Før jeg fikk ME, gikk jeg på ski som en oljedynket kråke. Og jeg brydde meg ikke, for jeg er orienteringsløper, og andre kondisjonssporter som ski, sykkel og svømming er til for å få pulsen opp, å finslipe teknikken i disse sportene er ikke verdt innsatsen. Jeg tror mange har denne typen tankegang. For det kryr av veltrente folk der ute med suspekt teknikk, ihvertfall på ski.
Jeg hadde glemt hvor elendig skiteknikk jeg hadde før ME, frem til de siste milene på Vasaloppet. Da fikk musklene tømmerstokkers evne til å kontrahere og ekstrahere, samtidig som sporet ble kornete slush. Sprintdistansene Vasaloppet 30 og Vasaloppet 48, som starter midt i Vasaloppløypa samtidig som hovedfeltet går fra Sälen, sørger for at jo lenger ut i Vasaloppet du kommer, og jo større behov du har for godt underlag, jo mer mishandlet er sporet. For meg ble denne fasen av løpet en reise tilbake i tid, via den mediokre teknikken fra 2010-tallet tilbake til horrorteknikken fra nittitallet, da jeg stod midt mellom skiene og vagget sidelengs som en full høygravid høne.
Trass i at jeg blant annet hadde Oddvar Brå som skilærer i et helt år, hadde jeg, takket være mangel på motivasjon, helt ignorerbar skiteknisk utvikling på hele 1900-tallet. Men da jeg i 2008 kom ut av ni års sengeleie og ville gå på ski igjen, kom den neglisjerte teknikken og beit meg bak. Med så lite energi og så røten teknikk kom jeg knapt av flekken hvis det gikk litt oppover. Padling med fiolinstrenger som biceps funker også dårlig. Jeg stod skiturene mine mye i ro, hyperventilerende, hengende over stavene.
Skøyting krever en minimumsinnsats, forskjellen mot klassisk er at du må legge en ante i potten. Og etter ME får jeg vondt hvis jeg bøyer anklene særlig, jeg ville ikke gått klassisk langrenn før det stod om å berge livet. Dermed var jeg tvunget til å skjerpe skøyteteknikk. Jeg så på videoer, snakket med folk med peiling, eksperimenterte sjøl, men meldte meg aldri på noe kurs, den greia med å gli forbi en gammel helt som gransker skigåingen min fikk jeg nok av på skolen.
Utviklingen min siden 2008 har gått i rykk og napp, i trappetrinn, og et stort steg var å få til tyngdeoverføringen. Flytte kroppens tyngdepunkt nok for hver gang jeg bytter hvilken ski jeg glir på. Hele tyngden av kroppen skal over på den skien, man går hele skituren på en fot, og bare veksler mellom hvilken. Tyngdeoverføring låser opp tilgang til mange andre detaljer som det er lite vits å terpe hvis man fortsatt vagger seg fremover med tyngdepunkt som dirrer midt mellom skiene. Hvis du tror du har noe å hente på dette punktet og lurer på hvordan du skal gjøre tyngdeoverføring bedre; du skal lenger ut. Når du glir på høyre ski trenger du å flytte deg lengre til høyre. Og samme med venstre. Hvis du går særlig lenger ut enn du skal tipper du over, så forutsatt at du faktisk går, og ikke ligger og spreller i snøen, gjør du det enten rett eller kommer ikke langt nok ut. Og grunnen til at du holder til på innsiden av rett punkt er fordi det er lettere å holde balansen der. Det løses med å trene balanse, ski-spesifikk balanse.
Om høsten, når ingen ser meg og jeg har dødtid, som når jeg venter på at kaffekoppen traktes, står jeg gjerne på en fot. Jeg hopper over til den andre foten, tilbake igjen, frem og tilbake. Det både trener balanse og motvirker at musklene rundt nederste del av leggen får sjokk på første skitur.
Etter å ha hatet padlebakkene i sikkert et kvart århundre, kavet meg opp på en blanding av kjerringdans, padling og fiskeben, skjedde det et eureka. Omtrent over natta ble stavtak og fraspark synkronisert. Når du treffer akkurat, du lager et smell med foten og et smell med armen akkurat samtidig, blir det en 1+1=3-effekt. Her er 2015-padlingen min, fra skirenn i Holmenkollen, jeg er nummer to som kommer inn i bildet:
På lange løp som Vasaloppet kan selvfølgelig ikke energisvake folk som meg gå bakkene med den frekvensen. Så fokus før Vasaloppet har vært å gli lengre på skjærene. Målet er å gå på lavest mulig puls, men jeg sliter jo med det, uansett hvor mye jeg prøver greier jeg ikke padle en oppoverbakke og holde pulsen under 155.
Hvis du ser ned på snøen når du går en padlebakke, vil du se at de fleste sklir opp bakken på kanten av skia. Men kanten glir jo ikke særlig godt, det er mye å tjene på å gli på den flate skisålen, og når man går i flatt terreng er det ikke så vanskelig å få til, men i bakkene er det mye verre. Man må krumme foten, gjøre seg lokalt hjulbeint nederst på kroppen, og det man får igjen er mye større fart mot underlaget. Det hjalp meg bare passe mye under Vasaloppet, for når jeg padlet hjulbeint, gled jeg som regel rett opp i ryggen foran meg, så måtte jeg typisk slå tilbake til den samme kantete teknikken som festbremsen foran fordi jeg ikke kan gå igjennom folk.
Dobbeldansen kom på plass på lignende måte som padlingen, når stavisett og fraspark ble som synkroniserte trommeslag tok det helt av. Det er ikke bare syncen som må stemme helt, men at man sparker fra og høgger ned stavene resolutt, at man genererer kraften kjapt. Deretter handler det om å stååååå og gliiiii. Jeg glir langt for hvert skyv, sikkert lenger enn lurt er for å gå fort, men i Vasa-treningen var jeg mer opptatt av å gå billig. På flatene, hvis sporet er perfekt, klarer jeg å få pulsen så lavt at jeg kan dobbeldanse med munnen lukket. Det er et stort sprang fra der jeg var da jeg strøk i samtlige stilarter på skolen.
Hvis du ser på bakken der mosjonister har skøytet ser du gjerne noe som ligner på V-er, delt midt på og forskjøvet. V-ene er klart mest vanlig i marka. Men hvis du ser sporet etter en teknisk god løper skal bokstavene ligne mer på Y-er.
Du kommer fortere frem hvis skia du glir på går rett fremover, i stedet for ut til siden. Men du kan ikke uten videre gjøre det, det er et regnestykke som ikke går opp, for når du sparker fra i skøyting må du skyve den andre skia i betydelig vinkel ut fra den første, og jo mer rett frem den første skia går, jo mer ut til siden må den andre gå. Dette løser eliten ved å skifte vinkel på skia i løpet av glifasen. De glir rett frem i starten, og så vinkler de skia de glir på ut til siden før neste fraspark. Det er der de lager knekken i Y-en. Dette er lett å observere på TV, hvordan de på magisk vis greier å gli rett frem. Men forbausende få mosjonister gjør dette, knapt noen av de som går Vasaloppet på mitt nivå driver på sånn. De sender kreftene sine ut i førtifem graders vinkel på fartsretningen og har glidd 90*√2=127 kilometer når de kommer i mål.
Mange mosjonister synder også mot det å gli flatt på skia når de går på flata. Det er lavthengende frukt, lett å få til, en bitte liten justering i ankelen fra naturlig stilling. Men det er mange av turgåerne i marka som ikke gjør det heller, og bevisene risser de inn i snøen.
Samtidig er det ikke så enkelt som at du kan gå hele turen på flat ski. For i løpet av glifasen skal du over på innerkanten, når du sparker fra vil du ikke lenger ha skien flatt på underlaget. Så det handler mer om å maksimere areal over tid av skisåle mot snø. Og det er dermed en diskusjon om det lønner seg å sette skia flatt ned i starten av glifasen, eller overkompensere, sette ned skia på ytterkant, for i løpet av glifasen skal du 'rulle over' til du er på innerkant, og dette forsinker innerkantinga og maksimerer såle mot snø. Jeg har eksperimentert med å lande på ytterkant, og jeg mistenker at glilengden økte litt av det, men jeg har likevel gått tilbake til å sette ned skia flatt. For du ofrer litt balanse når du hele tiden setter ned foten på ytterski, og selv om jeg ikke tippet over og veltet så kan en skiløper egentlig aldri få nok balanse. Teknikken gjør deg også mer avhengig av optimale føreforhold. Jeg vet faktisk ikke hva eliten gjør på dette punktet, det er vanskelig å se det tydelig på TV, og jeg har hørt rykter om begge valgene. Men for løpere på mitt nivå er jeg ganske sikker på at det er rett å klaske skien flatt ned.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar