Stanken slår mot meg, en sur stank, som spy, råtnende smør, døde dyr og levende sokker. Jeg går over Grønland, på vei til jobb, det er første dag etter ferien, jeg har vært borte og kommet tilbake. Jeg husket ikke stanken av Grønland, jeg må ha fortrengt den, kanskje er det en slik stank man venner seg til mens man bor her, kanskje merker jeg den bare hver Første Dag. Stanken kommer i doser, et drag i luften kan være utholdelig, overkommelig, det neste bomber nesehårene med lidelse, fyller bihulene med terror, presser mageinnholdet ut mot grensen.
Jeg betrakter menneskene, ser etter urinflekkene, søker etter møkkaflekkene som burde spre seg innenfra på buksen, leter etter kilden til lukten. Jeg gransker de våte flekkene på asfalten, scanner rennestenene og fortauskantene. Mannen foran meg har tøyvest utenpå skjorten, han er sikkert en uteligger og en doper, han er trolig en vandrende komposisjon av sine egne kroppssekreter. Jeg vil ikke vite, jeg holder avstanden for å beskytte neseborene.
Stanken har meg nå. Vi skulle lagt i den ekstra millionen og kjøpt på Majorstuen.
Jeg går inn på bensinstasjonen, Statoil Grønland. Jeg skal fylle statoilkoppen med gratis kaffe før jeg går på bussen. Jeg vipper koppen ut av sekken med de rutinerte bevegelsene til en skiskytter på standplass, jeg har gjort dette ritualet hver arbeidsdag i et år. Jeg tar lokket av statoilkoppen for å fylle kaffe.
Jeg brekker meg bastant.
I koppen min bor Kakao Rezerva anno før sommerferien. Hvite klumper av utgått melk bader i en væske med feil brunfarge. Kakaoen har gitt opp all form for attraktivitet og tiltrekningskraft, den har koagulert og formert seg, den er i metamorfose og mitose, og mens den utforsker nye veier for liv lukter den døde kyr, Hitlers underbukser og verdens undergang.
Jeg styrter mot Statoiltoalettet, men dørklinken er nådeløs. Jeg står utenfor toalettdøren og brekker meg en gang for hver gang jeg puster inn. Aldri mer fylle kakao i statoilkoppen igjen og aldri aldri aldri aldri aldri igjen på siste dag før ferien.
Der ute er Grønland. Gatene er rene, noen har børstet dem i natt også. Mannen med tøyvesten passerer utenfor vinduet. Han har et fokusert blikk, normal gange og rene klær.
Jeg stinker.
9 kommentarer:
dette høres kjent ut!
etter å ha kommet hjem fra et år i utlandet, er jeg veldig glad for at det bare var en liten desiliter med kaffe nederst i statoilkoppen min, og ingen kakao. kaffe var ille nok...
Hahahaha. Sånn kan det gå. Eg pleide alltid å gløyme ei nistepakke i sekken då eg gjekk på barneskulen (og sikkert ungdomskulen óg). Alltid kjekt å finna igjen 18. august...
Hah! Det var ingenting mot en jente jeg delte hybelkjøkken med på vgs. Siste skoledag ryddet hun i kjøleskapet sitt, hivde diverse mat, men la igjen noe kjøtt og slikt.
Så pakket hun tingene sine, dro ut alle stikkontaktene, og dro hjem for sommeren. Akkurat som alle oss andre.
Jeg tviler på at stanken gav seg før de brente ned hele bygården noen år siden.
Vi har en vanndispenser på jobb, som har en liten boks under tappen, som tar i mot vannet vi søler. Der hadde en luring tømt kakaoen sin, angivelig i den tro at den fungerte som en utslagsvask. Eller bare på rakkerskap siste dag før ferien sin, hvem vet. I alle fall så vet jeg godt hvordan det luktet av koppen din. Grøss og gru!
Kjenner den lukta ja..., en kollega glemte igjen en kopp på jobb før ferien, en annen kollega klarte å velte den over begges pulter... Jeg klarte heldigvis å redde pcen min fra syndefloden...
Men det verste jeg har vært borti er en fryser der strømmen hadde gått en gang i løpet av sommeren.. Herligste fagen på jobb ever! Masse råtten fisk, kjøttdeig og uidentifiserbare ufyseligheter.. Stappet papir i nesa , men brakk meg likevel..
Yay! God gammeldags rølerblogging.
Det Sonja sa.
Fine betraktninger, på Esquilsk vis.
Mere takk!
Mye interessant lesing her, både innlegg og kommentarer.
Legg inn en kommentar