Røverdatter sa i forrige kommentarfelt at hva vi synes er attraktivt hos andre mennesker er individuelt. Og det er det jo, heldigvis, men samtidig er det noen egenskaper som slår an bra hos mange.
Svenskene har forsket på det for oss, ved å la et par tusen mennesker rangere hundre egenskaper. Dette er de tjue egenskapene som ga høyest status:
1. Være "allmänbildad" (i dette ligger ikke bare det å ha utdanning, men at det merkes at du har det)
2. Være en engasjert og dyktig forelder
3. Ha en self-made formue
4. Være dyktig i sitt yrke
5. Kunne mange språk
6. Ha mulighet til å ta fri hele sommeren
7. Legge ned tid og penger i å hjelpe trengende mennesker
8. Ha mange venner
9. Bo i en stor villa/leilighet
10. Ha en helt egen stil
11. Eie en gård.
12. Eie et eget hus i et annat land
13. Virke selvsikker og frempå (främåt)
14. Være handy
15. Eie et firma
16. Ha et pent og velinredd hjem
17. Være en dyktig taler
18. Være underholdende og morsom
19. Ha nytt kjøkken med alle finesser
20. Ha barn som er dyktige i skolen
Og her er ti på bunn - ”antistatus”
91. Kunne spille tennis
92. Ha en fullbooket almanakk
93. Være dyktig i poker eller lignende spill
94. Ha et intensivt uteliv
95. Være en dyktig amatørdiscjockey
96. Være singel med intensivt kjærlighetsliv
97. Ha gått på friskole
98. Ha vaskehjelp/barnepass og betale svart
99. Eie en ekte pels
100. Ha en 15 år yngre kone/mann
Det mest oppsiktsvekkende er kanskje at det å eie ting står svakere enn ventet. Fin bil er eksempelvis ikke på topp tjue. Det er to mulige konklusjoner på dette, enten er svenskene blitt mindre materialistiske, eller så har svenskene svart ut fra slik de skulle ønske status fungerte og ikke slik den faktisk fungerer.
Ikke vet jeg. Du scorer ikke plusspoeng hos meg med fin bil. Hvis jeg skal være ærlig er det kanskje et plusspoeng å få for å ha mye penger, men mer enn ett minuspoeng å hente på å briefe med det, da signaliserer man at pengene er ens fremste kvalitet.
Uansett. Denne statuslisten kan vi lage en test-deg-selv ut av. To poeng for egenskaper du har som er i ti på topp. Ett poeng for 11-20. Ett minuspoeng for 91-100.
Over tjue: du er helt konge
Over ti: du ruler gata
Over null: du er folkelig
Under null: Beklager, De kommer ikke inn her
29. desember 2006
28. desember 2006
Ex'ens nye flamme
Men seriøst, kjære leser, du har blitt dumpa. Og ikke bare det, kjæresten din har funnet seg en annen. Face the music, det er over, det hjelper ikke deg om ex'ens nye kjæreste er så støgg at unger gråter av synet, D-E-T E-R O-V-E-R. Glem den kampen, spis is og tenk på fisker i sjøen.
Vi hadde altså denne voten:
Du har blitt dumpet. En tid senere treffer du ex'ens nye flamme. Vil du at vedkommende er
deilig
disgusting
Og nesten dobbelt så mange foretrakk 'disgusting' foran 'deilig'. Jeg forstår det ikke.
La oss si at ex-dama dropper deg og blir sammen med f.eks. Trond Espen Seim. Eller at ex-typen blir sammen med Ane Dahl Torp. Da har du virkelig noe å skryte av når det nye paret dukker opp på TV. På samme måte som ex'ene til Ari Behn og Mette-Marit brått fikk oppjustert statusen.
Pluss: man unner da det beste for mennesker som har elsket en, selv om det var for et avgrenset tidsrom?
Kjære leser, kan du være så vennlig å forklare meg det, sakte og tydelig, så jeg forstår utfallet av denne pollen?
Vi hadde altså denne voten:
Du har blitt dumpet. En tid senere treffer du ex'ens nye flamme. Vil du at vedkommende er
deilig
disgusting
Og nesten dobbelt så mange foretrakk 'disgusting' foran 'deilig'. Jeg forstår det ikke.
La oss si at ex-dama dropper deg og blir sammen med f.eks. Trond Espen Seim. Eller at ex-typen blir sammen med Ane Dahl Torp. Da har du virkelig noe å skryte av når det nye paret dukker opp på TV. På samme måte som ex'ene til Ari Behn og Mette-Marit brått fikk oppjustert statusen.
Pluss: man unner da det beste for mennesker som har elsket en, selv om det var for et avgrenset tidsrom?
Kjære leser, kan du være så vennlig å forklare meg det, sakte og tydelig, så jeg forstår utfallet av denne pollen?
24. desember 2006
Pakistanere
Noen sier at pakistanere er de nye kjerringene, men det har jeg ikke tatt stilling til. Etter å ha deltatt på en næringslivskonferanse her om dagen ble jeg imidlertid slått av en helt innlysende tanke: Pakistanere jobber ikke i næringslivet. Også bærer de seg over den lave lønna og hordene av nordmenn som lusker i korridorer og lesesaler, klare til å tuske til seg posisjoner og prestisje.
Pakistanere som jobber i næringslivet er ikke redde. De kan lire av seg sånn passe arkaiske oppfatninger om nordmenn og pakistanere uten at noen flyr i strupen på dem av den grunn.
Å komme med sånn passe drøye uttalelser om nordmenn og deres kompetanse er en enkel strategi for pakistanere som ønsker å få litt blest om seg selv. Siterer Radmid Achem:
“For pakistanere som meg som har klassereist de 90 kilometerne fra Sarp til Oslo, er det en stor trussel som gjenstår: Nordmenn som ikke duger, men som har generasjoner av politisk kapital, forbindelser og frekkhetens nådegaver”.
Jada CRY ME A FUCKING RIVER, kis, tenkte jeg. La oss se litt nærmere på dette:
* Arbeiderklassepakistanere som duger, (stakkars undertrykte Achem hører til her).
* Middelklassenordmenn som ikke duger, (men som er frekke nok til å undertrykke Achem).
Mye kan tyde på at Achem ikke klarer å forestille seg at pakistanere ikke kan duge, verken de fra over eller underklassen. Men logisk sett står vi igjen med noen andre kategorier:
* Arbeiderklassepakistanere som ikke duger
* Arbeiderklassenordmenn som duger
* Arbeiderklassenordmenn som ikke duger
* Middelklassenordmenn som duger
* Middelklassepakistanere som duger
* Middelklassepakistanere som ikke duger
Selv tilhører jeg arbeiderklassenordmenn som ikke duger, men som er breiale og frekke nok til å slå seg opp læll som vi sier der jeg kommer fra. Og nå kommer vi for å ta deg, lille sytepave!
*****
Nå litt om søplepakistaneren i debatten, en kulturell stereotypi som irriterer meg veldig mye. Spar tårene, for han er ikke et utrydningstruet offer for den slemme, norske staten. Vi har tre kategorier søplepakistaner i debatten:
Eksperten
Slik oppfører Eksperten i debatten seg: han snakker om noe han ikke vet noe om. Når noen stiller kritiske spørsmål svarer han bare at akkurat det kan han ikke gå inn på fordi det er så vanskelig og komplisert. Og der stopper det.
Ropepakistaneren
Ropepakistaneren opptrer oftest i debatt med en nordmann, der er i alle fall der hans medfødte fortrinn stemmen kommer best til sin rett. Som alle vet har pakistanere mer volum på stemmen enn nordmenn, og kulturelt sett regnes pakistaneres stemmebruk som dynamisk eller livat, mens nordmenns stemmebruk lett oppfattes som irriterende eller kjeftete. Dette vet Ropepakistaneren å benytte seg av. Han skravler i vei og avbryter eller overdøver sin med-debattant av hjertens lyst. Han vet at dette ikke får noen konsekvenser, og vanlig folkeskikk er noe han ikke er så opptatt av.
Intimterroristen
Intimterroristen treffes ukentlig i debatt på radio eller tv. Og bare i debatt med en nordmann. Intimterroristen er en kar som konsekvent er på fornavn med sin med-debattant, mens nordmannen like konsekvent er på etternavn med ham. Denne gjennomførte asymmetrien gir lytteren eller seeren inntrykk av at det er en voksen (pakistaneren) som snakker med et barn (nordmannen) eller en som fortjener respekt (pakistaneren) som snakker med en som ikke gjør det (nordmannen).
Søplepakistanerens allierte
Søplepakistaneren i debatten hadde ikke overlevd så lenge som stereotypi i kulturen uten sine trofaste allierte. Ekspertens og Ropepakistanerens viktigste allierte er debattlederen. Dessverre viser det seg at nesten alle debattledere - jeg vil anslå 10 av 10 - setter sin allianse med søplepakistaneren høyere enn hensynet til lytterne.
----
Det du har lest nå er sitert fra bloggene Dagens Onde Kvinner (før ****) og Fjordfitte (etter ****). Jeg har erstattet ordet menn/gutter med "pakistanere", og kvinner/jenter med "nordmenn".
Edit: nuff said
Pakistanere som jobber i næringslivet er ikke redde. De kan lire av seg sånn passe arkaiske oppfatninger om nordmenn og pakistanere uten at noen flyr i strupen på dem av den grunn.
Å komme med sånn passe drøye uttalelser om nordmenn og deres kompetanse er en enkel strategi for pakistanere som ønsker å få litt blest om seg selv. Siterer Radmid Achem:
“For pakistanere som meg som har klassereist de 90 kilometerne fra Sarp til Oslo, er det en stor trussel som gjenstår: Nordmenn som ikke duger, men som har generasjoner av politisk kapital, forbindelser og frekkhetens nådegaver”.
Jada CRY ME A FUCKING RIVER, kis, tenkte jeg. La oss se litt nærmere på dette:
* Arbeiderklassepakistanere som duger, (stakkars undertrykte Achem hører til her).
* Middelklassenordmenn som ikke duger, (men som er frekke nok til å undertrykke Achem).
Mye kan tyde på at Achem ikke klarer å forestille seg at pakistanere ikke kan duge, verken de fra over eller underklassen. Men logisk sett står vi igjen med noen andre kategorier:
* Arbeiderklassepakistanere som ikke duger
* Arbeiderklassenordmenn som duger
* Arbeiderklassenordmenn som ikke duger
* Middelklassenordmenn som duger
* Middelklassepakistanere som duger
* Middelklassepakistanere som ikke duger
Selv tilhører jeg arbeiderklassenordmenn som ikke duger, men som er breiale og frekke nok til å slå seg opp læll som vi sier der jeg kommer fra. Og nå kommer vi for å ta deg, lille sytepave!
*****
Nå litt om søplepakistaneren i debatten, en kulturell stereotypi som irriterer meg veldig mye. Spar tårene, for han er ikke et utrydningstruet offer for den slemme, norske staten. Vi har tre kategorier søplepakistaner i debatten:
Eksperten
Slik oppfører Eksperten i debatten seg: han snakker om noe han ikke vet noe om. Når noen stiller kritiske spørsmål svarer han bare at akkurat det kan han ikke gå inn på fordi det er så vanskelig og komplisert. Og der stopper det.
Ropepakistaneren
Ropepakistaneren opptrer oftest i debatt med en nordmann, der er i alle fall der hans medfødte fortrinn stemmen kommer best til sin rett. Som alle vet har pakistanere mer volum på stemmen enn nordmenn, og kulturelt sett regnes pakistaneres stemmebruk som dynamisk eller livat, mens nordmenns stemmebruk lett oppfattes som irriterende eller kjeftete. Dette vet Ropepakistaneren å benytte seg av. Han skravler i vei og avbryter eller overdøver sin med-debattant av hjertens lyst. Han vet at dette ikke får noen konsekvenser, og vanlig folkeskikk er noe han ikke er så opptatt av.
Intimterroristen
Intimterroristen treffes ukentlig i debatt på radio eller tv. Og bare i debatt med en nordmann. Intimterroristen er en kar som konsekvent er på fornavn med sin med-debattant, mens nordmannen like konsekvent er på etternavn med ham. Denne gjennomførte asymmetrien gir lytteren eller seeren inntrykk av at det er en voksen (pakistaneren) som snakker med et barn (nordmannen) eller en som fortjener respekt (pakistaneren) som snakker med en som ikke gjør det (nordmannen).
Søplepakistanerens allierte
Søplepakistaneren i debatten hadde ikke overlevd så lenge som stereotypi i kulturen uten sine trofaste allierte. Ekspertens og Ropepakistanerens viktigste allierte er debattlederen. Dessverre viser det seg at nesten alle debattledere - jeg vil anslå 10 av 10 - setter sin allianse med søplepakistaneren høyere enn hensynet til lytterne.
----
Det du har lest nå er sitert fra bloggene Dagens Onde Kvinner (før ****) og Fjordfitte (etter ****). Jeg har erstattet ordet menn/gutter med "pakistanere", og kvinner/jenter med "nordmenn".
Edit: nuff said
23. desember 2006
Esquil røler vekk forventningspresset
Jod er grunnstoff nummer 53, et halogen. Det var brukt i medisinen, til å desinfisere sår, og i de første fotoapparatene. I romtemperatur er det et fast, lilla stoff. Blyjodid er riktignok gult (og giftig), men finner du selve grunnstoffet jod med gul farge er det en sensasjon, og stoffet vil være så sjeldent at du blir søkk rik.
Rølerbloggen ønsker derfor Gul Jod og Godt Nytt År til alle sine lesere!
Rølerbloggen ønsker derfor Gul Jod og Godt Nytt År til alle sine lesere!
22. desember 2006
21. desember 2006
SlaveKvinne Torsdag
Så gikk altså Norges beste blogg til finalen i kåringen av Norges beste blogg. Nei, jeg har ikke fullstendig mistet bakkekontakten. Jeg snakker om LordX Son Of Man.
Da jeg avtalte skitten valgkamp med Lorden, glemte jeg at det er vanskelige å drive skitnere valgkamp mot ham enn han klarer selv. Dessuten er Lorden noe av det det morsomste som har skjedd internettet. Lorden ble stor på serien KjendisRumpe Fredag, hvor han postet paparazzibilder av kjente kvinner tatt bakfra.
Kjendisrumpe Fredag var morsomt. Fortsatt er det KRF-postene som drar flest lesere til Lord-bloggen, skal vi tro hans egen liste over mest leste poster. Lorden var kanskje morsommere før, men han er fortsatt kongen, han hadde mye å gå på. Vi elsker Lorden. La Lorden holde på.
Men med lorden som ideal kom det andre mindre morsomme menn som ville prøve det samme, for eksempel peter andrej som lot det hagle med ukens-kvinne-postinger en del oftere enn en gang i uka. Mihoe bremset utviklingen da hun tok Lorden hardt i ukens bloggemannsgris:
Mye kvikksølv har rent i sjøen siden den gang, og nå står altså lorden i ferd med å bli kåret til Norges beste blogg. Og det er et signal den neste generasjonen bloggere vil ta til seg. Kanskje får vi se
-----
----
Uh. Beklager. Det skremmer meg hvor bra jeg greide å simulere grisemann. Men dette var parodi, ironi, dikt og forb løgn. Teksten er i rettferdigheten navn ikke basert på en Lord-idé, det er basert på grisemenn jeg har jobbet med eller vært stasjonert med. Grisemenn uten humor er fryktelig slitsomme, du trenger ikke være feminist, det holder å være humanist for å plages av mannsgriseri. Are Sende Osen hadde nok opplevd mye det samme som meg da han siterte fra lunsjsamtalene sine:
En dag la den største grisen hånden på skulderen min og sa "Hu Grete Faremo vettu", og jeg tenkte, endelig vil han snakke politikk, takk og pris, ikke noe om analsex og hvordan menstruasjonsrødt fittslim setter seg i skjegget i dag, og fyren fortsatte "Hu Grete Faremo tar'n i kjæften. Æ skjer det på 'a. Hu tar'n i kjæften."
De er der ute. Jeg ser dem hver dag i telleren min. Og når lorden vinner øker sjansen for at de starter egne blogger, velter inn over bloggosfæren, pingetjenestene og kommentarfeltene.
Den siste sjansen til å stoppe dem er i dag. Stem i kommentarfeltet på Tordenbloggen og eller i margen min. Og jeg oppfordrer alle til å legge ut stemmeboksen i sin egen blogg, slik at bloggleserne kan avgjøre dette.
Dette er det eneste grisebildet i hele Rølerbloggen,(EDIT: nei, sannelig ble også det sensurert) og hvis du ikke har skjønt det så er det et eksempel på hvordan jeg ikke vil ha den norske bloggosfæren. Jeg er ikke skrudd sammen annerledes enn andre menn, også jeg liker å se på vakre kvinner. Men helt seriøst her på slutten: jeg synes samfunnets fokus på kvinners utseende har gått rimelig av hengslene, og jeg vil ikke bidra ytterligere til galskapen.
Merker jeg.
Da jeg avtalte skitten valgkamp med Lorden, glemte jeg at det er vanskelige å drive skitnere valgkamp mot ham enn han klarer selv. Dessuten er Lorden noe av det det morsomste som har skjedd internettet. Lorden ble stor på serien KjendisRumpe Fredag, hvor han postet paparazzibilder av kjente kvinner tatt bakfra.
Kjendisrumpe Fredag var morsomt. Fortsatt er det KRF-postene som drar flest lesere til Lord-bloggen, skal vi tro hans egen liste over mest leste poster. Lorden var kanskje morsommere før, men han er fortsatt kongen, han hadde mye å gå på. Vi elsker Lorden. La Lorden holde på.
Men med lorden som ideal kom det andre mindre morsomme menn som ville prøve det samme, for eksempel peter andrej som lot det hagle med ukens-kvinne-postinger en del oftere enn en gang i uka. Mihoe bremset utviklingen da hun tok Lorden hardt i ukens bloggemannsgris:
Kent har selv innrømmet at han er en liten, varierende tykkfallen ung mann med liten penis, og det er en formildende informasjon. Samtidig gir han de resterende og påfølgende mannsgrisene et ansikt siden det antageligvis er slik de ser ut hele gjengen.
Kent liker altså anorektiske kjendisdamer, og når han attpå til i en post kritiserte en Nikemodell for å være for feit kan man spørre seg hvordan det ligger an med selvinnsikten. Hvis det er tilfellet at han selv er tykkfallen er det kanskje ikke så lurt å begynne å kritisere andre for å være det? Eller gjelder det kanskje forskjellige standarder for menn og kvinner?
Han ligner de andre mannsgrisene som kommer til å følge i denne føljetongen ved at det meste kan tilgis en kvinne som i hans øyne er vakker. Det er ikke så viktig hvem de er eller hva de gjør så lenge de ser bra ut. Og dette er selvsagt klassisk mannsjåvinisme.
Mye kvikksølv har rent i sjøen siden den gang, og nå står altså lorden i ferd med å bli kåret til Norges beste blogg. Og det er et signal den neste generasjonen bloggere vil ta til seg. Kanskje får vi se
-----
SlaveKvinne Torsdag:
Dagens slavekvinne er Tera Patrick, ferdig servert merker jeg.
Hun ser fin ut hun merker jeg. Men det som er greia med damer. Er at det går ikke an å se på dem om de er gode i senga. Kanskje er Tera her som et stivfrossent lik, mens den halvstøgge dama ned i super'n er vill og våt som en nyfanget oter hvis du først får lagt henne i jern.
Derfor er det på tide vi tester alle damene i verden. Så setter vi et merke i panna på dem. Slik som inderne gjør. Vi kan gradere dem etter regnbuen fra rødt merke for ildfull til blå for iskald. Hvis alle damene har merke. Så kan vi gutta se med en gang om de duger merker jeg.
Og hvis det blir noe hyling om likestilling. Så er ikke det noe problem. Vi tester alle i samme stilling merker jeg.
----
Uh. Beklager. Det skremmer meg hvor bra jeg greide å simulere grisemann. Men dette var parodi, ironi, dikt og forb løgn. Teksten er i rettferdigheten navn ikke basert på en Lord-idé, det er basert på grisemenn jeg har jobbet med eller vært stasjonert med. Grisemenn uten humor er fryktelig slitsomme, du trenger ikke være feminist, det holder å være humanist for å plages av mannsgriseri. Are Sende Osen hadde nok opplevd mye det samme som meg da han siterte fra lunsjsamtalene sine:
En dag la den største grisen hånden på skulderen min og sa "Hu Grete Faremo vettu", og jeg tenkte, endelig vil han snakke politikk, takk og pris, ikke noe om analsex og hvordan menstruasjonsrødt fittslim setter seg i skjegget i dag, og fyren fortsatte "Hu Grete Faremo tar'n i kjæften. Æ skjer det på 'a. Hu tar'n i kjæften."
De er der ute. Jeg ser dem hver dag i telleren min. Og når lorden vinner øker sjansen for at de starter egne blogger, velter inn over bloggosfæren, pingetjenestene og kommentarfeltene.
Den siste sjansen til å stoppe dem er i dag. Stem i kommentarfeltet på Tordenbloggen og eller i margen min. Og jeg oppfordrer alle til å legge ut stemmeboksen i sin egen blogg, slik at bloggleserne kan avgjøre dette.
Dette er det eneste grisebildet i hele Rølerbloggen,(EDIT: nei, sannelig ble også det sensurert) og hvis du ikke har skjønt det så er det et eksempel på hvordan jeg ikke vil ha den norske bloggosfæren. Jeg er ikke skrudd sammen annerledes enn andre menn, også jeg liker å se på vakre kvinner. Men helt seriøst her på slutten: jeg synes samfunnets fokus på kvinners utseende har gått rimelig av hengslene, og jeg vil ikke bidra ytterligere til galskapen.
Merker jeg.
17. desember 2006
Besøk nummer 100.000
... burde komme i ti-tiden i kveld, pluss minus noen timer. Sjekk telleren nederst på siden, lag gjerne en lyd hvis det ble deg!
EDIT: Besøkende nummer 100.000 dundret inn klokken 17.15.31, og vi skal se på hva telleren kan fortelle oss om denne personen:
Besøkende nummer 100.000 bor i Dubai, en av de sju Forenede Arabiske Emirater, ved Den Persiske Gulfs kyst på den Arabiske halvøy. Han søkte seg hit via søkesystemet i Blogger, ved å søke etter "Vibeke Skofterud". Han jobber i Emirates Telecommunications Corporation, han bruker Microsoft Explorer 6.0, han bruker windows XP operativsystem, han har kone og to barn, lever et godt og trygt liv uten de store toppene og bunnene, men han bærer en dyp lengsel inni seg, en gnagende uro, og iblant, mens konen passer barna, trekker han ut i gatene, går helt til kanten av ørkenen hvor han pleide å møte henne de ukene hun bodde på Oasis Hotel, og han tenker, om han hadde greid å være sitt vanlige, vittige jeg, om hennes blonde hår og blå øyne ikke hadde transformert ham til en bablende idiot, så kunne livet vært et annet nå, og han ser drømmende ut over ørkenen, gjerne i ti minutter, gjerne i femten, men hvis vinden star fra havet og lyset er som den kvelden han kysset hennes myke, fyldige, nordiske lepper og hans nesetipp berørte de bittesmå hvite hårene som skilte seg ut i kontrast til den varme, lett solbrente huden hennes, hun kysset ham rett på hjertet den kvelden, sugde sjelen hans i seg og tok den med til Norge, slike kvelder kan han betrakte sanddynene en god time, før han river seg løs og returnerer til sin kone, sine barn, og sin PC med skjermoppløsning 1076X768 pixler, hvor han søker henne opp på nett og havner som besøkende nummer 100.000 i Rølerbloggen.
EDIT: Besøkende nummer 100.000 dundret inn klokken 17.15.31, og vi skal se på hva telleren kan fortelle oss om denne personen:
Besøkende nummer 100.000 bor i Dubai, en av de sju Forenede Arabiske Emirater, ved Den Persiske Gulfs kyst på den Arabiske halvøy. Han søkte seg hit via søkesystemet i Blogger, ved å søke etter "Vibeke Skofterud". Han jobber i Emirates Telecommunications Corporation, han bruker Microsoft Explorer 6.0, han bruker windows XP operativsystem, han har kone og to barn, lever et godt og trygt liv uten de store toppene og bunnene, men han bærer en dyp lengsel inni seg, en gnagende uro, og iblant, mens konen passer barna, trekker han ut i gatene, går helt til kanten av ørkenen hvor han pleide å møte henne de ukene hun bodde på Oasis Hotel, og han tenker, om han hadde greid å være sitt vanlige, vittige jeg, om hennes blonde hår og blå øyne ikke hadde transformert ham til en bablende idiot, så kunne livet vært et annet nå, og han ser drømmende ut over ørkenen, gjerne i ti minutter, gjerne i femten, men hvis vinden star fra havet og lyset er som den kvelden han kysset hennes myke, fyldige, nordiske lepper og hans nesetipp berørte de bittesmå hvite hårene som skilte seg ut i kontrast til den varme, lett solbrente huden hennes, hun kysset ham rett på hjertet den kvelden, sugde sjelen hans i seg og tok den med til Norge, slike kvelder kan han betrakte sanddynene en god time, før han river seg løs og returnerer til sin kone, sine barn, og sin PC med skjermoppløsning 1076X768 pixler, hvor han søker henne opp på nett og havner som besøkende nummer 100.000 i Rølerbloggen.
16. desember 2006
Annus horriblis
Jeg gråt ikke. Men de vonde årene samlet seg til en klump av konsentrert gråt et sted i utkanten av mitt minnelandskap. Når jeg prøver å tenke tilbake kutter jeg løs fliker, som kebabmannen skjærer fliker av sin roterende kjøttklump, og disse flikene transformeres til bunnløs tristhet for stor for meg å takle. Derfor går jeg ikke tilbake i fortiden, jeg ser nye filmer, lytter til ny musikk og unngår å vekke minner. Jeg lever hver dag som om den var min første.
Derfor ble det så vanskelig å fortsette historien leger uten grenser forbi millenniumskiftet, etter vaksinesprøyten. Men da jeg skrev "Livet bak murene"-bloggen, hvor jeg unngikk å snakke om sykdom, smerte, symptomer og fokuserte på frihetsberøvelse, greide jeg å formidle en del av det.
Historien er kanskje vanskelig å tro, men alt er fakta. Dette er ikke noen tur i parken. Dette er ME.
------
Utdrag fra Livet Bak Murene (* slike parenteser er nye korrigeringer)
Totalisolasjon
I år 2000 satt (*lå) jeg i totalisolasjon. I år 2001 hadde jeg det etter forholdene fritt, jeg kunne ringe og gå utendørs. En dag gikk jeg for langt... Straffen ble totalisolasjon i 2002 og halve 2003.
Hva menes med totalisolasjon? Vel, i dette tilfellet vil det si helt mørkt og helt stille i to og et halvt år. Du får lys de minuttene du spiser, ellers er det kullsvart (* jeg brukte også bind for øynene, plugger i øra og iblant hørselvern). Utover maten du spiser får (*tåler) du absolutt ingen impulser, ingen sanseinntrykk. Cella (*rommet i kjelleren) har vindu, men det er grundig tildekt. Cella er godt lydisolert, flydur og gressklippere er de eneste lydene som trenger igjennom. Musikk får (* tåler) du selvfølgelig ikke, ikke aviser, TV, bøker, ingenting. Du er alene i mørket med hjernen din.
Så hva gjør du da? Blir du gal? Nei, du blir ikke det. Du starter med å kjede deg noe gudsjammerlig. Etter noen måneder kommer du til landet bortenfor kjedsomheten.
Der har jeg vært. Der er det slett ikke verst. Der var en musikalsk analfabet plutselig i stand til å lage musikk. Jeg har skrevet fem hundre sanger nå. Jeg kunne ikke skrive dem ned eller spille dem inn, men jeg husket melodiene ved å sette tekst til dem. Sangene husket jeg ved å lage huskeregler av forbokstavene. Fem og fem sanger gruppert som fembokstavers ord, som jeg terpet om og om igjen. Etter femti sanger fikk jeg tak i (* ble i stand til å bevege) en penn og nok papir til å notere disse bokstavene, men selve tekstene fikk jeg ikke skrevet ned før etter trehundre sanger.
Jeg lagde lange historier, inni hodet "skrev" jeg noveller (*bl.a. de fleste av novellene i denne bloggen), sketsjer, filmmanus, dikt og romaner. Jeg drev forretninger, musikkvideoer, spilte managerspill, brukte fantasien for det den er verdt. Du blir mye mer kreativ når du ikke sporer av hjernen med sanseinntrykk.
Det er ikke gøy å være isolert. Man får en utenomjordisk savn etter mennesker (* da nær-døden-opplevelsene begynte og livet passerte i revy tenkte jeg 'jippi nå får jeg ihvertfall se igjen folk'). Dagene går sakte mens årene går fort. Et år i totalisolasjon føles som fem måneder når man tenker tilbake.
Men et isolert liv har også sine plussider. Når man begynner å se TV igjen er alle reprisene nytt stoff. Verden har lagret masse bra filmer man ikke har sett. Nyhetene er spennende.
Det første bildet jeg så på TV etter tolv måneder uten var et sekunds glimt av en AUDI-logo (reklame). Jeg er ikke fan av reklame, men den var det vakreste jeg så det året. Jeg fikk tak i "Hvem Hva Hvor" og kunne oppdatere meg på årene jeg mistet. Jeg visste praktisk talt ingenting om verden, å oppdatere hele år fra sin samtid på den måten var fantastisk interessant. ALT var fantastisk interessant etter så lang tid uten inntrykk. (Jeg lærte også at mens media oppfører seg som om det skjer sensasjoner hele tiden, foregår det ganske lite i løpet av et år som er verdt å huske.)
Gress og himmel var utrolig vakkert da jeg kunne se det igjen. Verden hadde dessuten mye sterkere farge fordi jeg ikke hadde brukt fargesynet på år. (I mørket ser du svart hvitt).
Et isolert liv har også sine plussider. Alle situasjoner har sine plussider. Dem skal man fokusere på.
---
Som jeg var inne på i forrige post ble jeg kvitt musklene effektivt da jeg sluttet å spise. Jeg kunne stikke fingeren hvorsomhelst på kroppen og nå helt inntil beinet. Det var rart å kjenne detaljene på sitt eget lårbein fra undersiden og beinet under bicepsen rett ovenfra. Langs beinet kjente jeg en tynn streng, om det var en sene eller de sørgelige restene av muskelen vet jeg ikke. Mellom huden og beinet var det løsmasse, gjørme, mudder, kall det hva du vil, muskler var det ikke.
Jeg sultestreiket egentlig ikke, jeg bare hadde ikke lyst på mat. Kroppen mistet troa på hele dette konseptet med spising, den forholdt seg til mat som den til vanlig forholder seg til avføring. Jeg lovte vokterne (*pleierne/foreldrene) å begynne å spise igjen snart, men det ble liksom ikke til det. Jeg visste jo at jeg kom til å dø hvis jeg ikke begynte å spise igjen, men jeg hadde en følelse av at jeg ikke skulle dø, og døden var jeg dessuten i stor grad likegyldig til (* etter å ha gjennomgått hysteri inntil jeg ble for sløv). Vokterne ble stressa og ville trø slange inn gjennom nesa mi, gåsefore meg som om det var Guantanamo Bay. Heldigvis trengte de en lege til det, og legestøtten her er ikke akkurat som på fotballandslaget.
(* Avsnittet er ikke kritikk av legevesenet. Jeg var for syk til å takle all nærvær av mennesker. Heller tannpine og kreft enn besøk. Det var da jeg igjen var redd for at kuler under huden var kreft at jeg skjønte jeg begynte å bli bedre.)
Jeg fikk hverken mat gjennom nesen eller intravenøs næring. Jeg ble svakere og svakere, jeg ble for svak til å gå. Jeg hallusinerte mye i denne perioden, jeg hang mye og svevde midt i rommet, og jeg så heffalumper og ellediller og andre festlige dyr, uten noe dop. Uten noe alls. Verdens billigste rus.
I denne perioden ble det hetebølge og jeg ble nesten kokt inni cella mi. Jeg hadde ikke krefter til å snakke, med mine siste krefter skrev jeg ett ord, "ISVANN". Og jeg fikk isvann. Til og med på termos, så vannet skulle holde seg kaldt. Jeg hadde ikke krefter til å skru lokket av en termos. Men det visste de ikke, for jeg hadde heller ikke krefter til å forklare problemet. De satte inn disse termosene til meg flere dager på rad. Uttørket og knapt bevisst av varme og næringsmangel lå jeg og glante på dem, som om jeg lå i ørkenen en meter fra oasen. Så nær, så fjern. Siden jeg ikke drakk isvannet sluttet det å komme.
---
Jeg ble dårligere enn jeg trodde var mulig. Kroppsfunksjonene ga opp en etter en, og jeg tenkte flere ganger "OK, nå er det ihvertfall teoretisk umulig å bli dårligere". Men det var alltid noe på kroppen som fortsatt virket, som jeg hadde glemt, og som røk neste dag. Det var som å falle ned en trapp trinn for trinn. Hvilepulsen dundret avgårde i nitti som en tromme inni hodet (* det tok flere år før pulsen min nådde 60 igjen), det var håpløst å få sove uten piller, og i blant var jeg for dårlig til å nå sovepillen min som lå på nattbordet, rett ved siden av hodet mitt. Selv en bevegelse på ytterste ledd av lillefingeren kunne sende pulsen opp i uregjerlig og kroppen ut i flere timers ekstremkaos. Og som sagt var jeg forlengst for dårlig til å kommunisere slike problemer. Jeg måtte ligge våken hele natta selv om alt jeg ville var å unnslippe situasjonen i noen timer.
(* Om bevegelighet: jeg lå i en dobbeltseng bestående av to enkeltsenger. For at de skulle kunne skifte laken måtte jeg rulle over fra den ene sengen til den andre. Men jeg var så dårlig til å bevege meg at jeg ikke fikk skiftet laken på 14 måneder (fra januar 2002 til mars 2003). Mye av problemet var at jeg måtte ligge absoluttt i vater, selv en hodepute lagde for mye motbakke for blodet mitt. I tillegg pustet jeg ut en gass som svir såpass at jeg ikke kunne puste rett mot huden. Lakenet begynte etterhvert å svi, jeg dyttet håndklær under meg. No big deal. Hvis du blir skremt når VG trykker historier om gamle som må ligge i sin egen avføring, don't worry, når du det stadiet bryr du deg knapt.)
Så lenge du kan tenke "OK, nå er det teoretisk umulig å bli dårligere", kan du bli dårligere. Fordi du fortsatt kan tenke. Jeg sluttet å tenke i perioder. Tankene stoppet brått, det ble stille, noe som alltid hadde vært der var der ikke lenger. Som om motorduren stopper i et fly, alt annet er som før, flyet fortsetter fremover, men man blir engstelig. Jeg hadde fortsatt følelser, jeg reagerte med sløv uro, men jeg tenkte altså ikke. Tankene kom tilbake sakte, som sirup, å tenke en stavelse per hjerteslag var det raskeste jeg greide i slike perioder.
Grensene for hva som er "jeg" hadde alltid vært kroppen min. Det som er innenfor kroppens grenser er meg, det som er utenfor er ikke meg. Nå endret det seg. Det opplevdes som jeg krympet, et slags "gasslegeme" som alltid hadde vært like stort som kroppen min, og som jeg aldri hadde lagt merke til, trakk seg sammen til et lite, glatt punkt et sted lavt i hodet. Hvis det var sjelen, ligner sjelen min på den blå flammen fra propanapparater.
Jeg ble uendelig liten, jeg hadde ikke utstrekning. Jeg var i kroppen uten å tilhøre den, og de få og usammenhengende tankene jeg registrerte kom ikke fra meg. Jeg lå og hørte på tanker som ikke var mine. Jeg hadde ingen hukommelse. Og det største sjokket; jeg hadde ikke intelligens. Jeg bare var.
Denne opplevelsen har betydd mye for mitt menneskesyn. Jeg skjønte at intelligensen min er til låns, den hører til kroppen, og uansett hva som skjer etter døden mister jeg den. Den sjelen jeg satt igjen med kunne like gjerne vært sjelen til en zulukonge, en geisha eller en ape. Den var uten egenskaper. Men den var meg. Av dette fikk jeg forståelsen, dypt inni meg, av at alle mennesker er like mye verdt. Og det er et stykke fra å skjønne dette intellektuelt til å virkelig skjønne det. Hadde amerikanske myndigheter skjønt dette dypt inni seg hadde de for eksempel brukt bombeflyene sine annerledes i Asia.
Derfor ble det så vanskelig å fortsette historien leger uten grenser forbi millenniumskiftet, etter vaksinesprøyten. Men da jeg skrev "Livet bak murene"-bloggen, hvor jeg unngikk å snakke om sykdom, smerte, symptomer og fokuserte på frihetsberøvelse, greide jeg å formidle en del av det.
Historien er kanskje vanskelig å tro, men alt er fakta. Dette er ikke noen tur i parken. Dette er ME.
------
Utdrag fra Livet Bak Murene (* slike parenteser er nye korrigeringer)
Totalisolasjon
I år 2000 satt (*lå) jeg i totalisolasjon. I år 2001 hadde jeg det etter forholdene fritt, jeg kunne ringe og gå utendørs. En dag gikk jeg for langt... Straffen ble totalisolasjon i 2002 og halve 2003.
Hva menes med totalisolasjon? Vel, i dette tilfellet vil det si helt mørkt og helt stille i to og et halvt år. Du får lys de minuttene du spiser, ellers er det kullsvart (* jeg brukte også bind for øynene, plugger i øra og iblant hørselvern). Utover maten du spiser får (*tåler) du absolutt ingen impulser, ingen sanseinntrykk. Cella (*rommet i kjelleren) har vindu, men det er grundig tildekt. Cella er godt lydisolert, flydur og gressklippere er de eneste lydene som trenger igjennom. Musikk får (* tåler) du selvfølgelig ikke, ikke aviser, TV, bøker, ingenting. Du er alene i mørket med hjernen din.
Så hva gjør du da? Blir du gal? Nei, du blir ikke det. Du starter med å kjede deg noe gudsjammerlig. Etter noen måneder kommer du til landet bortenfor kjedsomheten.
Der har jeg vært. Der er det slett ikke verst. Der var en musikalsk analfabet plutselig i stand til å lage musikk. Jeg har skrevet fem hundre sanger nå. Jeg kunne ikke skrive dem ned eller spille dem inn, men jeg husket melodiene ved å sette tekst til dem. Sangene husket jeg ved å lage huskeregler av forbokstavene. Fem og fem sanger gruppert som fembokstavers ord, som jeg terpet om og om igjen. Etter femti sanger fikk jeg tak i (* ble i stand til å bevege) en penn og nok papir til å notere disse bokstavene, men selve tekstene fikk jeg ikke skrevet ned før etter trehundre sanger.
Jeg lagde lange historier, inni hodet "skrev" jeg noveller (*bl.a. de fleste av novellene i denne bloggen), sketsjer, filmmanus, dikt og romaner. Jeg drev forretninger, musikkvideoer, spilte managerspill, brukte fantasien for det den er verdt. Du blir mye mer kreativ når du ikke sporer av hjernen med sanseinntrykk.
Det er ikke gøy å være isolert. Man får en utenomjordisk savn etter mennesker (* da nær-døden-opplevelsene begynte og livet passerte i revy tenkte jeg 'jippi nå får jeg ihvertfall se igjen folk'). Dagene går sakte mens årene går fort. Et år i totalisolasjon føles som fem måneder når man tenker tilbake.
Men et isolert liv har også sine plussider. Når man begynner å se TV igjen er alle reprisene nytt stoff. Verden har lagret masse bra filmer man ikke har sett. Nyhetene er spennende.
Det første bildet jeg så på TV etter tolv måneder uten var et sekunds glimt av en AUDI-logo (reklame). Jeg er ikke fan av reklame, men den var det vakreste jeg så det året. Jeg fikk tak i "Hvem Hva Hvor" og kunne oppdatere meg på årene jeg mistet. Jeg visste praktisk talt ingenting om verden, å oppdatere hele år fra sin samtid på den måten var fantastisk interessant. ALT var fantastisk interessant etter så lang tid uten inntrykk. (Jeg lærte også at mens media oppfører seg som om det skjer sensasjoner hele tiden, foregår det ganske lite i løpet av et år som er verdt å huske.)
Gress og himmel var utrolig vakkert da jeg kunne se det igjen. Verden hadde dessuten mye sterkere farge fordi jeg ikke hadde brukt fargesynet på år. (I mørket ser du svart hvitt).
Et isolert liv har også sine plussider. Alle situasjoner har sine plussider. Dem skal man fokusere på.
---
Som jeg var inne på i forrige post ble jeg kvitt musklene effektivt da jeg sluttet å spise. Jeg kunne stikke fingeren hvorsomhelst på kroppen og nå helt inntil beinet. Det var rart å kjenne detaljene på sitt eget lårbein fra undersiden og beinet under bicepsen rett ovenfra. Langs beinet kjente jeg en tynn streng, om det var en sene eller de sørgelige restene av muskelen vet jeg ikke. Mellom huden og beinet var det løsmasse, gjørme, mudder, kall det hva du vil, muskler var det ikke.
Jeg sultestreiket egentlig ikke, jeg bare hadde ikke lyst på mat. Kroppen mistet troa på hele dette konseptet med spising, den forholdt seg til mat som den til vanlig forholder seg til avføring. Jeg lovte vokterne (*pleierne/foreldrene) å begynne å spise igjen snart, men det ble liksom ikke til det. Jeg visste jo at jeg kom til å dø hvis jeg ikke begynte å spise igjen, men jeg hadde en følelse av at jeg ikke skulle dø, og døden var jeg dessuten i stor grad likegyldig til (* etter å ha gjennomgått hysteri inntil jeg ble for sløv). Vokterne ble stressa og ville trø slange inn gjennom nesa mi, gåsefore meg som om det var Guantanamo Bay. Heldigvis trengte de en lege til det, og legestøtten her er ikke akkurat som på fotballandslaget.
(* Avsnittet er ikke kritikk av legevesenet. Jeg var for syk til å takle all nærvær av mennesker. Heller tannpine og kreft enn besøk. Det var da jeg igjen var redd for at kuler under huden var kreft at jeg skjønte jeg begynte å bli bedre.)
Jeg fikk hverken mat gjennom nesen eller intravenøs næring. Jeg ble svakere og svakere, jeg ble for svak til å gå. Jeg hallusinerte mye i denne perioden, jeg hang mye og svevde midt i rommet, og jeg så heffalumper og ellediller og andre festlige dyr, uten noe dop. Uten noe alls. Verdens billigste rus.
I denne perioden ble det hetebølge og jeg ble nesten kokt inni cella mi. Jeg hadde ikke krefter til å snakke, med mine siste krefter skrev jeg ett ord, "ISVANN". Og jeg fikk isvann. Til og med på termos, så vannet skulle holde seg kaldt. Jeg hadde ikke krefter til å skru lokket av en termos. Men det visste de ikke, for jeg hadde heller ikke krefter til å forklare problemet. De satte inn disse termosene til meg flere dager på rad. Uttørket og knapt bevisst av varme og næringsmangel lå jeg og glante på dem, som om jeg lå i ørkenen en meter fra oasen. Så nær, så fjern. Siden jeg ikke drakk isvannet sluttet det å komme.
---
Jeg ble dårligere enn jeg trodde var mulig. Kroppsfunksjonene ga opp en etter en, og jeg tenkte flere ganger "OK, nå er det ihvertfall teoretisk umulig å bli dårligere". Men det var alltid noe på kroppen som fortsatt virket, som jeg hadde glemt, og som røk neste dag. Det var som å falle ned en trapp trinn for trinn. Hvilepulsen dundret avgårde i nitti som en tromme inni hodet (* det tok flere år før pulsen min nådde 60 igjen), det var håpløst å få sove uten piller, og i blant var jeg for dårlig til å nå sovepillen min som lå på nattbordet, rett ved siden av hodet mitt. Selv en bevegelse på ytterste ledd av lillefingeren kunne sende pulsen opp i uregjerlig og kroppen ut i flere timers ekstremkaos. Og som sagt var jeg forlengst for dårlig til å kommunisere slike problemer. Jeg måtte ligge våken hele natta selv om alt jeg ville var å unnslippe situasjonen i noen timer.
(* Om bevegelighet: jeg lå i en dobbeltseng bestående av to enkeltsenger. For at de skulle kunne skifte laken måtte jeg rulle over fra den ene sengen til den andre. Men jeg var så dårlig til å bevege meg at jeg ikke fikk skiftet laken på 14 måneder (fra januar 2002 til mars 2003). Mye av problemet var at jeg måtte ligge absoluttt i vater, selv en hodepute lagde for mye motbakke for blodet mitt. I tillegg pustet jeg ut en gass som svir såpass at jeg ikke kunne puste rett mot huden. Lakenet begynte etterhvert å svi, jeg dyttet håndklær under meg. No big deal. Hvis du blir skremt når VG trykker historier om gamle som må ligge i sin egen avføring, don't worry, når du det stadiet bryr du deg knapt.)
Så lenge du kan tenke "OK, nå er det teoretisk umulig å bli dårligere", kan du bli dårligere. Fordi du fortsatt kan tenke. Jeg sluttet å tenke i perioder. Tankene stoppet brått, det ble stille, noe som alltid hadde vært der var der ikke lenger. Som om motorduren stopper i et fly, alt annet er som før, flyet fortsetter fremover, men man blir engstelig. Jeg hadde fortsatt følelser, jeg reagerte med sløv uro, men jeg tenkte altså ikke. Tankene kom tilbake sakte, som sirup, å tenke en stavelse per hjerteslag var det raskeste jeg greide i slike perioder.
Grensene for hva som er "jeg" hadde alltid vært kroppen min. Det som er innenfor kroppens grenser er meg, det som er utenfor er ikke meg. Nå endret det seg. Det opplevdes som jeg krympet, et slags "gasslegeme" som alltid hadde vært like stort som kroppen min, og som jeg aldri hadde lagt merke til, trakk seg sammen til et lite, glatt punkt et sted lavt i hodet. Hvis det var sjelen, ligner sjelen min på den blå flammen fra propanapparater.
Jeg ble uendelig liten, jeg hadde ikke utstrekning. Jeg var i kroppen uten å tilhøre den, og de få og usammenhengende tankene jeg registrerte kom ikke fra meg. Jeg lå og hørte på tanker som ikke var mine. Jeg hadde ingen hukommelse. Og det største sjokket; jeg hadde ikke intelligens. Jeg bare var.
Denne opplevelsen har betydd mye for mitt menneskesyn. Jeg skjønte at intelligensen min er til låns, den hører til kroppen, og uansett hva som skjer etter døden mister jeg den. Den sjelen jeg satt igjen med kunne like gjerne vært sjelen til en zulukonge, en geisha eller en ape. Den var uten egenskaper. Men den var meg. Av dette fikk jeg forståelsen, dypt inni meg, av at alle mennesker er like mye verdt. Og det er et stykke fra å skjønne dette intellektuelt til å virkelig skjønne det. Hadde amerikanske myndigheter skjønt dette dypt inni seg hadde de for eksempel brukt bombeflyene sine annerledes i Asia.
11. desember 2006
Avsrøling: Mihoes blogg skrives av en mann
POT (politiets overvåkningstjeneste) bekrefter nå at samtalen på dette bildet lød som følger:
- Jeg har en plan, sier Gennadij Titov (i midten på bildet).
- Fortell, sier Arne Treholt (til venstre).
- Jeg vurderer å starte en norsk nyhetskanal med skjulte budskaper til våre agenter, sier Gennadij.
- Aha. Hva da? En radio? En avis? En TV-kanal? spør Arne.
- Jeg vet ikke ennå. Følg med på nye media og se etter ordene "Reality Challenged".
- Det blir navnet?
- Ja. Og jeg skal utgi meg for en norsk dame når jeg skaper den.
- Dame? du?
- Jeg, ja.
- Hehe
- Kanskje jeg skal trykke bilder av puppene mine ...
(her gjør Titov håndbevegelsen på bildet.)
Først nå har POT greid å tyde de hemmelige beskjedene i Reality Challenged. Det skyldtes dels at bloggen sender meldingene på forskjellige språk. Eksempelvis på engelsk:
Og på norsk:
Andre klare hint er bloggens kommunistiske grunnholdning, puppebildene, og åpenbare finter som "Mihoe er slem med menn". Men POT kan likevel ikke ta mihoe.org av nettet. POT ber om publikums hjelp: "Vi må stoppe Reality Challenged før denne grusomme trojanske hesten ødelegger Norge innenfra".
Postpost
Rølerbloggen har gått til tredje runde i Tordenbloggen, som er Sonitus' kåring av norges beste blogg. I denne runden møter vi, oi for en tilfeldighet, bloggen jeg nettopp snakket om! Planen var å kjøre en så skitten og nedrig valgkamp at amerikanske republikanere blir seende ut som speidergutter. Og det var her jeg skulle forklare hvorfor Reality Challenged suger bowlingkuler gjennom armert betong.
Men jeg klarer ikke. Reality Challenged er en glimrende blogg med gode verdier. Har du ikke lest den før, start med føljetongen "Dateh*lvete", som burde vært utgitt i bokform. Om det går slik er det en ære å bli slått ut av Reality Challenged. Men jeg vil helst ikke bli gruset 101-50, som er slik det ender hvis stemmetallene blir som i runde to. Pliiiis surf over til Tordenbloggen og bruk stemmeretten din. Valglokalet er åpent ett døgn fra tirsdagsmorgen. Det sies at stemmer i kommentarfeltet teller ekstra.
PS: Takk til alle som hittil har stemt på/nominert/kampanjert for Rølerbloggen. Dere gjør meg varm rundt hjerteroten.
- Jeg har en plan, sier Gennadij Titov (i midten på bildet).- Fortell, sier Arne Treholt (til venstre).
- Jeg vurderer å starte en norsk nyhetskanal med skjulte budskaper til våre agenter, sier Gennadij.
- Aha. Hva da? En radio? En avis? En TV-kanal? spør Arne.
- Jeg vet ikke ennå. Følg med på nye media og se etter ordene "Reality Challenged".
- Det blir navnet?
- Ja. Og jeg skal utgi meg for en norsk dame når jeg skaper den.
- Dame? du?
- Jeg, ja.
- Hehe
- Kanskje jeg skal trykke bilder av puppene mine ...
(her gjør Titov håndbevegelsen på bildet.)
Først nå har POT greid å tyde de hemmelige beskjedene i Reality Challenged. Det skyldtes dels at bloggen sender meldingene på forskjellige språk. Eksempelvis på engelsk:
(Agent Trond Giske to Santiago)
Forøvrig døde jo drittsekken Pinochet i helga. Det får meg til å nære et inderlig ønske om at h***ete faktisk finnes og at han vil lide i all evighet. Når møkkadama Thatcher er ute og kondolerer syns jeg FN burde idømme henne 10 000 piskeslag på torget i Santiago.
Og på norsk:
(Intensiver tjuvfisket)
Folk på min alder har øyensynlig ikke hatt noe å protestere i mot. Da jeg var 19 befant jeg meg på en folkehøyskole hvor de fleste av oss anså oss selv som trygt plassert på venstresiden og fulle av ungdommelig pågangsmot. Problemet var at ingen av oss var miljøvernere utover å bruke resirkulert papir, ingen av oss var pønkere med et okkupert hus å forsvare og ingen av oss var opplyste nok til å innse hvor blodig urettferdig verdensgjelden var.
Andre klare hint er bloggens kommunistiske grunnholdning, puppebildene, og åpenbare finter som "Mihoe er slem med menn". Men POT kan likevel ikke ta mihoe.org av nettet. POT ber om publikums hjelp: "Vi må stoppe Reality Challenged før denne grusomme trojanske hesten ødelegger Norge innenfra".
Postpost
Rølerbloggen har gått til tredje runde i Tordenbloggen, som er Sonitus' kåring av norges beste blogg. I denne runden møter vi, oi for en tilfeldighet, bloggen jeg nettopp snakket om! Planen var å kjøre en så skitten og nedrig valgkamp at amerikanske republikanere blir seende ut som speidergutter. Og det var her jeg skulle forklare hvorfor Reality Challenged suger bowlingkuler gjennom armert betong.
Men jeg klarer ikke. Reality Challenged er en glimrende blogg med gode verdier. Har du ikke lest den før, start med føljetongen "Dateh*lvete", som burde vært utgitt i bokform. Om det går slik er det en ære å bli slått ut av Reality Challenged. Men jeg vil helst ikke bli gruset 101-50, som er slik det ender hvis stemmetallene blir som i runde to. Pliiiis surf over til Tordenbloggen og bruk stemmeretten din. Valglokalet er åpent ett døgn fra tirsdagsmorgen. Det sies at stemmer i kommentarfeltet teller ekstra.
PS: Takk til alle som hittil har stemt på/nominert/kampanjert for Rølerbloggen. Dere gjør meg varm rundt hjerteroten.
8. desember 2006
Diktets vekst og fall
OK, OK, men dette kan være din beste sjanse til å få en kjapp repetisjon av norsk poesihistorie uten eksaltert babbel.
1700-tallet
Muligens er det for drøyt å påstå at Norge ikke ville blitt til uten diktene. Men det er faktum at under dansketiden ble tanken om et fritt, selvstendig Norge født av Det Norske Selskab, en klubb for norske diktere i Køben. Det mest kjente diktet fra perioden er kanskje Johan Nordahl Bruns "For Norge, kjæmpers fødeland". Vi skal se på et par macho vers fra Claus Frimann
1800-tallet
Vi var fortsatt ufrie, nå i union under Sverige, og å dyrke Norges fortreffelighet var fortsatt dominerende i dikt som i annen norsk kunst. (Såkalt nasjonalromantisme). Henrik Wergeland er et eksempel på en mann som hadde politisk betydning gjennom dikt.
Norsk kunst ligger som regel noen år etter Europa. Norsk dikting på 1800-tallet var et unntak. Diktere som Ibsen og Bjørnson var blant de internasjonale trendsetterne. Vi drar et kjent et fra Bjørnson siden han har bursdag i dag:
1900-45
Det er naturlig å dele 1900-tallet i før og etter andre verdenskrig. Før krigen holdt man på de klassiske formene med rim og rytme i diktningen. Kjente diktere fra epoken var nobelprisvinner Knut Hamsun, Herman Wildenvey, Nordahl Grieg som ble skutt ned i fly under krigen, og kommunisten Arnulf Øverland.
Lyrikk var viktig i motstandskampen, dikt lar seg lett huske og resitere uten at de behøver å skrives ned. Jeg liker dette Øverland-diktet med handling fra OL i München 1936, da nazistene måtte stå på tribunen og se en av helt feil rase banke Hitlerjugenden:
1945-2000
Diktene ble moderne, rim og rytme var ikke lenger et krav, noe som ga dikteren spillerom til å uttrykke eksakt hva han følte uten at diktingen ble dels kryssordoppgave. Perioden inneholder også gode tradisjonelle diktere som André Bjerke.
Fortsatt var det mulig å bli riksskjendis som dikter. Jeg kunne representert perioden med teknisk dyktigere diktere som Jan Erik Vold, Michael Krohn eller Lars Saabye Christensen, men jeg falt for dette av Harald Sverdrup, en krigsveteran som utga erindringene sine i diktform i 1982.
2000-tallet
Nå i 2006 har Dagbladet fjernet sitt daglige dikt, og den eneste poeten som jevnlig kommer ut til folket gjennom massemedia er dermed TV-sportens John Hervig Carlsen. Få norske diktere rører meg mer, og det er naturlig å representere perioden med denne ikke bare fremtredende men totalt dominerende lyrikeren:
Så hva sier dere, NRK-sporten, på tide å la norsk dikterkunst dø en verdig død? Eller skal dere fortsette å pisse på grava?
1700-tallet
Muligens er det for drøyt å påstå at Norge ikke ville blitt til uten diktene. Men det er faktum at under dansketiden ble tanken om et fritt, selvstendig Norge født av Det Norske Selskab, en klubb for norske diktere i Køben. Det mest kjente diktet fra perioden er kanskje Johan Nordahl Bruns "For Norge, kjæmpers fødeland". Vi skal se på et par macho vers fra Claus Frimann
Svøpe seg i silke
Kniplingstråd at pilke
Var ei Nordmanns vis
Bruke sten til hodepute
Når han var i marken ute
Det var Nordmanns vis
Pikers sko å kysse
Pattebarn å dysse
Var ei Nordmanns vis
Med en halvt avhugget hage
Sin venninnes kyss at tage
Det var Nordmanns vis
1800-tallet
Vi var fortsatt ufrie, nå i union under Sverige, og å dyrke Norges fortreffelighet var fortsatt dominerende i dikt som i annen norsk kunst. (Såkalt nasjonalromantisme). Henrik Wergeland er et eksempel på en mann som hadde politisk betydning gjennom dikt.
Norsk kunst ligger som regel noen år etter Europa. Norsk dikting på 1800-tallet var et unntak. Diktere som Ibsen og Bjørnson var blant de internasjonale trendsetterne. Vi drar et kjent et fra Bjørnson siden han har bursdag i dag:
Ja vi elsker dette landet
Som det stiger frem
Furet værbitt over vannet
Med de tusen hjem
Elsker elsker det og tenker
På vår far og mor
Og den saganatt som senker
Drømme på vår jord
1900-45
Det er naturlig å dele 1900-tallet i før og etter andre verdenskrig. Før krigen holdt man på de klassiske formene med rim og rytme i diktningen. Kjente diktere fra epoken var nobelprisvinner Knut Hamsun, Herman Wildenvey, Nordahl Grieg som ble skutt ned i fly under krigen, og kommunisten Arnulf Øverland.
Lyrikk var viktig i motstandskampen, dikt lar seg lett huske og resitere uten at de behøver å skrives ned. Jeg liker dette Øverland-diktet med handling fra OL i München 1936, da nazistene måtte stå på tribunen og se en av helt feil rase banke Hitlerjugenden:
Niggeren Owens sprinter
Germanerne stuper sprengt
Det blonde stadion undres
Føreren mørkner strengt
Men tenk da med trøst på alle
Jødiske kvinner og menn
Som sprang for livet i gaten -
dem nådde dere igjen!
1945-2000
Diktene ble moderne, rim og rytme var ikke lenger et krav, noe som ga dikteren spillerom til å uttrykke eksakt hva han følte uten at diktingen ble dels kryssordoppgave. Perioden inneholder også gode tradisjonelle diktere som André Bjerke.
Fortsatt var det mulig å bli riksskjendis som dikter. Jeg kunne representert perioden med teknisk dyktigere diktere som Jan Erik Vold, Michael Krohn eller Lars Saabye Christensen, men jeg falt for dette av Harald Sverdrup, en krigsveteran som utga erindringene sine i diktform i 1982.
Regnet kysser en soldat på munnen
Lett lener hun seg mot ham
lukter krutt og blå bensin
Fra hans drømte grep om henne
spruter skuddserier som blomstrer
i en bruderød bukett
i fiendens underliv og bryst
og hånd og munn
og splintrer dennes siste Ja
2000-tallet
Nå i 2006 har Dagbladet fjernet sitt daglige dikt, og den eneste poeten som jevnlig kommer ut til folket gjennom massemedia er dermed TV-sportens John Hervig Carlsen. Få norske diktere rører meg mer, og det er naturlig å representere perioden med denne ikke bare fremtredende men totalt dominerende lyrikeren:
Ole Einar gjør dette med glans
både skyting og sterk dobbeldans.
Borte på Simostranda
med kaffe i handa
der sitter en stolt pappa Hans.
Så hva sier dere, NRK-sporten, på tide å la norsk dikterkunst dø en verdig død? Eller skal dere fortsette å pisse på grava?
7. desember 2006
Helt grei laginnsats
Fire mann blant de tretten beste herreløperne i verdenscupen. Tenk deg det, det blir fire av de beste skiløperne i hele verden. Og den beste ligger helt oppe på sjette plass. Det må man kunne kalle solid innsats. Skikkelig bra synes jeg.Utlendingene er sannelig gode på ski.
6. desember 2006
Ett år med røling: ikke bare alvor
Festen er ikke over det er kake igjen.
I dag gikk jeg gjennom de mindre seriøse sidene ved bloggen. Mengden av grov humor i bloggen sjokkerer meg. Jeg må få renset opp før jeg formerer meg videre.
Siden den likevel er smutsich gjør jeg dagens kavalkade Peter Andrej-style og fokuserer på bloggens statistikk og økonomi.
desember 2005 (ingen statistikk)
Hei tarmskyllere! Jeg ble sjukere av tarmskyllingen. Dere kan stikke tarmskyllerslangen deres langt opp i...
januar 2006 (648 unike brukere)
Da risikerer du at et svin som meg legger ut alle pornobildene på hjemmesiden din. Gjerne med en tekst om hvor høyt du verdsetter god pornografi i hverdagen.
februar 2006 (30% oppgang fra januar)
Og P-vakta kom etterpå
og slo oss passe gul og blå
fordi du hadde parkert på
min erogene sone
mars 2006 (128% opp fra feburuar)
- Stopp. Det der vil du ikke.
- Ahhhh kabab kebaaahh
- Det som skjer nå er faktisk at bloggbestyrer Esquil sniffer sokkene sine. Vi kommer tilbake når...
- JEG SER FREMTIDEN!
- Come again?
april 2006 (6% opp)
... det tok egentlig ikke av før hun horemammaen Tone Brødstuen ramla inn døra med kokain nok for hele festen. Det er jo trist for oss som kjenner Tone Brødstuen at hun ikke klarer..
mai 2006 (111% opp)
Jeg ansatte en slangetemmer her om dagen. Han er dverg, knapt en meter høy. Jobben hans er å gå foran meg og bære lemmet mitt, kveilet over skuldrene. Når jeg ser noe jeg liker og lemmet skal opp bidrar han til å klarere området og rope "Varsko her".
juni 2006 (9% ned)
de holdt meg nede i alle disse årene men så, i likhet med alle andre onde korporasjoner, gjorde samfunnet en feil, en skjebnesvanger tabbe, de ga meg førerkort, og brått satt jeg inni et tusenkilos drapsvåpen av stål og da var det game over, samfunnet, denne gutten skulle ALDRI mer bli pissa på.
juli 2006 (4% ned)
... hvor romvesener planlegger å krysse meg med en colombiansk sangerinne som heter Shakira og en tiarmet kjempeblekksprut som heter Shee-Kara. Men de får bare tid til å krysse meg med en av de to. Jeg får fem sekunder til å velge mellom dem. Jeg er grøtete i stemmen når jeg svarer, tennene løper i vann. De oppfatter feil navn.
august 2006 (22% opp)
- Du har en teori om hvorfor Rosenborg ble så gode?
- Det skyldes bartemoten i Trøndelag. Alle mennesker puster inn oksygen og ut CO2. Uten bart suser CO2-en fra nesen ut i luften, men har man bart bremses gassen slik at mer av den blir med inn i neste åndedrag.
september 2006 (39% opp)
Og det vil jeg si til deg, Thor Gjermund Eriksen, for meg kan kona di gjøre hva hun vil med deg, hun kan godt drive inn hele neven uten at jeg bryr meg, hun kan bruke bananer og agurker, du kan jage naken rundt i skauen for å plukke sopp med bakenden, du kan faktisk sende hele Hans Majestets Gardemusikken med trommestikker og full mundur opp skyggenes dal uten at jeg dømmer deg.
oktober 2006 (31% opp)
I en verden av blinde er den enøyde konge, heter det. Det er ikke min erfaring med menneskenaturen. I en verden av blinde er den enøyde føkkings ukule dust.
november 2006 (2% opp)
Nå vet jo også jeg at å bli intervjuet av msm føles omtrent som å bli sugd av en kannibal: det kan bli vellykket, det kan gå fryktelig galt, og underveis har du ingen kontroll.
Bloggen har ikke hatt jevn utvikling, det skjer i trappetrinn, masse oppmerksomhet i noen dager og deretter rolig igjen men med mer lesere enn før. Samme mønster så jeg f.eks. hos Hjorthen da hans statistikk lå tilgjengelig (Min er tilgjengelig. Glasnost for all). Mars-fremgangen kom takket være Vampus, mai-fremgangen kom takket være Neste Klikk, rekorden i november (trass i ferie) kom takket være Dagbladet.
Januarstatistikken var 10 ganger mer enn jeg var vant til med hjemmesiden min fra 90-tallet. Jeg la ned bloggen umiddelbart av sjokket. Men startet opp igjen et par uker senere. Siden den gang har statistikken trettendoblet seg, men det går lettere å blogge nå som jeg har skjønt at jeg bare har en leser som klikker veldig mange ganger.
Inntekter av bloggingen:
- Økt kompendiumsalg av reklamen i margen, min andel 13 kroner.
- Tre av sitatene fra bloggen ble premiert med CD i Dagbladet, deriblant desember-sitatet jeg nevnte her. To av sitatene ble strengt tatt skrevet før bloggen begynte, og en CD ga jeg bort. 0 kr.
- To bloggposter utgitt på Cappelen, begge opprinnelig skrevet før jeg ble en blogger. 0 kr.
Total inntekt = 13 kroner, en feit solid krone per måned, i tråd med gjeldende barnearbeidertariff i Den Sentralafrikanske Republikk.
Gratulerer til slutt Saccarina med ett-års-dag i dag.
I dag gikk jeg gjennom de mindre seriøse sidene ved bloggen. Mengden av grov humor i bloggen sjokkerer meg. Jeg må få renset opp før jeg formerer meg videre.
Siden den likevel er smutsich gjør jeg dagens kavalkade Peter Andrej-style og fokuserer på bloggens statistikk og økonomi.
Hei tarmskyllere! Jeg ble sjukere av tarmskyllingen. Dere kan stikke tarmskyllerslangen deres langt opp i...
Da risikerer du at et svin som meg legger ut alle pornobildene på hjemmesiden din. Gjerne med en tekst om hvor høyt du verdsetter god pornografi i hverdagen.
Og P-vakta kom etterpå
og slo oss passe gul og blå
fordi du hadde parkert på
min erogene sone
- Stopp. Det der vil du ikke.
- Ahhhh kabab kebaaahh
- Det som skjer nå er faktisk at bloggbestyrer Esquil sniffer sokkene sine. Vi kommer tilbake når...
- JEG SER FREMTIDEN!
- Come again?
... det tok egentlig ikke av før hun horemammaen Tone Brødstuen ramla inn døra med kokain nok for hele festen. Det er jo trist for oss som kjenner Tone Brødstuen at hun ikke klarer..
Jeg ansatte en slangetemmer her om dagen. Han er dverg, knapt en meter høy. Jobben hans er å gå foran meg og bære lemmet mitt, kveilet over skuldrene. Når jeg ser noe jeg liker og lemmet skal opp bidrar han til å klarere området og rope "Varsko her".
de holdt meg nede i alle disse årene men så, i likhet med alle andre onde korporasjoner, gjorde samfunnet en feil, en skjebnesvanger tabbe, de ga meg førerkort, og brått satt jeg inni et tusenkilos drapsvåpen av stål og da var det game over, samfunnet, denne gutten skulle ALDRI mer bli pissa på.
... hvor romvesener planlegger å krysse meg med en colombiansk sangerinne som heter Shakira og en tiarmet kjempeblekksprut som heter Shee-Kara. Men de får bare tid til å krysse meg med en av de to. Jeg får fem sekunder til å velge mellom dem. Jeg er grøtete i stemmen når jeg svarer, tennene løper i vann. De oppfatter feil navn.
- Du har en teori om hvorfor Rosenborg ble så gode?
- Det skyldes bartemoten i Trøndelag. Alle mennesker puster inn oksygen og ut CO2. Uten bart suser CO2-en fra nesen ut i luften, men har man bart bremses gassen slik at mer av den blir med inn i neste åndedrag.
Og det vil jeg si til deg, Thor Gjermund Eriksen, for meg kan kona di gjøre hva hun vil med deg, hun kan godt drive inn hele neven uten at jeg bryr meg, hun kan bruke bananer og agurker, du kan jage naken rundt i skauen for å plukke sopp med bakenden, du kan faktisk sende hele Hans Majestets Gardemusikken med trommestikker og full mundur opp skyggenes dal uten at jeg dømmer deg.
I en verden av blinde er den enøyde konge, heter det. Det er ikke min erfaring med menneskenaturen. I en verden av blinde er den enøyde føkkings ukule dust.
Nå vet jo også jeg at å bli intervjuet av msm føles omtrent som å bli sugd av en kannibal: det kan bli vellykket, det kan gå fryktelig galt, og underveis har du ingen kontroll.
Bloggen har ikke hatt jevn utvikling, det skjer i trappetrinn, masse oppmerksomhet i noen dager og deretter rolig igjen men med mer lesere enn før. Samme mønster så jeg f.eks. hos Hjorthen da hans statistikk lå tilgjengelig (Min er tilgjengelig. Glasnost for all). Mars-fremgangen kom takket være Vampus, mai-fremgangen kom takket være Neste Klikk, rekorden i november (trass i ferie) kom takket være Dagbladet.
Januarstatistikken var 10 ganger mer enn jeg var vant til med hjemmesiden min fra 90-tallet. Jeg la ned bloggen umiddelbart av sjokket. Men startet opp igjen et par uker senere. Siden den gang har statistikken trettendoblet seg, men det går lettere å blogge nå som jeg har skjønt at jeg bare har en leser som klikker veldig mange ganger.
Inntekter av bloggingen:
- Økt kompendiumsalg av reklamen i margen, min andel 13 kroner.
- Tre av sitatene fra bloggen ble premiert med CD i Dagbladet, deriblant desember-sitatet jeg nevnte her. To av sitatene ble strengt tatt skrevet før bloggen begynte, og en CD ga jeg bort. 0 kr.
- To bloggposter utgitt på Cappelen, begge opprinnelig skrevet før jeg ble en blogger. 0 kr.
Total inntekt = 13 kroner, en feit solid krone per måned, i tråd med gjeldende barnearbeidertariff i Den Sentralafrikanske Republikk.
Gratulerer til slutt Saccarina med ett-års-dag i dag.
Ett år med røling: Ikke bare tull
I dag feirer Esquil røler om aka Rølerbloggen ett år. Gratulerer til alle som har bidratt, i kommentarfeltet eller som leser! Uten dere ville neppe denne dagen kommet.
Bloggen startet med mottoet "Ikke bare tull, ikke bare alvor". Dette er en "ikke bare tull"-kavalkade med sitater fra jomfruåret:
desember 2005
De spilleavhengige mater disse maskinene så mekanisk at hvis en UFO landet og så dem ville E.T.'ene hatt trøbbel med å avgjøre hva som er menneske og hva som er automat. Vi kan ikke ødelegge folk på denne måten. Regjering etter regjering snakker om å løse fattigdomsproblemet, men spillemaskinene får stå.
januar 2006
Som vann starter ondskapen som mange små bekker, som blir til større bekker, som samler seg til elver, sjøer og hav. Slik kan det bli hundrer av medskyldige til en voldtekt, tusener av medskyldige til et drap, millioner av medskyldige til en krig.
februar 2006
I dag har elleve dødd i Libya under demonstrasjoner mot Muhammedtegningene. Femten har dødd i Nigeria. Tjueseks menneskeliv på en dag. Synes dere fortsatt det er en god idé å publisere Muhammed-tegninger der ute i bloggebyen?
mars 2006
Dermed starter et forhold til en osloperson ofte på topp og utvikler seg nedover. Mens forhold til folk fra andre deler av landet gjerne starter nølende og forsiktig og utvikler seg i positiv retning etterhvert som man blir trygge på hverandre.
april 2006
og det syke svinet legger til kaldt at voldtektene er den delen av krigen han savner mest og jeg leter etter pistolen min på låret men der er det bare løs tape våpenet mitt ligger på bunnen av sjøen og foran bilpanseret er ikke veien asfaltert lenger
2006
mai 2006
Hver gang en setning dukker opp som vil få konsekvenser, så ramler den ut av kjeften før jeg får stoppet den. Som om jeg er en sosial basehopper, disse vanlige samtalene om vær og unger gir meg ikke nok spenning lenger, hver gang jeg kjenner suget fra fallhøyden må jeg bare hoppe for å se hva som skjer.
juni 2006
Om bare gress kunne gråte, tenker jeg. Om hvert enkelt av de grønne stråene kunne hyle like mye som et menneske gjør når det blir klippet. Da ville verden vært fri for gressklippere.
juli 2006
Norske soldater er ikke i krig, de bevarer fred. Ingen spørsmål. Norske fly slipper ikke bomber, de støtter amerikanske fly. Ingen spørsmål. Nordmenn har ikke drept irakere. Ingen spørsmål. Knapt drept en afghaner. Ingen spørsmål. Ingen intervjuer med enkene, ingen bilder av de faderløse barna. Norske soldater er der for å dele ut tøybamser til unger og reparere vannledninger, og vi tror på det.
august 2006
Som om en bil slo på tusenmeterslyktene rett foran øynene mine gikk omgivelsene rett fra stupmørke til totalt lys. Lyset gjorde ikke vondt, det var hvitere enn menneskelys, det var hvitere enn noe jeg noensinne hadde sett.
september 2006
han aner toppene av grønne trær inni, lar seg bevege over synet av grønne trær, en så pervers farge på noe levende. Kroppen protesterer, men døden er glemt, familien er glemt, han glir resolutt frem mot målet.
oktober 2006
Og SUV-mann stemmer mørkeblått, han vil ha krig. Når det blir krig verver han seg, reiser avgårde og blir skutt. Slik reguleres bestanden av SUV-mann ned igjen, det blir flertall for fred, mer SUV-mann-formering, ny krig. Slik har planeten svingt mellom krig og fred gjennom hele verdenshistorien. Det er en naturlov vi ikke kan gjøre noe med.
november 2006(aksling):
Sannsynligvis tok de klagebrevet mitt, kastet det i forbrenningsovnen sin, utvant energien av det og solgte energien tilbake til meg
Bloggen startet med mottoet "Ikke bare tull, ikke bare alvor". Dette er en "ikke bare tull"-kavalkade med sitater fra jomfruåret:
De spilleavhengige mater disse maskinene så mekanisk at hvis en UFO landet og så dem ville E.T.'ene hatt trøbbel med å avgjøre hva som er menneske og hva som er automat. Vi kan ikke ødelegge folk på denne måten. Regjering etter regjering snakker om å løse fattigdomsproblemet, men spillemaskinene får stå.
Som vann starter ondskapen som mange små bekker, som blir til større bekker, som samler seg til elver, sjøer og hav. Slik kan det bli hundrer av medskyldige til en voldtekt, tusener av medskyldige til et drap, millioner av medskyldige til en krig.
I dag har elleve dødd i Libya under demonstrasjoner mot Muhammedtegningene. Femten har dødd i Nigeria. Tjueseks menneskeliv på en dag. Synes dere fortsatt det er en god idé å publisere Muhammed-tegninger der ute i bloggebyen?
Dermed starter et forhold til en osloperson ofte på topp og utvikler seg nedover. Mens forhold til folk fra andre deler av landet gjerne starter nølende og forsiktig og utvikler seg i positiv retning etterhvert som man blir trygge på hverandre.
og det syke svinet legger til kaldt at voldtektene er den delen av krigen han savner mest og jeg leter etter pistolen min på låret men der er det bare løs tape våpenet mitt ligger på bunnen av sjøen og foran bilpanseret er ikke veien asfaltert lenger
2006
Hver gang en setning dukker opp som vil få konsekvenser, så ramler den ut av kjeften før jeg får stoppet den. Som om jeg er en sosial basehopper, disse vanlige samtalene om vær og unger gir meg ikke nok spenning lenger, hver gang jeg kjenner suget fra fallhøyden må jeg bare hoppe for å se hva som skjer.
Om bare gress kunne gråte, tenker jeg. Om hvert enkelt av de grønne stråene kunne hyle like mye som et menneske gjør når det blir klippet. Da ville verden vært fri for gressklippere.
Norske soldater er ikke i krig, de bevarer fred. Ingen spørsmål. Norske fly slipper ikke bomber, de støtter amerikanske fly. Ingen spørsmål. Nordmenn har ikke drept irakere. Ingen spørsmål. Knapt drept en afghaner. Ingen spørsmål. Ingen intervjuer med enkene, ingen bilder av de faderløse barna. Norske soldater er der for å dele ut tøybamser til unger og reparere vannledninger, og vi tror på det.
Som om en bil slo på tusenmeterslyktene rett foran øynene mine gikk omgivelsene rett fra stupmørke til totalt lys. Lyset gjorde ikke vondt, det var hvitere enn menneskelys, det var hvitere enn noe jeg noensinne hadde sett.
han aner toppene av grønne trær inni, lar seg bevege over synet av grønne trær, en så pervers farge på noe levende. Kroppen protesterer, men døden er glemt, familien er glemt, han glir resolutt frem mot målet.
Og SUV-mann stemmer mørkeblått, han vil ha krig. Når det blir krig verver han seg, reiser avgårde og blir skutt. Slik reguleres bestanden av SUV-mann ned igjen, det blir flertall for fred, mer SUV-mann-formering, ny krig. Slik har planeten svingt mellom krig og fred gjennom hele verdenshistorien. Det er en naturlov vi ikke kan gjøre noe med.
Sannsynligvis tok de klagebrevet mitt, kastet det i forbrenningsovnen sin, utvant energien av det og solgte energien tilbake til meg
5. desember 2006
Tilfellet Esquils siste time
Alt virket som en helt alminnelig dag på Tiller poliklinikk. Psykiateren satt på sitt kontor med pasienten og gjentok messende
- Du er et sykt menneske. Du er gaaal. Du er gaaal.
Pasienten syntes kanskje sjefen manglet innlevelse i dag, men han gjorde likevel det som ble forventet av ham.
- GAAAAAHHH! gjentok han med et lykkelig smil, og siklet en dråpe til ned i dammen på bordet foran seg. Psykateren sa ikke mer, bare så på pasienten mens denne la hodet ned i sikkelet og rullet det rundt. Så kom det som lyn fra klar himmel.
- Dette går ikke lenger, Esquil.
Pasienten stivnet. Han så opp fra bordplata.
- HÆÆÆÆÆÆÆ??? sa han, smilet var mer anstrengt. Tunga hang ikke like naturlig ut.
- Du er ikke gal. Du var kanskje fysisk slapp en stund, men nå er det over. Du har spilt tulling i tre år for å få penger.
Det ble dødsens stille på kontoret. Pasienten måpte og stirret på psykiateren. Mente mannen alvor? En sikkeldråpe falt fra øyenbrynet hans og brøt stillheten da den klasket mot bordplata.
- GAAAAAHHHHL, rallet pasienten og dro opp et stort smil. Han ga seg ikke så lett. Han presset ut en stor, glinsende dråpe spytt og lot den henge lenge fra haka. "Den blir han nok fornøyd med", tenkte pasienten og rullet noen runder med de vidåpne øynene sine.
- Det går ikke, Esquil. Jeg har observert deg når du ikke er her. Du går på to bein og har ikke antydning til fråde. Beklager, men dette blir din siste time hos meg. Trygdekontoret vil dessuten ha en prat med deg.
Pasienten rettet seg opp i stolen og tørket seg med et papirhåndkle. Han sa ikke et ord. Han gned kjevemusklene sine, så lukket han munnen helt for første gang på dette kontoret. Han visste når spillet var over.
- Kom så. Ut med deg. Og du trenger ikke krype ut og tisse på dørkarmen denne gangen.
Pasienten gikk rakrygget ut av kontoret, men uten å se psykiateren i øynene.
- Du er et sykt menneske. Du er gaaal. Du er gaaal.
Pasienten syntes kanskje sjefen manglet innlevelse i dag, men han gjorde likevel det som ble forventet av ham.
- GAAAAAHHH! gjentok han med et lykkelig smil, og siklet en dråpe til ned i dammen på bordet foran seg. Psykateren sa ikke mer, bare så på pasienten mens denne la hodet ned i sikkelet og rullet det rundt. Så kom det som lyn fra klar himmel.
- Dette går ikke lenger, Esquil.
Pasienten stivnet. Han så opp fra bordplata.
- HÆÆÆÆÆÆÆ??? sa han, smilet var mer anstrengt. Tunga hang ikke like naturlig ut.
- Du er ikke gal. Du var kanskje fysisk slapp en stund, men nå er det over. Du har spilt tulling i tre år for å få penger.
Det ble dødsens stille på kontoret. Pasienten måpte og stirret på psykiateren. Mente mannen alvor? En sikkeldråpe falt fra øyenbrynet hans og brøt stillheten da den klasket mot bordplata.
- GAAAAAHHHHL, rallet pasienten og dro opp et stort smil. Han ga seg ikke så lett. Han presset ut en stor, glinsende dråpe spytt og lot den henge lenge fra haka. "Den blir han nok fornøyd med", tenkte pasienten og rullet noen runder med de vidåpne øynene sine.
- Det går ikke, Esquil. Jeg har observert deg når du ikke er her. Du går på to bein og har ikke antydning til fråde. Beklager, men dette blir din siste time hos meg. Trygdekontoret vil dessuten ha en prat med deg.
Pasienten rettet seg opp i stolen og tørket seg med et papirhåndkle. Han sa ikke et ord. Han gned kjevemusklene sine, så lukket han munnen helt for første gang på dette kontoret. Han visste når spillet var over.
- Kom så. Ut med deg. Og du trenger ikke krype ut og tisse på dørkarmen denne gangen.
Pasienten gikk rakrygget ut av kontoret, men uten å se psykiateren i øynene.
3. desember 2006
Leger uten grenser
I januar 1994 klappet jeg sammen, rett etter eksamensperioden, og under Lillehammer-OL ble jeg lagt inn på sjukehus. Jeg greide knapt å gå eller snakke. De gjorde en rekke morsomme tester på meg (skal du torturere noen, vurder gastroskopi) uten å finne noe galt. Alt var normalt bortsett fra at jeg ikke orket å bruke kroppen. Derfor ble jeg sendt inn i psykiatrien. Les videre før du trekker konklusjoner.
De to-tre første årene i psykiatri fleipet jeg mye med at jeg var "gal" (det hadde dere ikke trodd, suckers, at jeg hadde sjelelig dybde nok til å få depresjon). Den forrige bloggposten er et eksempel fra denne perioden. Jeg hadde lite problemer med at jeg var psykiatrisk pasient. På min første hjemmeside i 1995 la jeg ut sykdomshistorien og ba folk om å hjelpe meg å finne diagnosen.
Men jeg var altså offisielt psykotilfelle, svart på hvitt. It started to get to me. Jeg ble redd for mine egne tanker, de kunne jo gjøre meg sjuk. Psykoterapien endevendte min utmerkede barndom, og den som vil finne noe galt finner noe hos alle. Jeg ble skeptisk til å besøke foreldrene mine i frykt for at de skulle si mer til meg som gjorde meg sykere.
Jeg passet dårlig inn i diagnosene deres. Jeg kan ha vært temmelig deprimert, prøv selv å få sabotert livet på denne måten, men jeg var aldri i nærheten av psykoseland. Skuta seilte gjennom mørke farvann, men kapteinen stod på broen hele veien.
Psykiaterne synes også at jeg fremsto sane, men har likevel dratt de merkeligste konklusjoner før de pakket i meg aurorix, trilafon, surmontil, vallergan, fluanxol og flere piller jeg ikke husker navnet på. Saroxat. Cimetid. En del av dette er greier man gir til folk som er langt ute. Samtidig sier mappa mi: pasienten har god hukommelse, godt språk, er alltid i bra humør, har ikke fått frem noen suicidaltanker, ingen hallusinasjoner, ingen vrangforestillinger.
Jeg vil presisere at alle helsevesener jeg har truffet har vært gode mennesker med ønske om å hjelpe meg, at behandlerne stort sett arvet meg fra forrige psykiater, og at enkelte var forsiktigere med pillene enn andre. Jeg kan også selv ha bidratt til å lede de senere legene på jordet, fordi de første hadde overbevist meg om at sykdommen var psykosomatisk.
I 1998 ble jeg skrevet ut for tredje gang, men ble deretter dårligere, og skal du inn igjen tar det tid. Mens jeg ventet fikk jeg en enkelttime hos psykiatrisk sykepleier Ellen Bjørnholdt Stjern. Hun syntes historien min minnet om kronisk utmattelsessyndrom. En sykdom hun ikke var utdannet i, hun kjente diagnosen fordi noen i hennes omgangskrets hadde den, hun kunne ikke si mye.
Jeg kom inn i vanlig psykiatri igjen, terapeuten hadde ikke hørt om kronisk utmattelsessyndrom, og på det sterile hvite kontoret fortsatte vi i gamle spor. Samtidig ble jeg gradvis mer sikker på at sykdommen min var "somatopsykisk" og ikke psykosomatisk. Altså at deppingen skyldtes dårlig fysisk helse, ikke omvendt.
Jeg følte meg nå så sikker på at det fantes en fysisk forklaring at jeg kranglet meg ut av psykiatrien midt i 1999. De innrømte også til slutt at "vi har lett etter noe som ikke var der".
Høsten 1999 fikk jeg ett søketreff på internett på frasen Kronisk utmattelsessyndrom. (I dag gir søket 951 på eksakt frase og 10100 uten gåseøyne. Sykdommen har hatt en eksplosjonsartet utvikling de siste årene.)
Treffet var en artikkel om sykdommen skrevet av lege Sidsel Kreyberg i Oslo. Jeg fikk kontakt med henne på telefon i desember 1999. Da vi diskuterte symptomer var det som å snakke med en person som kjente meg bedre enn noen andre.
Takket være henne ble jeg diagnosert med ME. ME er det norske navnet på kronisk utmattelsessyndrom. (CFIDS er det amerikanske navnet). Diagnosen ble offisiell etter tester på St. Olavs i februar 2000, omtrent på dagen seks år etter at samme sykehus sendte meg inn i psykiatrien.
Men ME kan utløses/forverres av vaksine. Og jeg rakk å ta en vaksine i november 1999, en måned før jeg visste hva som feilet meg.
hm...
må stoppe her.....
De to-tre første årene i psykiatri fleipet jeg mye med at jeg var "gal" (det hadde dere ikke trodd, suckers, at jeg hadde sjelelig dybde nok til å få depresjon). Den forrige bloggposten er et eksempel fra denne perioden. Jeg hadde lite problemer med at jeg var psykiatrisk pasient. På min første hjemmeside i 1995 la jeg ut sykdomshistorien og ba folk om å hjelpe meg å finne diagnosen.
Men jeg var altså offisielt psykotilfelle, svart på hvitt. It started to get to me. Jeg ble redd for mine egne tanker, de kunne jo gjøre meg sjuk. Psykoterapien endevendte min utmerkede barndom, og den som vil finne noe galt finner noe hos alle. Jeg ble skeptisk til å besøke foreldrene mine i frykt for at de skulle si mer til meg som gjorde meg sykere.
Jeg passet dårlig inn i diagnosene deres. Jeg kan ha vært temmelig deprimert, prøv selv å få sabotert livet på denne måten, men jeg var aldri i nærheten av psykoseland. Skuta seilte gjennom mørke farvann, men kapteinen stod på broen hele veien.
Psykiaterne synes også at jeg fremsto sane, men har likevel dratt de merkeligste konklusjoner før de pakket i meg aurorix, trilafon, surmontil, vallergan, fluanxol og flere piller jeg ikke husker navnet på. Saroxat. Cimetid. En del av dette er greier man gir til folk som er langt ute. Samtidig sier mappa mi: pasienten har god hukommelse, godt språk, er alltid i bra humør, har ikke fått frem noen suicidaltanker, ingen hallusinasjoner, ingen vrangforestillinger.
Jeg vil presisere at alle helsevesener jeg har truffet har vært gode mennesker med ønske om å hjelpe meg, at behandlerne stort sett arvet meg fra forrige psykiater, og at enkelte var forsiktigere med pillene enn andre. Jeg kan også selv ha bidratt til å lede de senere legene på jordet, fordi de første hadde overbevist meg om at sykdommen var psykosomatisk.
I 1998 ble jeg skrevet ut for tredje gang, men ble deretter dårligere, og skal du inn igjen tar det tid. Mens jeg ventet fikk jeg en enkelttime hos psykiatrisk sykepleier Ellen Bjørnholdt Stjern. Hun syntes historien min minnet om kronisk utmattelsessyndrom. En sykdom hun ikke var utdannet i, hun kjente diagnosen fordi noen i hennes omgangskrets hadde den, hun kunne ikke si mye.
Jeg kom inn i vanlig psykiatri igjen, terapeuten hadde ikke hørt om kronisk utmattelsessyndrom, og på det sterile hvite kontoret fortsatte vi i gamle spor. Samtidig ble jeg gradvis mer sikker på at sykdommen min var "somatopsykisk" og ikke psykosomatisk. Altså at deppingen skyldtes dårlig fysisk helse, ikke omvendt.
Jeg følte meg nå så sikker på at det fantes en fysisk forklaring at jeg kranglet meg ut av psykiatrien midt i 1999. De innrømte også til slutt at "vi har lett etter noe som ikke var der".
Høsten 1999 fikk jeg ett søketreff på internett på frasen Kronisk utmattelsessyndrom. (I dag gir søket 951 på eksakt frase og 10100 uten gåseøyne. Sykdommen har hatt en eksplosjonsartet utvikling de siste årene.)
Treffet var en artikkel om sykdommen skrevet av lege Sidsel Kreyberg i Oslo. Jeg fikk kontakt med henne på telefon i desember 1999. Da vi diskuterte symptomer var det som å snakke med en person som kjente meg bedre enn noen andre.
Takket være henne ble jeg diagnosert med ME. ME er det norske navnet på kronisk utmattelsessyndrom. (CFIDS er det amerikanske navnet). Diagnosen ble offisiell etter tester på St. Olavs i februar 2000, omtrent på dagen seks år etter at samme sykehus sendte meg inn i psykiatrien.
Men ME kan utløses/forverres av vaksine. Og jeg rakk å ta en vaksine i november 1999, en måned før jeg visste hva som feilet meg.
hm...
må stoppe her.....
2. desember 2006
Naken står du foran ditt fotballmål
En dag ble jeg overbevist om at jeg var et fotballag. Dette er ikke helt sunt.
Det hele var kanskje en naturlig følge av at jeg heter Esqu I.L. Tidlig i oppveksten fant jeg ut at dette idrettslaget drev med orientering. Jeg konkluderte med at jeg var o-løper. I mange år løp jeg orientering uten at noen merket at jeg egentlig var gal. I så måte er det mye lettere å være en o-løper enn et helt fotballag. Fortsatt løper en drøss folk rundt og tror de er o-løpere uten å bli sperret inne.
Men jeg ble skadet, klarte etterhvert ikke å løpe o-løp mer, og jeg begynte å lure på om Esqu I.L. egentlig VAR et o-lag. Det er mye lettere for de som er døpt O.L. Ga, O.L. Aug osv, de trenger ikke å tvile. Men et idrettslag kan være hva som helst. Jeg konverterte og ble fotballklubb.
Jeg leide treningsbane, delte meg opp i to lag, og spilte i vei. Det gikk helt fint i flere måneder, jeg laget mange mål og stemningen var fin i klubben. I garderoben delte jeg ut ros til meg selv fordi jeg hadde vunnet treningskampen, og kjeftet meg huden full fordi jeg hadde tapt. Etterhvert vente jeg meg til å spille uavgjort mot meg selv på trening fordi jeg ble så lei av å få kjeft.
Man kan lure på hvorfor jeg ikke oppdaget noe allerede nå. Det kom mye av at jeg satset på kortpasningsspill, dermed klarte jeg stort sett ballmottakene og merket ikke at det var meg selv som hadde lagt pasningen. Jeg begynte å tvile av og til i dusjen etter kampene, fordi jeg ikke greide å klinke tiss med meg selv. Å klaske sammen kjønnsorganene i dusjen er en viktig del av det sosiale miljøet i fotballklubber, men jeg var rett og slett for få. Jeg slo meg imidlertid til ro med at Esqu I.L. var et strengt heteroseksuelt idrettslag.
Dessuten fikk jeg en del utenomsportslige problemer. Når et fotballag drar på byen tar det en del plass. Jeg kom dermed ikke nære nok damene til å få særlig draget. Dessuten lurte folk på hva jeg skulle med tre bord helt for meg selv. På toppen av det hele har du en ganske kraftig gjengmentalitet i en fotballklubb, og den styrkes av noen øl. Jeg lot meg derfor ikke pille på nesen, og det førte til mye juling. Jeg ble gang på gang overrasket over at alle trøndere jeg møtte var sterke nok til å banke en hel fotballklubb alene eller samen med en kompis, men jeg antok jeg hadde uflaks.
Det ble også innmari dyrt når klubben skulle dra på kino, ta bussen og så videre. Klubbkassa krympet og stemningen sank. Dette ga utslag i spillet.
Etter en lang tid med begredelig spill gjorde jeg som enhver anstendig fotballklubb, jeg sparket treneren. Jeg satt lenge hjemme og sturet fordi jeg hadde fått sparken, og fordi jeg var deppa fikk jeg ikke skaffet ny trener. Jeg kunne ikke spille kamper.
Etter en tung periode reengasjerte jeg meg som trener. Jeg besluttet å legge om spillestilen. Jeg tok nå etter mønsteret fra tysk fotball, og ville spille med libero. Libero fant jeg på supermarkedet. Det stod på pakken hvordan man gikk frem.
Men allerede på den første treninga kom menn i hvite frakker og hentet meg. Jeg prøvde å forklare dem om internasjonal spillestil, men de rølet bare om at det ikke gikk an for en voksen mann å løpe rundt naken bare iført bleier.
Disse folka trengte tydeligvis hjelp, så jeg ble en stund på anstalten deres. Der begynte ting endelig å gå bedre.
Jeg hadde jo tidligere innsett at jeg ikke var teknisk god nok, og visste hvor godt Drillos spillestil fungerte for slike lag. Jeg bestemte meg for å legge om spillestilen igjen. Jeg kom meg ut av anstalten, ned på banen, og begynte å spille langpasninger.
Det gikk naturligvis ikke. Det var aldri noen som tok imot ballen. Jeg trente og trente, men ikke EN langpasning gikk bra! Jeg tapet treningene på video. Tenk dere det sjokket da jeg så filmen og oppdaget at det bare var EN MANN på hele banen!!!
Jeg kjeftet og smelte på meg selv på grunn av det elendige oppmøtet. Men ingenting hjalp. Galgenhumoristisk skrev jeg om supporterropene fra "Det er bare ett lag på banen" til "Det er bare en mann på banen". Og sakte begynte det å sige innover meg: kanskje jeg rett og slett bare VAR en mann? EN skarve spiller?
Nå har jeg endelig kommet meg ut av problemet. Jeg vet nå at jeg ikke er en fotballklubb. Jeg har nå innsett at min oppgave i livet ikke er å løpe rundt i bleier og score mål på meg selv. Noe så sykt!
Jeg har gått over til enmannsidrett igjen og meldt meg inn i et skiskytterlag. I morgen skal jeg være med og arrangere renn, jeg skal stå ved strafferunden og telle hvor mange runder løperne går. Det blir fint og normalt.
Jeg har gjort hjemmeleksen, studert skiskytterne på TV, og det er lite tvil om at disse folka liker å gå på ski. Derfor er strafferunden ikke hard nok straff for dem. Jeg tar med meg en dugelig lærpisk.
AAaaahhh, det er godt å være normal!!!!
Det hele var kanskje en naturlig følge av at jeg heter Esqu I.L. Tidlig i oppveksten fant jeg ut at dette idrettslaget drev med orientering. Jeg konkluderte med at jeg var o-løper. I mange år løp jeg orientering uten at noen merket at jeg egentlig var gal. I så måte er det mye lettere å være en o-løper enn et helt fotballag. Fortsatt løper en drøss folk rundt og tror de er o-løpere uten å bli sperret inne.
Men jeg ble skadet, klarte etterhvert ikke å løpe o-løp mer, og jeg begynte å lure på om Esqu I.L. egentlig VAR et o-lag. Det er mye lettere for de som er døpt O.L. Ga, O.L. Aug osv, de trenger ikke å tvile. Men et idrettslag kan være hva som helst. Jeg konverterte og ble fotballklubb.
Jeg leide treningsbane, delte meg opp i to lag, og spilte i vei. Det gikk helt fint i flere måneder, jeg laget mange mål og stemningen var fin i klubben. I garderoben delte jeg ut ros til meg selv fordi jeg hadde vunnet treningskampen, og kjeftet meg huden full fordi jeg hadde tapt. Etterhvert vente jeg meg til å spille uavgjort mot meg selv på trening fordi jeg ble så lei av å få kjeft.
Man kan lure på hvorfor jeg ikke oppdaget noe allerede nå. Det kom mye av at jeg satset på kortpasningsspill, dermed klarte jeg stort sett ballmottakene og merket ikke at det var meg selv som hadde lagt pasningen. Jeg begynte å tvile av og til i dusjen etter kampene, fordi jeg ikke greide å klinke tiss med meg selv. Å klaske sammen kjønnsorganene i dusjen er en viktig del av det sosiale miljøet i fotballklubber, men jeg var rett og slett for få. Jeg slo meg imidlertid til ro med at Esqu I.L. var et strengt heteroseksuelt idrettslag.
Dessuten fikk jeg en del utenomsportslige problemer. Når et fotballag drar på byen tar det en del plass. Jeg kom dermed ikke nære nok damene til å få særlig draget. Dessuten lurte folk på hva jeg skulle med tre bord helt for meg selv. På toppen av det hele har du en ganske kraftig gjengmentalitet i en fotballklubb, og den styrkes av noen øl. Jeg lot meg derfor ikke pille på nesen, og det førte til mye juling. Jeg ble gang på gang overrasket over at alle trøndere jeg møtte var sterke nok til å banke en hel fotballklubb alene eller samen med en kompis, men jeg antok jeg hadde uflaks.
Det ble også innmari dyrt når klubben skulle dra på kino, ta bussen og så videre. Klubbkassa krympet og stemningen sank. Dette ga utslag i spillet.
Etter en lang tid med begredelig spill gjorde jeg som enhver anstendig fotballklubb, jeg sparket treneren. Jeg satt lenge hjemme og sturet fordi jeg hadde fått sparken, og fordi jeg var deppa fikk jeg ikke skaffet ny trener. Jeg kunne ikke spille kamper.
Etter en tung periode reengasjerte jeg meg som trener. Jeg besluttet å legge om spillestilen. Jeg tok nå etter mønsteret fra tysk fotball, og ville spille med libero. Libero fant jeg på supermarkedet. Det stod på pakken hvordan man gikk frem.
Men allerede på den første treninga kom menn i hvite frakker og hentet meg. Jeg prøvde å forklare dem om internasjonal spillestil, men de rølet bare om at det ikke gikk an for en voksen mann å løpe rundt naken bare iført bleier.
Disse folka trengte tydeligvis hjelp, så jeg ble en stund på anstalten deres. Der begynte ting endelig å gå bedre.
Jeg hadde jo tidligere innsett at jeg ikke var teknisk god nok, og visste hvor godt Drillos spillestil fungerte for slike lag. Jeg bestemte meg for å legge om spillestilen igjen. Jeg kom meg ut av anstalten, ned på banen, og begynte å spille langpasninger.
Det gikk naturligvis ikke. Det var aldri noen som tok imot ballen. Jeg trente og trente, men ikke EN langpasning gikk bra! Jeg tapet treningene på video. Tenk dere det sjokket da jeg så filmen og oppdaget at det bare var EN MANN på hele banen!!!
Jeg kjeftet og smelte på meg selv på grunn av det elendige oppmøtet. Men ingenting hjalp. Galgenhumoristisk skrev jeg om supporterropene fra "Det er bare ett lag på banen" til "Det er bare en mann på banen". Og sakte begynte det å sige innover meg: kanskje jeg rett og slett bare VAR en mann? EN skarve spiller?
Nå har jeg endelig kommet meg ut av problemet. Jeg vet nå at jeg ikke er en fotballklubb. Jeg har nå innsett at min oppgave i livet ikke er å løpe rundt i bleier og score mål på meg selv. Noe så sykt!
Jeg har gått over til enmannsidrett igjen og meldt meg inn i et skiskytterlag. I morgen skal jeg være med og arrangere renn, jeg skal stå ved strafferunden og telle hvor mange runder løperne går. Det blir fint og normalt.
Jeg har gjort hjemmeleksen, studert skiskytterne på TV, og det er lite tvil om at disse folka liker å gå på ski. Derfor er strafferunden ikke hard nok straff for dem. Jeg tar med meg en dugelig lærpisk.
AAaaahhh, det er godt å være normal!!!!
1. desember 2006
Sånn går no dagan...
FBI hadde mistanke om at det foregikk bordellvirksomhet i et av New Yorks fineste hoteller. De plasserte avlyttingsutstyr i to av hotellets konferanserom. Da de kom tilbake til politistasjonen oppdaget de at de hadde glemt å merke av hvilken mikrofon som hørte til hvilket rom.
Problemet løste seg imidlertid selv, fordi det ene rommet var reservert for det årlige toppmøte i NATO, og inneholdt statsledere som Bush, Blair og Prodi. Den ene mikrofonen lød:
- Vi ser med stor bekymring og stigende utålmodighet på de hindringer som legges i veien for oppdrag i Russland.
- Det samstemmer jeg i. Karakteristikken av situasjonen i Russland som ustabil og usikker fra forrige møte fortsatt har stor gyldighet.
- Derfor må vi nok en gang stresse at de bilaterale samtalene ikke har ført frem.
- Jo, men dagens situasjon med våre styrker i Irak og Afghanistan vanskeliggjør en militær løsning på problemet.
og så videre
Den andre mikrofonen lød
- Har du vært slem gutt igjen, fatso?
- Å ja!
- Hvorfor smiler du?
- Jeg har vært veldig slem gutt, hersker. Veldig slem.
- Og du, har du vært slem gutt?
- Er dette virkelig nødvendig ...
- Har du vært slem gutt?
- Ja, ja,
- Ja, hersker!
- Ja, hersker, jeg har vært slem gutt.
FBI hadde hørt nok. De gikk til aksjon.
Lett væpnet styrtet åtte politikonstabler inn i konferanserommet hvor NATO ikke hadde møte. Der fant de styret i Halliburton sittende dresskledde rundt et bord.
Problemet løste seg imidlertid selv, fordi det ene rommet var reservert for det årlige toppmøte i NATO, og inneholdt statsledere som Bush, Blair og Prodi. Den ene mikrofonen lød:
- Vi ser med stor bekymring og stigende utålmodighet på de hindringer som legges i veien for oppdrag i Russland.
- Det samstemmer jeg i. Karakteristikken av situasjonen i Russland som ustabil og usikker fra forrige møte fortsatt har stor gyldighet.
- Derfor må vi nok en gang stresse at de bilaterale samtalene ikke har ført frem.
- Jo, men dagens situasjon med våre styrker i Irak og Afghanistan vanskeliggjør en militær løsning på problemet.
og så videre
Den andre mikrofonen lød
- Har du vært slem gutt igjen, fatso?
- Å ja!
- Hvorfor smiler du?
- Jeg har vært veldig slem gutt, hersker. Veldig slem.
- Og du, har du vært slem gutt?
- Er dette virkelig nødvendig ...
- Har du vært slem gutt?
- Ja, ja,
- Ja, hersker!
- Ja, hersker, jeg har vært slem gutt.
FBI hadde hørt nok. De gikk til aksjon.
Lett væpnet styrtet åtte politikonstabler inn i konferanserommet hvor NATO ikke hadde møte. Der fant de styret i Halliburton sittende dresskledde rundt et bord.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
