Snyd (del 1)

Treåringen slutter å spise i barnehagen. 

Matpakkene kommer hjem urørt. Han spiser nesten ikke frokost heller, som innebærer at når vi henter ham i barnehagen i firetiden, har han ikke spist på tjue timer. Han utvikler også aversjon mot å dra i barnehagen. Han hyler, skriker og rømmer når vi prøver å kle på ham om morgenen, gjemmer seg under senga, og å få på ham klærne blir en brytekamp.

Vi prøver alle mulige varianter av matvarer. Ingenting går ned. Vekten begynner å gå nedover. Barnehagen har ingen teorier. De ansatte sier at det ikke foregår noe galt, at rammen rundt ham er stabil. Han bare spiser ikke. Det går nok over snart. Sånt kan skje.

Vi tar han til lege. Legen finner ingenting galt.

Han var ny på avdelingen, de flyttet han opp til storbarnavdelingen den høsten, selv om han bare var tre år. Når kullene ikke går opp i seksgangen flytter de noen av treåringene for å fylle opp en avdeling som egentlig er for fire til seks år.

Vi vet at da han var på den mellomste avdelingen spiste han. Og på avdelingen med store barn spiser han ikke. 

Så vi vil ha han tilbake til den mellomste avdelingen. Jeg får til et møte med den danske styreren, som har styrt denne barnehagen i et kvart århundre. Jeg har respekt for henne, hun gjør inntrykk av å kunne jobben sin til fingerspissene, og vi har ikke hatt særlig å utsette på barnehagen så langt, i de drøyt to årene vi har vært der.

En grunn til at jeg respekterer henne er at hun er mye ute i barnehagen som vanlig ansatt. Hun kunne vært på kontoret og spilt kabal, men hvis noen er syke setter hun seg selv inn som vikar. Det gjør at hun kjenner barna godt, også min sønn. Ansatte kommer og går, hun er der hele tiden, så jeg føler at hun kjenner enkeltbarna bedre enn mange av de som har det som jobb. 

Hun kommuniserer muntlig på en helt spesiell måte. Man får en sky av ord som er basert på saken uten i veldig grad å adressere den. Det er noe politikeraktig over det, men mindre poengtert, som Gro Harlem Brundtland etter fem døgn uten søvn.

- Det er vel mer vanlig enn uvanlig at vi har treåringer på storbarnsavdelingen, det er fordi brøken skal gå opp, vi har fire ansatte på den avdelingen som kan passe seks barn hver etter normen. Noen ganger går ikke det opp med årskullene, og da blir de mest modne treåringene flyttet opp, og de andre avdelingene går også opp med normen, hvis han blir flyttet tilbake blir det for få ansatte på den avdelingen, da har vi ikke normert drift og kan bli underlagt tilsyn ...

Hun refererer til paragrafer og normer jeg ikke har hørt om, og hun bruker ikke fulle navn, hun sier etaten, departementet og bydelen, det fins samvirkelov og barnehagelov og retningslinjer, og hvor er denne 'normen' nedfelt, når jeg får avbrutt henne er det når jeg signaliserer at jeg ikke vet hva hun snakker om, og tiden går med på å forsøke å få klarhet i hva hun faktisk sier mens hun holder en veritabel orgie i vagt refererte regelverk og forordninger.

Essensen gikk opp for meg lenge senere. Hun ville ha 4,0 stillinger på den avdelingen, som bare skjer når det er 24 barn der. Barnetallet må gå opp i seksgangen. Men hun skal fordele 11,7 stillinger totalt på tre avdelinger. Så minst en avdeling har uansett et desimaltall stillinger. Hun kjører nå 4-3,7-4. Det fins ikke noen 'norm' som hindrer henne i å gå til for eksempel 4-3,85-3,85, noe som historien skulle vise, men nå, hun har ikke lyst til å komplisere timelistene sine, og det går foran at barna spiser. 

Det jeg vil si til henne er, jeg tror ikke dere ser gutten min, dere tror han er moden fordi han kan alle de flaggene og tallene og alfabetene, men når det kommer til det sosiale spillet er han super-umoden, han må være den minst modne treåringen deres, så lenge det er treåringer igjen på toddler-avdelingen bør han sitte mellom bleiebarna og regne ut kubikktall på kalkulatoren sin, uansett hvor rart det ser ut, for det er der han hører hjemme, og hvis det er så pokkers umulig med brøken og normen og bydelen og etaten, så bytt sønnen min med den mest modne ungen som er igjen på avdelingen for toddlers, og se om den ungen spiser maten sin. 

Men det går ikke igjennom, hun snakker avgårde om hvor vanskelig det er å drive en barnehage innenfor regelverket, og jeg er høflig, nikker, skjønner poenget, døren er lukket, avgjørelsen er tatt, det lar seg nok ikke gjøre, og på et punkt inni tåken av ord blir jeg så lei meg at hun ser det, for gutten min spiser ikke, og hun trøster meg med at miljøet er godt der inne, de ansatte rutinerte, og at det nok er en fase.