Hvordan bli en god quizzer II

Et eksempel på et puggeprosjekt.

Siden jeg begynte å satse på konkurransequiz sånn cirka 2009 har det blitt en del puggeprosjekter. Nest største by i alle verdens land, høyeste fjellet i hvert av verdens land, alle oscar for beste film, best actor/actress og beste regissør, alle grand slam-vinnere i open era i tennis, alle norske OL-medaljører, alle vinnere av nobels fredspris og litteraturpris, alle grunnstoffene, lister over mest kjente filosofer, operaer og klassiske bøker.

Før QuizDan-semifinalen i år var prosjektet å få lagt Norges kommuner inn på disk. Trondheims lag kom seg fint gjennom kvartfinalen, men vi visste at den stolte Trondheimske quizmaskinen risikerte å kjøre seg fast i norsk geografi i beste sendetid. Noen måtte ta tak.

Jeg satset på osmotisk læring, man kliner opp kunnskap rundt omkring i huset og satser på at den siver inn av seg selv. Det la seg et tynt lag fylkeskart på skapveggen inn mot dusjen. Dermed kunne jeg repetere kommuner mens jeg dusjet. Ihvertfall frem til glasset dogget igjen.

Jeg limte også opp kart andre plasser i huset hvor jeg bare henger uten å bruke hjernen, så som foran kaffemaskinen. Erfaring viste at fylkene i dusjen gikk lettest inn på disk, det tar lengre tid å dusje enn å lage kaffe. Så jeg flyttet flere og flere fylker til dusjen.

QuizDan-semifinalen nærmet seg med stormskritt, det ble noen lange dusjøkter. Jeg tok på meg konkurranseskjorten, satte meg foran kamera og trente meg på å si navn på kommuner mens kamera gikk.

Lyset er ikke akkurat flatterende. Men jeg tenkte, et eller annet sted på internett bør det sitte en fyr og ramse opp norske kommuner. Selv om det er nødt til å være meg.



Jeg kommer helt klart best ut av dette hvis du trykker settings (tannhjulet i nedre kant) og velger dobbel fart.

Prosjektet førte til at jeg endret syn om kommunesammenslåing. Galskapen bør stoppe. Ikke flere sammenslåinger nå. Vi har akkurat riktig antall kommuner i Norge.

Hvordan bli en god quizzer

Jeg fikk dette spørsmålet:

Kan du fortelle meg litt om hvordan gå frem for å bli en bra quiz'er? Altså, hva leser du, hva pugger du?

Det fins mange veier til toppen. Quiz er en konkurranse i å kunne alt, pensum er umulig stort, men ergo har du også frihet til å lese det du vil. Hvis du vil bli en god lagquizzer på et godt lag er det lurest å lese på det du allerede er god på. Hvis du vil bli en god individuell quizzer, bør du lese på det du er dårlig på.

Nivået på de beste quizzerne i Norge er absurd høyt, du tror det ikke før du ser det. Det er bare et par land i verden som har bedre quiz-landslag. Jeg trodde at disse eggheadsene slukte bøker som jeg puster luft, men det viser seg at å lese hele bøker stort sett er for ineffektivt. Det må mer målrettet innsats til. Jeg startet ut med visse sperrer mot pugging, stemmer i hodet hvisket "ukult" og "teit", men de må bare skyves vekk skal man ha noen sjanse.

Se for deg at denne blinken representerer alle sannsynlige ting du kan bli spurt om innen et tema, for eksempel opera. 10 er den enkleste vanskelighetsgraden, såkalte planker, der fins det en begrenset mengde mulige spørsmål.

Eksempel på opera-planke: Hvem skrev Tryllefløyten?* 
Geografi-planke: Hva er hovedstaden i Slovakia?**
(Det fins en nedre planke-grense. For hovedsteder vil jeg si den går sånn cirka mellom Slovakia og Tsjekkia. Du får ikke 'hva er hovedstaden i Sverige' på en norsk pub-quiz, da kommer puben til å le ut quizmaster)

Eneren i blinken representerer de vanskeligste spørsmålene som kan komme på quiz, der ute fins det veldig mange flere spørsmål quizmaster kan stille.

Eksempel på Geografi-nøtt: Hva heter den største provinsen i Tunisia i areal?

(For flere eksempler, sjekk postquizspørsmålsgeneratoren.)

Selv om det fins flere vanskelige spørsmål enn lette, lager ikke quizmaster mange vanskelige spørsmål og få lette, snarere tvertimot. Spørsmål dukker derfor oftere opp på quiz jo lenger inne i blinken de ligger.

La oss si at operakunnskapen min var bare noen flekker inne i 10'eren da jeg startet, mens geografikunnskapen var en haug av prikker som dekket blinken ganske bra helt ut til sektor 3.

Hvis jeg skulle bli ett hakk lurere innen geografi måtte jeg lese alt som ligger i sektor 2. Det er MYE, og på tiden det tar, kunne jeg heller lese meg opp til å dekke sektor 10, 9 og 8 i opera. Som over tid gir tre ganger så mange quizpoeng. Selv om jeg ikke har sett en opera.

Det er greit å vite at man må lære det mest relevante innen temaer man ikke kan. Det er verre å vite HVA som er relevant innen tema man ikke kan. Innen geografi visste jeg det, fordi jeg kan fagfeltet godt, men nettopp derfor trengte jeg ikke å vite det. Innen opera ante jeg det ikke. Det er lettest å finne ut hvor man slår på lyset i et rom etter at man har slått på lyset.

Innen noen felter kan man ta utgangspunkt i prisvinnere og bestselgerlister. Det fins også topplister, avsteminger, og bokserier som begynner med 501 og 1001 (som forsåvidt er i overkant mye). Men innen mange felter fins det ikke sånt. Hva er den mest relevante flaggermusen? Et spørsmål så sjeldent besvart at Ylvis kan lage sang om det.

For å løse dette bygde jeg en nettside som crawlet Wikipedia og rangerte folk og dyr etter hvor mange språk de har wikipediaside på. (Jeg var quizmaster og måtte lage fornuftige  spørsmål innen tema jeg ikke kan.) De relevante kommer ofte øverst. Eksempel, topp ti av norske malere rangert etter antall wikisider:

65 Edvard Munch
19 I.C. Dahl
18 Peter Nicolai Arbo
16 Christian Krohg
15 Theodor Kittelsen
14 Odd Nerdrum
13 Adolph Tidemand
12 Frits Thaulow
12 Erik Werenskiold
12 Peder Balke

(Wikipedia la dessverre om API'et sitt, så nettsiden virker ikke for tiden.)

Et annet tips er å lese spørrebøker. Finn kategorien i en spørrebok og repeter quizen flere ganger, til du kan alle svarene. Denne type terping er svært målrettet mot å bli god i quiz, men jeg er ikke så glad i den. Det er artigere å surfe rundt i Wikipedia. Eller, og jeg forventer ikke at du skal være enig; pugge lister.

Hjernen min liker systematikk og logiske mønstre, og er særlig glad i lister. Jeg lager huskeregler for hvert ord i listen, lager nesten en rebus av ordet jeg skal pugge slik at ordet består av gjenstander jeg kan se for meg. Jeg plasserer disse rebusene mentalt langs en tur som jeg har gått mange ganger.

Dessverre for meg liker jeg å pugge HELE listen, jeg får et kick ut av å kunne noe 100%. Som gjør at når jeg skal lære den nest største byen i alle land, så pugger jeg også de nest største byene i tegneserienasjoner med innbyggertall lavere enn Verdal, "byer" som jeg vet aldri kommer på quiz. Jeg stopper rett før Teppeland. Heldigvis er jeg ikke alene om slik monoman galskap. Etter pub-quizzen er over, hvis du er stille og vinden står rett, kan du iblant høre folk spørre ut hverandre om rundetidene fra skøyteløp på sekstitallet. Jepp, rundetidene. Hvis man lærer seg en håndfull sluttider, sånn som 15.46.6 og 16.32.6, holder det for å dekke opp alt en rett navlet quizmaster kan finne på av sprell innen forhistoriske skøytetider, men en del av oss går altså til icing.

Jeg tenkte å oute en del av teknikkene til toppquizzerne, anonymisert:

A (guruen min) lager systemer for å pugge tall, slik jeg har for ord. A har tilordnet en person til hvert nummer mellom en og 100, og plasserer disse personene ut i løyper slik jeg gjør med ordene. Dette er forøvrig teknikker som Oddbjørn By har skrevet bok om.

B (landslag) lærer best ved å surfe i timesvis på wikipedia.

C (landslag) noterer ned fakta i små notisblokker som han repeterer. Tre repetisjoner holder lenge for hans del. Repetisjon er helt klart fornuftig, det sitter igjen voldsomt mye mer hvis du leser hundre ting tre ganger enn trehundre ting en gang. Han sier også at interesse er essensielt, og begrunner suksessen sin med at han evner å interessere seg for alt.

D (landslag) noterer ned alle spørsmålene han bommer på og repeterer dem, starter rett etter quizen.

E (landslag) sier han har fått mange ekstra poeng av å lære gammelgresk, siden mange fremmedord har røtter i dette språket. Jeg antar at også latin er effektivt til dette formålet.

F (landslag) har lagd noe sånt som førti tusen quiz-spørsmål.

G (quizdan-vinner) lager 100 nyhetsspørsmål fra avisene hver uke. Det er kanskje ikke best anvendt tid hvis man vil bygge kunnskap som også er relevant om noen år, men det er genialt for å vinne quizer akkurat nå.

Det meste av quiz-treningen min skjer på reise, typisk på bussen til og fra jobb. De siste årene har jeg fokusert på quiz frem til juni (Quiz-VM), og deretter scrabble frem til september (scrabble-NM). Jeg ville antagelig vært bedre i quiz hvis jeg droppet scrabble, og omvendt, men jeg ønsker heller å henge greit med i begge disiplinene.

Det beste jeg har greid individuelt i større quizmesterskap er sjette beste nordmann (Norway Open 2013). I lag-quiz; NM-bronse, Quizdan-"sølv" og to gull i sportsquiz-NM. Det er likevel langt opp til de aller beste individuelt, det fins folk jeg aldri har slått. Alle de beste har holdt på lenge med quiz, noen siden nittitallet. De leser mens du leser, det er vanskelig å passere noen i akkumulert kunnskap, quizrankingen har likhetstrekk med en ranking over hvor lenge man har holdt på.

Jeg ble spurt om jeg syns hukommelsen blir dårligere med alderen. Nei, for min del har den blitt bedre og bedre, sikkert fordi jeg har trent den opp de siste årene. Det er hukommelsen kombinert med memo-teknikkene som gjør at det er gøy å pugge, for det er så sjukt mye som sitter på kort tid. Jeg får kicks ut av det. Men det fins de som er langt råere.

H (landslag) deltok på en quiz med 100 spørsmål. Han fikk ca 60, rundt 10-15 mer enn meg. Som er normalt styrkeforhold. Etter fasiten var lest opp, quizzet jeg ham uten forvarsel om igjen. Han klarte ALLE****. Etter én repetisjon, hvor han ikke engang så ut som han fulgte med. Etter at jeg nå hadde hørt alle svarene to ganger, quizzet jeg meg selv. Fortsatt var det ti spørsmål jeg ikke greide.

Og det er et gap jeg aldri kan lukke.

*Mozart
**Bratislava
***Tatooine. Hvor Tatooine- scenene i Star Wars er spilt inn.
**** Jeg mener han klarte alle, selv mente han at det ene svaret var for langt unna.

Quit Your Day Time Job Manifesto

Jobben min var bra. Kollegene var hyggelige. Lokalene var flotte. Lønna var god. Gratis mobiltelefon, gratis forsikring, subsidiert lunsj, firmamiddager, fester og reiser.

Jeg sa opp for å bli forfatter uten bokkontrakt eller lønn.

Da jeg kom til Software Innovation i 2009 hadde jeg tappet ned idébanken min, jeg hadde skrevet i flere år og trykt ut av meg femti noveller, hundre sanger, tusen bloggposter, Blodføre og Trygdesnylterboken. Idé-trykket innenfra hadde dalt. Og da jeg kom dit trengte de meg virkelig. Jeg hakket ut tekniske dokumenter om hvordan folk (våre ansatte, partnerne og kundene) skulle tilpasse programmene vi lagde for å fungere i forskjellige bedrifter. Jeg startet med å skrive de viktigste dokumentene, etter hvert som jeg fylte opp biblioteket ble dokumentene jeg jobbet på mindre brennviktige og mer luksuspreget. Parallelt som den indre idébanken fylte seg opp igjen. Etter noen år sprengte det på av egne ideer. Summen av de to faktorene var at jeg følte at jeg brukte tiden min på ting som ikke spilte noen stor rolle for verden, og at prosjektene jeg ikke hadde tid til å utføre ville spilt større rolle.

For de fleste, meg også, er penger en sentral faktor når de gjør valgene sine. Jeg prøvde, teoretisk, å fjerne penger fra ligningen. Hva ville du gjort hvis du ikke trengte å skaffe penger? Ville du ligget på en strand i Syden? Nei, det ville du ikke, ikke i lengden. Du ønsker å bidra, det ligger instinktivt, som maur og bier bidrar til fellesskapet uten noen pengeøkonomi. Men du oppdager ikke nødvendigvis at det ligger en annen drivkraft enn penger der, for i teorien, for kapitalistiske samfunn, er det et sammenfall mellom samfunnsbidraget man gjør og lønna man får, slik at det å styre i retning av mer lønnsinntekt også er altruistisk riktig. 

Jeg mistet troen på at det gjelder for min del. Når jeg sluttet i softwarebedriften min finner de seg nok en inder som kan gjøre noenlunde det samme til lavere lønn. Men hvis jeg ikke iverksetter ideene mine kommer de ikke inn i verden. Og jeg tror de har noe der å gjøre. Historiene er en del av det,  Norgescupen i Quiz, Kaffeklubben og Wordfeud League of Honour ville heller ikke eksistert hvis jeg skulle profittmaksimert livet mitt. 

I praksis er det himla vanskelig å velge bort lønna si. I 2012 forsøkte jeg å løse det med en lengre permisjon. I 2013 forsøkte jeg å skifte jobb internt, til programmerer. Ikke noe av dette stoppet gnålet fra innsiden. Etter hvert slo det seg på helsa. Jeg måtte ta ME-sykemelding for første gang på fire år. Som om magefølelsen valgte å spre seg til hele kroppen når jeg ikke hørte på den. I 2014 sa jeg opp for godt. Jeg sluttet 1.mars. 

Så nå skriver jeg. Jeg greier ikke å jobbe fornuftig hjemme, det er for mange distraksjoner, særlig internett. Jeg må være offline. På dagene går jeg på kaféer og skriver, og holder for ørene hvis noen prøver å fortelle meg wifi-passordet. Det er en nomadetilværelse hvor jeg skifter kafé hver dag slik at det fort går et par uker mellom hver gang jeg jobber samme sted. Nå sitter jeg på Evita på Sørenga, tjue minutters gange hjemmefra. Jeg har akkurat fullført et romanmanus, Fuzz, og er i starten på det neste, romanversjonen av Viktor Vektor og de Gale Grenseverdiene. En fantasyroman som skal fungere slik at når du har lest den skal du også kunne bestå matematikkeksamen i videregående.

Å skrive romaner på fulltid er egentlig å leve ut drømmen, men det er ikke en drømmetilværelse. Når ordene flyter er det et privilegium, men før det skjer er det en tre ganger så lang fase hvor jeg ikke gjør noe, det føles som skrivesperre. Jeg mistenker at det foregår noe underbevisst i den fasen som er nødvendig for at jeg skriver etterpå. Men jeg avskyr prokrastineringsfasen, inaktiviteten gir meg  dårlig samvittighet, ord-per-dag-ratio er under enhver kritikk, en serieforfatter med min produktivitet ville sultet glugg i hjel. Jeg var ment å være i jobbmodus 8-4, men det viser seg at den nye sjefen min er en kukskalle. Det er sjelden jeg har vært flink nok til at jeg kan gi meg fri klokken 4, så jeg er i jobbmodus bortimot hele døgnet, å skrive etter midnatt er alltid en mulighet, ergo er det normale å frustreres også etter midnatt. Lykkefølelse dominerer ikke akkurat denne forfattertilværelsen, og særlig er det ikke behagelig når jeg må hente ut følelser fra sjelens avgrunner. Hverdagsdilemmaene har endret seg, før, hva vekker minst oppmerksomhet, lese vg.no i kontorlandskapet eller snike seg unna på et stillerom, nå, hva vekker minst oppmerksomhet, la tårene renne og satse på at de er gjennomsiktige, eller slepe en serviett rundt i trynet. 

Jeg har ikke valgt dette livet, det har valgt meg. Jeg ønsker iblant at jeg passet bedre inn i A4-livet. Dette er ikke enkelt, dette er ikke instant lykke. 

Men det gir dyp tilfredsstillelse. Det er som om livet har gått fra svarthvitt til farger.