Hvorfor jeg ikke er redd for pandemi

Avisene og legemiddelindustrien gjør seg feite på å spre skrekk for fugleinfluensa for tiden. Roche eller hvem det er som pusher Tamiflu har sikkert slått verdensrekorden i antall solgte vaksiner per dødsfall.

Skremselet er pandemien, altså at fugleviruset skal utvikle seg slik at det smitter mellom mennesker. Det var slik vi fikk Svartedauen. Vi har hørt flere eksperter si at det ikke er et spørsmål om det skjer, men når det skjer. Bøøøhh.

Vel. Det er heller ikke spørsmål om sola blir en supernova og sluker jorda. Det er også bare et spørsmål om når. Et laaangt tidsspørsmål.

En pandemi må oppstå via tilfeldige mutasjoner i dette viruset. Alle vesener muterer litt, du har anslagsvis sju mutasjoner i forhold til dine foreldres gener. Men genene dine har også ca åttiseks millioner basepar, og mest sannsynlig er alle mutasjonene dine i basepar som ikke betyr noe. Derfor er det så få av oss som muterer på seg vinger eller hale.

Virus har færre gener enn oss. Men oppgaven ligner likevel på å gjette rett på en minibankkode med så mange siffer at displayet fyller en hel vegg av banken, og hvor viruset har ett forsøk hver gang det smitter et menneske. Til nå har veldig få mennesker blitt smittet av fugleinfluensa, ca 10 har dødd. Mens sikkert hundre millioner smittes hvert år av vanlig influensa uten at den muterer seg dødelig.

Vi vet jo ikke en gang om det er mulig for dette viruset å mutere seg smittsomt blant mennesker. Anthrax for eksempel har ikke greid det.

En annen ting som gjør meg trygg er at fuglene dør av viruset. En parasitt som dreper vertsorganismen er mislykket. Den sager over greina den sitter på. Når de fuglene som kan smittes er smittet, vil dette viruset mest sannsynlig dø ut av seg selv.

Og om viruset muterer seg smittsomt vil det neppe mutere seg hypersmittsomt med en gang. Da greier vi å stoppe det slik vi stoppet SARS (det imponerte meg forresten at vi greide). Vi har mye mer kunnskap om og kontroll på epidemiene nå enn i middelalderen. Jeg føler meg temmelig trygg på at Europa hverken blir rammet av pandemi eller slukt av sola i vår levetid.

Ofret på Den Hellige Ytringsfrihets alter

I dag har elleve dødd i Libya under demonstrasjoner mot Muhammedtegningene. Femten har dødd i Nigeria. Tjueseks menneskeliv på en dag. Tidligere har også asiater dødd av samme grunn. Synes dere fortsatt det er en god idé å publisere Muhammed-tegninger der ute i bloggebyen?

Jeg har holdt rimelig kjeft i debatten til nå, men jeg greier ikke se på at folk dør for dette. Jeg fatter ikke argumentene for å trykke disse Muhammedtegningene. Ytringsfriheten står ikke og faller med dette, vi har ikke full ytringsfrihet i Norge uansett. Vi har forbud mot å kringkaste rasistiske ytringer, injurier og kjønnsorganer i bevegelse. Det er sunt for oss.

Pressens Faglige Utvalg er like fundamentalistiske som muslimene som demonstrerer, og de har greid å gjøre ytringsfriheten til en hellig ku som rusler fritt rundt og lager kaos uten at det er lov å røre den. Begrunnelsen for ytringsfriheten er at avisene må ha mulighet til å passe på makthaverne, men her i landet er makthaverne valgt av folket, mens redaktørene er valgt av noen få menn med makt og penger. Ytringsfriheten er i praksis pengemaktas rett. Selvfølgelig skal vi ha den, men må den være hellig? Sett heller fornuften først!

Jeg stemmer for å forby illustrasjoner av Muhammed og Allah. Lovparagrafen fins der allerede, under tykke lag av støv. Det er dommernes jobb å bruke den.

Berømte første ord

Denne novellen er fjernet fordi den ble utgitt på Cappelen 15.sept. 2006.

Takk til dere som linket til den. Det betydde mye for at jeg torde å sende den inn til Cappelens konkurranse.

Jeg liker ikke golf

Jeg liker de golferne jeg kjenner. Men jeg sliter med selve sporten.

Det skyldes naturligvis mest misunnelse fordi golferne er så rike, vellykkede, solbrune og har så fine damer, mens vi andre som bruker marka mer er på linje med mudderet inni undersjøiske kloakkrør. Men misunnelse er ikke politisk korrekt, så her kommer mine vikarierende argumenter:

I Trondheim har golferne tatt seg godt til rette. De kom til Bymarka i 1985 ved at de sikret seg en meeget gunstig leieavtale for en flott kommunal gård i marka med tilliggende herligheter som nå er ni-hulls golfbane. Deretter fikk de via tvilsomme regeltolkninger bygd sin egen parkeringsplass bak den røde strek. Det hjelper godt å ha sine folk i bystyret.

Andre markaidretter er langt mer nøysomme, orientering i Bymarka har vært drevet fra telt siden krigen, uten egne klubbhus og langt mindre egne parkeringer bak streken. Langrenn, skiskyting, hopp og orientering deler på anleggene, golfen krever eksklusivitet.

Sist jeg var ved golfbanen, riktignok lenge siden, hang det skilter rundt den store gressplena. Teksten husker jeg ikke, men det var ikke lov å gå der, essensen var noe sånt som "fuck off, min bane, bare min, my presciousss." En ting er at forbud mot å gå der bryter med friluftsloven, en annen ting er at golfbanen er kommunal grunn som vi alle eier. Selvfølgelig skal man ikke gå og forstyrre golfspillet, men det er ikke SÅ ofte det spilles golf der, golfspillere går jo i oppløsning hvis det regner.

Folk som ferdes i marka er vant med å bruke hodet. Og i marka omgås man hverandre, når man møtes hilser man gjerne på ukjente. Golfkulturens egoisme og klasseskilletenking bryter totalt med resten av markakulturen.

Noen vil pælme idretten ut av marka igjen, men jeg er ikke der, jeg er egentlig bare stor i kjeften. Og apropos det, mye kan forklares ved å se på hvordan golfidretten ble til.

Golfens opprinnelse

Golfen ble funnet opp på 1400-tallet av den skotske Jarlen av Golfshire. Jarlen var en rik og mektig mann. Han hadde bare et problem, han hadde så forferdelig liten tissefant.

Mangelen på skikkelig utrustning ga ham mindreverdighetskomplekser. Under styremøtene i firmaene sine torde han knapt si en eneste ting, enda han eide selskapene. Men en dag under et styremøte begynte han, rent tilfeldig, å vifte med en linjal foran skrittet. Jarl Golfshire oppdaget at det hjalp, nå torde han plutselig ta ordet.

Problemet var at dette ga de andre styremedlemmene mindreverdighetskomplekser. Dermed begynte også de å veive linjaler foran skrittet under møtene. Jarl Golfshire svarte med en lengre linjal, styremedlemmene så og høynet, og slik eskalerte det hele ut av fornuftige proporsjoner. De veivet med kjepper og stokker. De veltet vannkarafler og knuste lysekroner. Slik kunne det ikke fortsette.

Jarl Golfshire hadde heldigvis en stor hage. Dermed ble styremøtene flyttet ut i friluft, hvor det ikke var noe som kunne knuses. Men hagen var ikke stor nok, for vanlige folk som gikk forbi kunne se styremedlemmene der de stod og viftet med kjeppene. Og vanlige folk lo og moret seg, for da som nå så det ganske teit ut å vifte en kjepp foran skrittet på den måten.

Styremedlemmene var alvorlige folk og de plagdes av all latteren. Men inn kunne de ikke gå, for de var blitt avhengige av å veive disse trekøllene sine. Da fant Jarlen ut at man kunne bruke kjeppene til å slå på en liten hvit ball mens de hadde styremøtene, slik at det så ut som om man drev sport.

Slik ble golfen født. Og fortsatt er den en aktivitet for folk som trenger penisforlenger.

Porno på jobben

Mange setter pris på å krydre arbeidsdagen med porno fra nettet. Det har aldri vært min greie. Jeg kunne oppgitt flere grunner til det og fremstått som prektigere enn jeg er.

Men en viktig grunn til at man bør skygge unna pornoen når man surfer på de store datasalene våre er at systemet kan gå ned. Da blir maskinene svarte i noen timer eller dager. Når de kommer på igjen blir systemet gjenopprettet akkurat slik det var da det crashet. Men da er kanskje ikke du der lenger.

Det du da kan risikere er at det kommer et svin som meg og bruker maskinen du var på. Da vil maskinen være logget inn på deg, med porno på skjermen og med et svin som meg på tastaturet. Hvis du også har hjemmeside vil det være fritt frem å redigere den. Da risikerer du at et svin som meg legger ut alle pornobildene på hjemmesiden din. Gjerne med en tekst om hvor høyt du verdsetter god pornografi i hverdagen.

For å gjøre en skitten historie kort: Jeg håper jeg fikk til nynorsken sånn noenlunde. Jeg håper du tilgir meg en gang. Og hvis ikke håper jeg du aldri finner ut hvem jeg er...

Fotball og kunstig intelligens

Skal man tro stereotypene er det ikke mange som interesserer seg for både sport og kunstig intelligens. Så dette blir en smal posting. Til gjengjeld snakker jeg om noe jeg kan.

Det har vært EM-trekning i fotball, og Norge hadde griseflaks. Vår gruppe består av oss, Hellas, Tyrkia, Bosnia, Ungarn, Malta og Moldova. Vi kunne like gjerne fått Ukrainas skjebne, de må spille mot Frankrike og Italia. Tre VM-klare nasjoner i den gruppen, null i vår. MOHAHAHA...gurgle.

Sist var vi ikke like heldige, skulle vi gått til VM 2006 måtte vi slått ut enten Italia eller Tsjekkia, to av verdens aller beste lag. Mens Trinidad til slutt kunne kvalifisere seg mot fryktinngytende (not..) Bahrain.

Disse ujevnhetene skyldes seedingen. Seeding betyr at man vurderer hvem som er de beste lagene før turneringen, og legger opp trekningen slik at disse ikke kan møte hverandre. Men gang på gang møtes de beste likevel. Det er det flere grunner til:

• Man blander inn momenter som ikke har med rankingmetoden å gjøre, som at hjemmelag eller regjerende mester skal toppseedes (derfor fikk vi Hellas). Det grelleste eksempelet på dette kom i damefotball under Sydney-OL hvor de to toppseedete var USA (best) og Australia (dårligst men hjemmelag). Slik ble det faktisk en ulempe for USA å være toppseedet.
• Maktpolitikk. FIFA liker å vente til rett før trekningen, etter kampene er spilt, med å velge seedingsmetode. Slik er de sikre på at de får en seeding de liker.
• Dårlig rankingingmetode. Rankingmetoden som brukes i fotball nå er ganske enkelt lagenes poengsnitt fra siste EM- og siste VM-kvalifisering. Den tar ikke hensyn til storseire eller motstanders kvalitet, og er basert på ganske få kamper. FIFA-rankingen er en bedre metode, særlig for lag fra samme verdensdel. Men den sluttet de å bruke, etter forslag fra den svenske UEFA-bossen Johansson. Skiftet kom ganske rett etter at vår daværende landslagstrener Semb snakket med svenskene om at Norge hadde en mann som hadde knekt den hemmelige utregningsmetoden bak FIFA-rankingen. Svenskene ble meget interesserte, de spurte til og med om telefonnummeret til denne fyren. Men de ringte meg aldri. Istedet foreslo de dagens seedingsmetode. Om det er tilfeldig eller om Norge indirekte selv har skylda/æren for den lett ujevne seedingen nå, vites ikke.

Ranking er min greie. Å finne beste mulige rankingmetode for idrettskonkurranser var det jeg jobbet med i hovedfaget mitt. Best mulig rankingmetode definerte jeg som den rankingen som i størst mulig grad forutsier resultatet av neste konkurranse. Altså vil beste mulige rankingmetode også være det beste utgangspunktet for en som skal tippe, spille på oddsen, etc.

Jeg brukte kunstig intelligens til å hjelpe meg med å vektlegge viktigheten av målforskjell, viktigheten av form, hjemmebane, fjorårets resultater, tidligere resultater fra samme oppgjør osv. Datamaskinen lagde en rankingmetode på måfå, testet den på tusenvis av fotballkamper som har vært spilt, og målte hvor god metoden er til å forutsi resultatene. Dårlige metoder drepes, en god metode krysses med andre gode metoder etter samme prinsipp som da DNA-strenger ble krysset når genene dine ble lagd. Gjør man dette gjennom mange generasjoner får man survival of the fittest. (Dette kalles genetisk programmering).

Jeg ble sittende med en metode som veide målforskjell tungt. Jeg falt for fristelsen til å spille på oddsen med denne metoden. Den doblet kjapt pengene, deretter holdt den jevnt nivå i flere år. Den spilte altså jevnt med oddsselskapene, det skulle bety at metoden er noen prosent bedre enn deres, siden de tar seg prosenter før de setter oddsen. Men ikke god nok til å tjene penger.


Metoden gjør store brølere iblant. Maskinen vet f.eks. ikke om en skadet spiller, avgått trener etc. er viktig for laget. Et eksempel: Fiorentina solgte Batistuta. Alle oddssetterne visste at Batistuta var viktig for Fiorentina. Dermed påvirket det oddsen. Maskinen min satte sine egne odds, og spilte de kampene hvor den var mest uenig med oddsselskapene, dermed spiller den også hardest på de kampene den tar mest feil i. Maskinen ville veldig gjerne at jeg skulle spille på Fiorentina.

Når man spiller kan man korrigere sånt, men det var ikke hovedpoenget med oppgaven, jeg skulle som sagt finne en god rankingmetode. Problemet jeg ikke kom forbi var at i et seedingsystem kunne man ikke gå inn og flytte ned for eksempel Slovenia etter Zahovic la opp, selv om "alle" visste at laget ble svekket av det.

Dessuten visste ikke "alle" det. Jeg må innrømme, jeg visste ikke om Batistutas betydning for Fiorentina før jeg lærte det på pungen. Og en italiensk oddstipper ville kanskje ikke visst om Iversens betydning for VIF. Ingen vet alt hver for seg, men til sammen har mennesker ganske god peiling. For eksempel: når man spør publikum i Vil du bli millonær tar de sjeldnere feil enn ett enkelt menneske vill gjort. Denne demokratiske intelligensen kan utnyttes til å lage god idrettsranking.

Etter mange år har jeg derfor forkastet matematikken(!) og landet på denne modellen som den ultimate måten å seede på. Fungerer for all idrett:

Før trekningen vurderer alle deltagerne sine motstandere med terningkast en til seks. Så stryker man et antall av de høyeste og laveste karakterene (som man gjør i skihopp og turn). Deretter legger man sammen resten av terningkastene for hvert land, rangerer dem, og deler inn i seedingsgrupper slik at de første på rankingen blir toppseedet. Seedingen skulle da stemme godt med allmenn oppfatning.

For å holde deltagerne dønn ærlige når de triller terning sørger vi for at vurderingen de gjør får konsekvenser. Seks betyr "denne motstanderen vil vi helst slippe", en betyr "dette laget møter vi gjerne". Når lagene blir trukket opp blir de plassert i den puljen de selv har rangert som den enkleste (av de gjenstående gruppene). Så hvis Norge vil ødelegge for f.eks. Italia, ved å gi dem en ener, øker det sjansene for at Norge møter Italia. Det øker også sjansene for at Norge møter enda et topplag i tillegg til italienerne, siden Italia kan bli seedet på nivå to som følge av eneren fra Norge. Da vil alle de andre landene sky denne gruppen med Italia og et annet topplag, mens Norge vil trekkes til den. Slik blir det en stor tabbe å ikke være ærlig i terningkastsettingen.

Den siste effekten er at deltagerne vil tendere mot å få motstandere de liker.

Et eksempel på hvordan trekningen vil foregå for en fotballkvalifisering: De lavest seedede lagene, dvs typisk Luxembourg, San Marino, Færøyene ol. fordeles på gruppene uten trekning. Så trekker man lag fra den nest laveste seedingsgruppen. Island kommer opp først. Island har terningkast 1 på Færøyene og havner i deres gruppe. De slipper for eksempel den lange reisen til Aserbajdsjan siden de hadde terningkast 2 på dem. Man trekker de sju lagene fra dette seedingsnivået. Moldova hadde terningkast 1 på Malta og havner sammen med dem. Deretter trekker man seedingsgruppe 5. Her er Ungarn, som ikke eier respekt for Moldava og Malta, har terningkast 1 på begge og havner i den gruppen. På seedingsnivå 4 har Bosnia respekt for Ungarn, men trekkes ut sist, og har ikke annet valg enn å havne i gruppe med Ungarn. Så trekkes Norge ut fra seedingsnivå 3, osv, osv, jeg tror du har skjønt det nå.

Skulle likt å se en slik trekning. Men det har gått for mye politikk i idretten til at det er sannsynlig at det skjer.

Bilde 1: Norge, her ved Solveig Gulbrandsen, vant Sydney-OL.
Bilde 2: Gabriel Batistuta søler med pengene mine

Store taler gjennom tidene

Da tyskerne forsynte seg med nasjonen vår i 1940 hadde de stående ordre om å arrestere Henrik Wergeland. Det interessante med det, bortsett fra at Wergeland hadde vært død i 99 år, er at de så på diktere som farlige.

For meg som lever i dag virker det meget merkelig. I dag ville man kanskje arrestert TV-folk, eller reklamefolk, hva vet jeg, jeg har ikke liten bart. Men da jeg så Harold Pinters Nobeltale virket det litt mindre merkelig å arrestere forfattere. Det var en tale av et kaliber jeg ikke har sett i min levetid. (Det tar for lang tid å gjengi den her men hele greia ligger under linken.) Han får til mye av det samme som Michael Moore gjorde i Fahrenheit 911, altså avslører USAs skitne skitne utenrikshender. Men han klarer det uten noe annen regi enn en stygg mann som snakker inn i kamera, og med mye større historisk tyngde.

Så jeg begynte å sjekke ut andre store taler jeg vet om. En av de mest berømte er John F Kennedy's "Ich bin ein Berliner"-tale i 1961, mot kommunismen. Fin tale, men vel kommers etter min smak, han bruker for eksempel referengtrikset fra popmusikken og putter inn samme linje på mange plasser, annenhver setning er "Let them come to Berlin" en god stund.

Kennedy hadde forøvrig også det kjente talesitatet "Ikke spør hva landet ditt kan gjøre for deg. Spør hva du kan gjøre for landet ditt." Tilsvarende i Norge var vel Ap's slagord "Gjør din plikt, krev din rett". Litt mer schwung over amerikanerne, det skal de ha.

Samme trikset med gjentagelse brukte Martin Luther King Jr i "I have a dream" i 1963, mot rasisme. King arrangerte en marsj mot Washington og avsluttet gåturen med denne talen hvor han krevde like rettigheter for svarte og hvite, og hvor mange setninger på rad stertet med "I have a dream...". Ergo hadde han ikke en drøm, men mange. Men det virket, ett år etter kom lovendringene. Her er slutten på talen:

When we allow freedom to ring, when we let it ring from every village and every hamlet, from every state and every city, we will be able to speed up that day when all of God's children, black men and white men, Jews and Gentiles, Protestants and Catholics, will be able to join hands and sing in the words of the old Negro spiritual, "Free at last! free at last! thank God Almighty, we are free at last!"

Fint, men kommerst oppbygd. En passasje fra en annen Martin Luther King jr. - tale liker jeg godt, selv om jeg nå fant ut at den er stjålet fra en mann som heter John Donne.

No man is an island, entire of itself
every man is a piece of the continent, a part of the main. (..)
any man's death diminishes me, because I am involved in mankind
and therefore never send to know for whom the bell tolls
it tolls for thee.

Altså: Menneskene er knyttet sammen med usynlige bånd. Så når noen dør, ikke spør hvem kirkeklokkene ringer for, de ringer for deg. Fin tanke.

Enda en tale jeg vil trekke frem er den amerikanske generalen Douglas mac Arthurs 37 minutter lange TV-tale da han gikk av i 1951. Arthur var kanskje ikke noe stort savn som general, han var en hard mann. Men tale det kunne han. Her er slutten på avskjedstalen, mest kjent for sitatet "old soliders never die, they just fade away":

When I joined the Army, even before the turn of the century, it was the fullfillment of all of my boyish hopes and dreams. The world has turned over many times since I took the oath at West Point, and the hopes and dreams have all since vanished, but I still remember the refrain of one of the most popular barracks ballads of that day which proclaimed most proudly that old soldiers never die; they just fade away. And like the old soldier of that ballad, I now close my military career and just fade away, an old soldier who tried to do his duty as God gave him the light to see that duty.

Good Bye.

Vi kan vel ikke snakke om kjente talere uten å nevne Winston Churchill, Englands statsminister under andre verdenskrig. Talene hans er kjent for sitater som "I have nothing to offer but blood toil tears and sweat" da han skulle motivere parlamentet til krig. Og "Sjelden har så få gjort så mye for så mange", noe senere i krigen. Churchill kunne skrive, han fikk da også nobelprisen i litteratur.

Hitler, Napoleon og Cæsar er andre hærførere kjent for sine talegaver, selv om det i visse tilfeller kanskje var mest formen og ikke innholdet som var bra. Det fins en del Cæsar-tale-sitater, som "Terningen er kastet", da hæren hans krysset elva Rubicon og det ikke var noen annen utvei enn krig.

Kan hende er det en tynnere linje enn man skulle tro mellom å være hærfører og forfatter.

Er journalistene våre penere enn oss?

En TV-kanal ansatte nylig enda et smellvakkert nyhetsanker. I den sammenhengen viste kanalen frem hennes audition for stillingen. Hun stokket ordene, fikk jernteppe og gjorde seg helt bort. Kjære leser, jeg er ikke sikker på at du hadde greid å gjøre en like dårlig audition om du så hadde gått inn for det.

Men jobben fikk hun, og den mannlige redaksjonssjefen forklarte oss hvorfor: "Hun snakket til kameraet som om det var et menneske, og det er det veldig få som klarer."
*ATSJOOOOO* Beklager, jeg er allergisk mot bullshit. Hvorfor kan ikke duden si rett ut at "hun fikk jobben fordi hun var den fineste dama som søkte"?


De kvinnelige TV-journalistene ser generelt ut som modeller, det gjør sikkert mennene også. Og at utseende er et kriterie for å få jobb i TV kan man forstå. Men jeg synes også de kvinnelige avis- og radiojournalistene er mistenkelig mye penere enn snittet. Jeg har ikke sett alle, så døm selv. Veldig mange unge vil bli journalist, opptakskravene til journalistlinjene er skyhøye. De gamle gutta som ansetter journalister kan velge og vrake. Mitt inntrykk er at de benytter sjansen til å pynte opp litt i redaksjonen.


Jeg har kjent en del jenter som har prøvd å bli journalister, og en del som har klart det. Jenter med godt over 5 i snitt fra videregående har ikke slått igjennom, de som har lyktes er pene jenter. Nå skal man ikke gå i den fella å automatisk anta at folk er kålhoder fordi de ser bra ut. Men jeg husker at en av de som senere ble journalist var på kinodate med kompisen min. De så "Young Einstein". Etter filmen var ferdig spurte hun ham "Du, han der Einstein, er det noen spesiell det?".
Derfra gikk det straka vegen til Akersgata...

Redaktøren som er avbildet her er 21 år, hun droppet ut av videregående og har ikke artium. Hun kan godt være talentfull, men ærlig talt, å lande en redaktørjobb som 21-åring, med de papirene, må da være norgesrekord i godt jobbintervju?


Hvis utseende er en vesentlig faktor for å bli journalist (og igjen, jeg har for lite data til å være bastant), rammer det naturligvis de bedre kvalifiserte som forbigås. Det rammer oss brukere, som får dårligere media. Dessuten, det ville være forståelig om de pene journalistene er mer enn gjennomsnittlig opptatt av det ytre. Risikerer vi ikke da at medias fokus kan bli for overfladisk?