Anmeldelser av Ut Av Mørket

Dette er en samling anmeldelser og tilbakemeldinger på Ut Av Mørket. Det er alle anmeldelsene, jeg har ikke gjemt unna noe slakt.

Trøndersk forfatter, førtiåra:
Da har jeg lest "Ut av mørket". Strålende lesning! Herlig bok som er skrevet med et stort hjerte. Skjønnlitteratur av beste merke. Denne fortjener oppmerksomhet. Jeg brukte tid på den, fordøyet den, kan du si. Jeg sleit litt i børjan, men du verden for en forløsning den hadde mot slutten. Jeg er mektig imponert over språket, hvordan det varierer og dukker opp med nye ord. Denne boken er banebrytende. Det sier jeg som nesten ikke leser bøker. Men noen har jeg da lest. Ingen bok har gitt meg mer enn denne. Gratulerer med et mesterverk. Så får andre si hva de vil.

Med bok og palett:
Du blir revet med fra første side. Jeg var faktisk litt i tvil om hva slags bok dette var, men tvilen ble raskt gjort om til beundring. En bok så velskrevet og fengslende at du har vanskeligheter med å legge den fra deg. Og her er det både nerve og spenning nok til at det blir like mye en thriller som en roman. Et nytt forfatterbekjentskap som jeg nok vil følge framover.

Trønder, siv-ing, førtiåra:
Hadde problemer med å legge den fra meg når jeg begynte å lese den. Både gripende og original. Virkelig forfattertalent!

Tine Sundal 
Liker du romaner som mestrer antydningens kunst, men samtidig er logisk og ryddig, så er dette boken for deg. Her var nok av betraktninger til å vekke tanken med, og fine stunder innimellom begivenheter som setter deg litt ut. Eskil Aasmul sin andre roman anbefales på det varmeste!

Vestlandskvinne, siv-ing, noenogtredve:
Søsteren min fikk boka di i bursdagsgave.  Hun likte den kjempegodt. "Da du sa at du hadde en venn som er en forfatter tenkte jeg 'jajja', men han er jo en ordentlig forfatter "

Espen Iversen
Vi blir kjent med en unggutt som ikke har det så greit, ei pønkedame som ikke har det så greit, en rotløs sjel i et nedslitt hus som ikke har det så greit, og en karismatisk politiker som jobber hardt for å profittere på at folk ikke har det så greit. Likevel blir man glad mens man leser. Tidvis varm innvendig. Det er en kvalitet ikke alle bøker har.

Østlandskvinne, lege, noenogtredve:
Har nytt hver side av "ut av mørket". Sørger som jeg alltid gjør når bøker jeg digger tar slutt. Kaster meg over "blodføre" i dag med enda høyere forventninger.

Østlandskvinne, lege, noenogtredve (II):
Ojoj, folkens - ikke heng dere opp i bare "Ut av mørket". "Blodføre" er en fantastisk thriller - på høyde med de beste jeg har lest!!

Adresseavisen
Forfatteren har hatt kronisk utmattelsessyndrom, noe som førte til at han var sengeliggende i flere år. Dette tilfører romanen levd liv, troverdighet og nerve; som leser merker man at historien er skrevet av en som selv har kjent vanskeligheter på kroppen. "Ut av mørket" er en god roman.

Østlandskvinne, bibliotekar, ca 29:
...og så BOOM! kommer første kapittel inne i hodet på Fuzz og det er så mørkt! Og fascinerende! Og vekslingen mellom det ytre og indre fungerer så bra hele veien gjennom!

Fikk tårer i øynene på slutten, så fin slutt, ikke overtydelig, men gir en anelse om fremtiden. Jeg har så lyst til å tilbringe mer tid sammen med disse karakterene, men det er samtidig helt greit å si farvel.

Det er et kvalitetstegn for meg at jeg også har lyst til å vite mer om flere av bikarakterene. Og så var dette bare utrolig originalt. For en idé!! Godt gjort å gjennomføre den så solid!  
Jeg likte Ut av mørket veldig godt og håper på mer fra den åsmulske hånd!

Adresseavisens anmeldelse av Ut Av Mørket

Adresseavisen har anmeldt Ut Av Mørket, og en fin fyr som heter Ivar sendte meg en digitalisert versjon av teksten:

---

Styggen på ryggen

ADRESSEAVISEN 1 16.03.2015 Side 26

Forlaget markedsfører dette som en mørk feelgood-roman, en ganske treffende beskrivelse.

Trønderen Aasmul debuterte med «Blodføre» i 2007, «Ut av mørket» er hans andre roman.

Bjørn, Jesper og Magnus vokser opp sammen, og utgjør en gjeng som finner på mange sprell. Når de tenner på en buss har de ikke fått med seg at Magnus er inne i bussen. Panikken tar dem, før en mystisk kar som går under navnet Fuzz kommer løpende og redder Magnus ut av bussen. Det går rykter om at Fuzz er pedofil, han har et mørke inne i seg og bærer på en tung bør. Guttene har også sine historier; Jesper har vokst opp med en voldelig far. Venninnen Kim har en bror som ligger i kjelleren og ruser seg.

«Ut av mørket» kan leses som en oppvekstroman, men først og fremst er det en fortelling om hvordan lyset kan vinne over mørket, kampen mellom det gode og det onde, og hvordan vennskap og samhold kan styrke en. Og at man ikke skal skue hunden på hårene.

Forfatteren har hatt kronisk utmattelsessyndrom, noe som førte til at han var sengeliggende i flere år. Dette tilfører romanen levd liv, troverdighet og nerve; som leser merker man at historien er skrevet av en som selv har kjent vanskeligheter på kroppen.

«Ut av mørket» er i all hovedsak godt fortalt, Aasmul skriver fram interessante karakterer som ikke blir overtydelige, det er flere lag i teksten og han overlater en del til oss lesere. På den andre siden kan teksten innimellom også oppleves som utydelig, med det resultat at nerven og intensiteten i fortellingen blir ujevn. Disse innvendingene til tross, «Ut av mørket» er en god roman.

Første norgesmesterskap i lag-scrabble

Scrabble har vært en lagidrett i noen år, det har vært startet seriespill i Oslo, Bergen og Trondheim, og særlig Osloligaen har vært en suksess.

Laget mitt, Brikkemajorene, spilte i Osloligaen. Lagoppstillingen var alltid Ivar, Anlaug og Esquil, vi var laget som aldri trengte å skaffe reserve. 

Vi er lagspillere. Det var aldri vanskelig å motivere seg når man spilte for disse to.

Sesongene våre i Osloligaen gikk sånn:

1. Bronse

2. Gull

3. Bronse

4. Gull

5. Gull

6. Laget trukket pga samlivsbrudd mellom to av oss

7. Gull

Før sesong åtte dro Anlaug til England. Laget ble igjen trukket fra Osloligaen, og det slo meg at det kunne være for godt. Brikkemajorene hadde vært et fint kapittel i livet, men jeg mistenkte at den magiske lagånden fra de gode årene våre ikke kunne gjenfinnes.

Samme høst bestemte Scrabbleforbundet at det skulle arrangeres NM i lagscrabble. 

Anlaug kunne ikke delta, og jeg var innstilt på å la NM være NM. Men Ivar hadde drevet NM-trening i flere måneder, lært seg lange lister med ord. Jeg kunne bare gjette på hvor skuffet han var. 

Jeg gjorde noen forsøk på å skaffe en tredje spiller, men både Stian og andre var blitt spurt av andre før meg. Mye var uklart i transfermarkedet, jeg ga kjapt opp. Ivar prøvde ikke å finne noen, han sa at han var i en sorgprossess med hensyn til lagscrabble. Tiden gikk, Bergen ble lengre og lengre unna.

Det ble 2015 før Stian tok kontakt. Ut av det blå var vi vinnerne på transfermarkedet. 

Stian fikk 2015-utgaven av lagdrakten, som betyr at han har flere stjerner på drakten enn oss andre. Skulle bare mangle.

Grunnspillet i Scrabble-NM foregikk ved at alle spilte mot en av spillerne på det andre laget. Den høyest rangerte på de to lagene møttes, toerne møttes, og treerne møttes. Stian var vår toppspiller, jeg var toer.

Vi startet mot det lavest rangerte laget, men ikke la dem lure deg, det finnes ikke svake lag i NM. I bakgrunnen er KVMoen og avinus1, begge spiller i 2.divisjon i Wordfeud League of Honour, det vil si rundt topp tredve av 2000 aktive wordfeudspillere. På bord tre er det enda verre, der har de Tommoen, flere ganger mester i WLoH, hvor han har meg 11-2 i interne oppgjør. Jeg har kald svart Tommoen-angst, jeg våkner drivsvett om natta av at Tommoen har lagt tjueseksbokstavers bingoer med ni ildsprutende hoder oppå meg, jeg var dypt takknemlig for at Ivar tok den oppgaven.

Kjetil Moen har slått meg begge gangene vi har møttes i scrabbleturneringer. Tradisjoner er til for å holdes, så jeg lar ham legge TEATERA uten å utfordre. Man må blø ti poeng hvis man utfordrer gyldige ord, så man kan ikke være for triggerhappy, men jeg burde vite at "teatrene" på raddisnorsk heter teatra. 

Jeg har færre poeng enn Kjetil til posen er slunken. Da legger jeg sju ord i ett trekk med bingoen TROLIGE, mens Kjetil har så grusomme brikker at han må bytte. Det snur kampen, jeg kan trygge inn og vinner til slutt med sytten poeng. Det er ikke mye. Jeg kjenner på NM-trykket. Det er ikke seiersrus, følelsen er som om jeg har unnsluppet å bli truffet av en trailer.

Stian og Ivar vinner også. Vi er på tredjeplass, ledelsen er inntatt av det andre quizzer-baserte laget, Chiquitas.

Jeg tar teatera tungt i etterkant, jeg har sviktet meg selv, jeg skulle jo ikke slippe igjennom tullebingoer. Men jeg sverger bedring. Og bedring kommer.

Vi møter lagene i rekkefølge etter ranking, i teorien skal det bli stadig tyngre motstand. Planen min er å spare unna noen krefter i disse 'lette' første kampene. Jeg har ME og blir veldig sliten på slutten av lange turneringer, og de viktigste kampene er alltid på slutten. 

Men i kamp nummer to blir jeg herjet med av Ann-Mari Røng. Jeg stresser noe vilt for å unngå nederlaget, brenner krefter på høyoktan, og når støvet har lagt seg er jeg utslitt, hjernen er kokvarm, og jeg har tapt med hundreogtjue poeng.

Laget mitt redder meg, vi vinner kampen 2-1. Jeg vantrives med å være det svake leddet. Jeg har gått rett i ME-fella og det er ti kamper igjen.

I tredje kamp starter Ruth Larsen med bingo. Jeg vet ikke om jeg spiller bra i ME-tåka, men jeg holder det jeg sverget ved teatera's grav, jeg protesterer på alle lengre ord Ruth legger, og heldigvis har hun diktet opp en hel del. FINRIVE, for eksempel. Fire ganger må hun ta inn slike avskyelige bokstavperversjoner og nøye seg med null poeng. Det blir avgjørende.

Stian taper, noe overraskende, for KJøranlid, som er i 1.divisjon i WLoH men som bare har spilt én scrabbleturnering. Jeg begynner å tvile på om Stian er i toppform. Ivar redder oss og gir oss 2-1 i matcher. Vi ligger fortsatt på tredjeplass totalt. Det er bra, men det er bare de to beste lagene som får spille finale. 

Det er lunsjpause etter kamp tre, det er en livline. Jeg står i det sure marsregnet i Bergen sentrum og lepjer i meg softis for å kjøle ned den rødglødende, betente hjernebarken.

Formen er merkbart bedre etter pausen. I kamp fire møter jeg Kristian Thulin, matematiker og en av landets beste backgammonspillere.

Og himmelens porter åpner seg, det regner gull. På bildet har jeg det lekre ordet KENOTAF, som jeg riktignok ikke får ut, men jeg melker brettet for gode poeng i hvert trekk. Arven fra teatera forfølger meg, jeg utfordrer det meste Kristian kommer med, thulleordene KJEMIFAG, MENIGENE, SAUINGER og GUINEASER gir ham til sammen null poeng. Jeg vinner 550-171, den største seieren i NM.

Resten av laget gjør jobben og vi inntar tabelltoppen. God stemning.

I neste Kamp møter jeg Kenneth. Han er journalist fra Ålesund. Mange av de beste scrabblespillerne i Norge jobber med språk.

Jeg kommer bakpå igjen, som jeg har gjort i alle kampene unntatt en. Denne kan ikke snus, luken blir svær. Jeg avslutter med det desperate forsøket VALSTEDA, som ikke er et ord, og igjen taper jeg med over hundre poeng.

Stian taper mot Andreas Winnem. Det kan skje den beste, vent, det var akkurat det det gjorde. Selv om Ivar fortsetter å herje ryker majorna på sitt første tap og mister tabelltoppen til "Innvigd Taksionomi". Fryktinngytende gjeng.

I kamp seks møter jeg Ole Martin Halck, som har vært fast inventar på det norske quizlandslaget i et tiår. Han kan ord du ikke kan. Men jeg får tre godt betalte bingoer på de første åtte trekkene. Ole Martin spiller tibokstaversordet MEDISINERE gjennom to andre ord, en gigantprestasjon, men taper likevel så mye at han mot slutten er mer opptatt av å forlenge til SKOLEMEDISINERE, som ville vært det første vegg til vegg-teppet i norsk konkurransescrabble.

Bra han ikke lyktes, for det står ikke i ordlista, og du kjenner meg nå, du vet jeg ville tafset på protestlappen.

Som andre toppquizzere kan Ole Martin tape i scrabble og beholde sitt gode humør. Han er faktisk en av verdens mest kunnskapsrike menn og trenger ikke å bevise noe.

Vi slår våre quizfrender i Chiquitas 3-0. Vi er på andreplass.

Lørdagen avsluttes for min del med oppgjøret mot Andreas Skårung, aka DJ Farmor. Hans strategi er å være så gjennomsympatisk at du slutter å holde med deg selv. Dessverre har jeg et konkurranseinstinkt som trumfer all empati. Jeg får en tidlig ledelse og saboterer brettet slik at DJ ikke får til noe som helst. DUM til 7 poeng er ikke s dum som den later som, den er der i den ene onde hensikt å hindre noe fælt gjennom U eller S.

Dag 1 er over. Knut Helset på Innvigd Taksionomi har eid NM til nå, han spiller mot den toppseedede spilleren på alle lagene og har vunnet alle kampene sine. Men vår egen Ivar er også ubeseiret og holder oss inne i medaljekampen.

Vi ligger i tetgruppen på tre lag som skal gjøre opp om to finaleplasser. Men vi har igjen det hardeste kampprogrammet, vi har ikke møtt noen av dem ennå.

Lag                                     Matcher Spill Margin

Innvigd Taksonomi(1724)                 6.0- 1.0 17.0- 4.0 +2375

Brikkemajorene(1774)                    6.0- 1.0 17.0- 4.0 +1596

The Scrabble Queens(1661)               6.0- 1.0 15.0- 6.0 +550

Ridderne av det runde ord(1324)         4.0- 3.0 12.0- 9.0 +652

Bingomania(1498)                        4.0- 3.0 11.0-10.0 -402

Ungkarsklubben(1403)                    3.0- 4.0  8.0-13.0 -557

De blanke(1392)                         3.0- 4.0  6.0-15.0 -1288

Josephine Baker and the Chiquitas(1438) 2.0- 5.0  8.0-13.0 -851

Vestergarda United(1351)                1.0- 6.0  7.0-14.0 -470

Flytebrikkene(1313)                     0.0- 7.0  4.0-17.0 -1605

Dag to opprinner i Gulating Lagmannsrett. Dette er dagen som teller. Dette er dagen jeg har forsøkt å spare krefter til.

Første kamp kan ødelegge alt, vi møter damelaget The Scrabble Queens. På grunn av marginen til Innvigd Taksionomi, får laget som taper denne kampen store problemer med å nå finalen.

Jeg har fått en kolossal motstander, Kirsti Næss, som har vunnet flest scrabbleturneringer i Norge og som også nylig vant WLoH. Jeg er i ferd med å psyke meg selv ut, jeg skulle gjerne sluppet så hard motstand i en så viktig kamp. Stian sier at han holder meg som favoritt, og vanligvis hater jeg favorittstemple, men det hjelper, det minner meg på at jeg også kan dette spillet.

Det går trått, men Kirsti har det verre, på de åtte første leggene sine spiller hun polsk og holder seg til konsonanter, kun ispedd to vokaler. Jeg får en stadig økende ledelse og mot slutten nært hundre poeng. Men du er aldri trygg mot Kirsti, hun sparer alltid kanonbrikker til slutt. Hun avslutter spillet med NEDFIRET og passerer meg med noen få poeng.

Du vet hva jeg gjør med sånt.

Jon Aam Svendsen, arrangør, president i forbundet, dommer i Gulating lagmannsrett.

Og akkurat nå min beste venn.

NEDFIRE står i ordlista som verb, men det bøyes NEDFIRTE. Hadde Kirsti lagt E og T i motsatt rekkefølge ville jeg tapt kampen. Istedet er vi klare for finalen, en runde før slutt.

Vi avslutter mot Innvigd taksionomi, som også er klare for finalen. Jeg får en  kosekamp mot Kirsti Vogt. Jeg vinner uten at noen av oss bryr seg, Ivar slår Joel.

Stian møter Knut, også denne kampen skulle være betydningsløs, men ingen av dem ser sånn ut. Stian har vært rangert som Norges beste spiller siden forbundet ble grunnlagt i 2010, men han er i ferd med å miste plassen til Knut. Det er kongen mot kronprinsen.

Stian vinner knepent. Godt omen.

I finalen skal alle møte alle på det andre laget, totalt ni kamper.

Jeg møter Knut i den første kampen i finalen. Jeg har stor respekt, og jeg sliter med brikkene, jeg venter på at han skal dra fra. Han tar en tidlig ledelse, jeg ligger bakpå i første halvdel av kampen. Jeg kjenner ham ikke helt igjen, han spiller like tett som meg, han pleier å åpne mer, ta det han kaller kalkulerte risikoer. Når jeg da får bingo først, TUFSETE, trenger jeg ikke gjøre så mye for å sperre igjen brettet.

Mot slutten har jeg hundre poengs ledelse og låst brettet ned som sentralhvelvet i Norges Bank. Tror jeg.

Men dette er Knut. Han kan for eksempel legge GRISNET bak en drøss andre ord, deriblant KRÅS så det blir KRÅSE. Kampen er nesten over, plutselig ligger det bingo på brettet der ingen skulle tru at bingo kunne bu. Det er egentlig en gameturner, heldigvis flyter jeg på rutine.

I det siste trekket mitt før Knut la bingo, var det to brikker igjen i posen. Jeg la da en enkelt bokstav istedet for et to-bokstavers-trekk som ga ti poeng mer. Derfor var det en brikke i posen da Knut GRISNET til brettet, og det er like viktig som brannforsikringen. Brikken betyr at spillet ikke er over. Jeg får lagt et siste trekk. Det gir 26 poeng, og jeg vinner kampen med 21.

Jeg er hæppi i femten sekunder, til jeg har sett stillingen i de andre bordene. Ivar får stryk av Joel, som han slo med to hundre poeng i den betydningsløse kampen i runden før. Og Stian legger en ny stein til sitt Kirsti Vogt-kompleks. Det er en rar opplevelse å være lei seg etter å ha slått selveste Knut. Men vi ligger bare under 1-2.

Neste kampen min er returmatch mot Kirsti. Jeg er sjanseløs, jeg blir valset over, og jeg gir faktisk opp. Jeg har oppfattet at Knut leder klart mot Ivar, hvis Stian også taper er håpet ute og finalen tapt før siste kamp. Kirsti nærmer seg hundre poengs ledelse, jeg har ikke bra brikker, brettet er sperret, og likevel finner hun plass til bingoen TILREISA.

Jeg krangler. Svendsen redder meg.

Hun legger bingoen FRASEILT.

Jeg krangler. Svendsen redder meg. Det heter akterutseilt.

Ledelsen hennes er redusert, jeg gjør et desperat forsøk på GULLETE, som jeg ikke engang tror på selv. Jeg taper saken i lagmannsretten, og Kirsti finner frem til FRALISTE. Det er ikke vits i å protestere. Situasjonen er tilbake til håpløs. Brettet koagulerer mot full stopp.

Men det fins fortsatt en fri N. Hvis man tar en Snack, kan man da snackse? Snakse? Næh. Men snaske? Snaske kan umulig bety å spise snacks. Det er et idiotisk forsøk, men likevel, fonetisk plausibelt, jeg prøver SNASKEDE.

Det går. Syke, syke norske språk. Jeg vet fortsatt ikke hva det betyr.

Men jeg er fortsatt solid akterutseilt. Jeg må ha en bingo til.

Jeg trekker inn DNRTØÅ og en blank. Skal man få ut bingo på brettet nå må den første brikken legges bak ordet FRALISTE. Så bingoen kan ikke akkurat starte med hva som helst. Og hvor mange ord har både Ø og Å ..

Jeg er stressa som fy, ME har begynt å forsyne seg av meg, vi er sent i dag to i en turnering og i dette moduset har jeg soset bort NM-gull før, blant annet ved å ikke se at moduset kan bøyes "modiene" i flertall. Likevel kommer den utbrente klumpen av en hjerne opp med RØDÅTEN. En liten planktonart som ikke engang har et engelsk navn. Det er mitt fineste øyeblikk i NM. Det er mitt fineste øyeblikk i scrabblekarriéren.

Resten av kampen blir hawaii. Å sitte i presset er grusomt, jeg vil rømme ut av situasjonen og prøver suspekte ord som vil avslutte kampen fort. HOMSA og DÆSA. Begge blir dømt ut, det er elendig spill, men jeg overlever på rentene fra RØDÅTEN og at Kirsti er tom for vokaler. Jeg vinner.

Og jeg har mistolket Ivars kamp mot Knut. Ivar vinner. Knut slo først alle toppspillerne på de andre lagene, og tapte deretter en kamp mot hver av brikkemajorene.

Stian slår Joel i en jevn affære. Vi har snudd til 4-2. Det holder at en av oss vinner siste kamp.

Men, for å foregripe begivenhetenes gang, Stian vinner ikke siste kamp. Knut slår brutalt tilbake og starter med to bingoer.

Ivar vinner ikke siste kamp. Han og Kirsti har en jevn batalje som Kirsti avgjør..

Kampen mellom meg og Joel ... den historien tar jeg en annen dag.

Oppdatert: Her er del 2.

Subkulturer

Det fins en del bisarre subkulturer. Du har den kristne subkulturen hvor de troende må gå kledd som Ned Flanders,

Og du har Diaper Pail friends, for menn som liker å gå med bleier

Du har abecedarianerne, som prøvde å unngå å lære seg noe som helst, du har menn som kler på sine oppblåsbare dukker og drar på byen med dem, du har kappgang og rubber duck racing ...

Og så har du ...

Det er sjukt, men du har mennesker som pugger lister med ord de ikke aner hva betyr ...

De puggerpuggerpugger uansett hvor de er, de pugger på buss, tog og fly, pugger mens de kjører bil. pugger mens de er på skitur ...

Plasserer ordene mentalt langs turer de har gått mange ganger slik at de kan gå turen om igjen i hodet mens de henter frem ordene de har pugget ...

På dette stedet i skogen har vår mann plassert ordet AGRYPNI, Som betyr søvnløshet, men det er ikke vår mann interessert i, han skal bare kunne bokstavene. Rundt omkring i skiløypen har han plassert ut GEMINER, AGENESI, og mange andre ord som inneholder bokstavene INGA uten at de står i den rekkefølgen.

Iblant stimler subkulturen sammen og pælmer disse marginale bokstavkonstruksjonene på hverandre.

I helgen skal de ha sitt første norgesmesterskap for lag. Tredve folk deltar og alle har reelle vinnersjanser. Presentasjonen av lagene har startet.

Rølerbloggen drar til Bergen for å følge galskapen.

Skirenn i Kollen

Man er jo nordmann og født med skitupper stikkende ut på de unevneligste steder.

Så da må man til Kollen, det er obligatorisk i denne byen, og siden jeg ikke er så tøff i kulde og derfor ikke kan stå i en snøhaug med trynet malt i norske farger mens jeg ser skieliten dandere ansiktshuden med slimhinnene sine, blir jeg plent nødt til å gå selv. Dette er reglene.

Vi er på det ene fristilsrennet i året i OBIK-karusellen. Og konkurrentene virker ikke så glade for at de skal skøyte, noen har lånt skøyteski, noen planlegger å gå klassisk. For disse menneskene forakter skøyting, fristil er noe vulgært som de skitne dopingsvina fra Utlandet har funnet på, de som har gitt oss svartedauen, AIDS, pestrotter, skiskøyting og Justin Bieber.

Jeg, derimot. Jeg skjønner ikke greia med klassisk. Stavre seg frem i en suboptimal stilart, pålegge seg selv og andre begrensninger i sin utfoldelse, klamre seg til fortiden som smeden klamret seg til hesteskoene og svenskekongene til unionen. Klassisk er den døende broren til saksehopp, kongsbergknekk og dinosaurer. Hadde det ikke vært for sentimental sondre nordheim-romantikk kunne vi like gjerne lagd skirenn hvor alle er festet med kjetting til traktordekk. Men jeg holder kjeft.

Jeg spiller eplekjekk før start. I det grumsete dypet av min sjel vet jeg at jeg har papir på at jeg ikke kan gå på ski, jeg strøk i samtlige stilarter. Jeg har angst for å bli seriøst gruset.

Løpet er på ti kilometer. Starten går, jeg starter samtidig som en herre iført kondomdress, jeg planlegger å slippe ham med en gang. Men når vi setter oss i bevegelse dundrer konkurranseinstinktet som en full mann inn gjennom døra i hjernebarken og jeg glemmer alle gode intensjoner.

Problemet mitt er at jeg kan smelle meg opp korte bakker i hoppende padling. Vedlagt bildebevis 1, hvor jeg er løper nummer to inn i bildet. Det er for gøy å gjøre det der til å la være, samtidig som det forlanger alt for meget av min begrensede kondisjon.

Som motvekt har jeg terpet en lett dobbeldans, hvor jeg pigger med stavene i kraftløse kyllingstavtak og glir så mye jeg kan på skiene, ikke én muskel i kroppen jobber hardt, dansen lar meg restituere på flatene uten å tape så veldig mye tid.

Strategien er altså å hvile på flatene og svi av kruttet oppover.

Flatene. Det er søtt. En gang trodde jeg at det fantes flater. Det gjør det ikke. Det fins hemningsløse mengder mördarbakker. Jeg er fange i en skitur som intet vettugt menneske ville valgt seg gjennom dette terrenget, vi skal rett opp alt øyet ser.

For dette er konkurranselangrenn, og konkurranselangrenn vil deg ikke noe godt, den unner deg ikke kvikklunsj og appelsin og langstrakte snødekte vidder, den vil se deg gå opp og ned og opp og ned som stempelet i en bilmotor til du har smerte i hver celle i kroppen. Spanske inkvisisjonen kan ta seg en bolle, det er norske skiforbundet som kan tortur.

Fordi jeg tror 10 kilometer skitur ligner på det jeg til nå har kjent som en 10 kilometers skitur, feiler planen min kapitalt. Jeg har disponert kreftene mine som en akvariefisk disponerer maten sin. 

Er det noen som husker Erik Vea. Fra NM i skøyter i syttitre.

Jeg sprekker i den lange bakken opp åsen som hoppbakken er bygd i. Det er etter drøyt tre kilometer. Deretter er jeg en zombie, det ser ut som jeg beveger meg, men jeg er død. Samtidig, man kan jo ikke gi seg heller, jeg har passert folk, de er et sted bak meg, jeg vil for alt i verden slippe å se dem igjen på denne siden av målstreken. 

Jeg må helt ned i kjelleren. Jeg lar pusten gå i takt med padlingen, puste ut når jeg hogger stavene ned, puste inn når jeg løfter lungene. Og nå kommer pusten borti stemmebåndene, jeg begynner å stønne rytmisk, taktfast lar jeg meg voldta av min egen angst for å havne nederst på en resultatliste. Disse lydeffektene er en sak under o-løp, når jeg er alene, men her er det konkurrenter og publikum over alt. Pinlig affære.

Nesten alle som deltar suser forbi meg, det er sjukt hvor mange i dette landet som går på ski som ville dyr, men i havet av skikonger finner jeg meg en kar som skøyter like stakkato som en Ivo Caprino-figur. My main man. Ryggen hans blir en frihavn, jeg forsøker å hvile, komme meg ut av stønnesonen. Det fungerer til neste nedoverbakke, jeg klikker ned i hockey bak ryggen hans og lar ham ta all vinden, men han har ski som er smurt av engler og feer, han glir rett fra meg og får en en femti meters luke helt gratis. Sånne ski har mange andre også, jeg parkeres av fem stykker bare i nedkjøringen til stadion. Det skal ikke være fysisk mulig å ha så god gli, hadde det vært middelalderen ville skiene deres vært brent som hekser.

Jeg går på tjue år gamle planker som ikke vet hva glider er. Mens disse folkene kliner årslønna og farsarven under skiene. Langrenn er like rettferdig som Candy Crush Saga, og grunnen til at pay-to-win-spill kunne sive motstandsløst inn i nasjonen, vi er hjernevasket til å tro at det er greit å kjøpe seg suksess.

Men altså. Det er jo kult å gå fort på ski. Jeg ser den. 

Jeg har overlevd mine ti kilometer, jeg har reist så langt inn i Anaerobia at det prikker av oksygenmangel over hele huden, men selvskadingen er endelig over og vi får lov til å legge oss ned i vårt eget mageinnhold.

Når jeg krysser målstreken presenterer speakeren meg, deadpan, som representant for Kari Pekka Kyrö import.

Flott at OBIK ikke sensurerte denne hyllesten til Kari Pekka Kyrö som i sin tid ga oss så mye oppbyggelig underholdning.

Tempoet jeg har gått i ville gitt meg tykke bunker OL-gull på tjue og tredvetallet, med respekt for de knepent vanskeligere preppeforholdene de levde under er det et faktum at jeg går fortere enn helter som Johan Grøttumsbråten, Torleif Haug og Einar Gerhardsen. Likevel har jeg 182 kæill foran meg der jeg hviler på en pute av fattige sju mann på resultatlisten. Vinneren, Magnus L'abée-Lund, ville rukket å dusje, kle seg og spise treretters middag før jeg var i mål.

Dette har gått av hengslene, folkens. Det er ikke riktig det som skjer i dette landet.

Take it away, Kari.



(*) Musikken til filmklipp to er Decaptivity, Tekst/vokal Trine Jensegg, melodi/gitar, Esquil. Filmklipp tre er Kari Pekka Kyrö, alt hjemmelagd. 

Ut av Mørket: Turnéen

Det fins sikader som ligger som larver i 17 år nedi jorda. Så får de en sommer hvor de spretter rundt på markene og er gresshoppe. Deretter følger nye 17 år nedi jorda.

Sånn er det å skrive en bok. År med kokongliv, mens man venter på lanseringen og sine minutter i lyset.

Det vil si, jeg trodde det var planlagt noen minutter i lyset. Jeg tok feil.

Samtalen med forlaget lød ca sånn, fritt oversatt til røling:

- Hei forlaget.
- Hei Eskil.
- Hva skjer med lanseringsfest?
- Det skjer ikke.
- WTF?
- Det koster mer penger enn det smaker.
- Jeg vil jeg vil jeg vil.
- Nei.
- Da arrangerer jeg lanseringsfest sjøl og later som om dere står bak.
- OK da, du kan få en lansering.
- Kult! Jeg vil ha bokbad på lanseringen. Kan du bokbade meg?
- Nei.
- Jeg vil jeg vil jeg vil.
- Spør noen andre. Spør dommerne fra Forfatterfight.
- Egeland, Uri, Wiig, Sibeko, Anne B Ragde?
- Jepp.
- Som, i denne vakre fantasiverdenen din, lengter etter å bruke en frikveld på Eskil Nobody Whatshisname.
- Ja.
- Kanskje jeg skal ringe JK Rowling også i samme slengen. Som kan jodle i et hjørne av scenen mens jeg bokplasker rundt med Murakami, Rushdie og liket av Hemingway.
- Det var et seriøst forslag.

Jeg greide å manne meg opp til å spørre Tom Egeland. Jeg vet fra blogging at han er en fin fyr som svarer folk med respekt uansett hvem de er. Så jeg antok han ikke kom til å hånle.

Jeg ble helt satt ut da han sa ja.

Fortsatt i rus etter Egelandkicket spurte jeg Anne B om hun ble med på lansering i Trondheim.

Hun sa jaggumeg også ja.

Forlaget spanderte honorarer og plakater.

Krimforfatter Roar Sørensen fylte facebookeventen med bittert oppgulp, og oppfordret folk til å møte opp for å vise sin avsky. Alt var helt perfekt.

OSLO - Last Train

This is your Solar Plexus speaking. We run full power on all engines. Have a pleasant flight. MOHOHAHA.

Ååååh NERVØS!

Og sjukt opptatt av alle små detaljer. Som hvem som kommer og ikke kommer og om de som må stå er bitre for at de må stå.

Jeg lovte Egeland at det skulle komme så mange at det ville tyte kjøtt ut av dørsprekken. Tomt skryt for Tom, men vi fylte Last Train.

Arve Juritzen startet showet med å ønske velkommen. Deretter ga redaksjonssjef Nanna Baldersheim en presentasjon av "Ut av mørket".

Så stavret jeg meg opp på scenen og kjørte Berømte første ord, novellen som tok meg helskinnet gjennom delfinalen i Forfatterfight. Den er safe. Ikke engang nervetråder som hoppetau klarer å ødelegge den.

Artisten vår spilte sin første låt.

Jepp, artist. Jeg ville ha et show, og musikk og tekst kan på en god dag gå opp i en høyere enhet. Jeg husket en singer/songwriter på Elvelangs forrige høst, googlet alle artistene derfra og satset på at den som var blondest på bildene også hadde vært blondest på elvelangs. Jeg hadde funnet Ida Sofie Holmen.

Etter sangen leste jeg første kapittel fra Ut Av Mørket, og Ida spilte Follow You Into The Dark.


Det ble flott. Sangen ble themesong for lanseringene, jeg tok med den videre til Trondheim og Stavanger også.

Tom var veldig rolig og trygg på scenen. Jeg fant roen et sted under bokbadet. Tom er opprinnelig journalist, og ga meg gode spørsmål som ga rom for å snakke. Noen av spørsmålene hadde jeg fått hint om på forhånd, andre kom helt overraskende. Kombinasjonen funket. Jeg fortalte om åtte års ekstremsjukdom i kjelleren til mamma mens romanen ble odlet frem på mystisk vis i en ikke-fungerende hjerne.

Etter seansen mente forlaget at det var TV-materiale, og prøvde å få meg inn på Lindmo. Lindmo hadde fullbooket sesongen.



TRONDHEIM - Bokbaren på Antikvariatet

Vi gjorde tingene våre i Trondheim på en fredags kveld. Det var et sjakktrekk.

Programmet var mye det samme som i Oslo, men bare jeg var begge stedene. Artisten i Trondheim, Vegard Tingstad, stakkars mann, fikk et døgn på seg til å lære Follow You Into The Dark. Men han naila den.

Anne B Ragde kjørte en annen stil enn Tom, mindre journalist og mer forteller. Hun hadde ikke bare lest boka, hun hadde gjort grundig research på hvem jeg var, og fortalte om QuizDan og Wordfeud League of Honour, hvor hun selv spilte tredve sesonger. Jeg satt mest og sa "ja det stemmer".

Til slutt ga Anne B meg kjeft fordi jeg snakket for lite. Så fikk jeg igjen lov å prate om årene jeg lå sjuk i kjelleren til mamma. Anne B hadde lagt merke til mora mi i salen, og ga henne kred for å ha pleid meg i åtte år. Det var et flott øyeblikk, veldig rørende. Det ble en helt vilt fin stemning.

Vi satt ikke på en scene, vi satt på samme nivå som tilhørerne, og det harmonerte med showet, Anne Be snakker med alle, og hever seg ikke over noen. Rommet var fylt av folk og bøker. Det var som om alle i rommet var venner og glade i hverandre. Beklager ostefaktoren, men det var en magisk kveld.

Og under slike forhold er man nødt til å huske hva man heter.

STAVANGER - Stokkavannet

If there's no-one beside you when your soul embarks,
Then I'll follow you into the dark.

 Femti-seksti speidere og foreldre satt kranset rundt høyttalerne og vi skulle starte med theme-sangen. Men jeg fikk ikke Spotify til å virke.

Det var det eneste som gikk galt.

Speiderleder Rune i Stavanger har kjent meg en halv mannsalder og påstod at livshistorien min kunne bære et show alene. Så etter den faste innledningen med Berømte første ord, lirte jeg av meg et lysbildeshow på en halv time hvor jeg fortalte om alt det jeg har gjort som ikke har vært A4.

Det ble enda en fantastisk aften. Herregud. Vi var utendørs i en lysning ved skogen, det var mørkt, bare opplyst av noen fakkellys, et bål, og storskjermen som viste bildene. Jeg snakket om FIFA-ranking, wordfeud-verdensrekorder, hacking av TV-konkurranser, quizpugging i møtene på jobben, ME-sykdom, nær-døden-opplevelser og bøker jeg har skrevet.

Speiderne satt stille og hørte på.

Det regnet, det var kaldt, de satt stille og hørte på. De gjør vanligvis ikke det.

For mange foreldre fortalte meg det etterpå. Det var en spesiell kveld for flere enn meg.

Synes vi burde gi en liten tilbakemelding på flott møte.

Hans historie hadde gjort sterkt inntrykk og hadde vært kjempeinteressant. Vanligvis er det ikke lett å få dem til å fortelle noe, men i går «bobla de over».

Det var sterkt fordi jeg eksponerte meg så totalt, fortalte om hele livet mitt, innimellom alt tullballet er det en hel del vonde og personlige ting, og historien ble tatt så ubetinget godt imot av mennesker som ennå ikke har lært å forestille seg. 

STAVANGER - Cardinal

Konseptet i Stavanger kan beskrives som strikk og drikk mens du hører en forfatter lese. En stor seksjon av puben var holdt av til strikkende damer, strikkeklubben satte deltagerrekord denne kvelden, så det ble trangt.

Jeg leste Berømte Første Ord og kapittel 16 fra Ut av Mørket.

De strikkende damene var lydhøre, men puben var breddfull av andre og fullere folk, og jeg hadde ikke mikrofon, så jeg måtte rope i konkurranse med fyllerøl og latter. Jeg var ikke forberedt på hva falsettstemmen jeg bruker på Gauders replikker i Berømte første ord var villig til å gjøre med stemmebåndene når jeg ropte den.

Det ble bra likevel, vi solgte ut de få bøkene vi hadde og jeg får lov å komme tilbake i november på kulturhuset deres.


TAKK 

Det som så ut til å bli ingenting ble en hel turné. Det er ikke alle som får en turné. Ihvertfall ikke blant oss forfattere i familien Nobody Whatshisname som bokhandlene bare flirer av.

Jeg er veldig takknemlig. Det har vært utrolige opplevelser. Tusen takk til de som arrangerte, de som var med meg på scenene, de som torde å tenke større enn meg da vi planla, de som hørte på, klappet, lo, kjøpte bok og ba om signatur.

Jeg er ikke noen rockestjerne. Jeg misliker ikke rampelyset, men jeg er full av sjenerthet og jantelov, jeg har da ikke noe med å snakke mer enn de andre i rommet.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor det funker. Men dikteren Kjetil Almelid sa dette:

då du byrja

litt stille, litt shaky, litt lavt

tenkte eg

åja, nok ein slik ein ja!

eg ser godt, veit du

ja.

og blikket mitt hekta seg i eine foten din

den var ikkje heilt, laus og ledig, ok?

og foten gjorde at orda dine byrje sildre ned og eg vart dratt inn i hist

stemma kom seg, volumet heva

det vart betre og betre

bilen , personen, stemma, bevegelsane
det hang i hop

men foten hang litt igjen

foten skalv jo som om jeg stod ned kuleløypa i en alpinbakke

som den sa:

faen, skal me glede oss no?
sku kje me vere sammen om dette?

mens orda sildra nedover, nedover.....
mot meg, inni meg...

og kort fortalt eskil

i løpet av novella gjekk du

frå å vere, kva er det for ein tullebokk

til å vere, han der vil eg gjerne bli kjent med

Bildene er knabbet fra Anniken Sjonsti, Lars Klemetsaune, Rigmor Haga, Anette Musum, Mari Moseid, far min og forlaget.