Lanseringsfest for Blodføre på lørdag

Kjære leser. Da Blodføre utkom lå jeg i en kjeller og kunne ikke delta på noen lanseringsfest. Nå, derimot, er boka frigitt av forlaget. Som betyr at jeg har en stabel Blodfører her. Og da syns jeg at jeg har lov å dra en lanseringsfest. Du er invitert.

Det skjer på lørdag, altså 30.november, klokka 19.00 i Margit Hansens gate 5, Oslo. Det vil si her:

Det blir vel en bokfest til forveksling lik en hjemmealenefest. Jeg stiller med noe fingermat og så tar du med det du vil drikke. Det blir brus her altså, men vi vet jo begge at du har problemer med å holde fingra unna spriten på lørdagskveldene, og jeg har ikke tenkt å hindre deg. 

Da jeg lanserte Trygdesnylterboka holdt jeg et foredrag som het "hvordan skrive bok". Det tenkte jeg å gjøre til tradisjon. Jeg starter foredraget cirka 19.30.

Jeg selger Blodførene for 50 kr, så hvis du er flink til å trøkke i deg kanapéer har du en fair sjanse til å gå i overskudd.

I samme kvartalet som leiligheten ligger Lompa, Pigalle og Andys Pub, og bortover der følger resten av sentrum, så det går an å bare svippe innom på vei ut i lysløypa.

Dette er første trekk i en plan om å bli mer synlig som skrivende menneske. Neste trekk er Forfatterfight 11.desember. Jeg fikk vite i dag at jeg er tatt ut til å lese i den første delfinalen.

Glohug har også begynt å snakke om Amazon-lansering av bøkene mine, altså e-versjoner nedlastbare fra Kindle. Og, da jeg la ned bloggen Livet Bak Murene i 2006 foreslo blant annet hun dama på det første bildet at den skulle bli roman. Det holder kanskje på å skje.

O-historie med plot

Stek løpsskoene i sju minutter. Hvis du kjenner en distinkt eim av svidd gummi bre seg over kjøkkenet, som brente bildekk, ta skoene ut av ovnen selv om tiden ikke er ute.

Draper ditt legeme i så mange lag tøy at du antar fasong av Michelinmannen.

Sett varmeanlegget i bilen på maks. Passiv oppvarming er aktiv oppvarmings degenererte bror, men mye bedre enn nada.

Hvis du har fett kan du gni inn foten i dette. Stamp i en pakke Brelett for alt jeg bryr meg.

Innerst, mot huden legger du et tynt lag ull, typisk en ullsokk. Så et lag av plast, gjerne en brødpose. Utenpå posen, nok en sokk av valgfritt materiale. Stikk deretter foten ned i dine nystekte sko.

Nyt varmen. Det blir den siste varmen du kjenner på en stund.

Det er minusgrader i lufta, et lag av rim dekker trær og bakke, men tæla har ikke kommet. Skogen vil deg ikke noesomhelst godt.

Myrene venter, uskyldige som bjørnunger, med en tynn skorpe av is oppå som sier, tråkk på meg, jeg skal bære deg på din lekne dans gjennom skogen. Under den bedragerske hinna ligger et lag av slush. Føttene dine skal gå ut og inn av iskald humus som stempelet i en bilmotor den neste timen. Skogen vil sørge for å bytte ut isvannet i skoene dine så ofte at kroppen aldri rekker å varme det opp.

Og det er ikke det største problemet ditt.

Problemet ditt er at du gjør dette frivillig. Et sted på veien må noe ha gått alvorlig galt.

Jeg står på start. Hodet og kroppen er låst i en kamp. 

- Kan da ikke bare stå her! Beveg oss! brøler kroppen.

-Kan ikke legge ut i svarte skauen uten en plan, sier hodet, og grunner stille over kartet. 

 - Jeg fryser ihjel! roper kroppen

- Tullprat, sier hodet.

- RED ALERT KOLDBRANN!

- Kjeftenpårei.

- Kjøttskalle.

- Fettklump.

Det er essensielt for idrettsutøvere å være god på indre dialog.

Hodet får lagt en plan. Jeg så at mannen som startet før meg fulgte stien skrått ut til høyre. Han vil unngå stupene og kampesteinene. Jeg skjønner hvor han kommer fra i denne saken, men jeg syns kartet hinter om en åpning, en luke i stuprekken. Opp gjennom steinura mellom stupene, rett under den røde streken. Suksessen avhenger av hvor mye trøbbel de store steinene vil by på.

Blokkfeltet ser ut som det er designet av Theodor Kittelsen, forstenede troll med mosehår. Det er visuelt brutalt, men går greit, stødige blokker som ikke gir etter når jeg tråkker på dem. Jeg får tro på veivalget.

Jeg går rett i første post. Ute til høyre kan jeg høre mannen som startet før meg, på vei mot posten, passert, eid. Jeg har spilt mine kort riktig så langt.

Jeg løper den nest lengste løypa, og det deltar femti stykker. Etter første post ligger jeg på delt åttendeplass. Trettito sekunder bak.

Neste strekk er variasjon over samme tema. Skal man følge den røde streken og klatre stup og skrenter, eller dundre stier til høyre. Omveien til høyre er relativt sett kortere denne gangen, men flesk, spekk og ister skal løftes ti ekstra meter rett opp. Jeg følger heller suksessoppskriften fra forrige strekk:

Mer Kittelsen der altså. Jeg har siktet på hullet i stuprekka som ligger akkurat der den røde streken går, der stupene slipper ned en patetisk unnskyldning av en bekk. 

På det avlange åpne (gule) feltet før posten kommer jeg mellom en sønn (bildet) og faren. De er på vei nedover. Den oppvoksende slekt er lett og fin i kroppen og har fått en luke på far sin. Jeg følger ryggen hans noen meter, så vinkler jeg ut fra det gule og inn i skogen. Hvorpå faren høylydt booker en orienteringsteknisk leksjon for sin løpsvillige sønn.

Rett før søkket som skjuler andre post, møter jeg mannen i svart for første gang. Han er forvirret og løper sakte på tvers av min retning. Jeg er cocky og fastslår at han skal litt lenger.

Et visst selvpålagt press merkes i det jeg løper ned i søkket, men den andre posten ligger der jeg tror den gjør.

Jeg har avansert til sjette plass, men er førti sekunder bak.

Mannen i svart kunne vært i ryggen min nå. Men han har tolket min påstand som grunnløst skryt, og er ganske langt bak meg.

Tredje post er såkalt skråli, konseptet er å holde høyden langs en ås. Jeg går i nedre kant av de to gule områdene.

Jeg finner tredje post greit, holder sjetteplassen, blør fortsatt sekunder til teten. Et lite minutt bak.

Mannen i svart er fortsatt på behagelig avstand bak.

Fjerde post er midt i et vann. Herlig. Da jeg så dette trodde jeg vi skulle løpe på isen. 

Men vannet er tappet ned, postbeskrivelsen er ´havbunn´.

Det bærer nedover i kamikazetempo, sjøen trer frem bak granleggene, kartlesing er bortkastet.

Det går fort, men jeg skjønner ikke at det går fort, for bak meg kommer mannen i svart dundrende enda fortere.

På bunnen av Steinbruvannet har jeg avansert til fjerdeplass i løpet, men blitt hentet inn av mannen i svart.

Femte post står for tur. Jeg ser bare ett fornuftig veivalg, opp på veien, og deretter finne stien under skrentrekkene.

Ved veien har en gjeng slått leir og fyrt opp bål. Jeg jobber ut fra en hypotese om at de sitter der stien begynner. Hypotesen er klin feil. Jeg får en gjesteopptreden i myrområdet. 

Mannen i svart finner stien. Han krøster en ubehagelig stor luke ut av min tabbe.

Femtepost. Mine frosne fingre har trykket video istedet for bilde.

Jeg blir temporært herjet med av den svartkledde, men i det store sammendraget har jeg klatret til tredje plass. Fortsatt er jeg rundt minuttet bak.

Sjette strekk. Veivalget mitt er å komme meg ned til veien til høyre for streken. Sørenden av Stokkvann ligger der som en slalåmport, jeg ønsker å treffe nært, men ikke så nært at jeg løper meg på vannet og tvinges rundt. 

Touchdown, med noen meter klaring fra porten finner jeg en sti. 

Ute på veien og mannen i svart er nå bare såvidt synlig i horisonten. Han har meg nå, han gjør meg til sin biatch. Uansett hva jeg gjør blir luken større. De negative tankene siger inn i meg. Jeg er sliten feit og lat, jeg skulle aldri blitt o-løper. 

Tenker man negativt går det saktere. Fra mine dager som seriøs har jeg noen mantraer som jeg repeterer i slike situasjoner. Her ruller "Du er i kjempeform men han har trent" frem og tilbake gjennom skallen.

Sjettepost. Jeg føler meg ikke som en million dollar, men umerkelig har løpet begynt å ta av. Den svartkledte har vært en god fartsholder.  Og teten har bommet. Jeg er fortsatt på tredje, men bare sju sekunder bak.

Til sjuendepost er det å følge ryggen i terrenget. Jeg sikter på punktet der stien krysser bekken, slik at jeg har et sikkert utgangspunkt for det avsluttende fremstøtet mot posten.

Da jeg nærmer meg syvende post, kommer en jevn strøm av folk mot meg med noen sekunders mellomrom, som om det spretter løpere ut av et hull i skogen. Jeg løper ganske enkelt dit de kommer fra. Det gir meg den sjuende posten (bak granlegg til H i bildet) uten nevneverdig kognitiv innsats. 

Man sparer tid på å slippe finorienteringen inn mot posten. Jeg avanserer til andreplass i løpet, jeg er ett sekund bak. 

Så er det ut og slite på langstrekket. Jeg ser bare ett vettugt veivalg. Jeg ønsker å følge stiene som til enhver tid ligger nærmest streken, til jeg når veien. Etter veien vil jeg følge venstre siden av åsen. Det betyr løping i myr, men jeg kan tåle en myr, jeg har fokkings brødposer rundt føttene.

Jeg beklager at billedkvaliteten faller utover i løpet. Delvis er jeg sliten, delvis har konkurranseinstinktet begynt å trumfe blogginstinktet. 

Jeg talte fire løpere rett foran meg da jeg løp inn i post sju. Så nå ser jeg ikke mye på kartet. Jeg har retningen, stien og våre venner menneskene.

Jeg passerer de tre første.

Da jeg når veien ser jeg at nummer fire har løpt rett over veien og inn i skogen. Han er på vei rett over åsen. Kanskje har han respekt for hva en novembermyr kan gjøre mot en menneskekropp. Jeg vil som sagt følge åsen på venstresiden, og det tillater meg å følge veien et stykke før myrmarerittet starter. 

På veien står denne mannen orientering. Jeg løper. En av oss må ta feil.

Han har støtte fra verdensmester Petter Thoresen. Han lærte meg en gang at du må tørre å stå bom stille hvis du ikke vet hvor du er.

Men min erfaring er at hvis du står stille, kommer folk til å ta deg igjen. Etter at de har tatt deg igjen, kommer de til å løpe ifra deg.

Myra gjør sitt beste for å sende blodomløpet mitt ut i streik. Brødposene svarer med lock-out.

Jeg kommer meg til post åtte. Løperen kjent som nummer fire lager lyder til høyre for meg, han er fortsatt på vei mot posten, hans preferanse av klatring fremfor surklende sump har ikke tjent ham vel. 

I den ville iveren med å passere fem løpere har jeg løpt over ævne. Jeg leder løpet med et halvt minutt. Lungene tilhører en druknende mann, hjertet truer med å sprenge brystkassa.

Niende strekk. Nok en gang handler det om å følge stiene nærmest streken, deretter, når jeg går tom for stier,  ligge på streken. 

Bak meg jager løper nummer fire meg. Kroppen har lyst til å slå ned på tempoet, men det er pinlig å bli passert.

Nummer fire jager meg opp i rygg på en oslostudine ...

Men jeg har sprengt meg selv, jeg har jo det, og jeg blir passert av nummer fire. Begge disse er rett foran meg på niende. Ledelsen min i løpet skrumper til 26 sekunder.

Som du ser har jeg trøbbel med kameraet. Jeg prøver å fikse, havner i videomodus, mobilen slår seg av, jeg må slå koden. Jeg bruker konsentrasjonen på dette mens jeg stoler på at de to foran meg holder oss på riktig sti. 

Vi følger stien som ligger under den røde streken ut fra niende. Så kommer vi til den kryssende stien. Og her inntreffer en krise i vårt vakre trekantforhold. De to foran meg går hver sin vei. Studinen går til venstre og finner stien som skrår vekk fra den røde streken. Mannen velger stien som ligger under den røde streken. Jeg føler meg som et etterlatt skilsmissebarn.

Jeg har gitt for mye slipp på kartkontakten til å vite hvem av dem som gjør det rette. Hvis jeg fortsatt skal ha gleden av selskap, må jeg velge kjapt. Hvem av disse to vet best hva de driver med. Blå drakt, rød drakt, mann, dame, elle, melle.

Om det er min feminisme eller min heterofili som slår inn, vet jeg ikke. Men jeg går for kvinnen.

Vi gjør en æresrunde på kollen til venstre for myra, deretter får vi en nølende inngang i posten. Mannen parkerer oss med et snaut halvminutt. Det er et halvminutt av livet mitt jeg aldri får igjen. Det er så fantastisk mye gøy jeg kunne brukt det halvminuttet til. 

Vunnet, for eksempel.

Jeg har falt tilbake til andreplass, ett sekund bak. Jeg har vært en skitten henger og får som fortjent. 

 I innløpet får jeg kameraet i orden. Deretter peiser jeg vill tulling. Jeg bruker 1.14 på spurten. Vinneren bruker også 1.14. Ergo blir jeg nummer to, ett sekund fra seier.

Arrangør Eyvind leser av brikkene til løperne etter målgang. Løpsbrikkene vet hvor du har vært, når du har vært der, og hvem du var der med. STASIs våte drøm der altså. Brikkene har et batteri, og batteriene har en levetid. Alle o-løpere vet at de før eller siden risikerer å bli diskvalifisert fordi brikken er død.

Brikken min er utgammel. Den ble operert ut av ryggen til en østtysker etter at Berlinmuren falt.

Kanskje ikke. Men den er gammel. Det geriatriske droget av en møkkabrikke har fått med seg noen få av de siste postene. Starten er aldri registrert.

Jeg blir diskvalifisert.

På badedammen rett ved mål har skøytesesongen startet. Folk skal ikke løpe orientering på denne tiden av året. Det er det brikken prøver å fortelle meg.

Men vent. Har du ikke nettopp sett bilde av postene? 

Beviser ikke det at jeg løp løpet?

Og, hva mer, registrerer ikke mobilkameraer tidspunktet som bilder tas på?

Eyvind får se bildene. Han godkjenner løpet og ber meg maile ham strekktider.

Så det koker ned til følgende. Dette bildet er tatt før jeg startet. Hvis det gikk sju sekunder eller mer fra jeg tok dette bildet til jeg startet, vant jeg løpet. 

Jeg tror at bildet er tatt cirka tjue sekunder før jeg startet, som innebærer at jeg vant med cirka tretten sekunder. Men jeg er genuint usikker, hvem husker sånt? Og jeg har selv formulert et regelsett for slike situasjoner, da jeg laget reglene for Wordfeud League of Honour. Der skrev jeg at hvis resultatet har forsvunnet, og du må rekonstruere det, vær helt sikker på at du ikke overdriver i din egen favør. 

Etter mine egne regler vant jeg ikke. Jeg meldte inn tap med ett sekund. 

Maaemo Restaurant

Her en dag skulle vi på mcDonalds. Men så var det så lang kø.

Vi dumpet istedet innom Maaemos, som er en ganske ny restaurant på Grønland. Bare enda en gjennomsnitts Grønlandsrestaurant med internasjonale kelnere. Det eneste som skiller den fra de andre er at det er den eneste restauranten i Norge med to stjerner i Michelinguiden, og den eneste i Nordens historie som har gått direkte til to stjerner.

Jeg hadde tatt med meg dommerstanden fra Wordfeud League of Honour. I flere år har de lenset unna juksemakere som man tømmer et synkende skip for vann. Båten flyter ennå og brukerne har donert nok til en ganske stor kebab på hver. Disse menneskene fortjener litt mat i magen.

Dessuten var det på tide å få fôret Ruth, som tar vare på alle i ligaen som får problemer med et eller annet.

Jeg startet med å bestille fire store döner kebab. Det beste til meg og mine venner. Men det hadde de ikke. Ikke hadde de Shawarma heller. Skandale. Hva tenker de på, de som deler ut sånne Michelinstjerner.

Det fins bare ett valg på Maaemos når det kommer til mat, du skal igjennom hele menyen. Menyen var denne kvelden på 10 retter. Når det gjelder drikke kan du velge mellom alkofri meny eller alkomeny.

Ti retter var et understatement fra menyens side. Nærmest for en intern spøk å regne. Måltidet hadde mange mellomretter som ikke hadde egen vin til, og ikke var funnet verdig til å stå på menyen. Totalt ble det 26 retter. Ja du leste rett. Vi spiste en fokkings tjueseksretters middag.

Da blir hver rett veldig liten. Her for eksempel, har vi fått kråkebolle, hentet opp av Roderick Sloan. Det som skal spises er det lille oransje som ligger oppi kråkebollen, resten er for å sette stemningen.

Selv dette greide de å få til å smake godt. Kråkebolle smaker veldig av sjø.

Stemningen steg tidlig. Jeg satt faktisk og gliste hele kvelden.

Kelnerne styrte showet, det ligner mer på teater enn på restaurant. Du tilkaller aldri kelnerne, de følger med og kjører på, de serverer neste rett og neste vin uten at du har bedt om det. Du må spise mer i restaurantens tempo enn i ditt, men det er greit, disse folka kjenner deg og vet bedre enn deg selv hvordan du vil ha det. Og, skal man gjennom 26 retter kan de ikke stå og vente på at kundene pjatter seg ferdige. 

Vi scoret en tidlig rømmegrøt, det som ser ut som kanel er bittesmå baconbiter av reinsdyrhjerte. Fortsatt hadde vi ikke kommet til den egentlige menyen, restauranten bare lekte seg litt.

Så fulgte en mikroopplevelse av andebryst, og oppi disse kjeglene er det kyllinglever.

Her har vi fått en suppeasjett av det mindre praktiske slaget. Nederste etasje er til pynt, øverste har en østers oppi, og den ble rett før inntak dynket av kelneren med en grønn guffe lagd av dill og blåskjell, som til min milde overraskelse smakte himmel og englesang. (*)

(*) Blåskjellsasuen altså. Kelneren vet jeg ikke hvordan smaker.

En tynn skive kjempegulrot som hadde ligget nedgravd i bakken i ett år og som kokken hadde brukt hele dagen på å koke. Muligens deretter beintråkket av tibetanske masurkadansende dvergmunker med nyvaskede poter smakssatt med fjelltimian. Åkkesom var den myk som fløyel. 

Midt på bordet lå en urørt kjempegulrot til pynt, du skimter den bak vinglasset.  Koselig at de bar inn en uskadd versjon av maten så vi kunne se på det vi åt, men jeg grudde meg til villsvinet.

 Endelig var vi ferdig med oppvarmingen og kommet til rett én på menyen.

Sjøkreps fra Frøya kokt i årsgammal gran og glasert i granolje. På en seng av granbar og tørris, selvfølgelig, som det meste av maten jeg eter.

Denne krabaten smakte hensynsløst godt. Og særlig sammen med vinen. (Saint-Aubin 1. cru Clos de la Chateniere Hubert Lamy 2010.) Man sier jo at visse viner passer til en viss mat, men jeg har aldri helt skjønt det der, jeg kan drikke rødt til fesk og hvitt til kjøtt uten at dagen blir ødelagt, jeg. Men her, kjære leser, her skjønner tilogmed en gastronomipygmé at 1+1=3. Kveldens vinner.

Rett # 3, surdeigbrød av hvete og emmer. Servert med smør. Jsvendsen likes.

Brent løk og fenalår, i midten ser du et vaktelegg tilberedt i beinmarg. Ikke helt sikker på hvor i verden det er lov å snappe eggene til vaktelen, men gildet foregår i nabohuset til politihuset, så vi er sikkert innenfor loven. Ihvertfall innenfor Magnus Lagabøtes landslov av 1274. 

Pandakjøttet fikk jeg ikke lov å ta bilder av, men det var usaklig mørt og saftig. Ikke rart at den arten sliter.

Tuller. 

TULLER!

Vinen kom i små glass, vi skulle tross alt igjennom 11-12 viner og øller og være i stand til å gå ut på egne ben etterpå. 

Ost fra Eggen Gårdsysteri med syltet sort trompetsopp.

Den eldste vinen var en Mas Amiel 1980 som hadde taklet tredveårskrisa helt greit. 

En konflikt oppstod. Svendsen forlangte ketsjup. Kelneren truet med å skyte seg. 

Mens dette pågikk stakk jeg for å utforske fasilitetene.

På toalettet stod en mann ulastelig antrukket i en hvit Armanidress av årets modell. Jeg skjønte først ikke greia, han bare stod der.  Men da jeg var ferdig oppdaget jeg at det ikke fantes toalettpapir. Man tørket av seg på dressen hans. Så brant han opp dressen i peisen og skiftet til ny dress før neste gjest kom.

Tuller.

 TULLER!

Grillet agurk og fjorårets aller ypperste gaukesyrer servert med melk som har blitt godvenn med pepperrot.

Frossen brunost med plommer og saltet karamell.

Seriøst! FROSSEN BRUNOST!

Brunost tatt til flytende nitrogen-nivå. Lite igjen av konsistensen, mye søtere i smaken.

Kokken sjøl presenterer en av dessertene. Her går det i dansk, ellers har det vært norsk med finsk aksent, fransk aksent og engelsk. De ansatte er plukket fra hele Europa, fra øverste hylle, mye slik man setter sammen de beste fotballagene.

Råvarene plukkes også fra selvsamme øverste hylle, og siden den øverste hyllen ligger så høyt at man ikke kan se opp på den, tar man iblant feil og tilbereder en kokk.

Tuller.

TULLER!

Flytende vaffel på en stein av stein.

Tjueseks retter fortært, selskapet er mette og lykkelige. Over Oslo by har natten senket seg. Barcode glinser i mørket. Et sted fra bukselommen, cirka der lommeboken ligger, hører jeg stille gråt.