Maaemo Restaurant

Her en dag skulle vi på mcDonalds. Men så var det så lang kø.

Vi dumpet istedet innom Maaemos, som er en ganske ny restaurant på Grønland. Bare enda en gjennomsnitts Grønlandsrestaurant med internasjonale kelnere. Det eneste som skiller den fra de andre er at det er den eneste restauranten i Norge med to stjerner i Michelinguiden, og den eneste i Nordens historie som har gått direkte til to stjerner.

Jeg hadde tatt med meg dommerstanden fra Wordfeud League of Honour. I flere år har de lenset unna juksemakere som man tømmer et synkende skip for vann. Båten flyter ennå og brukerne har donert nok til en ganske stor kebab på hver. Disse menneskene fortjener litt mat i magen.

Dessuten var det på tide å få fôret Ruth, som tar vare på alle i ligaen som får problemer med et eller annet.

Jeg startet med å bestille fire store döner kebab. Det beste til meg og mine venner. Men det hadde de ikke. Ikke hadde de Shawarma heller. Skandale. Hva tenker de på, de som deler ut sånne Michelinstjerner.

Det fins bare ett valg på Maaemos når det kommer til mat, du skal igjennom hele menyen. Menyen var denne kvelden på 10 retter. Når det gjelder drikke kan du velge mellom alkofri meny eller alkomeny.

Ti retter var et understatement fra menyens side. Nærmest for en intern spøk å regne. Måltidet hadde mange mellomretter som ikke hadde egen vin til, og ikke var funnet verdig til å stå på menyen. Totalt ble det 26 retter. Ja du leste rett. Vi spiste en fokkings tjueseksretters middag.

Da blir hver rett veldig liten. Her for eksempel, har vi fått kråkebolle, hentet opp av Roderick Sloan. Det som skal spises er det lille oransje som ligger oppi kråkebollen, resten er for å sette stemningen.

Selv dette greide de å få til å smake godt. Kråkebolle smaker veldig av sjø.

Stemningen steg tidlig. Jeg satt faktisk og gliste hele kvelden.

Kelnerne styrte showet, det ligner mer på teater enn på restaurant. Du tilkaller aldri kelnerne, de følger med og kjører på, de serverer neste rett og neste vin uten at du har bedt om det. Du må spise mer i restaurantens tempo enn i ditt, men det er greit, disse folka kjenner deg og vet bedre enn deg selv hvordan du vil ha det. Og, skal man gjennom 26 retter kan de ikke stå og vente på at kundene pjatter seg ferdige. 

Vi scoret en tidlig rømmegrøt, det som ser ut som kanel er bittesmå baconbiter av reinsdyrhjerte. Fortsatt hadde vi ikke kommet til den egentlige menyen, restauranten bare lekte seg litt.

Så fulgte en mikroopplevelse av andebryst, og oppi disse kjeglene er det kyllinglever.

Her har vi fått en suppeasjett av det mindre praktiske slaget. Nederste etasje er til pynt, øverste har en østers oppi, og den ble rett før inntak dynket av kelneren med en grønn guffe lagd av dill og blåskjell, som til min milde overraskelse smakte himmel og englesang. (*)

(*) Blåskjellsasuen altså. Kelneren vet jeg ikke hvordan smaker.

En tynn skive kjempegulrot som hadde ligget nedgravd i bakken i ett år og som kokken hadde brukt hele dagen på å koke. Muligens deretter beintråkket av tibetanske masurkadansende dvergmunker med nyvaskede poter smakssatt med fjelltimian. Åkkesom var den myk som fløyel. 

Midt på bordet lå en urørt kjempegulrot til pynt, du skimter den bak vinglasset.  Koselig at de bar inn en uskadd versjon av maten så vi kunne se på det vi åt, men jeg grudde meg til villsvinet.

 Endelig var vi ferdig med oppvarmingen og kommet til rett én på menyen.

Sjøkreps fra Frøya kokt i årsgammal gran og glasert i granolje. På en seng av granbar og tørris, selvfølgelig, som det meste av maten jeg eter.

Denne krabaten smakte hensynsløst godt. Og særlig sammen med vinen. (Saint-Aubin 1. cru Clos de la Chateniere Hubert Lamy 2010.) Man sier jo at visse viner passer til en viss mat, men jeg har aldri helt skjønt det der, jeg kan drikke rødt til fesk og hvitt til kjøtt uten at dagen blir ødelagt, jeg. Men her, kjære leser, her skjønner tilogmed en gastronomipygmé at 1+1=3. Kveldens vinner.

Rett # 3, surdeigbrød av hvete og emmer. Servert med smør. Jsvendsen likes.

Brent løk og fenalår, i midten ser du et vaktelegg tilberedt i beinmarg. Ikke helt sikker på hvor i verden det er lov å snappe eggene til vaktelen, men gildet foregår i nabohuset til politihuset, så vi er sikkert innenfor loven. Ihvertfall innenfor Magnus Lagabøtes landslov av 1274. 

Pandakjøttet fikk jeg ikke lov å ta bilder av, men det var usaklig mørt og saftig. Ikke rart at den arten sliter.

Tuller. 

TULLER!

Vinen kom i små glass, vi skulle tross alt igjennom 11-12 viner og øller og være i stand til å gå ut på egne ben etterpå. 

Ost fra Eggen Gårdsysteri med syltet sort trompetsopp.

Den eldste vinen var en Mas Amiel 1980 som hadde taklet tredveårskrisa helt greit. 

En konflikt oppstod. Svendsen forlangte ketsjup. Kelneren truet med å skyte seg. 

Mens dette pågikk stakk jeg for å utforske fasilitetene.

På toalettet stod en mann ulastelig antrukket i en hvit Armanidress av årets modell. Jeg skjønte først ikke greia, han bare stod der.  Men da jeg var ferdig oppdaget jeg at det ikke fantes toalettpapir. Man tørket av seg på dressen hans. Så brant han opp dressen i peisen og skiftet til ny dress før neste gjest kom.

Tuller.

 TULLER!

Grillet agurk og fjorårets aller ypperste gaukesyrer servert med melk som har blitt godvenn med pepperrot.

Frossen brunost med plommer og saltet karamell.

Seriøst! FROSSEN BRUNOST!

Brunost tatt til flytende nitrogen-nivå. Lite igjen av konsistensen, mye søtere i smaken.

Kokken sjøl presenterer en av dessertene. Her går det i dansk, ellers har det vært norsk med finsk aksent, fransk aksent og engelsk. De ansatte er plukket fra hele Europa, fra øverste hylle, mye slik man setter sammen de beste fotballagene.

Råvarene plukkes også fra selvsamme øverste hylle, og siden den øverste hyllen ligger så høyt at man ikke kan se opp på den, tar man iblant feil og tilbereder en kokk.

Tuller.

TULLER!

Flytende vaffel på en stein av stein.

Tjueseks retter fortært, selskapet er mette og lykkelige. Over Oslo by har natten senket seg. Barcode glinser i mørket. Et sted fra bukselommen, cirka der lommeboken ligger, hører jeg stille gråt.

Neo-plastisisme for kjøkken

Smerten.

Hans E. Hansen, aka Emil Nolde, 1911 

Du kan ikke forestille deg smerten som kunstmalerne følte mens 1800-tallet gled over i 1900-tallet. De hadde valgt, ofte var de tilogmed født inn i, en profesjon som har gitt høystatus i århundrer. Rembrandt, Rubens, Michelangelo, Boticelli og gjengen ble digre på eksakte representasjoner av virkeligheten, ble underholdt av konger og paver og veltet seg i pupper og lår. Så kom daguerreotypien, kalotypien, fotografiet, verden kunne overføres til 2D med et klikk på en maskin, og brått satt kunstnerne fattige, survet og kuttet av seg ørene.

Et nytt tre vokser opp ved siden av det gamle. Det gamle må kroke og vri seg for å få lys. Det er på tide å finne på noe nytt.

Smerten.

Du kan ikke forestille deg smerten som interiørarkitektene følte mens 1900-tallet gled over i 2000-tallet. En gang var et spekter av farger og et artilleri av festlige tapeter aktuelle for å innrede et rom. Så kom realityprogrammer på TV hvor målet var å selge et hus dyrest mulig. Meglerne lærte menneskeheten at hvis du skal få krøstet kroner ut av huset, må alle veggene være hvite. Nå lever interiørarkitektene i en tid hvor alle skal ha hvite vegger. "Kan jeg få foreslå en frekk kremgul farge på denne veggen? Ikke det nei. Bare en liten stripe inni hjørnet? Ikke? En prikk, vær så snill, en liten kremgughuhul prikk?"

Smerten.

Piet Mondriaan, aka Piet Mondrian, 1914

Du kan ikke forestille deg smerten som Piet Mondrian bar på. Født inn i en malerfamilie i Amsterdam på slutten av 1800-tallet lærte han seg å male som Rembrandt av sin onkel. Han kopierte virkeligheten nesten like godt som et fotoapparat kunne gjøre. Nesten, og dyrere. Piet malte som Rembrant, gikk kunstakademier,  malte som Rembrant, flyttet til Paris, malte som Rembrandt. Piet gikk gjennom lag av smerte, fiklet med øreflippen, kvesset kniven, så tenkte han, screw this.

Piet valgte å gi blanke i hva han så gjennom øynene, og startet å uttrykke det som kom innenfra. Diehard Ekspresjonisme. Han samlet et kunstnerkollektiv, De Stijl. Det viste seg at det Mondrian hadde inni seg var firkanter i primærfarger, adskilt av svarte streker. Han kalte det Neo-plastisisme.

Smerten.

Du kan ikke forestille deg smerten jeg bar på, jeg som bor i et moderne hus på starten av 2000-tallet, hver eneste vegg i hele huset er hvit og har alltid vært hvit, til og med skapene er hvite, hyllene, lampene, alt så blankt, kommersielt og motstandsløst at hvis megleren ringer klokken tre på natten og brøler ESQUIL VI MÅ SELGE, er jeg klar.

Men hva med MEG da? Jeg bor her! Kan ikke en mann velge farge på sine egne vegger? Smerten vokste, fylte rommet, strakk seg frem i tid, strakk seg bakover, koblet seg til smerte som har vært og smerte som skal bli, en bro av smerte materialiserte seg og strakte seg gjennom århundrene, igjen stod en mann i Oslo by skjælvende av angst og følte et stort uendelig skrik gjennom naturen. I et blaff husket jeg en dude jeg traff høyt oppe i trappene på New Yorks Guggenheim.

Piet Mondrian.

Neo-plastisisme ON. 

For å ta seg vekk fra det hvite må man starte med å male den hvite veggen sin hvit. Det virker ved første øyekast kontraproduktivt, men dette er som homeopati og orientering. I homeopati tar man bittelitt av det vonde som skal fordrives. Og alle de mest geniale veivalgene i orienteringshistorien har startet med å løpe i motsatt retning av posten man skal til.(*)  

Det hvite kalles grunning, det er en seig hvitmaling man legger for at malingen som kommer senere skal sitte. 

(*) Det er forøvrig også sånn alle de minst geniale veivalgene starter.

Man trenger rektangler i primærfarger. Det er ikke så vanskelig, bare legg malingen jevnt og pent, og for å legge den jevnt bruker man en rull som dette:

Du kjøper en slik hvit rull for hver farge du skal legge. Rengjør rullen grundig etter bruk og la den stå på høykant mens den tørker. Gjør du ikke det holder den seg ikke helt sylinderformet, malingen legger seg ujevnt, Mondrian roterer i graven, businesskontakter snur i døra, kone og unger flytter ut, du blir fattig og ensom, du har ikke noe å leve for, visner hen og dør, og det tar fire månader før de finner deg, halvt oppspist av insekter, liggende i fosterstilling foran din skammelige, patetiske, nederdrektige tolkning av Mondrian. Så vask rullene skikkelig.

Man kan ta av skapdørene og male i kontrollerte omgivelser. Jeg lot dem stort sett stå på, for å kunne være i touch med helheten i verket, for å kunne ha verket rundt meg på alle kanter, for å kunne smelte sammen med skapdører, pensler og De Stijl og gå opp i et lokalt plastisistisk nirvana.

Og mest fordi jeg er for lat til å demontere kjøkkenet mitt.

Mange tror at en mann som gjør dette med kjøkkenet sitt er en mann som ikke har noe å tape. Det er feil. Jeg har masse å tape.

EY! Vær litt grei da. Jeg jobbet lenge med vitsen.

 Å få stripene rette var ikke så lett. Jeg trodde det holdt å gjøre millimeternøyaktige målinger, legge tapen snorrett, og kline maling oppå.

Men da siver malingen inn under tapen og lager en ujevn strek.

Trikset er derfor å først male rødt oppå rødt, slik at det røde kan sive inn under tapen og tette igjen hullene. Deretter legger du det svarte.

Dette lager en helt genial rett strek, og tar dessuten så lang tid at tapen får festet seg skikkelig, slik at når du river den av river du også av malingen du la aller først.

Det er en evig kamp med elementene, du må grunne, la det tørke, legge den første fargen, la den tørke, legge tapen rett, male kjapt oppå med den første fargen, legge den andre fargen nesten før den første har rukket å tørke, men ikke mens den er så våt at den misfarger det nye fargelaget. Deretter river du tapen av umiddelbart etter den svarte streken er malt, i nitti graders vinkel på underlaget.

Blant lure trekk man kan gjøre er å legge lokket på gulvet med smørsiden opp ...

Deretter legge seg på gulvet selv for å male gult på gult.

Slik får man grå hår i hodet før tiden.

Penslene til et slikt prosjekt må man skaffe fra to steder, en del grovmalingspensler fra malingbøtte-pusjeren, og en del kunstmalerutstyr fra et sted som selger lerrett til kunstnerspirer.

Maling renner, maling drypper, maling legger seg på vasken, på gulvet, under avisene, på mine beste skjorter og bukser, maling siver inn i drømmene, jeg som ikke har noen kjent form for kroppsvarme i føttene velger likevel å male barbeint slik at jeg kan kjenne om den seige gugga er under føttene, slik at jeg kan stoppe meg selv fra å tråkke flere prikker over parketten, kjøkkenet kan ikke brukes, alle middager spises ute, brød, skjærefjøl og brødkniv ligger på stuebordet, oppvasken står innimellom malebøttene og koppene har matrester og maling på seg, og sånn har det vært i ukevis, jeg har ny jobb, prosjektet går med sneglefart, jeg skjønner godt at ekteskap ryker på oppussing, hadde jeg hatt samboer ville hun ha kaldkvelt meg forlengst. 

Men noe får jeg igjen.

Der borte begynner Verket å tre frem. 

Det er der inne et sted. 

Grafer mot forholdisme #4

Grafer mot forholdisme #3

Grafer mot forholdisme #2

Grafer mot forholdisme

I det norske språket brukes "i forhold til" alt for mye.

"I forhold til" er et sammenlignende utsagn. Hvis du finner denne i en setning, skal det finnes to størrelser i setningen som kan sammelignes. Og hvis størrelser kan sammenlignes, lar det seg gjøre å tegne en graf over dem. Mitt prosjekt er å tegne de grafene.

Eksempler på gyldig bruk av "i forhold til":

Tidligere har det vært en lav andel arbeidsledige i Stokke i forhold til resten av landet

OK, så, hvordan blir det i en graf?

Ser fornuftig ut.

Joker er en dyr butikk i forhold til konkurrentene

Ser fortsatt fornuftig ut. Fremdeles har vi med sammenlignbare størrelser å gjøre.

Jeg er veldig positiv i forhold til å bli stortingspresident

Man kan anta at Olemic Thommesen her erstatter preposisjonen "til" med "i forhold til". 

Men dette er jo en mann som skal innta Norges høyeste stilling etter kongen, vi må anta at han mener det han sier. Og da er det lov å se for seg en slik graf:

Det er nå blitt min oppgave å tegne disse grafene.

Jeg har forøvrig stor forståelse for at feilen gjøres. Jeg er også en tildigere "i forhold til"-misbruker. For min egen del fant jeg ut at mine gale "i forhold til" stort sett alltid kan erstattes med "med hensyn til". Det fører ikke nødvendigvis til stor formuleringskunst, det fins oftest et bedre valg, men det lar meg produsere korrekte setninger i snakketempo. Så når jeg nå røler avgårde og smella styrer rett mot et "i forhold til"-overtramp, kan jeg, istedet for å stoppe opp i samtalen og tenke ut korrekt preposisjon, bare slenge inn et "med hensyn til" og bable videre.

For videre fordypning, her er språkrådets sider om forholdisme.

Grafer mot forholdisme #1