Intimtyrannen 2013: Litteraturarrangement

Showing, not telling. En gylden regel innen forfatterkunsten.

Jeg sitter på kaféen, aner fred og ingen fare. Jeg pusler med kameraet på min iPhone, jeg vender det mot meg, jeg ser fyren der inne, og jeg kjenner ham igjen. Det er Intimtyrannen. Intimtyrannen er tilbake. Fire år etter at han pusset toalett inn i solnedgangen og forsvant.

Det er en nydelig søndag ettermiddag i Norges hovedstad og jeg har nettopp innsett at jeg skal blogge alt jeg gjør den neste uken. Let´s party like it´s  2009.

Ettermiddagen starter brutalt. Jeg har bestilt meg bil fra Oslo Bilkollektiv.  Men jeg får telefon fra el duderino som bruker bilen før meg om at han sitter fast i køa på E18. Litt overrasket der altså, kø på E18, hvem skulle tro, umulig å forutse at noe sånt kunne oppstå. Jeg må sitte utenfor en garasje i Tøyengata og vente.

Men det er fint vær og jeg vet det jo inni meg, jeg et svin selv. Jeg bestiller også bilene bare så kort som jeg trenger dem, hver time koster penger. Av og til går det galt.

 

Gutta på tur kommer endelig med en hvit bil til meg. Sjåføren er høflig og beklagende, jeg er pur tilgivelse.

Ikke så god reklame for bilkollektivet kanskje, men å melde meg inn i bilkollektivet er noe av det lureste jeg har gjort. Ikke flere borttauinger, ikke flere parkeringsbøter, ikke flere reparasjonsregninger, ikke flere dekkskifter, ikke flere perioder med bil som ikke kan brukes fordi man er en slask. Og privatøkonomien er merkbart bedre. Jeg begriper ikke hva jeg tenkte på da jeg var bileier. 

Jeg skjønner ikke noen som eier bil i by. Dere er splitter pine gale, dere bærer på en massepsykose nedarvet fra Henry Fords samlebånd og holdt i live av vanetenkning. Våkn opp, det 21. århundre kaller.

Jeg er alvorlig ute og kjører. Jeg er på vei til Blaker Skanse i Sørum, hvor jeg skal fremføre egne verker.

 

Siden sist har intimtyrannen blitt mildt selvdestruktiv, sykler uten hjelm og hopper utfor mindre stup, og jeg kunne jo gitt det utløp gjennom lette skråsnitt over pulsåren som skikkelige folk, men jeg tenkte, nå som jeg likevel gir svarte bæng i hvordan jeg har det, la oss kanalisere dette inn i noe som kan gi mer positivt resultat enn intensiven på legevakta. La oss spise bare pulver.

Å spise bare pulver er selvfølgelig pinlig, derfor stopper jeg bilen før jeg kommer til Blaker. Siste tettsted før Blaker, når man kjører oppover Glomma, heter Sørumsand. Her setter jeg en brukerdose. På den måten går det lengst mulig tid før jeg må ta frem pulveret igjen.

 

På Sørumsand henger en plakat om arrangementet jeg er med på. Jeg svelger. Jeg håper ikke dette er like store greier som plakaten, jeg har ikke lest høyt på årevis.

 

På Blaker er det rolig og fin stemning. Arrangementet jeg skal lese på kalles lyrikkaften. Og noen har gjort den tabben å invitere meg som ikke er lyriker. De ekte poetene sitter outstage og nyter sol. Jeg prøver å mingle.

Vi føres inn i låven hvor lyrikkaftenen skal inntreffe.

 

Lyrikkaftenen åpner med Bertrand Besigye, mest kjent for diktsamlingen 'Og du dør så langsomt at du tror du lever'. Han har lest dikt for førti tusen, som warm-up-poet for Manu Chao. Nå leser han for førti. Det går nedover, Bertrand, dette må du snu!

Bertrand har en særegen stil som diktoppleser. Når han går fra å snakke normalt til å lese diktet, skvetter jeg. Mannen bruker stemmen, hiver ut bare noen ord i gangen, men diktene er tilpasset stilen. Rock'n'roll, veldig potent.

 

Duoen Odd og Vega har tonesatt dikt av Sigmund Skard. Det funker, det minner meg om Dronning Maud Land.

Jeg har ikke planlagt å blogge dagen min, det er impuls. Mobilen var ikke forberedt, den trekker sitt siste drag strøm inn i transistorene og dør stille. Resten av bildene er tatt av Vega.

Jeg brukte en del tid på å bestemme meg for hvilken novelle jeg skulle lese, og veldig lite på å trene på å lese den. De nye greiene mine er mørke, jeg ville ha noe humoristisk. Etter å ha vurdert humoren i Berømte første ord som for skriftlig, og Gressklippermannen som for drøy, ender jeg med å lese en gammel schläger,  Sjåføren og Vitnet.

 

Selv om man ikke føler seg nervøs når man skal i ilden, aner man aldri hva slags shait kroppen har tenkt å finne på. Når jeg går opp på scenen har jeg roen, jeg gleder meg, hendene mine føles stødige, men i det jeg begynner å lese får jeg den store skjelven i høyrefoten. Det er det samme som Lars Berger pleier å skylde på hver gang han peprer skogen og flytter inn i strafferunden. Skjelvingen forplanter en usikkerhet gjenom hele meg som jeg må battle mens jeg leser. Jeg ber om at det ikke er synlig. Det er vanskelig å score latter på poengene hvis man står og skjelver som et aspeløv. 

Jeg legger vekten på venstre fot. Det går bra. Folket ler, og på de rette stedene. Sjåføren og vitnet er en crowdpleaser, det er et sleipt knep av meg å plassere den inn blant den tyngre tilgjengelige poesien. Applausen hinter om at salen har hatt det bra.

Vi samles i hagen til arrangøren, Ingrid fra Gan, for å komme oss ned igjen. De drikker vin, jeg drikker pulver.