15. oktober 2019

Ta fra politiet ansvaret for redningsaksjoner

I høst forsvant to damer i Østmarka. En i juli og en i september.




Begge ble funnet døde, den første ved Lutvann, den andre ved Haukåsen. Det vil si i det samme skogsområdet, men det er neppe en morder løs. Dødsfallene er ikke mistenkelige og sakene har vært sparsommelig dekt av media. Jeg er heller ikke ute etter å gå inn på detaljer rundt hva som har skjedd, eller hvem de var.

Jeg forholder meg til at man lette etter personer, og hvordan det ble gjennomført.

Den første aksjonen tok lang tid, og fordi hun ble funnet såpass nær byen mistenker jeg at den var suboptimal, men jeg har ikke innsideinfo nok til å kritisere den bastant.

Den andre aksjonen gikk for seg slik:

- Kvinnen ble sist observert 15.43 på mandag.
- Hun ble etterlyst, hun var på tur i Østmarka og hadde med seg hengekøye og hvit elsykkel. Bilder av henne, sykkel og køye gikk viralt.
- Tirsdag formidddag, ved Haukåsen, ser en tur-o-løper hengekøyen, og med en hvit sykkel ved siden av. Han tar bilde av hengekøyen, man ser på bildet at det ligger en kropp i den. Og han varsler politiet klokken 12 tirsdag.
- Politiet er observert letende på Haukåsen denne dagen. Men tipseren har ikke blitt kontaktet for flere opplysninger. Og politiet finner ikke kvinnen. Frivillige søkelag burde vært pumpet inn i dette området på tirsdag, men de blir sendt i hytt og pine over hele Østmarka, selv om man har et tips som er så godt at alle som ser både tipset og ettersøkningen, med den samme grelle fargen på hengekøyen, skjønner at det er dama som ligger der.

- Når tur-o-løperen poster bildet sitt i gruppen til de frivillige søkemannskapene onsdags ettermiddag, skjønner alle hvor hun er, og folk prøver å dra til Haukåsen. Der har politiet sperret av terrenget, så letemannskapene blir bedt om å snu.

- Denne kvelden finner da i det misnte politiet henne, trolig fordi de etter ca tretti timer fant det fornuftig å snakke med tur-o-løperen.

Jge vet ikke at denne sendrektigheten fikk fatale konsekvenser. Men hun lå trolig i køya gjennom hele tirsdagen og onsdagen, og politiet greide altså ikke å finne hengekøya på bildet. En hengekøye i grell rosafarge, i glissent skogterreng. Det er himmelropende grensesprengende elendig innsats, og det er beste scenario, for hvis de ikke fant henne i køyen, var hun i live tirsdag formiddag, og i så fall,  j'accuse.

Det er sensitive saker, og sårt å kritisere folk som prøver, men denne dama burde og skulle ha vært funnet på tirsdag. Jeg kjenner ikke detaljene innad i politiet, men med de faktakunnskapene jeg har om denne saken, har jeg dekning for å si:

- Hun ble funnet tretti timer for sent.

- En god del andre instanser enn politiet hadde greid å koordinere og løse dette raskere, hvis de var den sentrale instansen i aksjonen. Et orienteringslag, raudekrossen, en barnehage, et kor, blindeforeningen.

Provokativt, ja, men få andre instanser ville hatt dette behovet for eierskap til aksjonen, og de ville hatt ydmykhet nok til å spørre turoløperen om hvor de skulle finne kvinnen, o-løpere vet typisk hvor de har vært. Istedet prioriterte de droner og helikoptere. Politiet er seg selv nok.

I juni 2015 forsvant en mann under turorienteringen til min egen klubb, Trollelg, på nordsiden av Vassfjellet. Klubbens løpere ville ut i marka for å lete, men politiet lot ikke orienteringsløperne få lov, de skulle lete selv. På tirsdag lette politiet med helikopter, Røde Kors og Sivilforsvaret, men uten å ta imot hjelp fra orienteringslagene eller andre frivillige.

Hele tirsdagen gikk uten at de fant mannen. På onsdag 3. juni slapp endelig o-løperne til, og etter en drøy time fant vi ham liggende mellom post 84 og 85, to poster som var naturlig å ta etter hverandre, og på et naturlig veivalg mellom postene.

Han hadde blitt funnet på tirsdag hvis o-løperne hadde fått lov å lete på tirsdag. Det er hundre prosent sikkert. Vi så ikke noen synlig ytre påvirkning, så han hadde trolig fått slag eller illebefinnende. Han ville ha vært reddet hvis han hadde blitt funnet raskt nok.

Det var irriterende til langt inn i ryggmargen den gangen, og dette veltet opp igjen da jeg opplevde den provoserende dårlige aksjonen nå i høst.

Det burde være åpenbart at en orienteringsløper er godt skikket til å finne en annen orienteringsløper. Åpenbart at en fuglekikker er godt egnet til å finne en annen fuglekikker. Åpenbart at en sopplukker lettest finner en annen sopplukker. Og så videre. Men dette er ikke åpenbart for politiet.

Redningsaksjoner i Norge er feil organisert.

Politiet gjør ikke alltid en god jobb og tar ikke alltid de riktige hensynene. De fokuserer på bevisforspillelse. Om det ligger i deres kultur eller i retningslinjene fra justisdepartementet vet jeg ikke, men når man deltar som frivillig i leteaksjon, og gang på gang sitter igjen og ønsker at man hadde begått sivil ulydighet, da er det noe feil.

Når noen er borte i et skogsområde, og man ikke vet om de er død eller levende, så må det å finne dem fortest mulig være ikke bare det første hensynet, men det eneste hensynet. Men ved at politiet organiserer disse aksjonene kommer dette hensynet til evidensforspillelse inn. Det hensynet koster sekunder, minutter, timer eller dager. Det hensynet kan drepe folk.

Hva ville du ønsket, hvis du brakk foten og ble liggende i skogen uten mobil. Ville du ønsket at politiet sperret av skogen og lette alene, eller at alle frivillige som kunne krype og gå kom seg inn i skauen fortest mulig?

Det er ikke til å unngå at politietater utvikler misantropi, så mye dårlige 'vanlige' folk de treffer i hverdagen. Men nettopp derfor er politiet feil instans for å koordinere og organisere søk etter savnede i skogsterreng. Frivillige søkelag består av skikkelige mennesker og skal brukes som en ressurs. 

Det er stor vilje til å hjelpe, og sosiale medier gjør det mulig å få aktivert mange som ikke er medlem av røde kors, folkehjelpen og andre organisasjoner, men som bor i nærheten og kan komme seg fort ut i terrenget.

Selv om man ikke vet hvor og når neste person forsvinner, er skogsterrenget gitt, så leteaksjonene kan planlegges godt på forhånd. Skogene kan deles inn i søkelinjer som tilsammen utgjør et fullstendig søk, som i en manngard, men uten at alle i manngarden nødvendigvis er ute samtidig.


Manngardslinjene kan legges inn i en app, hvor man ser hvor man er og hvor man skal. Da vil man ikke trenge særlig med kartkunnskaper, hvem som helst kan følge en manngardslinje, det blir ikke vanskeligere enn å finne pokemons i Pokemon Go.

De samme linjene legges ut på kart på en nettside, for orienteringsløpere og andre kartkyndige som foretrekker gamlemåten. App og nettside benytter den samme databasen, de synkroniseres, sånn at appen vet det hvis en fyr med papirkart er ute på akkurat denne linjen.

Noen av linjene vil være lange, andre korte, noen i lett terreng, noen i tyngre. De vil og skal variere, akkurat som de som skal delta i søket vil variere i kapasitet. Linjene bør starte på utfartsparkeringer og andre naturlige startsteder. 

Søkene vil da fungere slik:

Med en gang aksjonen settes igang sendes mail og meldinger til alle som har meldt seg interessert i å delta i slike søk. Man forsøker også å få ettersøkningen til å gå viralt, med link til app og nettside.  En slik etterlysning har stort potensialt til å gå viralt i sosiale medier.

Deltagerne velger oppgaven sin, i appen eller på nettstedet, ut fra hvor de befinner seg og egen kapasitet, og kommer seg ut i skogen. Manngarden vil være igang i løpet av minutter. Med dette systemet kommer folk til å være ute i skogen før politiet rekker å komme dit. 

OG. DET. ER. EN. BRA. TING.


3 kommentarer:

Sindre Langaas sa...

Hei Eskil

Mye interessant her.
Jeg er også overbevist at en velorganisert gruppe o-løpere er den beste ressursen for å finne forsvunne mennesker i skog. Men helt klart kreves det noen fra Politiet koordinerer slik at det er viss systematikk og tracking av hvilke områder som er undersøkt/gjenstår.

Jeg har selv vært med på å lete etter forsvunnet 8-år gammel o-løper.
Han kom til rette morgenen etter etter å ha sovet under en gran.

Mvh

Sindre

Samba Polare sa...

Det kreves at noen koordinerer, helt klart. Jeg er ikke lenger overbevist om at denne noen er politiet.

Samba Polare sa...

Og et kobbel orienteringsløpere slår alt. Det ville gått fort og vært grundig. Det er vanskelig å se for seg hva som ville gått fortere enn o-løpere. Genmanipulerte elgkyborger, kanskje. Istedet foretrekker de helikopter. Sikkert fint i fjellterreng, men alle som har sett flyfoto av skog skjønner jo hvor håpløst ufullstendig et slikt søk må være. Det er derfor vi bruker synfarere når vi lager o-kart.