Røldag: Sjåføren og Vitnet

Jeg er Vitnet.
Jeg ble igjen for å fortelle deg sannheten.

På Elverum har de lyskryss. Jeg har aldri sett et lyskryss. Jeg var alltid hjemme på gården for å passe på mor. Men en dag da jeg var seksten var det ingen hjemme jeg kunne passe på. Da bestemte jeg meg for å haike til Elverum og se lyskrysset.
Jeg smurte meg niste, la den i sekken, tok den på ryggen og gikk ned til riksveien. Det var tidlig om morgenen. Jeg stod i veikanten og holdt tommelen opp, men først kom det ingen biler. Og etterpå kom det biler som ikke stoppet. Jeg tenkte på å gå hjem igjen.
Da møtte jeg Sjåføren.

Sjåføren hadde sølvgrå trailer. Han stoppet traileren foran meg så det hylte i bremsene. Han lente seg ut og spurte hvor jeg skulle.
- Jeg skal til Elverum, sa jeg.
- Hopp inn, sa Sjåføren og åpnet døra. Jeg klatret opp i traileren, og Sjåføren satte den i bevegelse. Den var stor. Det var stort.
- Fint vær i dag, sa Sjåføren.
- Ja, sa jeg.
- Og tørr asfalt. Det liker jeg.
- Det var fint vær i går også, sa jeg.
- Ja, sa han. Vi sa ikke mer på en stund, vi satt og så skogen suse forbi på begge sider av veien.
- Vil du høre en historie? spurte Sjåføren.
- Ja, sa jeg.
- Har du hørt om Fridtjof Nansen?
- Ja, sa jeg, for jeg hadde ikke hørt om Fridtjof Nansen. Men hvis jeg sa nei ville Sjåføren kanskje tro at jeg var dum, og jeg er ikke dum, jeg har bare ikke hatt like mye skole som de andre ungene. Derfor var det riktig av meg å svare ja.
Og Sjåføren fortalte.
- En gang for over hundre år siden ville Fridtjof Nansen nå Nordpolen. Han reiste med en solid skute opp til der isen rundt Nordpolen begynner. Og så lot han skuta fryse fast i isen. Da var han rett nord for Russland. Skuta sto bom fast i isen i tre år, og da isen rundt den tinte igjen, var ikke skuta nord for Russland, den var mellom Island og Grønland. De hadde bevegd seg nesten tvers over nordpolisen.
- Ja, sa jeg.
- Jeg ljuger ikke. Skuta fins ennå, den står i et museum i Oslo.
- Jeg tror ikke du ljuger.
- Så hva sier historien deg?
- Vet ikke.
- Den sier deg at hele nordpolisen er et enormt samlebånd. Ikke sant? Hvis du plasserer noe der oppe, beveger det seg akkurat som når du plasserer noe på et samlebånd.
- Ja, sa jeg.
- Og jeg spør, n; Når de klarer å bygge et så digert samlebånd under Nordpolen, hvordan kan vi vite at det ikke finnes andre samlebånd?
- Vet ikke.
- Helt riktig! Vi kan ikke vite det. Du er ikke så dum, du! sa Sjåføren. Jeg ble glad. Han fortsatte å snakke.
- Jeg mener at det fins samlebånd under sjøen. Hva ser du når du legger fra land? Du ser landet bak deg bli mindre og mindre, så ser du hav overalt, og så ser du et nytt land bli større og større. Alt det kan de klare med filmtriks nå til dags. Båten står på et samlebånd, og når båten går fremover, flytter samlebåndet båten tilbake, slik at båten egentlig er på samme sted hele tiden. Det er samme prinsippet som på løpemaskinene de har på helsestudioer. Tredemøller, heter de. Du tror du beveger deg, men du står stille.
- Kanskje det, sa jeg. Jeg hadde aldri tenkt sånn før.
- Og det samme gjelder på veiene. Vi er på en tredemølle nå. Ser du skogen som fyker forbi, se hvor likt alt ser ut. Filmtriks, spør du meg.
Jeg så på skogen. Trestammene flagret så fort forbi oss at jeg ikke fikk sett ordentlig på hvert tre. Skogen så nesten likedan ut hele tiden. Ikke helt lik, men ganske nære.
- Jøss, utbrøt jeg.
- De er flinke, nikket Sjåføren.
- Så vi står egentlig stille nå, og så er det veien som beveger seg?
- Akkurat! Det er som jeg sier, du er ikke så dum!
- Men hvem er det som har bygd alt dette?
- Det vet jeg ikke. De vil ikke at vi skal finne det ut. Jeg tror at hvis du står stille på en vei lenge nok, vil du havne et helt annet sted, sånn som Nansen gjorde på nordpolisen. Men hvis du prøver å stå helt stille på veien veldig lenge, kommer politiet og jager deg. Jeg har prøvd.
- Oi.
- Og jeg tenker, dette store samlebåndet som veien ligger på, må ha en toppfart. Hvis du kjører fortere enn samlebåndet greier å flytte veien tilbake, så vil du fortsette fremover, ikke sant? Da kommer du til slutt til å kjøre gjennom filmlerretene, eller hva det er de har satt opp rundt oss, og da får du se hva som skjuler seg bak. Derfor har vi fartsgrenser. Hvis du prøver å kjøre for fort, hvem er det som stopper deg da? Jo, nettopp, politiet.
- Tror du politiet samarbeider med dem som har laget samlebåndene?
- Jeg er sikker på at de gjør det.
- Men er ikke fartsgrensene der for at det ikke skal dø så mange folk i trafikken?
- Det er det de vil du skal tro. Men er du enig i at det dør færre folk i trafikken hvis det blir færre ulykker?
- Ja.
- Er du enig i at det blir færre ulykker hvis det blir mindre trafikk?
- Ja.
- Er du enig i at det ville bli mindre trafikk hvis alle bilene var kortere tid på veien?
- Ja.
- Og er du enig i at bilene ville være kortere tid på veien hvis de kjørte fortere?
- Ja.
- Der ser du. Fartsgrensene lager mer ulykker, ikke mindre. De er der bare for å beskytte samlebåndet fra å bli oppdaget.
Det var en a-ha-opplevelse for meg. Jeg hadde aldri tenkt så langt. Men noe skurret.
- Hvis det er samlebånd overalt, med filmlerreter rundt, hvorfor ser man ikke hva som er bak når man går opp i lufta med fly? spurte jeg.
- FLY?? Sjåføren spyttet ordet ut. - Fly er bare kinoer som rister. Jeg mener, et fly er av stål. Det veier mer enn denne traileren. Hvordan kan du tro at fly kan fly? Hvordan kan NOEN tro at fly kan fly?
Jeg rødmet av min egen lettlurthet. Sjåføren fortsatte.
- Flyet ble funnet opp rett etter polturen til Nansen. Det var ikke tilfeldig. De fant det opp da fordi de trengte det da. Når historien om Nansen fikk noen til å lure på om verden var full av samlebånd, kunne mange andre si at de hadde sett verden fra luften i et fly og at det ikke var slik.
- Ja, sa jeg.
- De har skrumpet inn hele verden med disse samlebåndene. Alle menneskene er samlet i bare noen få byer nå, resten av verden er stjålet. Jeg har vært ofte i både Oslo og Trondheim. Akkurat som trærne som fyker forbi her er husene i Oslo og Trondheim ikke helt like, men nesten. De er variasjoner over samme tema. Byene har de samme skiltene, fotgjengerovergangene og lyktestolpene. Både Trondheim og Oslo har Kongens gate, Dronningens gate, Prinsens gate og så videre. Jeg lover deg, gutt, Oslo og Trondheim er den samme byen.
Når jeg kjører ut fra Trondheim står jeg på samlebåndet i seks-sju timer og ser på filmer av grantrær. Samtidig bytter de om på bygningene. Deretter dreier de samlebåndet slik at jeg kjører inn i den byen jeg kom fra. Bare at nå står det Oslo på skiltene.
Jeg nikket på hodet. Sjåføren hadde levd lenge og sett en del. Hvis han sa det, var det nok sånn det hang sammen. Han svingte den digre traileren inn på en rasteplass og stoppet.
- Lurer du ikke på hva jeg har i traileren? sa han.
- Jo, sa jeg, - Hva har du i traileren?
- Nå skal du få se, sa han. Han gikk ut og bak traileren. Jeg fulgte etter og så på mens han åpnet tilhengeren. Inni stod en ekte racerbil. En skikkelig konkurransebil, lav og bred, med feite dekk.
- Det er en Formel 3000-bil. Noe av det raskeste som fins på hjul, sa Sjåføren.
- Hva skal du med den?
- Jeg skal avsløre hva som finnes utenfor. Jeg skal kjøre så fort nedover dalen at samlebåndet ikke henger med.
- Tøft!
- Da kan jeg garantere at politiet vil prøve å stoppe meg. Mange har prøvd å kjøre fra politiet før, og de som ikke stoppes på andre måter, ender alltid i en veisperring. Jeg tror den veisperringen står rett foran det siste filmlerretet. Kan du komme bare noen meter forbi veisperringen i samme fart, vil du greie det. Derfor har jeg et ess i ermet. Han pekte på setet i racerbilen.
- Vet du hva det er?
- Nei.
- Det er et katapultsete. Sjåføren smilte. - Like før jeg kræsjer i veisperringen skyter jeg meg ut. Da flyr jeg over den og fortsetter fremover et stykke.
- Men da ødelegger du racerbilen!
- Den må ofres. Sannheten er viktigere. Sjåføren satte seg i racerbilen og rullet den rolig ut av hengeren. Jeg var nesten lettet da jeg oppdaget at det ikke var noe passasjersete.
- Hva med meg nå, da?
- Du er Vitnet, gutt. Du må bli igjen for å fortelle menneskene sannheten. Sjåføren satte på seg hjelmen og manøvrerte bilen så den stod i riktig retning.
- Ønsk meg lykke til, ropte han.
- Lykke til, ropte jeg.
Han tok av med et enormt brøl, det luktet svidd gummi og alt støvet på rasteplassen ble til en grå sky. Jeg løp langs veien og så ham forsvinne mot horisonten. Han lå fint på asfalten.

Jeg fikk ikke sett lyskrysset på Elverum den dagen. Jeg hadde sett nok av verden for en dag. Hjem haiket jeg med en annen og mye kjedeligere mann. Det tok lang tid, og hele veien tenkte jeg på hvordan det gikk med Sjåføren.

Da jeg kom hjem var Sjåføren på nyhetene. Han hadde kjørt fra alle lensmennene og slettet alle fartsrekorder nedover dalen. Akkurat som Sjåføren spådde, endte turen i en politisperring. De viste bilder av to varevogner som lå veltet i veibanen. Racerbilen var blitt en utbrent metallklump, knøvlet inn i veggen på den ene varebilen. Veibanen var strødd med bildeler. Men jeg så det tydelig. Det var ikke noe sete der, verken i bilen eller på asfalten.

De sa at Sjåføren var død. Men de viste aldri noen bilder av hvordan det så ut bak politisperringen. Ikke noen bilder av katapultsetet. Ikke noen bilder av liket til Sjåføren.

Jeg er sikker på at Sjåføren er på den andre siden nå.

Jeg er Vitnet.
Jeg ble igjen for å fortelle deg sannheten.




-----


Postpost: Dette var siste episode i den skjønnlitterære serien Røldag, som begynte i mars. Jeg er godt fornøyd med at jeg greide å holde serien gående såpass lenge. Bloggplanene fremover er å fullføre Ungkaren og deretter sveive igang Den Gyldne Q, Norges lengst levende bloggkåring.

Ny Musikk XVII

Her får du Natalie Imbruglias Glorious, tre dager før den slippes:

Og så må jeg få lov å linke til Forlaget Press sine sider, mens Blodføre fortsatt ligger på toppen. Beklager det der, Odd Nerdrum.

Mine fem dårligste O-prestasjoner, plass 2

Jeg hadde landet en topplassering i et stort løp, og forbundet lurte på om jeg var en mann for junior-VM. For å finne ut det tok de meg ut til VM-testløp. Det ble en ikke budsjettert ekstrautgift for klubben min å sende meg dit, men med bittert tonefall i stemmen påstod kassereren at det var sånne ekstrautgifter klubben ville ha.

Til vanlig konkurrerte jeg mot 17-18-åringer, mens junior-VM helst var en greie for 19- og 20- åringer. Jeg gjorde det best i grisetungt terreng og bratte løyper, men dette var et østlandsløp hvor bunnen var fast og flat og det ville gå fort unna. Jeg var ikke god nok til å lese kart når det gikk fort unna. Dessuten hadde jeg en solid tradisjon for å underprestere i de største løpene. Det var altså mulig å tenke seg en del argumenter for at jeg kom til å gjøre det dårlig i VM-testløpet.

Før start varmet jeg opp sammen med en kar som valgte å fremlegge disse argumentene for meg, mest for å psyke opp seg selv siden det motsatte gjaldt for ham. At han kjørte denne "jeg kommer til å vinne og du kommer til å drite deg ut"-monologen rett før jeg skulle starte gjorde meg skikkelig eitrende forbannet. Humøret på startstrek ville funket bra i boksing og sprint, jeg var så tent at jeg måtte holdes igjen, jeg var klar for å knuse mannen. Jeg dundret ut i et vanvittig tempo gjennom det lettløpte terrenget. Da blodtåka la seg og jeg vagt erindret at det var noe som het kart og kompass, og som ikke leste seg selv, var jeg Lost. Starten var det siste og eneste stedet jeg visste hvor jeg var. De andre brukte drøyt ett minutt på å finne første post, jeg brukte seksten. En bunnplassering var allerede garantert, halvannen times gamping for å underskrive resultatlisten fristet ikke. Slik startet årets dyreste bærtur.

Ungkaren 4

Bloggeserien du hater å elske

Kvartfinale 4

Pur Substans vs. Thomas

Pur Substans er et nytt bekjentskap for de fleste, og kanskje for ubeskrevet til å bli den neste LordX. Men mannen skriver så bra og morsomt at han fikk en kvartfinale mot Thomas. Pur Substans og Solveig hadde en interessant samtale om et tema som interesserte begge. Pur Substans ga lange og gjennomtenkte svar. Thomas svarte ett ord på Solveigs første kommentar, ikke et ord en gang, han sa hehe. Nå skulle man tro Pur Substans tok teten på det, men hehe føltes som det perfekte svar. Det er kort, ikke påtrengende eller desperat, det er positivt, og det gjorde Solveig nysgjerrig på denne Thomas. Kanskje var hehe det beste svaret Solveig fikk i alle kvartfinalene. Thomas følger bra opp på kommentar to. En annen ting som skiller kandidatene er at Thomas nå svarer med å besøke Solveigs blogg, hvor han byr på et par lesetips. Dermed ryker Pur Substans ut, men etter så sterk innsats at han ble reserve til kvartfinalen.

Vinner av den fjerde rosen, og kvalifisert til semifinale: Thomas

Juryen melder: "Thomas veldige tekke med damene kan muligens ha noe med at han absolutt er i kontakt med sin feminine side. Thomas har alltid en interessant historie på lager. Han er raus med komplimenter og sosial. Dessuten er han jo alt man kan ønske seg - han er høy, mørk og ganske søt."

Navnekonkurransen

I Trondheim fins et idrettslag som heter NTNUI. Det er Norges største, 10500 medlemmer går rundt i draktene med NTNUI på, henger opp faner og bannere med NTNUI på, deler ut brosjyrer med NTNUI på.

I skyggen av alt NTNUI-gnålet lusker en bitter mann, han ser på de lykkelige ansiktene som bærer NTNUI-navnet på klærne sine, som om de ikke har en tanke i verden til overs for hvorfor navnet ble slik og hvordan det kunne vært istedet, hvis navnevalget hadde endt med et annet utfall.

Da navnet skulle velges stod det klart som en sol for ham hva det nye navnet måtte være. Ideen traff ham som et lynnedslag, tjue meter fra hovedinngangen på NTNU Dragvoll. Det fantes bare én mulighet. Alle måtte da skjønne det.

Han tok kontakt med komiteen og meldte på navneforslaget (klikk på forslaget for å se teksten bedre):


Forslaget fenget umiddelbart. Alle som uttalte seg likte det. Men konkurransen var hard, det var noenogtjue konkurrenter. En valgkampstrategi måtte til. Han satset på en skitten valgkamp med dissing av de andres forslag, for eksempel ved å konsekvent omtale en av favorittene, INTNU, som "inte nu".



Langsomt blåste vindene i rett retning. Menneskene i kantinene på NTNU begynte å trene seg på å forme munnen i firkant. Langtrukne, rautende lyder hørtes over alt. I Klubbavisa ble TOFKAN-navnet trukket frem som en av de to best likte. Stemningen tydet på brakseier i valget.


Men rett før valget bestemte idrettens grå eminenser for å ta affære. En jury av noen få mennesker gikk sammen, og TOFKAN-navnet ble utelatt fra listen over navn man kunne stemme på. Før han rakk å protestere var valget kuppet og avgjort. Det nye navnet ble den håpløse bokstavreglen NTNUI.

Han rusler ned fra Gløshaugen, forbi ham jogger en mann i idrettslagets drakt, NTNUI-logoen blafrer svett og ekkel som en hån foran øynene på den bitre mannen. Han sparker småstein, subber hjem og trekker seg som en snegl inn i sitt mørke, bistre indre.

Ungkaren 3

Bloggeserien du elsker å hate

Kvartfinale 3:

Gretten vs. Petter

Vår falske bloggebabe Solveig kommenterte dette innlegget hos Gretten. Gretten gjør et godt inntrykk, han er en voksen mann, virker som en rolig og stødig kar, og har en hel del damer i kommentarfeltene sine slik at Solveig faktisk måtte sloss om ham. I denne kampen taper Solveig, Gretten reserverer førsteplassen sin til Frøken Makeløs.

Man vet ikke hvordan de man møter på nettet matcher i det virkelige liv. Noen av bloggerne vi besøkte velger å prioritere en dame foran andre, andre velger å holde mulighetene mer åpne. (Hva gjør DU?) Her scorer Gretten sikkert plusspoeng hos Frøken Makeløs, men minuspoeng hos Solveig.

Det åpner sjansen for hans fryktede motstander. Petter Sandven er en av Norges lekreste bloggere. Bloggen hans har en sjokkerende høy dameprosent, en damenes mann dette. Men Petter skuffer og svarer rett og slett ikke.

Vinner av den tredje rosen, og kvalifisert til semifinale: Gretten

Juryen uttaler: "Gretten er morsom. Og han flørter på en bra måte, både morsomt og sjarmerende. Dessuten er han ekte mann, siden han dreper sin egen mat (fisker). Det er et pluss for mange."



Postpost: Noen mener fake-bloggene mine har gjort det vanskeligere å stole på at nye bloggere er ekte. Til det vil jeg si: jeg planlegger ikke flere fake-blogg-prosjekter.

Ny Musikk XVI

OK så er dette en video med en lettkledd svensk supermodell i en seng, men jeg lover, det er ikke derfor jeg liker sangen. Dette er Velvet, dvs svenske Jenny Marielle Andersson, diger i Polen, tidligere kjent med bl.a. "Rock Down To Electric Avenue", her med Fix Me.

Å poste den sangen var ikke spesielt i samsvar med konklusjonen i På Kjøret, så vi må veie opp med Oslo-advokaten Bjørn Alexander Brem, aka GothMinister, som i likhet med flere relativt ukjente norske sangere i goth-genren har et hyggelig publikum i Tyskland. Monsters:

Røldag: Den Ufullendte

I Røldag får dere vanligvis bare se de novellene jeg lykkes med. I dag tenkte jeg å fremvise et abortert foster.

Hjorthemannen utfordret meg for en tid tilbake til å skrive en novelle som inneholdt bestemte ord.

Jeg kokte det ned til
Marianne Auli,
strap-on,
blackjack,
hijab.
Så langt kom jeg:

---

Det er dag 59 etter Friheten. Jeg står foran hyllene i supermarkedet og synger for frokostblandingene,

I've got a strap-on where my dick used to be
I've got a strap-on where my dick used to be
I'm so cold, I'm so cold, I'm so cold, I'm so cold,

da jeg husker at det er ikke sånt folk gjør. Jeg har blitt vant til å snakke med meg selv og synge for meg selv, jeg levde alene i så lang tid. Ingen Jeanette i de dagene, eneste damebekjentskapet var et bilde fra en gammel Dagblad-forside. Det er sånt vi gjør vi som er på anstalt,
Elling hadde Gro Harlem Brundtland i våtdrakt, jeg har mer klasse, mitt bilde var av Marianne Aulie. Jeg kunne selvfølgelig benyttet ekte porno til å underholde de basale behov, kanskje er det høfligere, Marianne Aulie visste jo ikke at bildene skulle misbrukes på det groveste da Dagbladet trykket dem. Men på en annen måte føles det uskyldigere og renere når damene har klær på, og jeg tror ikke jeg er sprø der, jeg tror mange er som meg, og jeg tror det er derfor VG og Dagbladet er så nøye med å putte pene damer på forsiden daglig, de selger ikke nyheter, de selger runkemateriale. Jeg lurer på hvordan parallellen blir i muslimske land. Romantikere som meg fantaserer om damer i burka, mens de som tilsvarer vestlige pornobrukere jobber til damer i hijab?

- Skal det ikke egentlig være Ice-box? sa hun.
- Hæ? svarer jeg.
- Der du sang strap-on.
- Åh. Det var ikke meningen å synge høyt. Jeg må slutte med det der.

---

Problemet her er dels at det blir smutsig, det er ikke helt den stemningen jeg er ute etter å skape. Men også at en novelle skal ha et plot, for meg er en god slutt det meste av poenget med å skrive novelle, og dette passet ikke helt med slik jeg-karakteren trenger å være i resten av storyen. Ikke noe galt med selve ordene, men det kler ham ikke å småpludre og filosofere, denne mannen skal være ravende gal, og galskapen ligger i det han ikke sier, ikke i det han sier.

Skal prøve å fullføre den en dag.