Quizolympiaden

Det har nettopp vært quiz-VM, og jeg har blitt nummer 25 i geografi-kategorien. Det er jeg kjempefornøyd med, det deltar nesten 3k folk. Men jeg førte ikke inn svaret på to spørsmål jeg kunne ("Jylland", og at verdens lengste grense er mellom USA og Canada), så jeg blåste en topp ti-plassering. Sånn er quiz, det er alltid noe å rive seg i håret av etterpå.

I fjor deltok jeg på den første quiz-olympiaden i Athen, der ble jeg nummer 35 i geografi. Her er spørsmålene og mine resonnement og svar. Ivar Areklett og jeg trente sammen med Drillo før OL, og han ville ha rapport. Så teksten er originalt skrevet til Drillo, og dels til meg selv, men jeg legger den ut her også, selv om dette er smaaaaalt.

1.       Jeg drar bare vag kjensel på bynavnet Dougana, men omgitt av Italia, da er det jo Vatikanstaten eller San Marino. Vatikanstaten har sånn rundt 1000 innbyggere og er altså ikke medlem av Europarådet. Så da er det San Marino. (1 av 1)

2.       Jeg kjenner denne byen gjennom bloggeren Elise, som hadde bloggenicket Minneapolise. Så jeg tenker på henne for å dra frem bynavnet. (2 av 2)

3.       Jeg kjenner ikke til Mona-passasjen, men vi skal ha en av øyene som ligger tett inntil Puerto Rico. På den ene siden er store Hispanola, på den andre siden starter de amerikanske jomfruøyene, men før dem er det en øy jeg vet jeg ikke kan navnet på. Så da er det greit, jeg må svare Hispanola. (3 av 3).

4.       Og der var plankene over. Vi skal ha en bydel i Shaghai. Jeg er tynn der.

Det ser ut som vi kan sette sammen navnet av elvens navn og himmelretningen øst. Mange av provinsene i kina har navn etter himmelretninger, jeg vet at Hubei betyr nor ford elven Hu, så bei er nord. Hunan betyr sør for, så nan er sør. Øst og vest er verre, men provinsene i vest har mye xi i seg, og i øst, hva har vi der, ihvertfall Jiangdong. Og jiang går vel igjen på flere østlige provinser. Så jeg går for at jiang er øst.

Vi skal sikkert ikke ha med hele elvenavnet, Jianghuangpu høres før langt ut. Jeg plukker korrekt ut pu av elvenavnet, men plukker ut feil del av Jiangdong, og svarer Jiangpu.

Jeg glipper prinsippet jeg burde ha sett, med at himmelretningen oftest står bakerst i navnet. Det er altså dong som er øst, og svaret er Pudong. (3 av 4).

5.       En variant av dette spørsmålet har jeg sett ganske nylig, på Quizdan. Jeg lot meg overraske av at alle lagene bommet. Zambia og Zimbabwe. (4 av 5)

6.       Det første jeg tenker er at Aupori høres maori ut, og at vi skal til Nordøya på New Zealand. Hadde jeg sett at det fulgte et bilde med spørsmålet hadde jeg kjent den igjen og ført svaret rett inn. Men jeg ser ikke bildet, og jeg tenker, hvis det er maori kan det jo like gjerne være Sørøya i samme nasjon, det blir 50/50, jeg må finne noe annet, er ikke også stedsnavnene på Hawaii vokaltunge? Men der er det også flere aktuelle, jeg føler at svaret for min del blir loddtrekning uansett, bruker ikke mer tid og svarer Hawaii.

Det er altså Nordøya, den nest mest irriterende bommen i quien. (4 av 6)

7.       Det motsatte av Maghreb på arabisk. Jeg har ingenting å resonnere på, alt for tynn arabiskkunnskap. Jeg svarer orienten, som i hvert fall er et ord som er knyttet til ordet øst, men jeg ville ikke satt mye penger på det.

Svaret er Mashriq. (4 av 7)

8.       Verdens sjuende største ørken bør man jo kjenne, men disse ørknene er diffuse og vanskelig definerbare, de glir over i hverandre og er ikke avgrensbare. Jeg vet at deccanplatået dekker mye av India, så jeg svarer Deccan desert.

Svaret er Thar. Det aner meg at mange av konkurrentene thar poeng her. (4 av 8)

9.       Jeg værer at spørsmålslagerne har onde hensikter, og tenker, hva er det Russland bare så vidt grenser til, jeg kommer ganske fort på den 16 kilometer lange grensen mellom Russland og Nord-Korea. Resten av Nord-Koreas nordgrense er mot Kina. Bingo, tid spart. (5 av 9)

10.   Gresk øy. Ikke min sterkeste side. Vi kan se bildet i farger på skjermen i quizrommet og det er en blå kuppel på hvitt hus der, det minner om Santorini. Jeg svarer dette.

Svaret, Syros, er ukjent for meg, jeg var sjanseløs og er glad det ikke er en av de mest kjente. (5 av 10)

11.   Dette har jeg aldri hørt om. At en polsk-ukrainsk region deler navn med en spansk, nesten litt utrolig når man tenker på hvor ulike språkene er. Men jeg vet jo at Katalonia i Spania og Götaland i Sverige er i opprinnelse det samme ordet, goternes land, og jeg tenker at det er denne effekten igjen, goterne gjorde seg jo også gjeldende i østeuropa, faktisk folkevandret de gotiske stammene som havnet i Katalonia trolig fra Norden via Ukraina.

Jeg svarer Katalonia og tror at jeg har et goth svar.

Jeg er på jordet. Svaret er Galicia. (5 av 11)

12.   Jeg tenker at Alaska er full av store øyer. Men ville trodd de har den største også. Til jeg tenker på hovedøyen på Hawaii, som kanskje er den som slår dem alle. Den eneste Alaska-øyen jeg kan navnet på er Kodiak, jeg pleide å snuse noe som het Kodiak i militæret. Så jeg er nødt til å svare det. Bra for meg, kodiak er rett. (6 av 12)

13.   Landet som betyr Øst øst, dette spørsmålet har jeg hørt før, og jeg kan fyre et gratis poeng fra ryggmargen. Svaret er Øst-Timor. (7 av 13)

14.   Mauritius er utenfor Magadaskar og Socotra utenfor Afrikas Horn, begge i det Indiske hav,  spørsmålet føles så enkelt at jeg lurer på om det er en felle, men finner ikke noe annet fornuftig svar. (8 av 14)

15.   Havnebyen til Perth heter Fermantle, mener jeg. Det viser seg at det skrives Fremantle. Jeg har byttet om to bokstaver og frykter at det blir null poeng, men situasjonen er dekket av reglene, man har lov å bytte om to bokstaver hvis ordet er over seks bokstaver, uttalen ikke endres betydelig og det nye ordet man lager ikke er en annen by. (9 av 15)

 

16.       Jeg har hatt spørsmålet før, og lært det av å bomme på det. Favela. (10 av 16)

17.       Jeg starter med å legge merke til de franske liljene. Vi ser en båt, og jeg vil først anta en fransk havneby, men i det jeg tenker på Paris ringer det en svak bjelle. Jeg tror jeg har reflektert over det før, at det er ikke havet, det er Seinen. (11 av 17)

18.       Dette har jeg lært av å tegne Nord-Amerika, både Columbia og Snake river er grenseelver mellom delstater oppi det strøket. Jeg satser på at de to elvene møtes, og det var ikke det dummeste jeg kunne gjøre. (12 av 18)

19.       Dette spørsmålet hopper jeg over, og gjenoppdager når det er ett minutt igjen. Jeg oppfatter kjapt at vi skal ha en nordlig russisk by og at det ikke er Murmansk, så jeg fyrer av Arkhangelsk uten å detaljlese spørsmålet. Byen som var rett svar, Norilsk, har jeg hørt om, ved å skrive Blodføre i 2007, men det er umulig å vite om jeg ville falt ned på det med bedre tidsdisponering. (12 av 19)

20.       Enda et spørsmål som rammes av tidsnød. En øy i Themsen. Så hyggelig for våre engelske konkurrenter. Jeg er rimelig sikker på at jeg ikke kan noen øyer i Themsen, jeg kroter kjapt ned Isle of Wright. Svaret er Isle of Sheppey, så det ville ikke blitt poeng om jeg hadde resten av livet som tenketid og ti tusen gjett. (12 av 20)

21.       En canyon i Sør-Afrika der altså. Kunnskapen min er veldig tynn på canyons,  jeg tar navn fra et fjell jeg kan i samme område og svarer Ntelyana.

Vi har med Blyde River Canyon å gjøre. (12 av 21)

22.       Dette er irriterende, jeg ferierte i Almeria i tre uker i sommer og da var det dette havet vi svømte i. Men jeg klarer ikke huske at jeg noensinne har lært noe navn på det.

Det viser seg å være Alboran-sjøen. (12 av 22)

23.       Her tenker jeg Ekvatorial-Guinea med en gang. Jeg har hatt spørsmålet før. Men på det tidspunktet har jeg god til, jeg tenker jeg skal tilbake hit og tenke igjennom afrikakartet, kvalitetssikre.

Plutselig sier de at det er et minutt igjen og jeg da oppdager at jeg ikke har lest spørsmålene 19 og 20. Jeg fører aldri inn noe svar her.

Svaret er Ekvatorial-Guinea. (12 av 23)

Uproft av meg, jeg skulle hatt bedre kontroll på tiden. Så man reiser tvers over hele Europa for å sulle vekk poeng på denne måten.

24.       Tenker først Yellowstone, så Yosemite, og svarer Yosemite, men er ikke komfortabel med svaret, jeg mener Yosemite er større enn 600 km2.

På flyplassen hadde jeg spurt Ivar i treningsspørsmålene hans, og et av dem handler om at mormonerne i Utah fikk døpt om en nasjonalpark til Zion. Det var dagen før quizen. Men Zion er allerede ute av hodet.

Det er verre for Ivar, som også bommer. (12 av 24)

25.   Jeg vet ikke om andre indiske fjell enn Kanchenjunga, og det er 800 meter høyere enn dette. Jeg surner og er uenig i spørsmålet, jeg har hørt at det var Chimborazo som var regnet som verdens høyeste fjell i denne perioden. Spørs vel hvem du spør.

Svaret er Nanda Devi.

Det er en tung periode av quizen. (12 av 25)

26.       Tenker først på kaldera, som er det en sammensunket vukan heter, men det de beskriver er en ringformet øy, og det kalles jo atoll. Jeg svarer atoll og får endelig et poeng igjen. (13 av 26)

27.       Det er to slike, Ceuta og Melilla, og eg aner ikke hvem av dem som ikke grenser til sjøen. Men jeg mener å ha hørt at marokkanere som vil til Europa oversvømmer Ceuta, og det er kanskje mer rasjonelt hvis den byen har sjøgrense. Så jeg går for Melilla. Det er rett. (14 av 27)

28.       Her kan jeg ikke engang begynne å resonnere. Jeg vet jeg ikke kan det. Jeg svarer det nærmeste stedsnavnet jeg kan, Koussi, tatt fra fjellet Emi Koussi i nord-Tsjad.

Svaret er Aouzou (14 av 28)

29.       Her surner jeg av spørsmålet, siden jeg har pugget inn nest største by i alle verdens land uten å ha hørt om Mixco og Villa Nueva. Det er åpenbart forsteder til hovedstaden som ethvert vettugt menneske ville regnet som en del av den. Spørsmålet er litt som, to av de største byene i dette landet er Groruddalen og Sandvika, hvilket land.

Jeg gjør litt matematikk på landets størrelse ut fra bystørrelsen, kommer til at det trolig er mellom 15 og 23 mill, og sannsynligvis i Latinamerika. Da passer Guatemala bra, og jeg liker det også siden det grenser til Mexico, slik at Mixco stemmer med navnetradisjon i området.

Jeg er såpass furten på spørsmålet at jeg ikke engang blir glad da jeg hører at svaret mitt stemmer. Spørsmålet skulle vært, i hvilket land er Quetzaltenango den nest største byen. (15 av 29)

30.       Jeg blir lykkelig i et halvt sekund i det jeg skjønner at spørsmålet er om Queen Charlotte Island, til jeg skjønner at de er ute etter det nye navnet på øygruppen. Jeg kan da ikke noe nytt navn. Det aner meg at navnet er på urbefolkningens språk, for det er den politiske trenden for tiden å revertere stedsnavnene, Denali, Nunavut, Iquialit. Men det gjør det bare vanskeligere å gjette.

Haida Gwaii (15 av 30)

31.       Jeg har lest mye om Srebrenica, og der ble folkegruppen så vidt jeg husker omtalt som Bosnik. Det viser seg at svaret er Bosniak. Jeg blir først rettet til null poeng, men legger inn en anke, og får poenget. (16 av 31)

32.       Her tenker jeg at staten Innsbruck ligger i, den tynne panhandelen vest i Østerrike, åpenbart grenser til begge. Jeg lurer på om staten heter Innsbruck eller bare Inn, og svarer ganske snart Innsbruck uten å tenke mer på saken.

Dette blir jeg mobbet for etterpå, for staten jeg har tenkt på er nevnt i spørsmålet. De andre samler seg i en flokk og ler av meg som trodde Tyrol het Innsbruck.

Spiller ingen trille, for svaret er Salzburg, og det trodde jeg lå oppe ved tyskergrensen. Det viser seg at den Salzburgsk-Italienske grensen er en marginal liten sak og at spørsmålet er like sympatisk som det andre grensespørsmålet. (16 av 32)

33.       Dette er Papua Ny Guinea, og der kan jeg to elver, Sepik og Fly, og du kan si, det var ikke mye, men hvor mange elver i Norge tror du en gjennomsnitts ny-guineaner kan? Tror du de har hørt om Numedalslågen, hæ?

Vel, både Sepik og Fly er rundt 1000 kilometer, og jeg kan ikke plassere noen av dem på et kart. Dette blir et klokkerent mynt-og-kron-kast, jeg tenker at Fly er det morsomste navnet og mest tiltrekkende på spørmålslager, så jeg går for Fly. Det går inn. (17 av 33)

34.       Hva er lengst vest av Tigris og Eufrat der altså. Den som når lengst vest krummer seg noe rundt den andre, så den er åpenbart lengre, og jeg har lært at Eufrat er lengst, så jeg svarer Eufrat. (18 av 34)

35.   Fjell på 1720 meter, da er det ikke alpene eller pyreneene, som er for høye, og ikke noe i nord, der er det for flatt. Det er enten Jura eller muligens sentralmassivet. Jeg føler at Jurafjellene er et godt svar, og dessuten har jeg mindre angst for å formulere det enn sentralmassivet, så jeg går for det. Det er rett, det viser seg at det høyeste fjellet i sentralmassivet er drøye hundre meter høyere. (19 av 35)

36.   Jeg vet hvilke tre stater det er snakk om, og at jeg skal lage et trestavelsesord fra Maryland, Virginia og Delaware. Jeg har dessuten sett denne konstruksjonen en gang, så jeg forventer å kjenne den igjen når jeg finner den. Jeg stokker om og om på DEL, MAR og VIR, varierer med DE, MA, VI Ingenting positivt skjer. Mye verdifull tid går med, det er her jeg mister poenget på spørsmål 23 og potensielt det på spørsmål 19. Jeg svarer til slutt Marvidel.

Det viser seg at Virginia er representert med VA, og derfor hadde jeg aldri sjansen til å se en kombinasjon jeg kjente igjen. Svaret er Delmarva. (19 av 36)

37.   Her er jeg blank, en bukt i Azovhavet, når jeg ville slitt med å huske navnet på Azovhavet. Jeg vet hvor det ligger, da, såpass skal jeg ha, det er ved den østre roten av Krimhalvøya, men jeg har ikke noe fornuftig, jeg går også glipp av at det er den nord-østre-armen, jeg tenker vi skal inntil Krim, så jeg skriver Sevastopol.

Det er ikke på noe nivå et godt svar, vi skal nærmere Rostov, bukta er kalt opp etter byen Taganrog og kan skrives på et utall måter basert på dette temaet. (19 av 37)

38.   Jeg tar ikke poenget før jeg leser den siste bisetningen. Oppkalt etter noen som er fra Coevorden, og han er nederlender, altså van coevorden, ahh, Vancouver. Jeg steiler litt, for han som ga den byen navn het da vitterlig George Vancouver. Men jeg antar at det er snakk om familienavnets utvikling, og går for det. Gunstig. (20 av 38)

39.      Det er flagget til Kambodia, med Angkor wat i midten. Ferdigscoret. (21 av 39)

40.       Langt spørsmål som jeg bare kan skofte å tolke, for jeg vet bare om en terracottahær og den er i Xi’an. (22 av 40)

41.       Dette er nesten en felle, oppkalt etter sølv får mange ut på viddene. Men den største innsjøen i Argentina heter Lago Argentina. Og Argentina er oppkalt etter sølv. Svaret er Lago Argentino, o i stedet for a til slutt, men jeg får poenget. (23 av 41)

42.       Triangle Below Canal Street, dette har jeg lært av å bomme på spørsmålet før. (24 av 42)

43.       Det dreier seg altså om to fjell på hver sin side av Gibratarstredet. Jeg har ikke hørt om dette, og er redd spørsmålet er enkelt. Jeg svarer Gate to Europe Svaret er Pillars of Hercules. (24 av 43)

44.       Hva kalte DDR fylkene sine. Jeg er blank og har tidsnød, jeg slenger ut Oblast. Det er Bezirke. (24 av 44)

45.       Platetektonikk. Dette er ikke det som interesserer meg med geografi, jeg leser kart. Jeg svarer Humboldt, han har vel gitt navn til en havstrøm i området.

Svaret er Scotia-platen. (24 av 45)

46.       Vi skal ha et fjell som minner om en solskinnsdag, men svaret starter neppe på Sun, så godt kjenner jeg dem. Jeg prøver Mount Bright.

Svaret er Fairweather. (24 av 46)

47.       Wesermünde, Weser er elven som renner gjennom Bremen, men det er ikke svaret, for hele staten heter Bremen. Jeg får aldri tid til å fullføre resonnementet eller føre inn noe svar. Svaret, som jeg har hørt om men er usikker på om jeg kunne klart, er Bremerhaven (24 av 47)

48.   Her kan jeg ikke noe stedsnavn på bukta, så det blir den gamle strategien med å svare det nærmeste stedsnavnet jeg kan. Det hender sånt går inn, jeg fikk bukten Gonaïve på Haiti ved å kunne den nest største byen Gonaïves. Jeg vet at den stripen med øyer som danner nordenden av bukten heter Adam’s Bridge, så jeg går for Adams Bay.

No luck. Dette er Gulf of Mannar (24 av 48)

49.   Pontchartrain, den kan jeg, sjøen er oppkalt etter en av ministrene til Ludvig 14, mens selve staten er oppkalt etter kongen. Louisiana. Sjøen ligger rett nord for New Orleans, og krysses av en bro som amerikanerne mener er verdens lengste. En bro i Kina er lengre men denne har det lengste kontinuerlige strekket over vann.

Dessverre tar nok mange av de som ikke kjenner til sjøen poenget bare på den franske ordlyden. (25 av 49)

50.   Hvah, en øygruppe jeg ikke har hørt om, der, dette må være bitte små tulleøyer, spørsmålet handler ikke om å lese kart men pugge UNESCO-lister og det er bare ikke like gøy altså, det gjør det ikke for meg.

Det er over tusen verdensarvsteder, men til neste gang, kanskje se over de nyligst utnevnte.

Revillagigedo (25 av 50)

Jeg deler med det 35.plassen, som er bra til meg å være. Ivar tar 31 poeng og blir nummer 14, ett poeng fra målet sitt om en topp-ti-plassering. Beste nordmann er Eivind Moskvil på 10.plass. Olympisk mester blir Paul Arts fra Belgia på 42 poeng.

Sykle Oslo - Bergen

Vekten min nærmer seg et desitonn, men jeg makter ikke å slutte å stappe i meg dritt. Så jeg tenkte, hvis jeg sykler til Bergen går jeg kanskje ned i vekt.

Grønland, 06.23

Jeg startet fra moskéen i hjembygda grytidlig tirsdag 1.august. Målet var å nå Bergen på tre døgn. Jeg brukte en tung lavpris-mountainbike som sleper borti sine egne bremser når jeg trår, og å klikke fast føttene i pedalene er uaktuelt, jeg syklet i joggesko. Treningsgrunnlaget på sykkel var syltynt. På den positive siden hadde jeg følgebil som hjalp meg med noe av bagasjen.

Barcode kl 06.28

Hvis du skal sykle Oslo-Bergen har du en rekke aktuelle veivalg. De korteste valgene går via Geilo, dessuten ville jeg gjerne sykle Rallarvegen, Haugastøl-Flåm. Som utelukker variantene via Haukeli. Så det handlet først om å velge en rute Oslo-Geilo, og deretter Geilo-Bergen.

Høvik, 07.27

Jeg var først fristet av å sykle nordover gjennom Nordmarka til Hønefoss, så jeg bestilte første overnatting i Nesbyen. Nærmere forskning viste at bilene kjører som gærninger på rv 7 i Hallingdalen. Syklister anbefaler ikke den veien. Jeg innså dessuten at å klatre rett opp til Nordmarka er en tøff start, man vil ikke ha melkesyre. Jeg booket om overnattingen, til Uvdal i Numedal, og startet turen langs fjorden i retning Drammen.

Sandvika, 07.40

Først gikk det gjennom Oslo sentrum, og deretter ble det Tour de Finans, som man kaller de som sykler til jobb langs sykkelveien som starter ved Aker Brygge. Her er det mulig å få en god rygg og få noen billige kilometer. Men de seriøse folka syklet for fort til at jeg torde å henge på når jeg skulle sykle hele dagen, og de i mitt tempo dro ujevnt, tullet og dillet. Jeg endte med å dra på andre, men fikk ikke særlig hjelp selv.

Damtjern, Liertoppen, 09.42

Distansen Oslo-Liertoppen kostet tid. Tildels på grunn av stigning, men ikke bare det. Jeg forsøkte å følge sykkelrute 1, kyst-sykkelveien. Folk påstår at den er merket bra rundt Oslo, og den er sikkert grei sammenlignet med øvrig knallpatetisk sykkelveimerking i Norge, men den ER IKKE bra merket. Folkene som merker sykkelveier i Norge bruker helt klart ikke veiene selv. Og mister du en bilvei, kan du google deg inn på den igjen, men hverken Google eller, mistenker jeg, Veivesenet, aner hvor de nasjonale sykkelrutene går. Mister du sykkelveimerkingen er det ikke mye du kan gjøre. Snu gadd jeg ikke, så taktikken ble å holde retningen og håpe at jeg traff på merkingen igjen senere.

Jeg kjørte meg inn i skogholt og ut på brygger. Og ett sted litt etter Høvik har de i sin raushet merket to parallelle ruter med sykkelvei 1. Der de går sammen igjen, inni et boligområde, er skiltet som skal ta deg videre vestover solid dekt av en tett busk. Man ser derimot skiltene på de to versjonene av sykkelvei 1 som fører østover. Jeg gikk på finten, havnet på den andre sykkelvei 1, og hadde sola i fjeset en stund før jeg begynte å tenke. Hmmm, Bergen ligger vestover, og nå er det er rett etter soloppgang, hvordan er det der igjen, står sola opp i vest?

Lier, 09.52 

Liertoppen-Drammen-Hokksund, derimot, det er en human strekning, det er nesten fire mil uten nevneverdige motbakker. Bare å trykke på og hente inn viktig tid i sammendraget.

Drammen, 10.23

Det er tydelig at kommunene har forskjellige sykkelveibudsjett. Med en gang jeg kom inn i Nedre Eiker, kommunen Mjøndalen ligger i, startet sykkelveien stolt opp, rett bak kommuneskiltet. Intensjonene var gode, men budsjettet varte ikke så lenge, så stoppet sykkelveien i et DEL VEIEN-skilt og det var ut og danse med bobiler igjen.

Mjøndalen, 11.10

Generelt gir sykkelveier i Norge en Potemkins Kulisser-følelse. De vedtas og bygges, for det tar seg bra ut, sykkelvei check, så kan pampene holde taler om antall sykkelveikilometer, men de vedlikeholdes knapt, det dårlige vedlikeholdet er bortimot skummelt under suboptimale lysforhold  og de følger ikke best mulige trasé, den har bilene fått, det er ikke så nøye om syklistene må opp og ned.

Hokksund, 11.58

Jeg kom meg greit til Hokksund. Jeg lå godt an til å rekke overnattingsstedet i Uvdal før midnatt.

Hovedveien går i en omvei via Kongsberg. En syklist kan spare drøyt fem kilometer ved å sykle gjennom marka. Det koster en hel del klatring på grusvei. Men jeg tenkte, marka er ikke full av tungtransport. Så fra Hokksund gikk jeg nord til Skotselv, og deretter fulgte jeg de hvite veiene til Flesberg.

Veiene så jo festlige ut på kartet, men for eksempel tilsvarer dette punktet på kartet ...

... dette punktet i terrenget.

Dette området bar jo preg av ubrukte veier, dyrene bodde på veien jeg syklet på, frosker og sommerfugler oppførte seg som ingen bil kunne ramme dem, men her var det ekstra vilt, plantelivet hadde også invadert. Jeg lurte jo på hvorfor den korteste veien mellom Oslo og Bergen var gjengrodd. Da jeg kom til brua skjønte jeg hvorfor.

Å få sykkelen over denne rakkeren var utfordrende, den siste tynne planken er ikke spesielt syklbar, og det er heller ikke plass til å gå over ved siden av sykkelen.

Det var en del forlatte hus inne i skogen også.

Veivalget var vakkert men stokk idiotisk.

Grusveiene buktet seg som ormer, opp og ned hele tiden, og kneikene var så bratte at jeg måtte trille sykkelen, jeg måtte jo ikke, men jeg hadde angst for melkesyre og opptatt av å holde meg på lav intensitet.

Jeg nådde Flesberg etter 16, her traff jeg følgebilen og fikk sykkelhjelm.


Matpausen varte til 18, tidsbudsjettet hadde nå sprukket med to timer, og det meste på grunn av skogturen. Det lå an til en mørk avslutning av dagsetappen, og verre, siden jeg også måtte opp grytidlig neste dag ville jeg få en kort nattesøvn.



Jeg burde jo late som om dag en var en praktopplevelse. Men det indre sjelelivet var angstpreget. Jeg har aldri syklet så langt før, persen var Oslo-Horten, på 106 km, og etter jeg passerte den distansen satt jeg bare og ventet på den store smellen.



Den første dagen syklet jeg 200 kilometer.


De har mye fin humor i Buskerud. Jeg så en flokk kuer omringe en traktor. Registreringsnummeret på traktoren startet med KU. Sånt setter jeg pris på.









I åttetiden om morgenen passerte jeg et jorde med kuer. De begynte å glane på meg, en etter en, tilslutt stod alle de tjue kyrne og glodde. Jeg var ikke klar for all denne oppmerksomheten, og ropte, "HAR DERE IKKE NOE BEDRE FORE". Dermed satte hele bølingen mot meg. Alle løp til nederste kant av innnhengningen, så ivrige at de nesten veltet hverandre, som om jeg var lagd av kumat. Min teori om denne episoden er at kuer forstår litt norsk, ikke så mye at de skjønte hva jeg sa, men nok til å få med seg ordet FORE og knytte det til mat.  

Åttendestrekket

For orienteringsnerder. En nærtitt på dagens O-løp.

Og du kan si, morsomt, Esquil, virkelig festlig, men kom igjen og vis oss det egentlige åttendestrekket.

Du føler kanskje at du ikke ser noe bra veivalg, det er fordi det finnes ikke, valgene er middelalderske torturkamre, polonese på glødende kull, apokalypsens fire bitreste mustanger, mephisto på syretripp, og man vurderer seriøst å trekke veivalget utenfor kartkanten fordi det umulig kan finnes noe verre der ute.

Man kan bare håpe at grøntfeltene kommer med aprilrabatt, noen trær som ikke har slått ut i full mundur ennå, og så trekker man seg gjennom det grønnøyde djevelskapen og lar bartrærne perforere sin myke, ubesudlede vinterhud, til man oppdager at det er myrbunnen som kommer med aprilbonus i stedet.

Man overdoser før eller siden på nålestikk og iskald myrslush, og blir tvunget oppover, gjennom gaupeterrenget, til man når den gapende sultne kanten av juvet, ser rett ned og forsøker å gjette hva som venter der nede, og spør seg om hva er mest verdt, poeng i sammendraget eller livet, og man går kjapt over det eksistensielle regnskapet, mange år har gått og man har jo ikke greid å bli rockestjerne akkurat, og det kommer til å ryke viktig tid hvis man ikke kaster seg utfor stupet, men man feiger likevel ut, trekker halen mellom bena og lusker ned for å få mer grisebank av grøntfeltet.

Og man tenker ut aktiviteter man heller kunne tenke seg å brukt kvelden til, som å flå seg selv med en sløv ostehøvel, ha fest med plumbopønsj, studere dyrelivet sittende naken i maurtue, og man tenker at når selv ikke disse festlige aktivitetene har slått an blant ungdommen, hvilken sjanse har egentlig orienteringssporten.

Da jeg kom i mål måtte jeg gå til kartbunkene for å sjekke om dette virkelig var en løype de ga til alle, eller om det var trykkfeil eller prank. Der stod, noe overraskende, gjenferdene av doktor Mengele og den spanske storinkvisitøren Thomas de Torquemada bøyd over kartene. Jeg gikk så nær at jeg hørte hva de sa

- ... ingen mulighet, fantastisk, offeret har absolutt ingen mulighet til å unnslippe sin grusomme skjebne, sa Mengele.
- Nei ...*snufs*
- Men Thomas, hvorfor gråter du?
- *snufs* det er så ubegripelig vakkert … 

Jeg gadd ikke høre mer, jeg dro hjem, og guttungen stod foran speilet og åndset igjen.

- Slutt å skjær grimaser, du kan bli sånn, brølte jeg til ormelarven
- Næhei
- Hvis du ikke slutter kommer draugen og tar deg.
- Næhei
- Nøkken, Hufsa, Darth Vader, Donald Trump
- Næhei. næhei, næhei, fins ikke.
- OKDA, MØKKAUNGE, DETTE FINS! DETTE GJØR MENNESKER MOT HVERANDRE I DIN LEVETID: 

- VRÆÆÆÆÆL
- Det stemmer. Og neste gang du åndser skal du gjennom selv.

Så det er positive bieffekter av å ha slitt seg gjennom dette åttendestrekket, og for fremtiden, uansett hva som er forklaringen, har jeg et trumfkort når dama ser kloremerker over hele ryggen min og brøler

- Vis meg det kåte skitne ludderet så jeg kan rive ut øynene hennes og trykke dem ned i halsen på henne!

- Ja, kjære. Selvfølgelig, kjære.

- Oi. Stakkars mannen min! Vil du ha en pils!

Tegne Nord-Amerika fra hodet

Jeg har tatt de første nølende stegene inn i den vidunderlig nerdete verdenen hvor man tegner kart fra hodet. Det handler om å pugge noen breddegrader og lengdegrader, og så trekke streker imellom de. Pluss at det hjelper å lære seg fasongen på stater og øyer sånn at man spotter det når kartet begynner å skli ut.

Her tegner jeg Nord-Amerika. Kommentarsporet på videoen bruker jeg til å dumpe funfacts. Videoen tar åtte minutter, men selve tegningen tok ca seks timer.

Tungvektsorientering

Jeg har fått GoPro-kamera, og filmet et orienteringsløp ved Sognsvann forrige onsdag:

 

 Dette er et såkalt Rankingløp. Jeg har også nylig blåst av to ukers arbeidstid på å lage en side som automatisk oppdaterer sammendraget i rankingløpene, den ligger her.

Det er det fjerde rankingløpet jeg blogger fra, her er de tre andre:

O-historie med plot
De viktige veivalgene i livet
Intimtyrannen 2013: Orientering

 Og blir man ikke lei etter det har jeg også skrevet Blodføre om orienteringsopplevelsen. Den er utsolgt i butikkene, men fås kanskje på biblioteket. Jeg har begynt å pusle med oppfølgeren til den boka nå.

Teksten

Teksten har stått opp før meg. Den sitter klar i sitt hjørne av ringen, morgenfrisk og slem. Jeg knytter hanskene, knytter skoene, skyggebokser litt i luften og gjør meg klar for første runde, uggen og mørbanket etter i går.

Vi åpner rolig, danser rundt i ringen med tette guarder. Jeg slår noen prøvende slag iblant, de blir parert og kontret. Teksten får inn en skikkelig kjatring, jeg smeller i canvasen og blir hengende i tauene.

- Du bør finne deg noe annet å gjøre. Spill et dataspill i stedet, sier teksten.

Gongongen går, jeg hviler, venter på neste runde. Teksten skuler på meg. Den har ikke tenkt å gi ved dørene. Ikke i dag heller.

Jeg går hardere på. Langer ut mine beste slag, teksten parerer lett og sender knallharde støt tilbake. Jeg går ned for telling. Nede for telling i andre runde og har ikke fått til noe. Enda en sånn dag. Jeg sleper meg til hjørnet.

- Stikk av. Dette gamet er for tøft for deg, sier teksten.

Jeg svarer ikke. Rundene går. Tredje, fjerde, femte, sjette, jeg mørbankes, grisebankes, jeg får knapt inn et slag.

I sjuende runde kaster teksten hanskene og avdekker de lange klørne sine. Den graver seg inn i brystkassen og går for hjertet mitt. Den river ut hjertet, spiser det, slurper i seg hjerterøttene som om de var spagetti. Jeg lider.

Men mens den spiser er garden dens nede. Jeg kan hamre løs på teksten, jeg får inn slag etter slag, jeg dundrer inn alt jeg eier og har, jeg får til det jeg skal. Mens hjerteblodet pulserer ut av brystkassen. 

Hendelsene i Litauen

Det virker ikke som at denne historien er fortalt på norsk før, ikke på internett ihvertfall, så jeg tar ansvar.

Diplomaten Chiune Sugihara fikk sparken fra den japanske utenrikstjenesten i 1947. Offisielt var det nedbemanninger i utenrikstjenesten. Men de lot ham forstå at det hadde med hendelsene i Litauen å gjøre.

Det må ha vært en nedtur. Da freden kom i 1945 ble han og kona tatt som krigsfanger av de sovjetrussiske styrkene som kom for å frigjøre Øst-Europa fra nazismen. I atten måneder satt de i russisk fangeleir, før de ble sendt hjem til Japan på den transsibirske jernbanen. Vel hjemme fikk Chiune altså sparken. Han fikk aldri utøve yrket sitt igjen.

For i 1939, da Sempo ble visekonsul i Litauen gikk det over stokk og stein. Det kostet ham karriéren. Han ble senere spurt om hvorfor han gjorde det han gjorde, og svarte:

Myndighetene i Tokyo opererte ikke som en enhet. Noen støttet nazistene, andre var ambivalente. Jeg følte det ble dumt å kontakte dem. Så jeg bestemte meg for ikke å vente på deres svar. Jeg visste at noen sikkert ville klage på meg i fremtiden. 

Livet etter krigen ble trangt, han bodde i Fukusawa med kone og tre barn, og livnærte seg blant annet som dørselger av lyspærer. Den ene sønnen døde i 1947.

Så det var ikke lett i Japan. Kanskje var det skamfullt også, å miste jobben, kanskje han bare ikke ville snakke, han var en stille mann. Ihvertfall var det praktisk talt ingen i Japan som visste noe om hendelsene i Litauen. Selv ikke naboene.

Sempo valgte i 1960 å dra fra Japan og ta jobb i Russland, siden han kunne språket fra sin tid som diplomat. I femten år var han fremmedarbeider i Moskva, mens han brødfødde familien i Japan.

Så begynte de å finne ham. Jehoshua Nishri var den første som greide å spore ham opp. Jehoshua var en israelsk attaché i Tokyo. I 1940 hadde Nishri vært jøde i Polen da nazistene kom. Han hadde flyktet men nazistene kom etter. Sammen med hundrevis av andre stod han utenfor det japanske konsulatet og dyttet mot jernporten i håp om å få komme seg inn. Hvor Sempo satt. Han spurte Tokyo om råd, ordren tilbake var å ikke utstede visa. 

Sempo brøt ordren, han jobbet 18-20 timer lange arbeidsdager med å utstede visaer, tilslutt var alle offisielle blanketter brukt opp, han utstedte på blanke ark med stempel og signatur. Han fikk bare noen dager før Tyskland annekterte Litauen, men fikk også en tidsfrist på å komme seg ut av landet, og brukte denne tiden godt. Han utstedte 2000 visaer til jøder og deres familier, og reddet derigjennom opp mot 6000 mennesker.  Fem ganger flere enn den noe mer berømte Oskar Schindler.

I 1985 fikk de han reddet skaffet han plass i  Righteous Among the Nations, æresklubben for de som reddet jøder under krigen, sammen med Schindler. Sempo er den eneste japaneren som har fått denne æren. På det tidspunktet var Sempo gammel, han var ikke frisk nok til å reise til Israel for å ta imot utmerkelsen. Han døde året etterpå.

Det har blitt litt post mortem-kred. I 1992 opprettet japanske myndigheter et minnesmerke i hjembyen, og senere har han fått et museum. Han har gater oppkalt etter seg i Kaunas og Vilnius og Tel Aviv, en park i Jerusalem, pluss en asteroide. Og en del priser, sånn ca søtti år etterpå.