg til å ødelegge verden med AI, det valget har vært tilgjengelig lenge, vi lever i en verden med atombomber.
Jeg tror AI vil gjøre verden til et bedre sted.
Og jeg elsker det som skjer.
