Dette har sendt meg ned memory lane. For det er ikke som jeg ikke har prøvd før. Det er ikke viljen det har stått på.
Den første gangen var i 1990. Jeg hadde blitt nummer fem i et norgescupløp orientering for junior, og ble derfor uttatt til uttagningsløpene for junior-VM. Mesterskapet skulle være i Sverige, og når de arrangerer slike uttagningsløp finner forbundet en skog de syns ligner på VM-skogen, slik hadde det seg at vi måtte trekke inn mot svenskegrensa.
Vi var fire juniorer som skulle kjøre bil fra Trondheim. Han som eide bilen ville ikke kjøre, og av oss andre var det en uten førerkort, en med blodferskt førerkort, og meg, som hadde mange måneders erfaring pluss stor kjørevilje. Min oppfatning var at jeg var soleklart best egnet til å kjøre bilen. Åpenbart, langt forbi det subjektive.
Det de tre andre visste om meg og bilkjøring hadde de lært fra TV. Nærmere bestemt programmet Diskuteket. Hvor jeg forklarte at hvis det er rett vei og åker på begge sidene, er det naturlig å kjøre så fort som bilen går.
Noe annet er uærlig.
Han tok rattet i sine sitrende never, og kjørte oss ut av Trondheim sørover på E6, som dengang fikk ett felt i hver retning når du kom langt nok sør på Heimdal. Det var ikke noen midtdeler den gangen, det eneste som skilte feltene var gul stripe. Vår sylferske sjåfør kjørte med nervene utenpå drakten da han tok igjen køa inn mot Klett.
Det var tørr vei, lys sommer, køa stod riktignok stille, men det var en situasjon uten noen overraskende momenter.
Vår mann startet nedbremsingen, deretter gjorde han unnamanøver. Perfekt utført slik vi lærte på glattkjøringskurset. Brems, slipp bremsen, vreng rattet.
Vipps var vi i motsatt kjørefelt. På føkkings motorvei.
Sjåførene som kom i mot unngikk heldigvis å denge inn i fronten vår der vi stod maksimalt feilparkert. Men det kom en del kritikk, både i form av tuting fra bilene og mer verbalt fra baksetet, hvor jeg var relativt tydelig på at kjøringen var under pari. Ingen var uenige i det. Jeg forlangte omvalg om hvem som skulle være sjåfør.
Stemmetallene var fortsatt 1-3.
Dette er det nivået av tillit jeg har nytt.
Vi kom oss på mirakuløst vis uskadd til Finnskogen. I løpene var det jeg som hadde nervene utenpå drakten. Jeg startet det første løpet med å pile rundt i tung, tett granskog som hodeløst fjærkre uten den fjerneste anelse om hvor jeg var. Dette var, sant skal sies, ikke helt uvanlig. Skillsettet var omvendt av det jeg har nå, løp fort men bommet mye.
Da bærturen dro seg over et kvarter innså jeg at dette ikke kom til å imponere noen mentalt frisk uttagningskomite, og at min eneste sjanse til å komme til VM var å vinne løpet neste dag. For å spare krefter til det prosjektet brøt jeg, uten å finne posten.
For de var jo absurd lange, disse uttagningsløpene. Det er en greie i flere av sportene jeg driver med, quiz også, når det er mesterskap skal det skrus til, så mesterskapene blir en konkurranse i noe annet enn det man driver med til vanlig. I orientering var jeg godt drillet på å gønne på i en drøy halvtime, men disse uttagningsløpene var dobbelt så lange, og det var jeg ikke spesielt godt trent for. Nå har de delt aktivitetene i to, mellom og lang, men den gangen lot man som om det var same, same.
Da bærturen dro seg over et kvarter innså jeg at dette ikke kom til å imponere noen mentalt frisk uttagningskomite, og at min eneste sjanse til å komme til VM var å vinne løpet neste dag. For å spare krefter til det prosjektet brøt jeg, uten å finne posten.
For de var jo absurd lange, disse uttagningsløpene. Det er en greie i flere av sportene jeg driver med, quiz også, når det er mesterskap skal det skrus til, så mesterskapene blir en konkurranse i noe annet enn det man driver med til vanlig. I orientering var jeg godt drillet på å gønne på i en drøy halvtime, men disse uttagningsløpene var dobbelt så lange, og det var jeg ikke spesielt godt trent for. Nå har de delt aktivitetene i to, mellom og lang, men den gangen lot man som om det var same, same.
Det andre løpet fullførte jeg, men med uren orientering og en lang og ensom reise mot en medioker plassering. Så det ble ikke noe VM på meg i 1990, uten at det sjokkerte noen, jeg var atten og de som blir sendt til junior-VM er typisk nitten og tjue. Men jeg trodde at det bare var den første av mange sjanser til å representere Norge i orientering. Det skulle vise seg å være siste sjanse. Jeg ble skadet, deretter kom ME.
Skole var noe jeg prøvde å gjøre så lite som mulig av. I 1991 meldte jeg meg på Abelkonkurransen i matematikk, som det norske uttaket til matematikk-OL heter, for å få fri fra undervisning.
Det var tjue oppgaver, multiple choice. Vi hadde en i klassen som var god i matematikk, han het Yngve. Da han skulle levere gikk han forbi pulten min, og jeg kunne se hva han hadde svart på den siste oppgaven. Det var ikke det samme som meg.
Jeg hadde mer tillit til Yngve enn meg selv. Jeg var ikke ansett som en spesielt imponerende elev, læreren min hadde forklart meg det, da jeg lurte på hvorfor jeg ikke kunne få en anstendig karakter når jeg hadde alt rett på prøvene, "Du er ikke en sekser-elev du, Esquil". Jeg antok jo at lærerne hadde kontroll på disse tingene, så jeg byttet ut mitt svar med Yngve sitt svar. Det kostet meg fem poeng. Trass det ble jeg nummer tolv i Norge, av 3700.
Min mormor reagerte positivt på nyheten om at barnebarnet var brukandes i matematikk. Jøss, kanskje han kan få jobb i bank, sa hun.
Yngve havnet på noenhundredeplass og fikk diplom i posten, mens jeg ble, som eneste fra fylket, uttatt til finalen i Oslo. Yngve tok revansj i fysikk-OL-kvalifiseringen. Der var han rundt tredjeplass, mens jeg ble nummer femten. Men med det var jeg kvalifisert til de norske finalene både i matematikk-OL og fysikk-OL. Disse finalene fungerte også som landslagsuttak for turer til henholdsvis Sverige og Cuba. Jeg syntes Cuba hørtes mest spennende ut, så i den grad jeg forberedte meg var det i fysikk, hvor Yngve og jeg holdt 'kretslagssamlinger'.
Matematikk-finalen opprant, og jeg reiste for første gang til Oslo alene. Vi ble innlosjert i studentbyen på Kringsjå, og jeg hang med de andre nerdene på et studenkjøkken. Jeg skrev postkort til Yngve om at nå koser vi gutta på Kringsjå oss med høytlesning fra resultatlisten. Vi har kommet til plassering hundreogkjøtthode, vi leser opp navnet, den ynkelige poengsummen, og så skoggerler vi og klasker oss på lårene. Regner med å komme til deg utpå morgenkvisten en gang. Kjærlig hilsen Esquil.
Dette kan kanskje, i ettertid, fremstå en smule usympatisk. Men dette var stilen, kulturen i skiklassen på Heimdal. Det var sånn vi motiverte hverandre, det var kjærlighet. Mange år senere kom en fyr som het Petter Northug junior ut av dette miljøet, og media mente å se en ny væremåte, en ny type utøver, jeg tenkte, her er endelig en som høres ut som trøndersk skiløper også foran kamera.
Det gutta på Kringsjå faktisk gjorde den kvelden, i virkeligheten, var å ramse opp desimaler av pi. Det viste seg at dette var en ansamling ungdom som hadde sittet i hver sin avkrok av kongeriket og lært seg usunt mange desimaler. Haugland, som jeg hadde hørt var favoritten, kunne fire hundre, men han var ikke alene om å kunne over hundre. Dermed skulle disse siteres fra hodet.
Jeg kunne de som var synlige på kalkulatoren, 3,1415926535. I dette selskapet, ekvivalent med å være utstyrt med mikropikk, ingen håndduk og febrilsk forsøke å gjemme seg innerst i fellesdusjen.
I finalen var det akkurat som i andre sporter, oppgavene var plutselig grisevanskelige. I kvalifiseringen handlet det bare om å finne svaret, null begrunnelse nødvendig. Men nå holdt det ikke med rett svar, det skulle induksjonsbevises, hva nå det er.
Skole var noe jeg prøvde å gjøre så lite som mulig av. I 1991 meldte jeg meg på Abelkonkurransen i matematikk, som det norske uttaket til matematikk-OL heter, for å få fri fra undervisning.
Det var tjue oppgaver, multiple choice. Vi hadde en i klassen som var god i matematikk, han het Yngve. Da han skulle levere gikk han forbi pulten min, og jeg kunne se hva han hadde svart på den siste oppgaven. Det var ikke det samme som meg.
Jeg hadde mer tillit til Yngve enn meg selv. Jeg var ikke ansett som en spesielt imponerende elev, læreren min hadde forklart meg det, da jeg lurte på hvorfor jeg ikke kunne få en anstendig karakter når jeg hadde alt rett på prøvene, "Du er ikke en sekser-elev du, Esquil". Jeg antok jo at lærerne hadde kontroll på disse tingene, så jeg byttet ut mitt svar med Yngve sitt svar. Det kostet meg fem poeng. Trass det ble jeg nummer tolv i Norge, av 3700.
Min mormor reagerte positivt på nyheten om at barnebarnet var brukandes i matematikk. Jøss, kanskje han kan få jobb i bank, sa hun.
Yngve havnet på noenhundredeplass og fikk diplom i posten, mens jeg ble, som eneste fra fylket, uttatt til finalen i Oslo. Yngve tok revansj i fysikk-OL-kvalifiseringen. Der var han rundt tredjeplass, mens jeg ble nummer femten. Men med det var jeg kvalifisert til de norske finalene både i matematikk-OL og fysikk-OL. Disse finalene fungerte også som landslagsuttak for turer til henholdsvis Sverige og Cuba. Jeg syntes Cuba hørtes mest spennende ut, så i den grad jeg forberedte meg var det i fysikk, hvor Yngve og jeg holdt 'kretslagssamlinger'.
Matematikk-finalen opprant, og jeg reiste for første gang til Oslo alene. Vi ble innlosjert i studentbyen på Kringsjå, og jeg hang med de andre nerdene på et studenkjøkken. Jeg skrev postkort til Yngve om at nå koser vi gutta på Kringsjå oss med høytlesning fra resultatlisten. Vi har kommet til plassering hundreogkjøtthode, vi leser opp navnet, den ynkelige poengsummen, og så skoggerler vi og klasker oss på lårene. Regner med å komme til deg utpå morgenkvisten en gang. Kjærlig hilsen Esquil.
Dette kan kanskje, i ettertid, fremstå en smule usympatisk. Men dette var stilen, kulturen i skiklassen på Heimdal. Det var sånn vi motiverte hverandre, det var kjærlighet. Mange år senere kom en fyr som het Petter Northug junior ut av dette miljøet, og media mente å se en ny væremåte, en ny type utøver, jeg tenkte, her er endelig en som høres ut som trøndersk skiløper også foran kamera.
Det gutta på Kringsjå faktisk gjorde den kvelden, i virkeligheten, var å ramse opp desimaler av pi. Det viste seg at dette var en ansamling ungdom som hadde sittet i hver sin avkrok av kongeriket og lært seg usunt mange desimaler. Haugland, som jeg hadde hørt var favoritten, kunne fire hundre, men han var ikke alene om å kunne over hundre. Dermed skulle disse siteres fra hodet.
Jeg kunne de som var synlige på kalkulatoren, 3,1415926535. I dette selskapet, ekvivalent med å være utstyrt med mikropikk, ingen håndduk og febrilsk forsøke å gjemme seg innerst i fellesdusjen.
I finalen var det akkurat som i andre sporter, oppgavene var plutselig grisevanskelige. I kvalifiseringen handlet det bare om å finne svaret, null begrunnelse nødvendig. Men nå holdt det ikke med rett svar, det skulle induksjonsbevises, hva nå det er.
På første oppgave gjorde jeg som i orientering, oversatte det todimensjonale foran meg til en tredimensjonal modell inni hodet, jeg så x, y og z-aksen, så tredjegradskurver bukte seg dovent gjennom rommet og krysse hverandre, jeg så hvor de forsvant i hver sin retning og derfor ikke kunne krysse, så skrev jeg ned krysningspunktene og gikk videre. Vi var bare fire som fant riktig svar på oppgaven, men jeg hadde ikke induksjonsbevist noe som helst, jeg skrev istedet noe tull i forsøk på å være morsom, for det mente jeg å ha kompetanse på. Så de ga meg fire av ti oppnåelige poeng. Etter en kort pause i kvaliken var det tilbake til 'du er ikke en sekser-elev du, Esquil'.
Det var seks norske som skulle til matematikk-OL, og vi var seks norske som fant rett svar på en oppgave. Men jeg fikk femtendeplass. Knepent foran Haugland, som ikke klarte noen oppgaver men som kunne formulere seg matematisk. Haugland ble skjønnet inn på laget, det var sikkert riktig det altså, han har Norges beste resultat i matematikk-OL fra det århundet. Men det er trettifem år siden og alle kan se at jeg fortsatt er bitter. Lær barna induksjonsbevis før alkoholen tar de.
I den norske finalen i fysikk-OL ble det delt ellevte plass. Som i matematikk var det topp seks som skulle ut og reise. Så jeg mislyktes i det tredje landslagsuttaket på ett år. Yngve ble uttatt til finalen på Cuba og jeg fikk et velfortjent kort i posten.
Så fulgte mange år med ME, som stoppet meg fra å delta i noe landslagsuttak. Da jeg frisknet til i 2007 introduserte min bror meg for ordspill.no. Konkurransescrabble var i ferd med å bli en greie, og jeg oppdaget at jeg hadde talent. Svenskene hadde begynt før oss, og derfor var de beste norske scrabblespillerne på den tiden svensker, fordi det å være dreven i taktikken trumfer det å være dreven i språket. Jeg var i den første bølgen av locals som lærte taktikken godt nok til å passere svenskene, og da samme organisasjon startet tilsvarende greie i Danmark gjorde vi med danskene som svenskene hadde gjort med oss, så jeg har i en kort fase vært rangert som Danmarks beste scrabblespiller.
Hvis det hadde eksistert landslag i scrabble på norsk, skulle jeg hatt en grei sjanse i glansdagene. Men det er tungt å oppdrive andre nasjoner som har lyst til å konkurrere mot nordmenn i norsk scrabble.
Men det fins verdensmesterskap i scrabble på engelsk. Norge har kvote på en person, så Scrabbleforbundet arrangerte i 2011 turnering for å ta ut en-persons-landslaget. Der ble jeg selvfølgelig nummer to.
Da jeg kom meg ut av kjelleren til morra mi i 2008 begynte jeg også med konkurransequiz. Der er det også landslag, hvert år tar forbundet ut landslag til det som opprinnelig var europamesterskapet, men som ingen vet hva heter lenger.
VM, som hvem som helst kan melde seg på, er den viktigste uttakskonkurransen til landslaget. Jeg debuterte i VM i 2009 og kom nest sist av de norske, plass 35 av 36.
Når man begynner med individuell konkurransequiz vil man typisk ha stor fremgang i starten, man plukker de lavthengende fruktene først. Jeg var eksempelvis uinteressert i opera frem til 2009. Etter VM tok jeg et skippertak, pugget navnet på femti operaer med komponist, og det har gitt meg mange poeng gjennom årene. Jeg lærte meg ett navn innen hver av de sportene jeg ikke interesserer meg for. For eksempel svarer jeg Tendulkar hver gang det spørres om en cricketspiller, og det ble det en del poeng av på 2010-tallet. Man lærer navn på rare frukter. Den ene colombianske skulptøren man trenger å kunne. Og så videre.
Jeg klatret inn i topp tjue av de norske første gang i 2011, og det neste drøye tiåret bodde jeg i topp tjue. De tok i den tiden ut tolv quizzere til landslag, jeg var i uttagningskomiteen noen år, men forbundet fjernet meg fra komiteen med den hyggelige begrunnelsen at jeg var landslagsaktuell. Men det ble aldri bra nok, alltid noen poeng unna. Jeg prøvde og feilet seksten ganger fra 2009 til 2025.
Som alltid konkurreres det i noe helt annet når det er mesterskap. Spørsmålene vi får i de internasjonale konkurransene er i veldig stor grad for vanskelige for vanlig pub-quiz. Kirgisiske panfløytespillere, 1200-tallslyrikk, geologiske perioder på planeten merkur, det gir ikke god stemning på brun pub. Lagene kommer ikke tilbake, omsetningen går ned, quizmaster får sparken.
Så hvis man sjelden deltar på andre internasjonale konkurranser enn VM, må man motivere seg til å terpe jevnt, hele året, på ting man kan bli spurt om en gang i året. Det er tungt i lengden. Jeg peaket som VM-quizzer før jeg fikk barn i 2018, derfra har det vært et langsomt men stødig forfall. Man skulle tro at å skrive femten quizbøker de siste fem årene gjorde meg til en bedre quizzer. Men i bøkene unngår jeg spørsmål som er vanskeligere enn 6 på en skala 1-9, og i internasjonale mesterskap er spørsmålene nesten bare over 6.
Så det hjelper meg nada.
Men det kom en tydelig endring i VM 2026. Noen må ha innsett at dette mesterskapet ikke er folkelig nok. Plutselig var de ti første spørsmålene i hver kategori snille, deretter bar det rett inn i den gode gamle murveggen. Men med åtte kategorier var det nå plutselig åtti spørsmål som kunne vært i pub-quiz, mot tidligere anslagsvis ti (av 240). Uttagningskonkurransen handlet endelig om det vi gjør til vanlig. Da Oslo-seansen var over tenkte jeg at nå var det mulighet for landslagsplass. Så slo jeg det fra meg da jeg så resultatene fra resten av Norge.
Ivar Areklett overtalte meg til å melde meg på mesterskapet likevel, siden det er en temaquiz i geografi der. Og så selger ikke årets mesterskap i Sarajevo så godt, tydeligvis, særlig er det miljøene fra utenfor Oslo som glimrer med sitt fravær. De grisegode er fortsatt med, og så har det manglet en siste grisegod, dermed er jeg det svake punktet på et grisegodt lag.
Jeg har taklet dette omtrent sånn:
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar