Jeg vil putte deg i et lite bur

Det jeg vil gjøre er å ta kroppen din og putte den inn i et trangt rom ...

I dette rommet vil jeg at du skal tilbringe dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, år etter år.
Mens jeg langsomt tyner deg for hvert øre du noengang har tjent.
Rommet vi snakker om ligger i denne bygningen på Grønland. Du kan se balkongen din til venstre på bildet. Utestedet Olympen, aka Lompa, er til høyre på bildet. Adressen er Margit Hansens gate 5.

Slik ser rommet ut. Du kan ane "kjøkkenet", det får plass i et skap.

For at du skal få enda mindre plass kommer jeg til å sette inn en vaskemaskin.

Her er balkongen, et sted solen aldri vil nå, ubeskyttet for nordavind og festbråk.

Mer bad enn dette får du ikke.

Naboene er fryktelige mennesker.

Bygget er fra 2006, men hybelen er ikke leid ut før. Naboen over oss leier ut tilsvarende hybel til 7000.

Hint meg på xxxx hvis du vil se over fasilitetene.

Oppdatert: ser ut til at saken har løst seg.

Intimtyrannen 19: Leaving Bergen

Jeg våkner opp i et rom jeg ikke gjenkjenner. Foran meg står en ung kvinne med bustete hår. Jeg gripes av stundens alvor og begynner nesten å gråte, det er ikke rett at mennesker i år nitten...ehhvilket år er dette? Uansett, det er ikke rett at mennesker skal behøve å ha bustete hår, ikke rett at unge mennesker skal bli frarøvet en skikkelig hårsveis så tidlig i livet, og det aner meg at jeg burde gjenkjenne denne kvinnen, dette stedet, men hjernen er en betongblokk som nekter å samarbeide.
Jeg er på stuen, i et fremmed hus, i en fremmed by, kvinnen finner seg selv på bildene på veggen, av samtalen skjønner jeg at det er hennes onkel og tante hun sitter imellom. Bor hun her? Hvor er vi? Hvorfor virker ikke hjernen min?

De fremmede menneskene fører meg gjennom den ukjente byen og ned i grottene. Og jeg tenker, hvis det altså er slik det skal ende, med fangenskap på ubestemt tid i en mørk gruvegang, så håper jeg at jeg har fortjent min skjebne. Jeg håper jeg var et skikkelig svin. Jeg håper jeg hadde det gøy mens det stod på.

Jeg konsulterer hjernen min. Det eneste som skallefyllet mitt vil opplyse meg om er at Wilhelm Tell-ouvertyren var skrevet av Rossini. Fucking Rossini. Jeg overveldes av en bitterhet ved dette faktum, som om jeg intenst ville at den skulle ha vært skrevet av en annen.

Hvorfor skulle jeg bry meg om det? Er jeg syk? Hva er det som feiler hjernen min? Og hvorfor føles den som en utvasket, sammenballet klut?
En taubane tar oss opp av grottene. Jeg skulle likevel ikke sperres inne der nede.

Det regner, og jeg forsøker å resonnere, jeg har hørt om en by hvor det alltid regner. På høydene får vi utsikt over byen, dette burde hjelpe meg, og jeg forsøker å spørre hodet hvor jeg er. Hjernen er tydelig på at Palau skiftet hovedstad i 2006, til en liten husklynge som heter Melekeok, at den største byen heter Koror, og at den nest største byen heter Airai. Og det er alt hjernen har å si om den saken.

Hvorfor har jeg lært meg slike ting? Er jeg på Palau? Jo, det må være forklaringen.
Palau er vakkert, men været er surt.
Kvinnen er også vakker, og virker vennligsinnet. Og med ett demrer det. Jeg har sett de øynene før. I går, i et forsamlingslokale.Jeg får et tydelig flashback. Vi satt i en stor sal med mange mennesker. Og jeg husker det tydelig nå, kvinnen heter Tannlaus.
Mens solen glinser i de regnvåte hustakene på Palau, forsøker jeg å huske flere detaljer. Jeg er sikker på at jeg befant meg i det lokalet for å bekjempe en nemesis, en ond mann som en gang hadde påført meg grusomme lidelser.

Jeg forsøker å presse frem flere flashbacks, jeg må huske hvordan min nemesis ser ut før jeg treffer ham, hva om han renner et samuraisverd gjennom meg?Var det ham der til venstre i minnet? Var det Danseren?

Neiii ... jeg husker Danseren som en venn. En våpenbror i en felles, desperat kamp mot en overmakt så alt for stor.Tannlaus og hennes slektninger, som viser seg å hete Geir og Eli, fører meg gjennom de eldre delene av Palau, på baksiden av Palaus brygger. De forteller at Palau ble grunnlagt i 1070, og jeg føler en merkelig skadefryd ved dette, en lykke over at Palau bare er 900 år og ikke 1000, jeg kjenner at det hadde vært greit om Palau var grunnlagt i 998 eller senere, men grusomt om den var grunnlagt i 996 eller før. Hvorfor skulle jeg bry meg? Er jeg syk?

Min nemesis kan ligge på lur bak hvert hjørne. Jeg forsøker å huske gårsdagen.
Jeg husker mannen med pølsa. Er han min nemesis?

Nei ... Mannen med pølsa er på et annet nivå. Jeg vet bedre enn å yppe med mannen med pølsa.
Geir forteller om det lokale fotballaget på Palau, om deres kamp for triumfer som har gitt et mesterskap på førtifem år, og igjen siger denne merkelige skadefryden inn over meg, jeg får en tydelig følelse av at Palau har tapt både 0-9 og 0-10 mot et lag i hvite overdeler. Hvorfor skulle det minnet glede meg slik? Har Palau gjort meg noe?

Smugene er trange, og hva vet jeg, kanskje min fiende er ninja? Jeg forsøker igjen å huske hvem han er.

Med ett demrer det. Min nemesis heter Iversen. Jeg husker ikke om han heter Steffen eller Odd. Men jeg husker at han har en munn som spruter ild og svar på de umuligste ....
... filmspørsmål.

Min skuffelse er stor. Iversen ligger ikke på lur med et samuraisverd. Vi er bare en gjeng nerder.

Palau har Rema 1000. Det demrer at jeg ikke er på Palau. Jeg er i Bergen. Hjernen er kake etter tretten omganger quizspørsmål, jeg er prylt, skamslått og ydmyket, og alle jeg kjenner er norgesmestere.

Trøndere skal ikke være i Bergen. Det blir veldig feil. Vi tar første fly hjem.


Jeg finkjemmer den mentale baklomma etter trøst. Der ligger det noe hårete. Noe blodig.

Jeg smiler kaldt.

Det er skalpen til Iversen.

MegaQuiz

Nå er jeg nettopp kommet hjem fra TV-innspilling. Nervene har ikke lagt seg helt ennå, bena skjelver og kroppen føles hyper som 20 kopper kaffe. Carl I Hagen, Thorbjørn Berntsen og Kjell Magne Bondevik hang rundt sminkerommet sammen med meg. De var derfor å debattere, mens oppgaven min var å svare på spørsmål i TV Norges MegaQuiz.

Jeg småirriterer meg for spørsmål jeg blemmet på, som "Hvem har 2009-hiten 'Lonesome Traveler'", og "I hvilket Disney-band spiller brødrene Nick, Kevin og Joe?" Men ellers gikk det, tja, du kan jo se selv hvis du har TVNorge på rundt klokka 9 på morgenen fredag den 18. Programmet går fra 08.20 til 09.45, det er to dueller og jeg tipper jeg er i den andre. Programlederen er forøvrig bloggeren Line Victoria. Hun dro kjensel på meg, men trodde først jeg var noen hun hadde klint med. Det tar jeg som et kompliment.

Den som gjør det best i MegaQuiz i høst vinner en bil. Jeg fikk inntrykk av at de trenger deltagere, så hvis du vil være med ringer du Madelene på 97784555. Hun stiller deg noen testspørsmål. Vanskelighetsgraden er sånn ca "Hvem var president før George W. Bush", "Hvem skrev Kristin Lavransdatter", "Hvem vant både 100- og 200-meter for herrer i årets friidretts-VM" og "Hvilket år var Michael Jackson født". Jeg bommet på flere av testspørsmålene, men fikk være med likevel, og det angrer jeg slett ikke på.

Hva jeg skal stemme i år

Det er en klisjé. Man stemmer og stemmer på et parti. Endelig havner det i regjering. Regjeringen har med flere partier som alle skal bestemme noe. Dermed skjer ikke det velgeren trodde skulle skje når 'vi' fikk makta. Så slutter man å stemme på partiet.

Dette er effekten som gjør at vi nordmenn har kastet regjeringen ved de fire siste stortingsvalgene. Bondevik spekulerte i den, da han styrte i tre år, deretter gikk av og lot Stoltenberg få et år, slik at han kunne bli kastet og Bondevik få fire nye.

Jeg har stemt SV hele århundret, og var veldig oppmerksom på denne effekten da SV endelig kom i regjering i 2005. Jeg skulle tåle mye for å ikke stemme SV i 2009 også.

Nå er det 2009, og jeg syns SV-politikerne har klart seg bra som statsråder. Halvorsen har imponert som finansminister. Solheim begynner å få tyngde. Og jeg fikk det jeg stemte SV for, vi trakk de siste soldatene våre ut av Irak.

Men.

I forrige uke bombet våre allierte sivile afghanere som stod rundt en tankbil for å få bensin. 90 mistet livet.

- Ingen var i ett stykke. Hender, føtter og kroppsdeler var strødd over alt. De som var et stykke unna ble sterkt forbrent

Det er ikke første gang vi sprenger uskyldige i filler. Krigen kjempes på en amerikansk skyt-først-og-spør-etterpå-måte som kan være ukomfortabel og uvant for norske soldater. Det mangler respekt for menneskeliv.

Vi får høre veldig lite om hva nordmenn driver med der nede, politikerne later nærmest som om vi planter blomster. Soldat Tone Gunnes han nylig fortalt om de 20-25 menneskene hun drepte. Hvor mange flere mennesker som er drept i Afghanistan av nordmenn, er umulig for oss å vite. Men når Gunnes blir spurt om hun føler skyld, svarer hun helt korrekt:

Det er det norske folk gjennom Stortinget som har sendt oss til Afghanistan for å gjøre denne jobben.

Vi har blod på hendene våre. Ihvertfall jeg, som var med og stemte frem denne regjeringen. Jeg kan ikke være med på det igjen. Du kan dra så mange argumenter du vil om nødvendig dreping og at nå har vi drept så mange der, nå er de så sinte at nå er det direkte farlig å slutte å drepe dem. Jeg klarer ikke å være komfortabel med dette. Jeg er sikker inn til ryggmargen på at det vi gjør mot afghanerne er feil. Det gjør vondt djupt inni sjela.

Så i år må det bli Rødt.

Blogginnlegget er selvfølgelig filmatisert. Skulle bare mangle:

Hva jeg ikke vil stemme

Jeg har slitt med å finne ut hva jeg skal stemme i år. Men jeg vet ihvertfall hva jeg ikke skal stemme, og hvorfor.

(Dette er en remake av en post fra 2008)

Motivene mine for å ikke stemme FrP havner i tre hovedkategorier: Sakene, personene og partikulturen.

Sakene:

Jeg er mot krig og for lavere oljeforbruk. FrP var de siste forkjemperne for Irak-invasjon og de siste skeptikerne til at Co2 varmer opp jorden. I alle de sakene som betyr mest for meg er FrP partiet som motarbeider.



Jeg er også for å holde igjen bruken av oljeformuen, både fordi olje er noe som tar slutt, fordi økt statlig pengebruk kan gi inflasjon og mindre igjen for pengene, og fordi det kan skaffe oss problemer hvis vår levestandard blir vesentlig høyere enn landene rundt oss. FrP vil øke bruken av penger.

Personene:

FrP har en lovbryterkultur. FrP's første ordfører ble huket for storstilt smugling. FrP's første kandidat fra mitt fylke hadde både pornodom og skattesnusk-dom. FrP's nestleder har voldsdom, for å banke mørkhudede. Kassa i FrP's lokallag blir med jevne mellomrom loppet av utro kasserere. FrP's stortingsmenn kan dukke opp på nazimøter. Frp's mest profilerte ordfører (og flinkeste mann) var utro med en jente som var bare noen dager over seksuell lavalder.


Mennesker har bra og dårlige sider. Mange fine folk stemmer FrP og er FrP-politikere. Men jeg tror ikke at FrP har mange nok bra folk til å fylle regjeringspostene. Jeg tror vi får noen statsråder som driver med politikk ikke for landets beste, men for å mele sin egen kake.

Partikulturen:

FrP er anti-intellektuelt. De er permanent skeptiske til eksperter, fra klimaforskere til økonomer, det virker som om de tror at sunt folkevett er bedre enn forskning, og dem om det, men det var slik verden ble styrt i middelalderen, og jeg foretrekker vår tid. Anti-intellektualisme er helt greit for et protestparti i permanent opposisjon, men anti-intellektuelle er, o sjokk, ikke så intelligente. NRK's IQ-test "Test nasjonen" ga samme resultat begge gangene når de kryssjekket IQ'en med hva folk stemte: Øverst kom velgerne til alle de andre partiene, så kom de som ikke stemmer noe parti, og nederst lå FrP-velgerne. I valget mellom å la landet styres av intelligente og ikke fullt så intelligente, foretrekker jeg det første.

FrP er gjennomsyret av en egoistkultur. Egoismen er dels nedfelt i programmet, de setter individet foran samfunnet og pynter egoismen med fine ord, men det er og blir egoisme. Jeg stoler ikke på at FrP har nok politikere som vil det beste for landet, jeg tror mange av dem vil det beste for seg selv og sine venner.

FrP har et nærsynt fokus. De tar ofte ikke alle variablene med i beregningene, bare de lokale, de som er synlige. Det gir det som FrP-kritikere kaller lettvinte løsninger. Innvandrere lager problemer, så hiv dem ut. Vi liker ikke Saddam, Milosevic og Bin Laden, så gå til krig. Vi har masse oljepenger og ikke bra veier (og ikke skjønner jeg hva det betyr at økonomien er nær overopphetet, pengene mine er like kalde som før), så bruk nå opp oljepengene og bygg veier. Jeg har kjørt bil hele livet og likevel må jeg fortsatt måke snø på trappa mi om vinteren, drivhuseffekten er bare humbug.



Et moderne, globalisert samfunn er komplisert. FrP's politikk er enkel. Å la FrP styre landet blir som å operere en datamaskin med verktøy av flintstein.