Maaemo Restaurant

Her en dag skulle vi på mcDonalds. Men så var det så lang kø.

Vi dumpet istedet innom Maaemos, som er en ganske ny restaurant på Grønland. Bare enda en gjennomsnitts Grønlandsrestaurant med internasjonale kelnere. Det eneste som skiller den fra de andre er at det er den eneste restauranten i Norge med to stjerner i Michelinguiden, og den eneste i Nordens historie som har gått direkte til to stjerner.

Jeg hadde tatt med meg dommerstanden fra Wordfeud League of Honour. I flere år har de lenset unna juksemakere som man tømmer et synkende skip for vann. Båten flyter ennå og brukerne har donert nok til en ganske stor kebab på hver. Disse menneskene fortjener litt mat i magen.

Dessuten var det på tide å få fôret Ruth, som tar vare på alle i ligaen som får problemer med et eller annet.

Jeg startet med å bestille fire store döner kebab. Det beste til meg og mine venner. Men det hadde de ikke. Ikke hadde de Shawarma heller. Skandale. Hva tenker de på, de som deler ut sånne Michelinstjerner.

Det fins bare ett valg på Maaemos når det kommer til mat, du skal igjennom hele menyen. Menyen var denne kvelden på 10 retter. Når det gjelder drikke kan du velge mellom alkofri meny eller alkomeny.

Ti retter var et understatement fra menyens side. Nærmest for en intern spøk å regne. Måltidet hadde mange mellomretter som ikke hadde egen vin til, og ikke var funnet verdig til å stå på menyen. Totalt ble det 26 retter. Ja du leste rett. Vi spiste en fokkings tjueseksretters middag.

Da blir hver rett veldig liten. Her for eksempel, har vi fått kråkebolle, hentet opp av Roderick Sloan. Det som skal spises er det lille oransje som ligger oppi kråkebollen, resten er for å sette stemningen.

Selv dette greide de å få til å smake godt. Kråkebolle smaker veldig av sjø.

Stemningen steg tidlig. Jeg satt faktisk og gliste hele kvelden.

Kelnerne styrte showet, det ligner mer på teater enn på restaurant. Du tilkaller aldri kelnerne, de følger med og kjører på, de serverer neste rett og neste vin uten at du har bedt om det. Du må spise mer i restaurantens tempo enn i ditt, men det er greit, disse folka kjenner deg og vet bedre enn deg selv hvordan du vil ha det. Og, skal man gjennom 26 retter kan de ikke stå og vente på at kundene pjatter seg ferdige. 

Vi scoret en tidlig rømmegrøt, det som ser ut som kanel er bittesmå baconbiter av reinsdyrhjerte. Fortsatt hadde vi ikke kommet til den egentlige menyen, restauranten bare lekte seg litt.

Så fulgte en mikroopplevelse av andebryst, og oppi disse kjeglene er det kyllinglever.

Her har vi fått en suppeasjett av det mindre praktiske slaget. Nederste etasje er til pynt, øverste har en østers oppi, og den ble rett før inntak dynket av kelneren med en grønn guffe lagd av dill og blåskjell, som til min milde overraskelse smakte himmel og englesang. (*)

(*) Blåskjellsasuen altså. Kelneren vet jeg ikke hvordan smaker.

En tynn skive kjempegulrot som hadde ligget nedgravd i bakken i ett år og som kokken hadde brukt hele dagen på å koke. Muligens deretter beintråkket av tibetanske masurkadansende dvergmunker med nyvaskede poter smakssatt med fjelltimian. Åkkesom var den myk som fløyel. 

Midt på bordet lå en urørt kjempegulrot til pynt, du skimter den bak vinglasset.  Koselig at de bar inn en uskadd versjon av maten så vi kunne se på det vi åt, men jeg grudde meg til villsvinet.

 Endelig var vi ferdig med oppvarmingen og kommet til rett én på menyen.

Sjøkreps fra Frøya kokt i årsgammal gran og glasert i granolje. På en seng av granbar og tørris, selvfølgelig, som det meste av maten jeg eter.

Denne krabaten smakte hensynsløst godt. Og særlig sammen med vinen. (Saint-Aubin 1. cru Clos de la Chateniere Hubert Lamy 2010.) Man sier jo at visse viner passer til en viss mat, men jeg har aldri helt skjønt det der, jeg kan drikke rødt til fesk og hvitt til kjøtt uten at dagen blir ødelagt, jeg. Men her, kjære leser, her skjønner tilogmed en gastronomipygmé at 1+1=3. Kveldens vinner.

Rett # 3, surdeigbrød av hvete og emmer. Servert med smør. Jsvendsen likes.

Brent løk og fenalår, i midten ser du et vaktelegg tilberedt i beinmarg. Ikke helt sikker på hvor i verden det er lov å snappe eggene til vaktelen, men gildet foregår i nabohuset til politihuset, så vi er sikkert innenfor loven. Ihvertfall innenfor Magnus Lagabøtes landslov av 1274. 

Pandakjøttet fikk jeg ikke lov å ta bilder av, men det var usaklig mørt og saftig. Ikke rart at den arten sliter.

Tuller. 

TULLER!

Vinen kom i små glass, vi skulle tross alt igjennom 11-12 viner og øller og være i stand til å gå ut på egne ben etterpå. 

Ost fra Eggen Gårdsysteri med syltet sort trompetsopp.

Den eldste vinen var en Mas Amiel 1980 som hadde taklet tredveårskrisa helt greit. 

En konflikt oppstod. Svendsen forlangte ketsjup. Kelneren truet med å skyte seg. 

Mens dette pågikk stakk jeg for å utforske fasilitetene.

På toalettet stod en mann ulastelig antrukket i en hvit Armanidress av årets modell. Jeg skjønte først ikke greia, han bare stod der.  Men da jeg var ferdig oppdaget jeg at det ikke fantes toalettpapir. Man tørket av seg på dressen hans. Så brant han opp dressen i peisen og skiftet til ny dress før neste gjest kom.

Tuller.

 TULLER!

Grillet agurk og fjorårets aller ypperste gaukesyrer servert med melk som har blitt godvenn med pepperrot.

Frossen brunost med plommer og saltet karamell.

Seriøst! FROSSEN BRUNOST!

Brunost tatt til flytende nitrogen-nivå. Lite igjen av konsistensen, mye søtere i smaken.

Kokken sjøl presenterer en av dessertene. Her går det i dansk, ellers har det vært norsk med finsk aksent, fransk aksent og engelsk. De ansatte er plukket fra hele Europa, fra øverste hylle, mye slik man setter sammen de beste fotballagene.

Råvarene plukkes også fra selvsamme øverste hylle, og siden den øverste hyllen ligger så høyt at man ikke kan se opp på den, tar man iblant feil og tilbereder en kokk.

Tuller.

TULLER!

Flytende vaffel på en stein av stein.

Tjueseks retter fortært, selskapet er mette og lykkelige. Over Oslo by har natten senket seg. Barcode glinser i mørket. Et sted fra bukselommen, cirka der lommeboken ligger, hører jeg stille gråt.