I forrige episode debuterte jeg som natt-o-løper uten kart.
Men målet med dette prosjektet er ikke å løpe ett nattløp uten kart, men hele sammenlagtkarusellen til Veritas, som i år består av seks nattløp hvorav de fire beste teller.
Før det neste løpet drev jeg ikke med brekninger, siden jeg hadde lært at prosjektet var mulig. Jeg var mer offensiv, mindre Ludvig, mer rovdyr.
Autoritær bedreviter er ikke noe jeg etterstreber å være i hverdagen, men når man løper inn i svermene av folk som bare kanskje vet hvor de er, da jobber sosialdemokraten i meg mot meg, da nytter ikke et forståelsesfullt 'vi har alle litt rett', da må man mane frem arrogansen til en britisk oberst fra kolonitiden. Ikke noen tvil, ikke noen nøling. Ikke la seg imponere av hva hordene driver med.
Dette er, trass sjutallet, strekket fra 1. til 2. post. Her så jeg først ingen god plan, alle velvalg ser for dristige ut uten kart, for både høyre- og venstreveivalget som går ut på å finne stier i mørket er harakiri når det er stier overalt som ikke står på kartet. Men nær posten er det bekk som renner nedover, så jeg valgte å gå rett på gjennom bushen, lytte etter bekken og ta det derfra. De fleste løp rundt, men novemberbush er tilgivende, og valget ga beste strekktid.
Midt mellom 6. og 7.post, fra svaberget (det grå området), skulle jeg finne stien som ligger under streken mellom postene (nesten usynlig på kartet). Fra svaberget tok jeg feil sti, en som ikke står på kartet og går rett øst. Jeg la igjen en del kvalitetstid på den stien mens jeg ble enig med meg selv om at jeg faktisk løp rett øst.
Da jeg vedtok at stien var feil, ville jeg med kart gått rett sør til jeg var på riktig sti. Uten kart tok jeg ikke sjansen på annet enn å snu og løpe tilbake til svaberget.
Resten av strekket bare pøste jeg på for å ta igjen det tapte.
Den korte løypen var en slags tredjedivisjon i dette løpet, så seieren ga færre poeng i sammendraget enn andreplassen fra løpet før, som var regnet som en andredivisjon. Men det var et vilt kick å vinne uten kart mot folk som har slått meg sikkert hundre ganger med kart. Jeg gliste resten av kvelden.
Så til løp 3, som ser sånn ut i livelox, jeg er fortsatt rød. Det ser jo bra ut, men igjen er ikke de sterkeste konkurrentene med i animasjonen:
Den sterkeste motstanderen, som heter Tellef og nesten bare løper natt, passerte jeg på første post, hvor han gikk for høyt.
Deretter fant jeg ikke stien jeg skulle bruke til andre post. Denne gangen hadde jeg tatt høyde for at man ikke kan stole på stier, så jeg brukte istedet terrengpuggingen, komme seg opp til toppen av åsen. Men det kostet litt tid, også til tredje post hvor jeg ikke hadde lært meg at det var bush langs gjerdet. Ved kanten av gjerdet løp Tellef meg inn.
De neste strekkene hadde jeg Tellef i nærheten. Han løp fortere, og kunne iblant gå mer rett på når jeg hadde lagt sikre planer rundt. Oppover mot sjuende skled han ut og skulle opp på en ås hvor han hadde lite å bestille, så der reddet jeg han nok. Men så forbyttet jeg strekkene i hodet og var i ferd med å kaste meg rett sør ned lia. Tellef løp opp fra posten og bevegelsen fikk meg til å tenke meg om en ekstra gang.
Ned til niende på stranden var det bare å løpe villmann, men oppover er jeg veik. I motbakken opp fra Atlanterhavet ble jeg grundig parkert av Tellef, han løp omtrent dobbelt så fort og forsvant inn i natten. Løpet mitt hadde gått på skinner til nå, og det ante meg at vi konkurrerte om seieren, jeg kunne ikke la han slippe for langt foran, så jeg ga alt jeg hadde opp lia, sprengte meg selv langt inn i rød sone hvor hjernen blir nulfte til haupete for nef den vub covfefe.
Da jeg nærmet meg tiende hadde jeg lært at når stien delte seg skulle jeg bare gønne på rett nordover, Men da stien delte seg så det ikke akkurat ut som jeg forventet. Og der det før var hjerne var det nå bare brent jord. Jeg beholdt 'det var stidelet' som hypotese 1, og utforsket hypotese 2, fortsette på stien. Og DET ER SÅ DÅRLIG VURDERING. Det er nattsvart. Det er amøbe. Stidelet er en 90 prosent sikker ting, da skal jeg ikke bruke tid på de ti prosentene. For jeg fant selvfølgelig ut at joda, det var nok stidelet jeg hadde sett, og så var det å snu og ekstrapolere 'nord fra det stikrysset' og gjette seg frem gjennom skauen.
Jeg ble slått med fem sekunder, nummer to av 39 løpere. Og det er egentlig kjempebra, og jeg vet dette ikke er toppidrett og at hvem som vinner denne klassen handler mest om hvem som melder seg på, men jeg var usedvanlig sur på meg selv. Kjenner at jeg ikke har tilgitt meg helt ennå. Man bør snart ha lært å ikke løpe seg helt dum.
Løp fire var på Konglungen, et nytt sted for meg.
Igjen er jeg rød, og igjen mangler de beste løperne, heriblant Tellef.
Til andre post gikk det fryktelig galt. Jeg skulle dure på langs den store stien (brune streken), men hadde ikke pugget stikrysset nordøst for åttendeposten. På kartet er det heller ikke tegnet som et stikryss. Men i terrenget splittet stien seg i to likeverdige stier. Jeg skjønte at her er det noe jeg ikke har lært meg, og måtte bare velge, 50% sjanse.
Jeg valgte feil. Stien jeg valgte smuldret etterhvert opp, jeg løp videre i buskas, fant den igjen, men skjønte at jeg var på feil sti siden den feite brune stien aldri ville oppført seg sånn. Og jeg innså at løpet mitt var ødelagt. Jeg kunne snu, gå tilbake tild er jeg gjorde feilen, og luffe inn til et mediokert resultat, men noe gullkamp kom ikke på tale.
Så fikk jeg øye på jordet langt der nede, og skjønte at jeg var på stien jeg hadde pugget mellom 7. og 8. Flaks at jeg valgte det veivalget og ikke jordekanten. Når jeg lærer meg løypene er det egentlig som et dataprogram, en sekvens av operasjoner, gjør slik, gjør slik. Men samtidig siver det inn osmotisk læring, det er det som gjør dette kult, hvis det er tall eller kart tar skallen til seg kunnskap jeg egentlig ikke prøver å lære. Da jeg skulle pugge romerske keisere for quiz husket jeg ikke navnene, men jeg husket istedet årstallene, som stod i margen og ikke var et læringsmål. Og her kunne jeg se denne avlange kollen inne i hodet og at den stien jeg løp på gikk rimelig parallelt med den jeg skulle være på. Så da var det bare å vinkle 90 grader, ta seg over kollen og finne rett sti. Jeg traff den stien rett før det begynte å gå nedover, så da skjønte jeg også hvor jeg var.
Jeg tapte ca 45 sekunder på feilen. Men å ha driti seg ut og tatt seg inn på den måten er kulere enn om alt hadde gått smooth. Etter to poster var jeg et drøyt halvminutt bak Tellef som ledet.
Derfra gikk det hundre prosent etter planen. Klokkerent. På sjettepost ledet jeg med 18 sekunder.
Da røk jeg på en saftig strekk i leggen. Selvforskyldt, siden jeg droppet oppvarming før løpet. Jeg billet meg inn at det var krampe, og etter en del hinking greide jeg å løpe sånn halvnormalt igjen. Da jeg etterhvert innså at det var strekk og ikke krampe, og at det var idiotisk å presse seg videre, var det for sent å stoppe idiotien. Jeg skjønner ikke helt hvordan det gikk fort nok unna, men det holdt til seier med 19 sekunders margin, 32 deltagere.
Nå er det smørblid mann som halter rundt. Det skal litt til om jeg får løpt mer i år, men fire løp holder til et sammendragsresultat. Plasseringene er 2-1-2-1, akkurat som jeg oppdaget med dagorientering er jeg best uten kart.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar