Quit Your Day Time Job Manifesto

Jobben min var bra. Kollegene var hyggelige. Lokalene var flotte. Lønna var god. Gratis mobiltelefon, gratis forsikring, subsidiert lunsj, firmamiddager, fester og reiser.

Jeg sa opp for å bli forfatter uten bokkontrakt eller lønn.

Da jeg kom til Software Innovation i 2009 hadde jeg tappet ned idébanken min, jeg hadde skrevet i flere år og trykt ut av meg femti noveller, hundre sanger, tusen bloggposter, Blodføre og Trygdesnylterboken. Idé-trykket innenfra hadde dalt. Og da jeg kom dit trengte de meg virkelig. Jeg hakket ut tekniske dokumenter om hvordan folk (våre ansatte, partnerne og kundene) skulle tilpasse programmene vi lagde for å fungere i forskjellige bedrifter. Jeg startet med å skrive de viktigste dokumentene, etter hvert som jeg fylte opp biblioteket ble dokumentene jeg jobbet på mindre brennviktige og mer luksuspreget. Parallelt som den indre idébanken fylte seg opp igjen. Etter noen år sprengte det på av egne ideer. Summen av de to faktorene var at jeg følte at jeg brukte tiden min på ting som ikke spilte noen stor rolle for verden, og at prosjektene jeg ikke hadde tid til å utføre ville spilt større rolle.

For de fleste, meg også, er penger en sentral faktor når de gjør valgene sine. Jeg prøvde, teoretisk, å fjerne penger fra ligningen. Hva ville du gjort hvis du ikke trengte å skaffe penger? Ville du ligget på en strand i Syden? Nei, det ville du ikke, ikke i lengden. Du ønsker å bidra, det ligger instinktivt, som maur og bier bidrar til fellesskapet uten noen pengeøkonomi. Men du oppdager ikke nødvendigvis at det ligger en annen drivkraft enn penger der, for i teorien, for kapitalistiske samfunn, er det et sammenfall mellom samfunnsbidraget man gjør og lønna man får, slik at det å styre i retning av mer lønnsinntekt også er altruistisk riktig. 

Jeg mistet troen på at det gjelder for min del. Når jeg sluttet i softwarebedriften min finner de seg nok en inder som kan gjøre noenlunde det samme til lavere lønn. Men hvis jeg ikke iverksetter ideene mine kommer de ikke inn i verden. Og jeg tror de har noe der å gjøre. Historiene er en del av det,  Norgescupen i Quiz, Kaffeklubben og Wordfeud League of Honour ville heller ikke eksistert hvis jeg skulle profittmaksimert livet mitt. 

I praksis er det himla vanskelig å velge bort lønna si. I 2012 forsøkte jeg å løse det med en lengre permisjon. I 2013 forsøkte jeg å skifte jobb internt, til programmerer. Ikke noe av dette stoppet gnålet fra innsiden. Etter hvert slo det seg på helsa. Jeg måtte ta ME-sykemelding for første gang på fire år. Som om magefølelsen valgte å spre seg til hele kroppen når jeg ikke hørte på den. I 2014 sa jeg opp for godt. Jeg sluttet 1.mars. 

Så nå skriver jeg. Jeg greier ikke å jobbe fornuftig hjemme, det er for mange distraksjoner, særlig internett. Jeg må være offline. På dagene går jeg på kaféer og skriver, og holder for ørene hvis noen prøver å fortelle meg wifi-passordet. Det er en nomadetilværelse hvor jeg skifter kafé hver dag slik at det fort går et par uker mellom hver gang jeg jobber samme sted. Nå sitter jeg på Evita på Sørenga, tjue minutters gange hjemmefra. Jeg har akkurat fullført et romanmanus, Fuzz, og er i starten på det neste, romanversjonen av Viktor Vektor og de Gale Grenseverdiene. En fantasyroman som skal fungere slik at når du har lest den skal du også kunne bestå matematikkeksamen i videregående.

Å skrive romaner på fulltid er egentlig å leve ut drømmen, men det er ikke en drømmetilværelse. Når ordene flyter er det et privilegium, men før det skjer er det en tre ganger så lang fase hvor jeg ikke gjør noe, det føles som skrivesperre. Jeg mistenker at det foregår noe underbevisst i den fasen som er nødvendig for at jeg skriver etterpå. Men jeg avskyr prokrastineringsfasen, inaktiviteten gir meg  dårlig samvittighet, ord-per-dag-ratio er under enhver kritikk, en serieforfatter med min produktivitet ville sultet glugg i hjel. Jeg var ment å være i jobbmodus 8-4, men det viser seg at den nye sjefen min er en kukskalle. Det er sjelden jeg har vært flink nok til at jeg kan gi meg fri klokken 4, så jeg er i jobbmodus bortimot hele døgnet, å skrive etter midnatt er alltid en mulighet, ergo er det normale å frustreres også etter midnatt. Lykkefølelse dominerer ikke akkurat denne forfattertilværelsen, og særlig er det ikke behagelig når jeg må hente ut følelser fra sjelens avgrunner. Hverdagsdilemmaene har endret seg, før, hva vekker minst oppmerksomhet, lese vg.no i kontorlandskapet eller snike seg unna på et stillerom, nå, hva vekker minst oppmerksomhet, la tårene renne og satse på at de er gjennomsiktige, eller slepe en serviett rundt i trynet. 

Jeg har ikke valgt dette livet, det har valgt meg. Jeg ønsker iblant at jeg passet bedre inn i A4-livet. Dette er ikke enkelt, dette er ikke instant lykke. 

Men det gir dyp tilfredsstillelse. Det er som om livet har gått fra svarthvitt til farger.