Gestapoghetto

 Ikke langt fra huset vårt ligger et blokkområde som er utstyrt med hemningsløst mange forbudsskilt. De har gjort uteområdene sine til et utendørsmuseum for forbud. Du kan nyte femti forbud på tre hundre meters gåtur. Ikke lov å bruke lekeplass mellom klokken 21 og 09, altså halve døgnet. Ikke lov å sparke ball mot veggen. Hunden skal være i bånd må vite, og her kan du ikke røyke, og ikke parkere heller. Mange av forbudene er ganske spesifikke, og mest rettet mot barns lek, man ser for seg enkeltepisoder for ørten år siden som har avfødt forbudsskilt som står til evig tid.

Jeg vet ingenting om de som bor der. De kan være havregærninger* hele gjengen, eller de kan være kjempefine folk som har valgt seg en off styreleder og er for hyggelige til å stoppe ham.

Uansett ser det fullstendig nazi ut. Så jeg har over tid omtalt dette området som Gestapoghetto.

Her om dagen skulle jeg ut med barna. Jeg hadde med en toåring, en femåring, en barnevogn og en søppelpose. Planen min var å kaste søpla i starten av turen og fortsette med de tre andre, men kidsa dro av i motsatt retning, så alle fire ble med på tur. Jeg trykket søppelposen inn i understellet på barnevogna, som ikke inneholdt barn, toåringen gønnet foreløpig rundt på bena.

Kidsa dro fra lekeplass til lekeplass, og dette førte oss inn i Gestapoghetto, i den sirlig tilmålte delen av døgnet hvor det er lov å bruke lekeplassene deres. Etter en times lekeplasshopping var vi kommet til den borterste delen av Gestaopoghetto, nært grensen til sivilisasjonen. Nå viste toåringen klare tegn til slitasje, mens femåringen var i storform.

Mitt trekk var da å legge toåringen i barnevogna. Der kunne hun slumre inn mens storebror lekte videre. Bra trekk, tenkte jeg, til jeg oppdaget hva søppelposen hadde gjort for lokalmiljøet. Den hadde anvendt sin time i sommervarmen godt. Død og grønne, jeg tenkte, dette bør jenta få slippe.

Jeg lirket frem søppelposen fra under vogna og strenet mot nærmeste søppelkasse. Ytre Gestapoghetto har en klynge med fem runde søppelkasser av samme type som vi selv har. De skjuler djupe hull inn til jordas midte og tar sånn cirka en milliard liter søppel.

Jeg har bodd mange år på andre siden av haugen med to sånne som server et helt postnummer og aldri har gått fulle. Her stod det tre.

Så jeg vurderte dette til et bare helt moderat overgrep.

Ved siden av søplekassene, uten noe annet åpenbart fore, stod en hvithåret gubbe, en lubnere versjon av Gandalf, litt kortere skjegg.

Gestapogandalf sa ingenting. Men han skulte så olmt på meg at det ble kunst. Han tok «skule olmt» opp til nivået hvor ikke-verbal kommunikasjon er tydeligere enn det meste av verbal.

Rent verbalt sett var det jeg som åpnet dialogen.

Min første replikk burde ha vært ‘går det greit om jeg kaster denne posen her’, men selv jeg greier å lese rommet når det reiser seg opp og slår meg i trynet, så det lå mer i retning av et survete ‘hvorfor er det ikke greit’ et cetera.

Hans første replikk husker jeg. Det var

-            Bor du her?

-            Jeg bor lenger vekk på haugen.

-            Da kaster du søpla di der.

-            Men hvis du kommer til oss er det helt greit at du kaster søpla di hos oss. Det hadde vært bedre for alle hvis vi kunne kaste hos hverandre.

Gestapogandalf var tydelig ikke imponert.

Og han har retten på sin side her. Jeg vet det. Jeg har feil, han har rett. Men jeg sliter bare så inn i hampen med disse mikromakt-folkene som har overskudd til å fokusere på andres søppel. Jeg har gnagsår i hypofysen akkurat der.

Og kanskje var jeg bare heldig, men jeg opplevde ikke dette nivået av søplegærninger på de åtte stedene jeg bodde i mine 35 år i Trondheim. Hvis alle er litt kule så går dette smooth, vi blir ikke Napoli av at vi kaster søpla i hverandres borettslag iblant, det er et nullsumspill, som frimerker, hvis en svenske frankerer et brev i Sverige som skal til Norge så tar det norske postverket seg bare av det, de klager ikke over at betalingen for akkurat det brevet går til Sverige, for man antar bare at det går like mange brev fra Sverige til Norge som fra Norge til Sverige, og sånn burde det være med søppel også, like mange søpleposer fra ditt borettslag til mitt som omvendt, og det gjelder kanskje ikke hvis man bor helt inntil Øyafestivalen, men tro meg, en bortgjemt forstadshaug med syke mengder forbudsskilt, Gestapoghetto får ikke flere besøkende enn de besøker.

Jeg ga opp, jeg var ikke klar for håndgemeng med Gestapogandalf. Jeg gjorde U-sving med søppelposen og gikk tilbake mot barnevogna.

-            Søpla vår skal jo samme sted, la jeg til.

-            Nei.

Nei, faktisk. Søpla hans og søpla mi skal ikke samme sted, trass i identiske søppelkasser. Hvordan kan han vite det, når han ikke vet akkurat hvor jeg bor? Så jeg fikk inn denne:

-            Åja, hva skjer med søpla deres, blir den gullforgylt?

Jeg fikk med det siste ord.

Men toåringen måtte ligge oppå søppel til vi var ute av Gestapoghetto.

Og jeg har kviet meg for å skrive ned historien, for han har retten på sin side. Så vi har et tilfelle av Am I The A**hole?

 

 

(*) Havregærning
En havregamp er en top notch gamp som for å opprettholde sitt høye nivå fores med havre i stedet for hva annet ræl de ga hester den gangen dette ordet ble et ord. Prefikset havre- denoterer altså det ypperste innen sin sjanger, og havregærning er øverste hylle gærning.