I desember skrev jeg om at jeg vant en delfinale i Forfatterfight, også kalt forfatter-Idol og forfatternes Grand Prix. Det sendte meg til finalen, 28. mai.
Jeg fulgte planen fra sist, siden den funket. Forberedelsene starter med å plukke ut en tekst. Det måtte bli en novelle igjen. Jeg tok et dykk i Rølerbloggens arkiv, og kom opp med seks kandidater.
Så lokket jeg på vennene mine for å få hjelp til å velge. På grunn av labert oppmøte sist, lovet jeg denne gangen at halvparten av min eventuelle Nobelpris i litteratur skal fordeles på de oppmøtte. Det viser seg at planeten inneholder åtte fantastiske sjeler som ikke anerkjenner hva oddsen min for Nobelpris er. Eller som bare vil høre meg lese.
1. MAUR! 13p
2. Sjåføren og Vitnet 11p
3. Viktor Vektor og de Gale Grenseverdiene 10p
4. Houseparty 7p
5. Voldtekt og revansj 5p
6. En helt grei plass å være død 2p
Viktor Vektor kan ha vært den egentlige vinneren, det var flere som sa at de egentlig ville gitt den mer poeng. Espen forklarte, den ville vært en smash hit på årsmøtet i matematikerforeningen, men ikke på Forfatterfight. Jeg så poenget.
Vi kokte det ned til et valg mellom topp to. Etter en ny avstemningsrunde ble stemmetallene 4-4 mellom MAUR! og Sjåføren og Vitnet.
Uavgjort, altså. Etter alt det slitet.
Maurene er bedre stand-up. Sjåføren og vitnet er ikke like sprengmorsom, men den er norskpensum i videregående, den er sjukt nok i tekstsamlingen som dagens ungdom må analysere. I følge norskboka har den sirkelkomposisjon, som sikkert er noe kunsterisk bra noe. Jeg greide ikke velge, latter vs orginalitet, og da tekstene skulle sendes inn, drylte jeg avgårde begge for å kjøpe meg tid.
Viktigere valg stod for døren. Alle vet hva som avgjør sånt som dette, og kjole og skjegg var nylig blitt passé.
Wednesday 4:48pm
Jeg møter opp klokken seks og treffer mine konkurrenter. Vi henger i baren og det er ingen som spiller mind games, dette er fine, velformulerte mennesker, de fortjener da ikke at jeg prøver å ta fra dem en bokkontrakt. Fukk, hør her nå arrangør, jeg vil ikke ha disse, de er defekte, gi meg fem kukskaller.
Backstage, en time igjen. Dette er det mest A-kjendistette rommet jeg har vært i siden Drillo tok meg med på lunsj med landslaget. Hele juryen er synlig her, Øystein Wiig, Helene Uri, Tom Egeland, Anne B Ragde. Hans Olav Lahlum sitter ca der jeg holder mobilen, og Mariann Thommasen rett bak ham. Bertine Zetlitz er også et sted i kulissene.
Jeg snakker litt med Anne Be, jovial dame. Ordkunsten hennes begrenser seg ikke bare til bøker, hun har tredve sesonger bak seg i Wordfeud League of Honour. Men jeg er mest fokusert på det som skal skje. Nervene svinger og er frekvent innom rød sone, jeg er for nervøs til å være starstrukk.
Det nærmer seg showtime. Surferosa-Mariann er DJ.
Anette Garpestad og Tiger Garté er konferanisérer, og Tom Egeland er i juryen, alt dette er likt som det var da jeg vant delfinalen. Jeg tar det som et godt tegn.
Så jeg leser Sjåføren og Vitnet, og jeg leser først. Jeg har forventet litt mer stemning. Det var mer latter under Berømte Første Ord i desember, og jeg har glemt at jeg valgte bort stand-up'en denne gangen. Den avvendende stemningen gjør meg nervøs.
Venstrefoten får den store skjelven igjen. Jeg lærte på Blaker Skanse at spasmene er usynlig for publikum, men når møkkafoten kommer borti mikrofonstativet og ristingen forplanter seg, blir jeg alvorlig stresset. Forfatteren jeg er her for å fighte mot er meg sjøl. Mot slutten løsner det. Det siste halvminuttet med defekt logikk høster mer stemning.
Jeg er totalt sett litt skuffet, det var ikke det tre minutters sammenhengende kicket som Berømte Første Ord var. Jeg er redd for at jeg bare varmet opp salen for konkurrentene.
Torkil Torsvik leser som nummer fire, og leser ræva av oss. Torkil er vokalist i Nullskattesnylterne, som var et kjent band for oss trøndere midt på 2000-tallet. Han har et stort register å spille på når han skal produsere lyd.
Dessuten kan han å vinne. La oss ta et sprang tilbake. Her har jeg nettopp vunnet delfinale 1. Smilet går nesten rundt, og skjer det vil øvre delen av hodet falle av. Det er ikke bra.
Her har Torkil nettopp vunnet delfinale 2. Han tar det mye kulere. På denne måten kan man signalisere, selvfølgelig vant jeg, dette er så god jeg er, og det er da ikke loddtrekning heller.
Hvis jeg noengang vinner noe sånt igjen skal det bli med samme coolness.
Anna Kolstad avslutter runden. De fem konkurrentene mine har lest knallgodt. Finalen kan fort ryke for min del. De jeg snakker med i pausen har samme holdning, dette er jevnt mellom minst fire stykk. Pausesamtalene høres helt annerledes ut enn i pausen i desember, da alle var ubehagelig bombastiske på at jeg kom til å vinne.
Ragde formidler juryens dom ved å beskrive den første teksten som har gått til finalen. Ordet absurd dukker opp igjen, som i desember, det trigger håpet.
Joda, Anne snakker om Sjåføren og Vitnet. Jeg har en rar reaksjon, jeg er nesten like skuffet over å lese først igjen som jeg er happy for å være videre.
Men jeg går opp på scenen, tar mikrofonen, og angriper fra start. Det siste minuttet går som en drøm. Dette minuttet er dels grunnen til at jeg valgte denne teksten. Publikum byr på rause 101,2 dB, og jeg går tilbake i salen med en mye bedre følelse enn sist. Jeg er takknemlig for å få avslutte Forfatterfight på denne måten. Uansett resultat, jeg har gjort mitt beste.
Desibelmålingen av publikums jubel er poengsummen vi får. Det føles som en plagsomt tilfeldig måte å avgjøre hvem som skal få bokkontrakt på.
Hun gjennomfører stødig igjen. Jubelen står i taket. Men jeg har fortsatt trua.
Thomas kan fort være den siste som leser. I så fall er han en potensiell vinner, ryktene sier at han har mange og offensive fans til stede. Jeg håper nok på Torkil, som jeg syntes leste så bra. Men Thomas har en god tekst.
Det blir Thomas. Og han scorer en helt vanvittig jubel. Det er over. Jeg ser på Espen, han er mine egne tanker formulert i et ansikt.
Sonja sier at hun trodde jeg skulle vinne helt fra jeg meldte meg på og til hun hørte den lyden.
"Det var det", sier Espen og trekker på skuldrene.
Jeg vet at jeg har tapt.
Lahlum leser fra den nye boka si. Jeg vet at jeg har tapt.
Bertine gjør en nydelig minikonsert. Jeg vet at jeg har tapt.
Musikken dør hen, jeg må opp på scenen for offentlig henrettelse av drøm. Fokuset mitt er å ikke se for sønderknust ut når de leser opp Thomas sitt navn.
Jeg følger med på munnbevegelsene til Anette Garpestad, hun leser vinneren, tiden blir sirup, hun har sagt "vinneren er", munnen hennes skal nå lukke seg litt igjen for å lage en T,
men hun tar seg god tid,
fortsatt er munnen åpen,
whattafokk,
det der er ikke en konsonant i forming,
det er ..
en ...
E
Jeg har vunnet Forfatterfight.
Heldigvis er jeg mentalt forberedt på hvordan jeg skal takle dette. Med den samme stoiske roen som Torkil vant delfinale 2.
Jeg tar imot pokalen med utenomjordisk sinnsro, det er knapt mulig å lese noen følelser i pokeransiktet mitt.
Særlig.
IQ'en har momentant droppet til 62.
Blodet forlater gradvis hodet, jeg husker at det var noe bra med å vinne, men jeg har glemt hva.
Pallen, Ingebjørg Liland og Thomas Espedal, en halv decibel fra bokkontrakt. 101,2 dB vs 100,7 dB. Flinke tøffinger som får velfortjente intensjonsavtaler.
Nervene har blokkert fordøyelsesorganene hele dagen, jeg har ikke spist på mange timer. Jeg går backstage for å ete. Gjennomsnittsstemningen i rommet er høy. Alle andre har forduftet.
Snorre fra Juritzen ofrer himmelspretten på kunstens alter slik at vi får underskrevet før jeg drar til fremmede land.
Fuzz er ikke helt som andre bøker. This much I know.
Her ligger Fuzz og godgjør seg på stuegulvet. Som alle vet, en god tekst skal lagres i romtemperatur, nært treverk, i minst tre måneder for å utvikle den nødvendige sødme og fylde. Deretter tappes den inn mellom permer, skipes ut til butikkene og gjør Arve Juritzen groteskt søkkrik.
Annen omtale av finalen:
Bok365
Framtida
Debutantbloggen
Alle bilder med hvit tekst i hjørnet er tatt av John Andresen.
3 kommentarer:
Så utrolig bra. Gratulerer med bokkontrakt!
Grattis!
takk, godtfolk!
Legg inn en kommentar