Intimtyrannen 2013: løpe og scrabble

Jeg trodde egentlig lørdagen forsvant, så jeg intimtyranniserte mine omgivelser på søndagen også.

Dagen starter med en skriveøkt. Romanen, det svinet, må bastes og bindes og legges i ord. Den kjemper imot. Teksten blir mager, dialogene kommer lett mens miljøbeskrivelsene kommer tungt.

Så er det tid for dagens aktivitet. Og jeg må ta et valg. Scrabbleturnering eller løpe i skogen. Dette er et verdivalg. Jeg har jo tenkt, jeg sitter for mye på ræva. Da vi gikk videre fra kvartfinalen i QuizDan i januar tok det helt av, jeg pugget og pubquizzet og sluttet å trene, og gikk opp 8 kilo frem til finalen. Denne livsstilen må reverseres. Jeg tar mitt valg.

Jeg kler meg i henhold til valget mitt. Jeg tenker ikke på at T-skjorta kan oppfattes negativt. Men da jeg går innom scrabbleturneringen og forteller at jeg heller skal løpe en tur, virker det som om det faktisk står "Ingen av dere er mine venner".

For på vei til T-banen stikker jeg innom scrabblerne, som passende nok er på Asylet, Grønland. Utenfor spillrommet treffer jeg Sverre, som er stemmen du hører hvis du ser tennis på Eurosport, og Kim, en av de stigende stjernene på den norske scrabblehimmelen.

Scrabblerne starter på andre parti. HYSJ DA for svarte svingende.

Jeg tusler til t-banen.

På banen finner jeg Prinsesse Lea, som nylig har fullført Edinburgh maraton på solsiden av fire timer. Hun skal ha en 19 kilometers langtur i veldig rolig tempo. Jeg nikker og smiler og jatter med. Veldig rolig, jada, samme her.

Ingen av oss som har noen kjent form for konkurranseinstinkt, neida. Dette blir helt sikkert bare en rolig tur i skogen.

 Vi går av T-banen på Skullerud.

Dette er dritskummelt! Jeg har aldri trent med Lea, jeg aner ikke hvilket tempo maratonløpere trener i.

Jeg forventer at jeg må legge ut i vill spurt, kjenne hjertet dundre seg vei gjennom brystkassa, banke seg tvers igjennom noen ribbein og være på vei opp av halsen mens blodet byttes ut med melkesyre og beina blir tømmerstokker og Lea snur seg og melder nå er vi vel ferdig med oppvarmingen snart, er du klar til å LØPE?

På flatene går det faktisk greit, vi løper i noenlunde samme tempo og greier å snakke mens vi løper. Men jeg gruer meg til bakkene.

Jeg gruer meg til bakkene. Sier Lea! Det viser seg at maratonløpere ikke trener i bakker, de trener på flatene, det er ikke noen vettug maratonarrangør som legger inn harde kneiker i løypa, da går det jo ikke an å senke sin personlige rekord, og da drar maratonløperne heller til en annen by. Så Lea kan faktisk ikke fordra oppoverbakker hun heller. Jeg øyner et håp om å overleve dette.

Første bakke, opp mot Rustadsaga. Lea legger seg foran. Spenningen er til å ta og føle på. Når skal hun over i gange?

Aldri.

En meter blir to, to meter blir tre. Jada, hun hater bakker, men dama VEIER jo ingenting.

Lea forsvinner, men i det minste har jeg skikkelig draget på jordkloden. Tyngdekraften vil ha meg, desperat, NÅ, det kan ikke vente. Jeg trenger flatene etter bakkene for å ta igjen maratonkvinnen. Mitt bidrag til samtalen er intens snapping etter luft.

Men det fins lengre flater, det fins nedoverbakker. Noen ganger er det ålreit.

Jeg spanderer en kaffe på Mariholtet. Lea takker og tror sikkert bare at jeg er en snill gammel sukkeronkel. Det er et kaldt, kynisk triks fra min side for å få en pause i løpingen.

Etappen Mariholtet-Østmarksetra, vi er begge preget nå, Lea blir også mer human. I den tunge bakken opp fra Nøklevann må hun gå åtte meter. Hun løper de øvrige 18992 metrene, så fra og med den store ulykken opp fra Nøklevann og resten av turen er hun bitter for de åtte.

Cry me a river. Jeg løper knapt i bakken, men forsøker å kompensere med lange steg og veiving med armene, såkalt skigang. Jeg tar dobbelt så lange steg som Lea med halve frekvensen, vi beveger oss endelig i samme tempo.

Vi er på Ulsrud. My work here is done, #Ruter kan få det som er igjen av meg. Den røde prikken til venstre for bilen er på vei mot sine foreskrevne 19 km.

 På vei hjem fra banen, svett og slimete, stikker jeg innom Asylet for å se hvor langt scrabbleturneringen har kommet. De har kommet til lunsjen, det gjenstår tre partier. Ivar er ubeseiret, men det er også Pjaff aka Kness aka Kirsti.

Scrabblespillere har mange navn, et i Wordfeud, ett  på ordspill, ett i dåpsattesten. Men hvis du møter en Scrabbledame du ikke kjenner, bare kall henne Kirsti.

Jeg får vasket av meg sekretene. I en stygg barberingsulykke, hvor jeg kutter vekk den rusfete, tilfeldige looken i tredagerssjegget og får ansiktet fullt av Magne Hoseth og spansk dandy, blir det nødvendig å rake vekk alt.

(Og av ukjente grunner nødvendig å trene på James Dean-imitasjonen.)

 Jeg har fotografert meg selv i en uke, og som vi vet fra tidligere intimtyranni, det begynner å røyne på. Det koster krefter å holde ansiktet i den anstrenge grimasen som folk tror er ansiktet mitt. Noen ganger glipper det.

 

Scrabbleturneringen er over. Ivar har tapt finalen med ni poeng. Damen til høyre, den legendariske Kirsti, har gått ubeseiret gjennom.
 

Jeg blir med scrabblerne på Punjab Tandoori indisk kantine, noe sånt, ihvertfall den indiske restauranten i Grønlandsleiret som har best kvalitet/pris-ratio i byen. De får shikka tikka masala. Jeg spiser fortsatt bare pulver.

Ved bordet har vi meg, Tommy, Jon og, ja, hun heter også Kirsti. De to sistnevnte utgjør store deler av dommerstanden i Wordfeud League of Honour. Dette er hverdagsheltene som tar tak i nakkeskinnet ditt og pælmer deg ut hvis du tukler med elektroniske jukseremedier. Samt avgjør alle andre større og mindre kontroverser. Nettsamfunnet bærer mitt navn, men de bærer nettsamfunnet på ryggen, og jeg, mitt svin, glemmer å spandere maten på dem.

I det minste har jeg skamvett nok til å invitere dem hjem på kaffe og Baileys.

Jeg drar i forveien, skylder på den tunge kofferten med scrabbleutstyr som jeg må slepe hjem, mens ...

... faktum er at vinglassene fra i går fortsatt står på bordet, fortsatt med den ufrivillig musserende vinen i, de utgjør sin del av et generelt kaos ...

 ...  jeg trenger tiden på panikkrydding før gjestene kommer.

Etter en lang dag med Scrabble liker scrabblespillere typisk å koble av med litt Scrabble.

Jon spiller med Kirsti. Jeg involverer meg i en pikant trekant med Tommy og Kirsti.

Bingoen NIHALET sikrer hjemmeseieren, og utgjør det pikante i denne trekanten. Nihalet som i pisken, remember, dere har hørt om nihalet katt? Helt unødvendig å sjekke ordlista, roolig der Kirsti, rolig.

Gjestene glir ut i Oslonatten. Uken er på overtid. Neste arbeidsdag truer.  

Intimtyrannen 2013: Feministdebatt

Jaha du grabben. Jeg gikk sliten hjem fra quiz på fredag. Det viste seg å være min gamle nemesis ME som ville gå en ny runde. Et knapt døgn forsvinner uten at jeg orker å ta særlig med bilder.

 

På kvelden lørdag kommer jeg meg ut i verden igjen. Jeg er litt skremt av det lave energinivået mitt, og beslutter å bedra pulverkuren min med en salat fra Max.

Max har en delifresh-meny med lavkarbomat, de påstår at du kan gå ned i vekt ved å spise bare mat fra denne menyen.

Men når du bestiller noe fra lavkarbolisten spør de om du skal ha meny. Svarer du ja på det spørsmålet gir de deg en pommes frites som side-dish.

Dette er noe av det mest geniale jeg har sett, det er som om Anonyme Alkoholikere gir deg en vodkaflaske i innmeldingsgave.

Jeg går for bare salat.

Mat hjelper, og i tillegg får jeg klem av en russisk bartender. Humøret er stigende. Jeg går til litteraturhuset, hvor det for tiden er skeive dager.

Jeg havner på en debatt mellom transpersoner og feminister. Transpersoner er gjerne (omtrent 50%, antar jeg) menn som føler seg som kvinner. Disse kan også være glødende feministister, men i passet er de menn. Feministene har en del organisasjoner hvor menn ikke har stemmerett, og som dermed også utelukker transpersoner. Et problem som rammer få, men som er frustrerende nok for de det rammer. Kjør debatt.

Jeg er her for å møte Guri. Guri heter egentlig Jurij.

Nei. Tuller. Guri heter egentlig Guri og er Ottar-medlem. Hun var også med i den aller første intimtyrannepisoden.

Debatten er over. Masse pene damer myldrer rundt i rommet. Skal vi se, her må det gå an å legge inn noen aksjer, jeg må ha en åpningsreplikk, hva skal jeg snakke med dem om, hva vet jeg, jo, det er skeive dager, det er feminister, transpersoner, og en del fra LLH, landsforeningen for lesbiske og homofile ... hmm ... lesbiske ...

Brent barn ligger lavt.

Vi krysser Youngstorget. Målet er å dra og bowle.

Vi tenker mye riktig, for dette er også målet til de fleste andre i Oslo denne kvelden. Bowlingen står i fare for å må stenge av et par baner bare for å ha plass til ventelisten.

Vi gir opp bowlingprosjektet og havner på Bare Jazz.

Guri lærer meg Instagram og SnapChat.

Guri klager over at Bare Jazz, som vanligvis er et hipstersted, ser noe satt ut i dag. Selv bidrar hun til konformitetsgraden med en cardigan over hipsterklærne.

 

Planen er egentlig å dra på nachspiel med Kvinnegruppen Ottar. Guri står i SnapChat-kontakt med Storalm om saken. Bildene Storalm sender tyder på at de ikke er så mange, og, o sjokk, det er bare damer på Ottarfesten. Guri mener det hadde gått greit med femten-tjue Ottarer, men bestemmer at det vil bli kleint å dra med en mann inn i en liten Ottargruppe. Det Guri prøver å si, mellom linjene, er at de kommer til å klippe av meg testiklene med en rusten hekksaks.

Vi havner istedet i heimen, hvor vi knerter en flaske hvitvin, og prøver å avgjøre om sprudlingen faktsik skal være der eller om vinen har gjæret.

Guri drar hjem, og jeg skal egentlig legge meg. Istedet havner jeg på intenett, hvor noen har skrevet noe som er Galt. 

Det dreier seg om en person som påstår at Sperre jr. vant 17 gull i badminton-NM. Det er jo helt på jordet. Alle vet jo, eller, sånne som Jon Inge vet ihvertfall, at Sperre bare har 16 gull.

 At det er Sperre selv som kommer med påstanden, i et forsøk på å imponere Hanne Nabintu, er fullstendig irrelevant.

Intimtyrannen 2013: Vålerengapub

Den morgenen beslutter jeg at hvis det regner skal jeg ta bussen til jobb. Hvis det er oppholdsvær skal jeg sykle Tour de Finans. 

Jeg ser ut. Grått, men oppholdsvær og tørt.

Mens jeg trekker i sykkelham, starter plaskingen.

For sent å snu, jeg sykler likevel. Over den nye broa til barcode-komplekset. Jeg liker det de gjør her.

Her starter Tour de Finans. Sykkelveien fra Aker Brygge ut til Bærum, mellom E18 og sjøen. Hver morgen og ettermiddag i arbeidsuka, synkront med rushtiden på E18, fylles denne opp med syklister. En del av dem har førtiårskrise, topp utstyr, kjøpadrakter fra profflag, death wish, og dundrer på i vill fart og tette rekker for å spare luftmotstand. De parkerer lett meg og billigsykkelen min, men jeg henger med i b-feltene sammen med gutta i selvlysende gule plastjakker.

Det blir en dårlig dag i Touren. Festen i går har gjort at jeg kommer litt sent i gang med dagen, sykkelstien er befolket av gående cruiseturister, det kommer ingen som vil samarbeide om å kjøre, ingen som kan ta sin del av luftmotstanden.

Jeg sperrer sykkelen inne i kjelleren på jobb. Jeg alternerer, sykler bare en vei daglig, neste gang jeg føler behov for å sykle tar jeg bussen til jobb og sykler hjem. Det er lurt bortsett fra at man aldri kjenner morgendagen. I vinter stod sykkelen i dette rommet i fem måneder.

På jobb, og lite er nytt. Skriving av viktige tekniske dokumenter ...

... foring av bjørnen ...

... nederlag i fussball.

Jobben spanderer sjampisflaske på meg som takk for innsatsen. Ikke cava, ikke cremant, Champagne. Det er usaklig gode tider.

 HELG.

Mannen med den grønne bagen er ikke å se på bussholdeplassen. Og ingen av de andre passasjerene har påviselig lyst på baksetet. Arbeidsuken avslutter med en formidabel triumf.

Nasjonalteateret. Jeg går av bussen og bærer sekken som man bærer en koffert, det vil si at jeg holder den i hempa øverst på sekken.

For å gå fra å bære sekken som koffert til å bære den på ryggen har jeg utviklet et en-hånds-triks. Med høyre hånd kaster jeg sekken rett opp i luften, opp langs kroppen. 

Når tyngdekraften bremser den står den nesten stille i luften i noen tideler. Da har jeg tid til å stikke høyrehånden inn i bæreselen, og da glir den elegant opp på ryggen av seg selv. 

Det er bare fordeler med dette trikset: du oppnår det du vil, det ser grisekult ut, og alt skjer med en hånd. Du er fri til å bruke den andre hånden til hva du vil.  

Trikset baserer seg på at sekken skal stå stille i luften, det fordrer naturligvis at sekken veier det du er vant til at den veier, og ikke, for eksempel, inneholder en tung champagneflaske.

Lyden av en champagneflaske som smeller i asfalten er høy og karakteristisk. 

Folkene som kryr på Nasjonalteateret kjenner igjen lyden av cruiseskip som døpes og glaner mot meg. Hvor pokker er båten?

Jeg føler meg gjennomdum til beinmargen. 

Men, når den ansattes kognitive prosesser er på dette nivået har han ikke fortjent champagneflaske.

Champagnen legger en distinkt eim av alkoholiker i hele sekken. 

Hjemme rekker jeg såvidt å sette en pulverdose før kvelden.

Jeg skal på Vålerenga-pub. Jeg kler meg i hvitt og svart og planlegger å snakke trøndersk hele kvelden.

Dette var ikke aftenens plan, det er plan B. Så jeg har ikke skaffet meg noe lag til quizen,. Men jeg regner med at det fins kjentfolk her.

Jeg får bli med Anne og resten av Sixpack.

Vi blir spurt om hva oddsen er for å få 12 rette i tipping, i følge Norsk Tipping, og jeg kan anvende mattenerd superpowers.

Dette gir meg tyngde, føler jeg, dette gir meg rett til å bli påståelig og drøy. Quizmaster lurer på hva den nye konkurrenten til bladet ´Folk er Folk´ heter. Marte mener at bladet heter ´Romfolk´. Neineinei, sier jeg, jeg har kjøpt bladet. Neimen hør nå da Marte, jeg har det liggende hjemme hos meg. Det er noe sånt som ´Romfolk i Norge´. Hm, nei, tittelen er kortere. 

Vi svarer ´Rom i Norge´.

Jeg er sliten i kveld, kvelden må bli kort. Jeg orker ikke å vente på resultatene. Jeg tusler ensom hjem i sommernatten.

Hjemme ligger fasiten og stirrer på meg med kritiske øyne.