Først en kompliment til mine lesere: jeg synes kommentatorfeltet i bloggen holder høy kvalitet. Det var kvaliteten jeg trøstet meg med da nesten ingen kommenterte her, men nå som dere er en del synes jeg fortsatt kvaliteten er høy.
Jeg forventet å måtte skrive dette innlegget lenge før, men etter hundre postinger hadde det fortsatt bare kommet ett banneord fra dere. Det er likevel på tide å forklare hvorfor banning ikke er tillatt her, når bloggen ellers inneholder nedrig språkbruk av typen du helst ser i sexnoveller.
For fire år siden smalt det i den store sikringsboksen, og etter det blir hjernen min slått ut av banning. Hvis jeg leste eller hørte banning i 2002 måtte jeg slå av alt lys og lyd og ligge i ro til jeg hadde tatt meg inn igjen, som om Mike Tyson hadde fått meg i bakken. Særlig ille ble det etter to banneord på rad. Nå har jeg blitt noe bedre, men fortsatt skifter jeg lynraskt TV-kanal hvis jeg hører banning for å unngå to-på-rad-effekten. CD-ene mine med norsk banning i er tatt ut av samlingen, jeg har lært hvorfor amerikanerne merker platene med "explisit language". Når jeg hører sanger på radioen med banning i, og ikke når knappen, overdøver jeg banningen med å brøle som en sovjetrussisk støysender mot Radio Free Europe.
Jeg tåler all banning som går på sex, typisk engelsk banning, men ikke banning som handler om ondskap. Forklaringen er at denne banningen treffer et eget sted i hjernen, og at jeg har fått en hjerneskade akkurat der. Eller "endring i hjernen" som medisinerne kaller det.
Det var dette som lå bak novellen Berømte første ord. Jeg prøvde å finne ut hva jeg hadde gjort for å fortjene en hjerneskade, men fant ikke noe svar, og kom til at tabben måtte ligge før jeg ble født. Problemet har også inspirert Helmut Brummkreisel, som ikke tåler ordet "Ni", i likhet med Monthy Pythons riddere av det runde bord. Reaksjonene mine ligner på riddernes reaksjoner på "Ni!" i den filmen, noe som får meg til å lure på om Monthy Python har kjent til dette problemet.
Det er lite banning i norske aviser og overkommelig mengde på TV og radio (med unntak av enkelte programmer). Folk jeg omgås banner heller ikke til meg. Det som irriterer meg akkurat nå er at norsk skjønnlitteratur inneholder unødvendig mye banning. Jeg skulle lese cocka-hola company, men det gikk ikke. Pornopung røk av samme grunn. Ari Behns debutbok måtte jeg kaste da jeg fikk hjerneskaden, jeg kunne ikke se tittelen i bokhylla. Mens med oversatt litteratur har banning aldri vært et problem. Hva er det med norske forfattere som gjør at det må bannes så mye?
8 kommentarer:
Skulle vel egentlig begynt min respons her med en lang linje med de styggeste besvergelsene jeg kan, men fordi jeg verken kan noen eller vil miste jobben hvis jeg gjorde det så lar jeg være. Det kommer sikkert fra andre.
Men har du tenkt på at grunnen til at du ikke reagerer på det i engelskspråklig litteratur, er at du ikke skjønner helt fatter betydningen av de små, stygge stavelsene? Og da sier jeg ikke at du ikke kan engelsk godt nok, det er bare det at det ikke har satt seg i blodomløpet...
Forslag til test: Ta tre sider fra fem helt vilkårlig valgte engelskspråklige forfattere og tell ukvemsordene der. Sett det så opp mot fem norske, f.eks. Saabye Christensen, Anne B. Ragde, Erlend Loe, Jan Kjærstad og Jon Fosse, og se hva resultatet blir.... Så får vi se om det er bloggeren som har en hjerneskade eller om likt er likt verden over. (For jeg regner ikke med at bloggeren kan spansk, fransk eller swahilii, slik at vedkommende er i stand til å ta testen på disse språk...
Var dette en kommentar eller et eget blogginnlegg?
:)
si det..
Nei, det har ikke med manglende forståelse av betydningen å gjøre, ikke på engelsk nei. Jeg reagerer på de få engelske ondskaps-banneordene og ikke på norske sexbanneord som hæstkuk.
Den sympatiske idéen du skisserer i starten ville selvfølgelig bli møtt herfra av et lett trykk på søppelbøtteikonet :)
Norske forfatter banner fordi de ellers har utrolig lite å si i bøkene sine.
For norske forfattere er kanskje banning den mest nærliggende måten å fri seg fra konvensjonene, sammen med å bruke tidligere tabuord om sex. Vi nordmenn er jo så skikkelige på mange måter.
Og derfor skal du være glad du ikke bor i Sverige. Svenskene banner slik i dagligtale at selv jeg, uten akkurat den spesifikke hjerneskaden, får litt vondt i skikkeligheten min av å høre på.
Jeg tror forresten ikke noen vil være så barnslige at de lirer av seg en tirade her. Du har jo kvalitetskommentatorer, har du ikke? :-)
Det begynte som et svar, men ble et eget innlegg...
Kan sjekkes på www.verybadbunny.blogspot.com
(men er det bare jeg som lurer på hva som skjedde i 2002?)
Hm... dette fikk meg til å undres på om det er mye banning i mattisborgen. Jeg tror ikke det, men jeg får sjekke det ut en gang jeg ikke har noe annet å gjøre.
Bad Bunny: Jo, jeg lurer også på hva som skjedde i 2002, men jeg lurer på om det er uhøflig å spørre.
sadie: fin teori! jeg liker også utenlandske best.
Bunny: den teorien på hjemmesida di har noe for seg, tror jeg. Man innbiller seg at det er mye banning i marginale miljøer. Men f.ek.s på siste big brother var det med en hel del alternative eksistenser, flere barnehjemsbarn, en hells-angels-datter, flere som hadde seg med tre forskjellige i løpet av oppholdet, men det var ingen der inne som bannet regelmessig.
sacc: du kjenner andre svensker enn meg... forøvrig enig, men skal man fri seg fra konvensjonene i dag er det vel snart mer opprørsk å ikke banne.
Rdatter: bloggen din har aldri vært noe problem. det fins bare en blogg jeg kunne tenkt meg å lese i som jeg ikke tør å ta sjansen på.
Jeg lurer også på hva som skjedde i 2002.
Legg inn en kommentar