Napoli

De kan dessverre ikke å lage samfunn i Sør-Italia. Mens Nord-Italia er sånn noenlunde på stell, er Sør-Italia et U-land.

Infrastrukturen er et svart hull, trafikkulturen er gyselig, farligst i Europa, det er en inngrodd kultur for å bryte regler. Sikkerhetsseler, hjelmer, malingsstrekene mellom filene og trafikklys, alt det er bare bullshit, bilene bryr seg ikke engang om kjøtt på vei over fotgjengerfelt, de kjører på.

De kan ikke kollektivtransport heller, de kan ikke tog, sist jeg var i Sør-Italia tok vi flytoget til flyplassen i Roma og ble oppbevart på diverse sidespor i noen timer så hele flytoget misset flyet sitt. Det var toget sitt med stemning i, det, dresskledde tyskere dundret på vinduene og hadde langsom nuclear meltdown i midtgangen.

Har du sett kamera-motorsyklene under Tour de France? Her kjører alle sånn, i trange gater pakk fulle av fotgjengere, du kjenner lufttrykket fra motorsyklene som dundrer forbi ti centimeter fra kroppen din. 

Når man skal ta toget fra Pompeii til Napoli, og Pompeii er en tegneserieby, dimensjonert som Levanger, så tenker man jo at det er en jernbanestasjon i byen. Men heldigvis sjekker man jo og det er tre stasjoner, må vite, av en eller annen grunn. Man finner ut hva som er stationa prima bravissimo, og sleper kofferten tvers gjennom hele byen over brusteinsfortau, asfalt blir i overkant, hvis brostein var bra nok for de gamle romerne er det nok for oss også, så kommer man til stasjonen hvor det å stå i en kort billettkø tar usannsynlig lang tid, mye på grunn av køsniking inn fra sidene, og når man kommer frem til skranken viser det seg at neida, toget til Napoli går ikke i dag, problemer på linja, men det går et tog til Napoli fra den andre stasjonen, på andre siden av byen. Allerede nå er man drevet til det punktet hvor man skjønner at buss for tog er luksus, man nærmer seg de mørke sjelelige avgrunnene hvor man savner NSB. Så sleper man kofferten tvers gjennom byen nok en gang, dunkdunkdunk over brostein, til den andre stasjonen, hvor man venterventerventer på toget.

Selv om gatene er knøttsmå og stappfull av gående, er det lov å kjøre bil i dem, hardt og fort. Sikkerhetsseler er bullshit, hvis du prøver å ta dem på blir taxisjåføren personlig fornærmet.

Går dette toget til Napoli Centrale Statione, spør man når man kjøper billetten, jaja svares det, og man spør igjen, for hva var vitsen med at hotellet sendte en til den andre stasjonen hvis alle stasjonene sender togene sine til Centrale Statione, men neida, her skal vi til Centrale Statione, nemo problemo turistissimo, relaxissimo.

Napoli er 2800 år gammel, grunnlagt av grekerne i god tid før romertida, veiene var aldri bygd for motorkjøretøyer, men da bilen ble populær satte man ikke opp noe forbudsskilt, for hva er vitsen, sør- italienere reagerer på runde røde veiskilt som okser på røde kluter.

Og det er viktig, for når man kommer til Napoli har man lagt en plan, man vet hvilket hotell man vil til, man vet hvor man skal gå, og denne ruten starter på Napoli Centrale Statione. Så man går av på stasjonen, og følger planen, følger retningen, men i stedet for å få se den brede Via Garibaldi åpenbare seg går man seg  rett inn i en labyrint av trange gater stinkende av fiskehandler og kjøtthandlere som lar maten ligge til full forråtnelse i gatene, og man skjønner ganske kjapt at man har blitt sendt til en annen stasjon enn man skulle, lurt opp i stry på Pompeii reservejernbanestasjon, og hvis Pompeii har tre togstasjoner må jo Napoli ha tohundre, og det er fint at man endelig vet at man ikke er der man tror man er, problemet er at man vet ikke hvor man er. 

Vespasian og de andre i romertida hadde ikke pupiller, de ble funnet opp på tolvhundretallet.

Men greit, man får ta et annet hotell da, man ser et skilt med HOTEL på i det fjerne, så så man sleper kofferten over dit bare for å finne at hotellet er nedlagt. Man fortsetter etter samme teknikk, slepe koffert, se etter hotell, ratioen koffertsleping per hotell er uhyggelig stor, og det fins jo ikke operative hoteller i byen, så man begynner å spørre folk, man blir da pekt til hotell, og hotellene er fortsatt stengt, alle som en.

Til slutt går man på restaurant og trøkker i seg mat man egentlig ikke har lyst på bare for å få ladet mobilen så man kan få roamet ned kartet over Napoli, og da finner man ut at man ikke er for langt unna det hotellet man opprinnelig skulle til, og etter en kilometer koffertsleping over brustein på overfylt mage er man endelig fremme, dette hotellet viser seg nesten umulig å finne, bare markert med et navn på en ringeklokke i en blokk, og det aner en hvorfor det var så vanskelig å finne hoteller når man lette etter dem i gatebildet, napolitanerne har gravd ned hotellene sine, gjemt dem for staten og mafiaen, men man greier da tilslutt å finne hotellet og trykker på ringeklokken. Ingen svar. Man ringer, fortsatt svarer denne ingen, man ber naboene om hjelp til å ringe på, kanskje det er et knep man ikke begriper, men det nytter ikke, ingen svarer.

Jeg er en av de heldige overlevende, jeg fant et åpent hotell til slutt. Jeg var eneste gjest der, som jeg også var i Pompeii. Greit at jeg traff litt skjevt på turistsesongen, men hvor var businessfolka?

I Pompeii var rommet mitt iskaldt. Det var ovn på rommet, men den slo seg av og på etter eget forgodtbefinnende. Deilig da med portieren som stod der i tykk ullgenser og var fullstendig uforstående til at det var kaldt. Men hotellet kunne uansett ikke slå på ovnen min, den var en del av et sentralt anlegg, og byen rasjonerte med varmen. Jeg lå fullt påkledd gjennom natten.

Hotellene ble rengjort av vakre unge damer av den typen som får jobb i barer og restauranter i Oslo og derfor ikke vasker hotellgulv. Men her er det ikke særlig sysselsetting i utelivet. Klokken ti om kvelden i Napoli spør jeg portieren om han vet om en åpen bar eller pub i nærheten, og han bare går no such thing. Særlig, tenker jeg, jeg så jo en vinbar tildigere på dagen, så jeg går til den. Stengt. Han har faktisk rett, det er ingen åpne puber. Vi er midt i Italias tredje største by.

I 1989 bodde Maradona i byen, man vant UEFA-cupen (1989) og Serie A (1989-90). Siden da, lite moro. Trist som en LSK 1989-grafitti i Lillestrøm.

Man går på metroen, eller, man prøver å gå på metroen, men for å gå på metroen er man jo oppdratt til at det er lurt å ha billett, og i billettautomaten har all strømmen gått, men det har de tatt høyde for at kan skje, så de har en manuell billettluke. Bak luken ser man en tom, hvit stol og det aner en at det skulle sittet noen i den stolen, men det gjør det ikke, for dette er Sør-Italia, det er absolutt ingenting som funker eller virker som det skal. Man gir opp å få billett, man går ned i dypet, til skinnene, tvunget til å snike. Displayet som skal vise ventetiden til neste tog melder at, joda, det kommer tog, men akkurat den der ventetiden er litt i det blå, du. Perrongen fylles opp med mennesker, perrongen er like frustrert som oss, den får ikke ejakulert inn i noe transportmiddel.

 Kommer metroen? Nei. Kommer den nå da? Nei. Hva med nå? Nei. 
Jeg vet ikke om det noensinne ble action. Da han rutinerte duden som står rett bak meg på bildet ga opp å vente, fulgte jeg etter ut i dagslyset. De andre står der kanskje ennå.

Så man forsøker å finne en kafé med et bord og en stol, innendørs, man er tross alt i Napoli for å skrive Romanen. Det burde være et oppnåelig mål, der jeg bor i Oslo fins det kanskje tjue sånne innenfor en radius på 200 meter hjemmefra. Men i Napoli er alle bulene bittebittesmå, tomteprisene må være vanvittige, en kafé her består av en kiosk og noen plaststoler på fortauet. Det er februar og tolv grader, sitte på fortau, tror ikke det. Jeg begynner å gå vekk fra gamlebyen, jeg tenker, det er bare her tomteprisene er sjuke, men jeg går vestover i samfulle en og en halv time, forbi myriader av mikrosjapper og hauger av søppel, søppelkasser har man knapt hørt om, søppel lempes i små pyramider på fortauet,  før jeg finner en tysk kneipe i en kjeller som har dimensjoner nok til å huse mer enn ett bord. Det er halv sju på kvelden og de åpner halv åtte, men jeg har gått så langt at jeg faktisk venter utenfor kneipa i en time på at den åpner.

"Hva skal vi bruke til å beskytte fotgjengerne fra bilene? Rekkverk eller steindildoer. Hmm."

Så slipper man inn i kneipa, og man merker ganske fort at det er noe merkelig med stemningen, på de andre stedene har man blitt behandlet som manna fra himmelen, se, en kunde, bare fire år siden forrige, men her behandles man ikke høflig, man får ikke lov å sitte der man opprinnelig har satt seg, det bordet er for fire, man blir plassert på et dårligere bord som faktisk også er for fire. Så man bestiller en flaske vin, og drikker sakte mens man forsvinner inn i verket. Et par ganger avbryter betjeningen med spørsmål om det skal være noe mer, fortsatt med denne anklagende minen, og man peker på vinflasken som fortsatt er mye igjen i og signaliserer at man har det bra, takk. Imens fylles stedet opp og det er en lang kø utenfor, køene utenfor restaurantene på Grünerløkka er bare blåbær, vi snakker den lengste køa man har sett utenfor et utested klokken åtte på kvelden. Selvfølgelig. Det er vitterlig det eneste stedet i Napoli med innendørs sitteplasser.

Her står Roger'n, vikingen som forsynte seg med Napoli i 1122. 

Endelig kommer selveste utkasteren til bordet og babler på italiensk. Man har ikke utagert i noen retning, men man skjønner hva han vil, man sitter alene på et firerbord, det er kø utafor. Man prøver på engelsk og tysk å fortelle ham at han må plassere folk på de ledige plassene rundt bordet så de slipper å stå ute. Man forstår ikke hinanden.

Napolibukta. Ved denne bukta ble Peer Gynt og Gengangere skrevet. Utenfor høyrebilledkant ligger Capri, haugen er Vesuv som venter tålmodig.

Ingen i den tyske kneipa kan tysk, men til slutt assisteres utkasteren av en servitrise som kan nok engelsk til å forklare at man bare kan sitte ved et bord i en time. En regel som er usynlig i lokalet, og et tall som er tilpasset tiden man har vært der, folk som kom dit før en sitter uberørt. Vinflasken blir stående halvfull på bordet, selv blir man vist ut. Og når regningen betales er det restauranten som drikser kunden, som en symbolsk kompensasjon. Å kaste ut enkeltgjestene er rasjonelt, man må fylle opp bordene når det fins ti innendørs bord i en by med noen millioner folk. Men det er en kundebehandling som neppe drar skokker av turister til byen.

Hvem har skylden for at Napoli er føkka opp? Ikke vet jeg. 

Men Camorra er den napolitanske mafiaen. Merda er ikke et kompliment.

Napoli som skrivestue betraktet har et klokkerent terningkast én. Noe har gått skikkelig galt siden Ibsens glansdager. Og hvis du har aksjer i Sør-Italia ville jeg sagt Selg. Alt. Nå.

Pompeii

Det er ikke så rart Norge er så gode i idrett. Hemmeligheten er "trøndermetoden". Den ser sånn ut:

Hvis man i New Zealand eller Australia følger trøndermetoden, fryser man ihjel på vei inn mot Sydpolen. Hvis man bor i nærheten av ekvator og følger trøndermetoden, blir treningsturen på fem meter.

Men la oss prøve den i Norge og se hva som skjer. KALDT, Esquil?

Tror det.

Da er det, i henhold til metoden, på med treningstøyet.

Ivar? KALDT?

Jaggu. Hva om du og jeg tar en tur til Køben sammen?

Bare å begynne å løpe sørover.

Fortsatt kaldt, Ivar?

IVAR?

HUN ER AV STEIN, IVAR!

Forhekset av sirenenes sang blir Ivar igjen i Køben. Jørgen og Sigurd henger på til Paris.

Men i Paris hevder gutta at det er varmt nok. De har nådd STOPP i flytskjemaet.

Jeg forholder meg derimot til den modifiserte trøndermetoden.

Stå på, trykk ned i underlaget, spark fra med tåballene, trekk opp med lårmuskulaturen, jobbe jobbe jobbe.

Den modifiserte trøndermetoden ser sånn ut i sin fulle lengde.

Jeg har nådd sitrusfrukter og får lov til å stoppe.

I bakgrunnen, Vesuv. 

Vesuv, som begravde Pompeii i lava og aske i år 79. 

Pompeii er gravd ut igjen i vår tid. En hel by bevart under lava i nesten to årtusener. Et unikt historisk dokument.

Du kan fortsatt ane hjulspor i gatene fra romernes hestekjerrer.

Dette er noe annet enn et arkeologisk museum med noen mynter og flintspisser i glassmontere. Her står alt der det ble funnet, du får inntrykk av dimensjonene og sammensetningen av byen. Husene er for det meste små, noen luksushus innimellom, men egentlig uten noe rikmannsstrøk. Det er dårlig plass til ghettoer innenfor bymurene, her må det pakkes tett, for man må bo innenfor bymuren så ikke tjuver og lillestrømfans kommer rekende inn fra bygda.

Skiltene sier det samme som de kunne gjort i dag, det er vokt dem for hunden, det er rom til leie. Pompeii er et snapshot av dagligliv for to tusen år siden. Fascinerende hvor sivilisert de var, og så likt oss de tross alt levde.

Noen av rikingene har malt veggene sine, akkurat som meg.

Følelsen er som et museum, man tar ikke helt innover seg katastrofen som skjedde her før man kommer til menneskekroppene. Der snur stemningen.

Noen ser ut til å ha dødd brått, man kan tilogmed se de forvridde ansiktsuttrykkene.

Andre har forberedt seg på døden og lagt seg i stabilt sideleie.

Jeg blir litt satt ut her. Det føles som gravrøveri, for intimt, selv om det ikke egentlig er lik vi ser, det er avstøpninger, sement som ble fylt inn i hulrom i lavaen.

Jeg er ute igjen, og på markedsplassen. Nordover fra markedsplassen i Pompeii er Vesuv omtrent det eneste man ser i horisonten. Rundt den er det flatt. Det skulle egentlig ikke vært fjell der, men sånn blir det etterhvert når man skal flotte seg med et hull rett inn i jorda.

Vesuv ligger der uskyldsren og fredelig. "Jeg? Drept noen? Neineinei. Jeg gjør ikke sånn. Kom nærmereee ..."

Vesuv regnes for aktiv vulkan, men har ikke hostet på 70 år, og den gangen, i 1944, var det nok ikke vulkanen man var mest redd for. Bare enda en ting som smeller, liksom, join the f'cking queue, will yah? Det var nok det at den fikk så lite oppmerksomhet i 1944 som gjør at den holder igjen nå. Den er snurt. Den samler opp til et seriøst fyrverkeri.

De har bygd en ny Pompeii mellom den gamle og havet. Den har klart seg bra i 1935 år. Trolig stort sett befolket av dypt skuffede suicidale.

Noe av det mest bemerkelsesverdige i utgravningsområdet er dette. Tenk deg da de fant det.

- Kom og se! Det er en uskadet pizzeria her! 

- Nei?

- Og den er ÅPEN!

Og tenk deg lettelsen for personalet. Etter å ha stått der i nesten totusen år og ventet på kunder.

Selv nærmer jeg meg målet, trøndermetoden fullbyrdet.

Inn maratonporten på Pompeii stadion.

På tribunene er det dødt.

usj den var bløt

unnskyld

Den dagen Jon Bing døde

Den dagen Jon Bing døde, gikk jeg til favorittpuben hans.

Jeg så han ofte der, men jeg snakket aldri med han. Jeg hilste aldri på ham. Jeg antar at han ville ha det sånn. Han pleide å komme innom på dagtid, bestille en øl og en dram samtidig, og det var det han bestilte. Han satt alene ved et bord og leste avisene. Så gikk han de femti metrene hjem.

Jeg kjente ikke Jon Bing, men Blindpassasjer er en del av oppveksten, jeg var ikke uberørt da han døde. Så jeg gikk til puben. Jeg tror jeg hadde forventet en form for markering, et eller annet temporært minnesmerke, men der var det nada. En stamgjest hadde dødd, nyheten var på forsiden av alle nettavisene. I puben var det business as usual.

Jeg spurte damen bak kassen om hun var klar over at en stamgjest var død. Hun var svensk, fersk, hadde aldri hørt om Jon Bing. Jeg foreslo at hun kunne åpne forsiden på hvilkensomhelst norsk nettavis, kanskje hun kom til å kjenne ham igjen. Det skjedde ikke. Lite fånig kund där, jatta med nu, snart har grabben druckit sin bajs och glömt hela grejen.

Poenget er ikke at damen i baren var svensk. Det er ikke pubens jobb å leke begravelseskontor, du ser ikke bilder av døde stamgjester på bardiskene. Men det hadde vært sabla stilig med ettellerannet som bare sa, «takk, Jon Bing, lykke til på reisen», akkurat den dagen, akkurat i den puben.

Og når en slik stillhet kan skje en mann som ham, vel, det minnet meg om hvor lett vi forsvinner. Alle disse stedene vi er tusenvis av ganger, i uformelle sammenhenger, de er der uavhengig av oss, har ikke noen hukommelse, vil bare fortsette uberørt når vi er borte.

Ikke et merke.

Det gjorde meg trist.

Den dagen Jon Bing døde, hilste jeg på Are Kalvø.

Jeg kjenner ikke Are Kalvø. Men jeg ser ham ofte, på butikken, på barer, restauranter, jeg har lest bøkene hans og det meste av bloggen, men snakker aldri med ham, jeg hilser aldri på ham, jeg tar den norske attityden når jeg treffer en kjendis, sjå kor eg bryr meg, til en viss grad er det jante, men det er også det som gjør at Michael Schumacher har hytte på Tynset. Kjendiser kan gå relativt uplaget rundt i gatene i Norge.

Denne dagen traff jeg ham i et fotgjengerfelt da jeg gikk hjem fra Jon Bings pub. Jeg slengte opp hånda og sa hei. Kalvø bare så på meg. Han har sett ukjente som hilser på ham før. 

Det jeg prøvde å si var, hør nå Are. Du og de andre mediatrynene. Vi spiller kule. Men vi ER glade i dere.

Ja, sigøynere har fått nytt navn, men det er ikke pakk!

...ooog du kommer rett inn i en diskusjon jeg har med en venn. Han har lest denne historien; 150 båter nedgriset av ubudne gjester, og han har akkurat kalt romfolk pakk, pluss brukt et par ord av den typen jeg ikke gjengir i denne bloggen.

Og det er helt kult for meg at vi sitter her med hue og ræva full av penger og millionhus og millionhytter og store biler og båter, men hvis vi i tillegg skal omtale andre mindre bemidlede mennesker som pakk, så begynner det å smake av fransk kongehus anno 1788. Det er ikke greit hvis noen uansett etnisitet flytter inn i andres privatbåter, men det er ihvertfall sånn at politiet i Oslo jager dem fra sted til sted og det er kaldt ute. Det må gå an å ha respekt for at noen lever i en virkelighet som er betydelig mye hardere enn vår.

Alle folkeslag består av en del bra og en del dårlige folk, men hvis en dårlig nordmann gjør noe dritt så er han en drittsekk, og hvis en dårlig rom gjør noe dritt så er han en representant for sitt folk. Nød gjør ganske bra folk til tjuver. Tar du husene fra folkene i Holmenkollåsen skal du ikke se bort fra at en del av dem heller hadde lagt seg i en båt enn å sove ute, heller.

Romfolk er en samlebetegnelse på tildels vidt forskjellige folkeslag som i likhet med germanerne, altså oss, utvandret fra Asia, type Nord-India og deromkring. Romfolket kom hit senere enn oss, da de kom hit hadde vi allerede drevet vekk kelterne og tatt over Europa. Romfolket ble i stor grad slaver, i Romania ble de holdt som slaver til cirka 1860. 

Skal man forstå hvordan romfolk agerer, må man forstå måten de har blitt behandlet på i århundrer. Det er en dyp kløft av mistillit mellom våre kulturer. Løsningen som foreslås oftest er at de sender ungene sine til våre skoler, men det er like forståelig at de ikke vil som at vi neppe vil sende våre barn i lære hos dem. Kanskje er det bedre å tilegne seg et minimum av aksept og respekt for livsstilen deres og ta det derfra. Istedet for å forby dem å sove der de sover og forby lovlige måter (tigging) som de kan skaffe seg mat på.

Vi er et av de få folkene i historien som har greid å bli griserike uten å undertrykke andre folkeslag. Det er ingen grunn til å begynne nå.