Napoli

De kan dessverre ikke å lage samfunn i Sør-Italia. Mens Nord-Italia er sånn noenlunde på stell, er Sør-Italia et U-land.

Infrastrukturen er et svart hull, trafikkulturen er gyselig, farligst i Europa, det er en inngrodd kultur for å bryte regler. Sikkerhetsseler, hjelmer, malingsstrekene mellom filene og trafikklys, alt det er bare bullshit, bilene bryr seg ikke engang om kjøtt på vei over fotgjengerfelt, de kjører på.

De kan ikke kollektivtransport heller, de kan ikke tog, sist jeg var i Sør-Italia tok vi flytoget til flyplassen i Roma og ble oppbevart på diverse sidespor i noen timer så hele flytoget misset flyet sitt. Det var toget sitt med stemning i, det, dresskledde tyskere dundret på vinduene og hadde langsom nuclear meltdown i midtgangen.

Har du sett kamera-motorsyklene under Tour de France? Her kjører alle sånn, i trange gater pakk fulle av fotgjengere, du kjenner lufttrykket fra motorsyklene som dundrer forbi ti centimeter fra kroppen din. 

Når man skal ta toget fra Pompeii til Napoli, og Pompeii er en tegneserieby, dimensjonert som Levanger, så tenker man jo at det er en jernbanestasjon i byen. Men heldigvis sjekker man jo og det er tre stasjoner, må vite, av en eller annen grunn. Man finner ut hva som er stationa prima bravissimo, og sleper kofferten tvers gjennom hele byen over brusteinsfortau, asfalt blir i overkant, hvis brostein var bra nok for de gamle romerne er det nok for oss også, så kommer man til stasjonen hvor det å stå i en kort billettkø tar usannsynlig lang tid, mye på grunn av køsniking inn fra sidene, og når man kommer frem til skranken viser det seg at neida, toget til Napoli går ikke i dag, problemer på linja, men det går et tog til Napoli fra den andre stasjonen, på andre siden av byen. Allerede nå er man drevet til det punktet hvor man skjønner at buss for tog er luksus, man nærmer seg de mørke sjelelige avgrunnene hvor man savner NSB. Så sleper man kofferten tvers gjennom byen nok en gang, dunkdunkdunk over brostein, til den andre stasjonen, hvor man venterventerventer på toget.

Selv om gatene er knøttsmå og stappfull av gående, er det lov å kjøre bil i dem, hardt og fort. Sikkerhetsseler er bullshit, hvis du prøver å ta dem på blir taxisjåføren personlig fornærmet.

Går dette toget til Napoli Centrale Statione, spør man når man kjøper billetten, jaja svares det, og man spør igjen, for hva var vitsen med at hotellet sendte en til den andre stasjonen hvis alle stasjonene sender togene sine til Centrale Statione, men neida, her skal vi til Centrale Statione, nemo problemo turistissimo, relaxissimo.

Napoli er 2800 år gammel, grunnlagt av grekerne i god tid før romertida, veiene var aldri bygd for motorkjøretøyer, men da bilen ble populær satte man ikke opp noe forbudsskilt, for hva er vitsen, sør- italienere reagerer på runde røde veiskilt som okser på røde kluter.

Og det er viktig, for når man kommer til Napoli har man lagt en plan, man vet hvilket hotell man vil til, man vet hvor man skal gå, og denne ruten starter på Napoli Centrale Statione. Så man går av på stasjonen, og følger planen, følger retningen, men i stedet for å få se den brede Via Garibaldi åpenbare seg går man seg  rett inn i en labyrint av trange gater stinkende av fiskehandler og kjøtthandlere som lar maten ligge til full forråtnelse i gatene, og man skjønner ganske kjapt at man har blitt sendt til en annen stasjon enn man skulle, lurt opp i stry på Pompeii reservejernbanestasjon, og hvis Pompeii har tre togstasjoner må jo Napoli ha tohundre, og det er fint at man endelig vet at man ikke er der man tror man er, problemet er at man vet ikke hvor man er. 

Vespasian og de andre i romertida hadde ikke pupiller, de ble funnet opp på tolvhundretallet.

Men greit, man får ta et annet hotell da, man ser et skilt med HOTEL på i det fjerne, så så man sleper kofferten over dit bare for å finne at hotellet er nedlagt. Man fortsetter etter samme teknikk, slepe koffert, se etter hotell, ratioen koffertsleping per hotell er uhyggelig stor, og det fins jo ikke operative hoteller i byen, så man begynner å spørre folk, man blir da pekt til hotell, og hotellene er fortsatt stengt, alle som en.

Til slutt går man på restaurant og trøkker i seg mat man egentlig ikke har lyst på bare for å få ladet mobilen så man kan få roamet ned kartet over Napoli, og da finner man ut at man ikke er for langt unna det hotellet man opprinnelig skulle til, og etter en kilometer koffertsleping over brustein på overfylt mage er man endelig fremme, dette hotellet viser seg nesten umulig å finne, bare markert med et navn på en ringeklokke i en blokk, og det aner en hvorfor det var så vanskelig å finne hoteller når man lette etter dem i gatebildet, napolitanerne har gravd ned hotellene sine, gjemt dem for staten og mafiaen, men man greier da tilslutt å finne hotellet og trykker på ringeklokken. Ingen svar. Man ringer, fortsatt svarer denne ingen, man ber naboene om hjelp til å ringe på, kanskje det er et knep man ikke begriper, men det nytter ikke, ingen svarer.

Jeg er en av de heldige overlevende, jeg fant et åpent hotell til slutt. Jeg var eneste gjest der, som jeg også var i Pompeii. Greit at jeg traff litt skjevt på turistsesongen, men hvor var businessfolka?

I Pompeii var rommet mitt iskaldt. Det var ovn på rommet, men den slo seg av og på etter eget forgodtbefinnende. Deilig da med portieren som stod der i tykk ullgenser og var fullstendig uforstående til at det var kaldt. Men hotellet kunne uansett ikke slå på ovnen min, den var en del av et sentralt anlegg, og byen rasjonerte med varmen. Jeg lå fullt påkledd gjennom natten.

Hotellene ble rengjort av vakre unge damer av den typen som får jobb i barer og restauranter i Oslo og derfor ikke vasker hotellgulv. Men her er det ikke særlig sysselsetting i utelivet. Klokken ti om kvelden i Napoli spør jeg portieren om han vet om en åpen bar eller pub i nærheten, og han bare går no such thing. Særlig, tenker jeg, jeg så jo en vinbar tildigere på dagen, så jeg går til den. Stengt. Han har faktisk rett, det er ingen åpne puber. Vi er midt i Italias tredje største by.

I 1989 bodde Maradona i byen, man vant UEFA-cupen (1989) og Serie A (1989-90). Siden da, lite moro. Trist som en LSK 1989-grafitti i Lillestrøm.

Man går på metroen, eller, man prøver å gå på metroen, men for å gå på metroen er man jo oppdratt til at det er lurt å ha billett, og i billettautomaten har all strømmen gått, men det har de tatt høyde for at kan skje, så de har en manuell billettluke. Bak luken ser man en tom, hvit stol og det aner en at det skulle sittet noen i den stolen, men det gjør det ikke, for dette er Sør-Italia, det er absolutt ingenting som funker eller virker som det skal. Man gir opp å få billett, man går ned i dypet, til skinnene, tvunget til å snike. Displayet som skal vise ventetiden til neste tog melder at, joda, det kommer tog, men akkurat den der ventetiden er litt i det blå, du. Perrongen fylles opp med mennesker, perrongen er like frustrert som oss, den får ikke ejakulert inn i noe transportmiddel.

 Kommer metroen? Nei. Kommer den nå da? Nei. Hva med nå? Nei. 
Jeg vet ikke om det noensinne ble action. Da han rutinerte duden som står rett bak meg på bildet ga opp å vente, fulgte jeg etter ut i dagslyset. De andre står der kanskje ennå.

Så man forsøker å finne en kafé med et bord og en stol, innendørs, man er tross alt i Napoli for å skrive Romanen. Det burde være et oppnåelig mål, der jeg bor i Oslo fins det kanskje tjue sånne innenfor en radius på 200 meter hjemmefra. Men i Napoli er alle bulene bittebittesmå, tomteprisene må være vanvittige, en kafé her består av en kiosk og noen plaststoler på fortauet. Det er februar og tolv grader, sitte på fortau, tror ikke det. Jeg begynner å gå vekk fra gamlebyen, jeg tenker, det er bare her tomteprisene er sjuke, men jeg går vestover i samfulle en og en halv time, forbi myriader av mikrosjapper og hauger av søppel, søppelkasser har man knapt hørt om, søppel lempes i små pyramider på fortauet,  før jeg finner en tysk kneipe i en kjeller som har dimensjoner nok til å huse mer enn ett bord. Det er halv sju på kvelden og de åpner halv åtte, men jeg har gått så langt at jeg faktisk venter utenfor kneipa i en time på at den åpner.

"Hva skal vi bruke til å beskytte fotgjengerne fra bilene? Rekkverk eller steindildoer. Hmm."

Så slipper man inn i kneipa, og man merker ganske fort at det er noe merkelig med stemningen, på de andre stedene har man blitt behandlet som manna fra himmelen, se, en kunde, bare fire år siden forrige, men her behandles man ikke høflig, man får ikke lov å sitte der man opprinnelig har satt seg, det bordet er for fire, man blir plassert på et dårligere bord som faktisk også er for fire. Så man bestiller en flaske vin, og drikker sakte mens man forsvinner inn i verket. Et par ganger avbryter betjeningen med spørsmål om det skal være noe mer, fortsatt med denne anklagende minen, og man peker på vinflasken som fortsatt er mye igjen i og signaliserer at man har det bra, takk. Imens fylles stedet opp og det er en lang kø utenfor, køene utenfor restaurantene på Grünerløkka er bare blåbær, vi snakker den lengste køa man har sett utenfor et utested klokken åtte på kvelden. Selvfølgelig. Det er vitterlig det eneste stedet i Napoli med innendørs sitteplasser.

Her står Roger'n, vikingen som forsynte seg med Napoli i 1122. 

Endelig kommer selveste utkasteren til bordet og babler på italiensk. Man har ikke utagert i noen retning, men man skjønner hva han vil, man sitter alene på et firerbord, det er kø utafor. Man prøver på engelsk og tysk å fortelle ham at han må plassere folk på de ledige plassene rundt bordet så de slipper å stå ute. Man forstår ikke hinanden.

Napolibukta. Ved denne bukta ble Peer Gynt og Gengangere skrevet. Utenfor høyrebilledkant ligger Capri, haugen er Vesuv som venter tålmodig.

Ingen i den tyske kneipa kan tysk, men til slutt assisteres utkasteren av en servitrise som kan nok engelsk til å forklare at man bare kan sitte ved et bord i en time. En regel som er usynlig i lokalet, og et tall som er tilpasset tiden man har vært der, folk som kom dit før en sitter uberørt. Vinflasken blir stående halvfull på bordet, selv blir man vist ut. Og når regningen betales er det restauranten som drikser kunden, som en symbolsk kompensasjon. Å kaste ut enkeltgjestene er rasjonelt, man må fylle opp bordene når det fins ti innendørs bord i en by med noen millioner folk. Men det er en kundebehandling som neppe drar skokker av turister til byen.

Hvem har skylden for at Napoli er føkka opp? Ikke vet jeg. 

Men Camorra er den napolitanske mafiaen. Merda er ikke et kompliment.

Napoli som skrivestue betraktet har et klokkerent terningkast én. Noe har gått skikkelig galt siden Ibsens glansdager. Og hvis du har aksjer i Sør-Italia ville jeg sagt Selg. Alt. Nå.