Vasaloppet med ME, del to

Når man overnatter i Mora starter Vasaloppet med å kjøre Vasaloppet baklengs med buss klokken fire om natten. 

Jeg planla å se på terrenget. Men på svenska Gläsbygden er det selvfølgelig ikke noe veibelysning. Det var stupmørkt utenfor bussvinduet. Samme farge som hvis man kjører inn i kjeften på et monster. Jeg forsøkte å sovne, men greide det ikke, for meget skrekk og gru. 

På start hadde de et telt med klesselgere og varme inni. Der holdt jeg meg så lenge jeg kunne. Takket være ME produserer jeg ikke nevneverdig kroppsvarme hvis jeg ikke beveger meg, så om vinteren kan jeg knapt være utendørs uten bevegelse. Å høre på andres råd om antrekk funker aldri. Det er andre spilleregler. Null grader, jeg hadde fire bukser på meg og fire plagg på overkroppen.

Plutselig var det tretti sekunder til start. Jeg løp ut av teltet, så slo det meg at hvis jeg skulle overleve nitti kilometer kunne jeg ikke sette inn en sprint for å rekke starten. Jeg luffet rolig mot startslettan mens kobbelet halset mot bakken. Mine staver og ski lå igjen, strødd rundt på den åpne startflata.

Etter en kilometer flatt kommer en lang bakke, og her blir det alltid trafikkork. Med denne idiottabben havnet jeg helt bakerst i køa. Her finner jeg min naturlige plass:

Det er to kilometer bakke og det var superkaotisk. Stress. Jeg hadde planlagt å holde pulsen lav, men man kan ikke gå i det tempoet man vil, man må ta de få rommene som byr seg for skiene sine, og stopper man helt opp går det utover de bak.

Dette er Vasaloppet fristil. Jeg forventet masse skøytere, som kunne gå bak hverandre i rekker med fin rytme. Men klassiskrennene i vasaloppuken ble tidlig fullbooket, og jeg innså i denne bakken at de som ikke fikk plass i klassiskrenn hadde meldt seg på vårt renn. Over 90% gikk klassisk. 

Regelen var at man skulle skøyte til venstre og gå klassisk til høyre. Til høyre gikk samtlige klassisk, allright, men i skøytesporet gikk også mange klassisk. Det stoppet skøyterne fra å gli ut skjæret fordi tuppen da stanget mot skiene til en klassiskløper. Det ble krøkkete og urytmisk, og verre ble det da teten fra puljen som startet etter oss tok igjen. Teten bestod av en åsgårdsrei av klassiskløpere, skøyterne deres stod vel fast i bunnen av bakken, mens klassiskløperne hadde oppdaget at i skøytesporet fant de luker å tråkle seg frem i. De gikk temmelig langt inn i intimsonene. 

Jeg tråkket av trinsen til en av dem. Han gikk like tett på meg som en slalåmkjører på en port. Jeg skøytet som normalt, altså er det et stykke mellom venstre og høyre ski. Likevel, selv om han passerte meg på venstre side, var det høyre skien min som tok trinsen hans. Jeg lagde lyd, andre lagde lyd, han ljomet bare videre uten å snu seg, trodde vel han skulle få kjeft. Og deretter fikk han vel 88 kilometer uten trinse og stavspiss.

Ganske mange prøvde å tråkke av trinsene mine også. Når løperen bak tråkket på trinsen min for tredje gang, gjorde jeg det til en regel å gå til siden og vinke forbi. Tenkte at de hadde det vel travelt da, men forbi ville de stort sett ikke. Gøyere å ligge bak og stampe på utstyret mitt.

Så den bakken var ikke det gøyeste, men så ble det gradvis bedre. Etter ni kilometer kom jeg til første matstasjon, Smågan. Jeg intervjuet meg selv på matstasjonene:

Det jeg snakker om her er at jeg går med angst for å få total låsing i skøytemuskelen, den som er på innsiden av skrevet, for det har jeg fått før når jeg har skøytet langt. Så gameplanen var å stake mye innimellom skøytinga, selv om jeg suger på staking.

Etter Smågan fulgte det fint, flatt og åpent terreng. Foreløpig var sporene humane, kroppen samarbeidsvillig og været fint. Peak Vasaloppet. Etter 24 km kom jeg til Mångsbodarna:

Etter cirka tretti kilometer tok jeg igjen den første fyren som tråkket nok på trinsene mine til at jeg slapp han forbi. En høy ganske ung mann som skøytet. Da var han på hugget, nå hadde han fått inn ganske mye side-til-side-bevegelse i teknikken, gikk som et høyt seilskip i veldig bølgete sjø, og jeg er ikke helt sikker på om det der holdt i seks mil til altså.

Etter 35 kilometer kom jeg til Risberg. Her begynner det å gå nedover med meg. Dette var mørkets portal.

Her skøyter jeg meg ut fra Risberg:

Vi må snakke om nedoverbakkene. Svenskene kan ikke å renne utfor, sa far min. Og man har jo sett de filmene av bråter av svensker som havner på stumpen i nedoverbakkene. Jeg tenkte at det var hype, ytterpunktene, og at de stort sett står på bena. 

Men det var jo helt uvirkelig. Kom det en nedoverbakke så trynet de i ett sett. Jeg gikk forsåvidt ikke sammen med eliten, men likevel, dette er folk som mener seg i stand til å gå 90 km på ski. Jeg trodde knapt det jeg så. 

Ingen av utforbakkene på Vasaloppet er vanskelige. Hadde jeg gått denne løypen alene ville jeg stort sett klikket ned i hockey og ikke tenkt mer på saken. Men svenskene har ploget opp en del morener av snø mellom plogesporene, så det er hasardiøst å skifte spor. Og skifte spor må du, for ned hver bakke har du tyve folk foran deg, og du kan banne på at minst en tryner. Hvis han er i ditt spor må du gjennom en liten fjellkjede av snø for å skifte spor, og hvis det skjer i et annet spor må du forvente ukontrollerte unnamanøvre fra de som er i det sporet. 

Nedoverbakke i Vasaloppet er som et dataspill hvor du må holde øye med tjue-ish hoder samtidig og reagere lynkjapt og riktig når en går ned.

Jeg glemte, da jeg påstod at jeg aldri har skøytet over 35 km, at jeg en gang gikk Engadin, 42 km skøyterenn forbi St. Moritz. Sveitserne var ubrukelige oppover og habile nedover, akkurat motsatt av svenskene.

Evertsberg, 48 kilometer, en maraton i bena, en maraton igjen, og jeg er såpass sliten at jeg tror jeg er på Mångsbodarna. 

 

Skøyter meg ut fra Evertsberg. Det ser ut som om jeg går tett på folk her men i virkeligheten var det plass altså. Hvis du ikke tror meg og synes synd på dem så trøst deg med at de fikk gleden av å se meg tryne rett etterpå. For da kameraet skulle ned i lomma og jeg holdt en bolle og skistavene i den andre hånda samtidig som jeg skøytet, overbelastet jeg simultankapasiteten og stakk skituppen uti snøkanten. Rett i bakken på ukomplisert flatmark, eneste fall på turen.

Før Oxberg hadde de lagt inn et slemt stunt som heter Lundback-backarna. De er slake, dovne stigninger, på en søndagstur hjemme hadde jeg knapt lagt merke til dem. Etter 62 kilometer skigåing, er de et middelaldersk torturkammer. En strekkbenk som skrus til, hakk for hakk, mens musklene skriker om nåde. Jeg ble svartsynt og depressiv. 

Men dette er jeg dels vant til fra o-løp, psyken dundrer gjennom gølvet hvis du gir meg en motbakke. Jeg har lagd meg et mantra som jeg gjentar i bakker, tre stavelser ganger fire: 

du er i / kjempeform / men det går / oppover. 

Det var alt jeg tenkte i flere minutter.

Det mørke tunge varte lenge etter Lundbackback og ut på flatene. Jeg måtte endre mantraet til "men det GIKK oppover".

Etter hvert kom Oxberg ut av skogen. Jeg hadde før start en ide om at hvis jeg overlevde til Oxberg kunne dette gå. Videoene er ikke så dystre som jeg husker denne fasen, det ligger kanskje i sakens natur når de skjer på matstasjonene, hadde jeg gjort disse intervjuene på bakketoppene ville det blitt mørkt.

Musklene ble dårligere og dårligere utover i rennet. Til slutt må de ha dødd og kommet til nirvana. De sluttet å gjøre vondt. Høkberg:

De siste noenogtjue kilometrene kunne jeg gå skirenn og fokusere på tiden. Jeg hadde siktet meg inn på ni timer, en time per mil, og hadde forsøkt å ikke gå særlig fortere enn det. Men mot slutten slapp jeg opp, den siste milen gikk en halv time fortere enn den første, og jeg kom meg i mål på 8 timer og 23 minutter.

Det er helt ufattelig at det går an å gå ni mil på ski. For meg, ihvertfall. 

Jeg var en cirka gjennomsnitts skigåer den dagen, på resultatlisten. Under løpet følte jeg meg god, siden jeg stort sett passerte folk. Det skyldes at de fleste bedre skiløpere har seeding (de har gått noen OK skirenn før) og startet før meg, så de så jeg aldri, samtidig som jeg jo presterte å få en hel pulje med useedete foran meg i starten.