Ranet på Montmartre

Og så, etter alle disse årene, blir man endelig ranet. Det er rart med sånt som man har vært redd for at skulle skje. Når det skjer, reagerer man helt annerledes enn forventet.

Jeg har klatret trappene opp til Sacre Cæur i Paris, jeg har ikke vært her siden puppeangsten for tjue år siden. Jeg forsøker å komme meg ned fra høyden igjen gjennom de trange gatene vest for kirken, gjennom Montmartre. Jeg ser ikke folk, det er midt på dagen i nærheten av en king-size-turistfelle, men gaten jeg går i er helt øde. Det er ikke noe godt tegn. Jeg lurer på om dette er en blindvei.

Gaten krummer og avslører sitt videre løp. Foran meg ser jeg fire personer, alle står vendt med ansiktet mot meg. Bak dem en hvit murvegg hvor gaten går i vinkel og fortsetter ned en trapp. Hvite vegger rundt oss, ingen vinduer, ingen ser oss. De holder en god formasjon, de dekker hele gaten.

I ettertid får jeg høre at ranerne i dette området er østeuropeere. "It is like a plague", forteller portieren på hotellet mitt. I så fall er de slaviske østeuropeere, ikke romfolk. Den ene kommer mot meg, overstrømmende pludrende på fransk, med en underskriftsliste i hånden. De samler tilsynelatende inn penger til døve.

Jeg tar opp lommeboken, kanskje ikke så mye av giverglede som fordi denne personen står rett foran meg og de tre andre dekker resten av retningene jeg kan gå i. Jeg opplever at å gi noen euro er beste måte å komme seg ut av en litt trykkende situasjon.

Så, lommeboken er i min venstre hånd, jeg bruker den høyre til å åpne myntlommen, og tar ut den største mynten, og gir til aksjonen. Men det er ikke den som er målet deres, de er mer happy for at lommeboken er oppe i dagen. De skal ha større summer. Mens den ene trykker underskriftsskjemaet inn mot kroppen min, kommer en annen inn fra vingen og røsker sedlene rett ut av lommeboken min med rutinerte, kjappe bevegelser.

Hvis jeg en dag blir ranet, har jeg tenkt, så skal jeg ikke gjøre noe. Helse er mer verdt enn penger.

Men jeg handler på instinkt.

Dette skjedde for bare noen timer siden, jeg har gått i sjokktilstand siden, suller rundt i gatene, pakker i meg store mengder sjokolade, og jeg er ikke så sjokkert av ransforsøket som jeg er over mitt eget svar på det.

Hånden min skyter ut, jeg får tak i hodet til tjuven. Jeg har på første forsøk fått et godt grep i nakkehårene, det er en stor ball med hår og lue inni neven min. Han virker uforberedt på denne vendingen, mindre trent i å slåss enn i å operere folks lommebøker. Jeg trekker ham inn mot kroppen min og rykker hånden ned. Det går fort, han gir meg mindre motstand enn vektene i styrkerommet på jobben. Jeg forbauses over hvor lett det var å rykke et menneskes hode en meter ned.

Med høyrehånden holder jeg ranerens hode i hoftehøyde, i venstrehånden de triste restene av lommeboken min. Han kjemper imot med torsoen som en laks som spreller på kroken, vrir på hodet, men det er neppe noen kick-ass opplevelse å bevege hodet når noen eier nakkehårene dine. Motstanden dabber ihverfall fort av. Gjengen hans står rundt meg, fortsatt har de en utmerket formasjon, jeg har fiender i alle retninger.

Det er her de skal gå inn og lage plukkfisk av meg. All normal høflighet, gruppeånd og dannelse tilsier at blodet mitt nå skal farge asfalten rød.

Jeg har ikke slåss siden barneskolen, og konseptet slåssing, slik jeg husker det, gikk ut på at jeg fikk juling. Jeg kan virkelig ikke å slåss. Stressnivået øker til sinnssyke høyder. Men fortsatt slipper jeg ikke hodet. Jeg er i det private næringsliv, og alle i det private næringsliv vet at har man fått tak i et godt hode vil man gjerne beholde det.

De angriper ikke, de rygger vekk. Alle tre går bakover i hver sin retning, i strak linje vekk fra meg. Det er en patetisk lagmoral vi er vitne til. Raneren jeg holder hiver pengene mine fra seg, han kaster dem i retning en av de ryggende vennene, men fyren gjør ikke noen mine til å gå frem for å ta dem opp. De stopper imidlertid ryggingen på rundt ti meters avstand, og slenger en del hissige meldinger som jeg ikke forstår. Vi står der vi er, alle sammen, med en bunke penger mellom oss. Og jeg holder et hode i hoftehøyde.

Jeg aksepterer byttet. Jeg slipper grepet mitt på dette mennesket, går frem og plukker sedlene mine opp fra asfalten. Teller dem og putter dem på plass i lommeboka.

Personen jeg slipper, løper vekk noen steg, fortsetter deretter i gange gjennom vinkelen og ned trappen. De tre andre ranerne fortsetter å rope og kjefte på meg. Jeg godtar det en stund, så kjefter jeg tilbake, roper shut up, you took my money. Jeg roper høyere enn dem, jeg brøler, og jeg hører på min egen stemme at jeg ikke er i nærheten av zen. Vi er bare en herlig gjeng med redde, skremte mennesker alle sammen.

Jeg kontrollerer at lommeboka inneholder sånn noenlunde det jeg kom med, lar dem beholde de to euroene jeg rakk å gi til den gode saken, og går fra stedet. Jeg går i samme retning som raneren jeg fikk tak i. Jeg vet ikke hva som er riktig, kanskje bør jeg fange tjuven og få tak i politi. Det irriterer meg at banditter som dette skal sverte ryktet til skikkelige hjelpeorganisasjoner. Men jeg opplever hele situasjonen som sterkt ubehagelig, og jeg ønsker meg vekk. Jeg finner at scoren er sånn omtrent lik, jeg ble utsatt for ransforsøk, raneren har fått hardhendt behandling.

Jeg går rundt på Montmartre i sjokk, jeg følger gater på måfå og aner ikke hvor jeg er, hodet er fylt av blod og jeg tenker ikke konstruktivt på hvordan jeg skal finne hotellet.