Nordstafett: En helt grei plass å være død

Oppgaven fra Herning i Hasta Siempre: Skriv om et eventyr eller kjent historie sånn at vi får se det fra den «slemme» siden.

Jeg har valgt å gå for den kjente sjangeren spøkelseshistorie, sett fra spøkelsesperspektiv.

En helt grei plass å være død

Island er en helt grei plass å være død. Det skjer lite her. Og det er det du vil når du er død, du vil ha fred, harmoni på denne siden hjelper deg til å finne veien over til den andre. Visstnok. Kan ikke si jeg har lyktes, det er ikke akkurat den roen du trenger for å prestere på offentlige toaletter vi snakker om her, vi må nå et helt annet nivå, og jeg vet jeg ikke levde den typen liv som gjør overgangen lett, men gi meg ro nå, ikke rokk ved orden, så skal vi se.
Noen vil ikke gi oss ro, noen eier ikke respekt. Jeg så ham i en visjon i natt. Han stod på toppen av båten da den gikk ned, han brukte baugen som en seierspall mens han lo den syke latteren sin, hvordan han greide å senke en hel båt aner jeg ikke, men han har tross alt prøvd i mange hundre år, det skulle bare mangle. Perverse hardtulling. Kan han ikke bare ligge i graven sin som skikkelige folk.
Blir så lei.
Jeg tar meg opp av graven, hører granittstener skrape svakt mot hverandre i det jeg når bakkenivå, lyden gleder meg, jeg har ennå en kraft.
Hjalthur er allerede oppe. Han er ikke stødig, han rister lang søvn ut av seg og prøver å lene seg mot en obelisk, han har glemt at det ikke går, han kan ikke ha vært oppe siden svartedauen.
- Den sinnssyke idioten, sier Hjalthur.
- Du vet hva vi må gjøre, sier jeg.
- Sinnssykt, gjentar Hjalthur.
- Du vet hva vi må gjøre.
- Det er så .. han er bare så ...
- Sinnssyk?
- Ja.
- Du vet hva vi må gjøre.
Eidur og Valfrid har nettopp gått til sengs. Jeg merker døden på stemningen når jeg ankommer i huset, sorg sitter i veggene, sorg hvisker i luften. Avisen på bordet forteller ikke om annet enn forliset. Storm midt ute på sjøen og midt i svarte natten, et stort skip med loddrett dekk står som en påle opp av havet, menn krafser og glir og ligger i dunger inntil vegger som sakte forsvinner ned i det frådende havet, skrik forstummer, bobler når overflaten, bobler når ikke overflaten.
Jeg noterer meg tallet. Tjueseks mennesker. Det avsindige lufthodet druknet tjueseks mennesker. Ingen respekt. Absolutt ingen respekt.
Inne i soverommet sliter jeg med å velte noe. Jeg er utrenet. Jeg jobber i et kvarter med en vase som står på kommoden. En pen vase står nærmere kanten, den hadde vært lettere å velte, men jeg jobber med den stygge. Man har da ikke glemt sine manérer.
Endelig braker vasen i gulvet. Begge våkner. Jeg viser meg.
- Hva er det, sier konen engstelig.
Mannen slår på lyset, myser mot meg, samler vaseskår i en liten haug, slår av lyset igjen. Jeg er utydelig, jeg skjønner jo det, men hallo folkens, gi meg litt tid da. Jeg savner Hjalthur, han lager en uling som går gjennom marg og ben, uling som minner om kvinnegråt, du sover ikke med Hjalthur i rommet. Men Hjalthur har en annen familie.
Måneskinnet lyser opp, det passer meg, jeg finner formen. Konen har ennå ikke sovnet, hun vekker sin mann. De setter seg opp i sengen, ser på meg, de er ganske rolige, ingen panikk. Det kan jeg like. Dette er det Island jeg kjenner.
- Gå vekk, sier mannen.
Jeg setter opp det tristeste ansiktet jeg klarer.
- Hva vil du? spør konen.
Jeg beveger meg mot døren. Etter noe rykking frem og tilbake, som om jeg napper etter fisk, blir mannen med meg. Jeg leder ham ut av døren, ned trappen, ut av huset og stopper ved veggen der spaden står.
Det tar gode ti minutter å få fyren til å skjønne at han skal ta med spaden. Deretter bærer det mot fjellet. Men når jeg er av eiendommen hans snur sjarlatanen og strener lukt tilbake til sengs.
Jeg er irritert. Jeg tar meg tilbake til soverommet og velter den fine vasen. Det er et språk han skjønner. Etter dette blir han med meg opp til fjellene, jeg leder ham til Stedet, hvor jeg stopper. Han er raskere i oppfattelsen denne gangen, han skjønner at han skal grave.
- Hva graver jeg etter? spør han.
Dust. Ser jeg ut som jeg kan snakke? Prøv selv å ligg under jorda noen hundre år og se hvor mange ord du klarer å tyne ut, hadde jeg kunnet snakke hadde jeg ikke veltet vaser på soverommet ditt, da hadde jeg hatt mitt eget radioshow. Hold kjeft og grav.
Selv om han ikke kan høre meg er det akkurat det han gjør. Og når Hjalthur kommer ti minutter senere, med tre voksne karer, stiger stemningen.
Det gryr mot en blek nordisk morgen, noen hundre meter rett under oss ligger fiskeværet, det har vokst mye siden sist jeg var oppe, det er nesten en by, gatene har perlerekker av lys, og her oppe i lia rett foran meg jobber fire røslige menn, de graver, svetter og banner hullet større, jeg blir opprømt av dette vakre samspillet mellom døde og levende, måten vi seks sjeler sammen har trosset dødsgrensen og forent oss om en felles oppgave.
Eller kanskje jeg bare liker å se på menn som jobber.
Spadene skraper i grunnfjellet, det er hardt der nede nå, det meste av jordsmonnet er lempet vekk. Hjaltar og jeg ser uendelig triste ut på kanten av hullet. Mennene tar ikke et hint. De går hjem. Late drog.
Eidur blir ikke med tilbake for å gå løs på grunnfjellet. Den neste natten velter jeg bøker ut av bokhyllene og henger alle bildene hans skjeve. Det imponerer ham ikke.
Men natten etter holder Hjalthar konsert for Eidur og fruen. Langtrukne hyl, gråt, surklende dødsralling, den grusomme hjeeeelp-hjeeeelp-lyden, Hjalthur greier til og med å syte frem noe som ligner latinske regler, han overgår seg selv. Det tar ikke en halvtime å knekke Eidur. Kjerringa jager ham til fjells. Denne gangen har Eidur med hakke.
Etter en kort turné fra Hjalthar er de fire mennene på plass igjen. De hakker løs på fjellsiden som gruvearbeidere. Det porøse lavafjellet gir lett etter, hullet blir større. Vi skjønner at mennene snart er fremme.
- Hva er det vi leter etter? spør en av dem.
- Har dette noe med forliset å gjøre? spør Eidur.
Begge ser på meg. Jeg prøver å nikke, men ser på dem at de ikke forstår.
- Har dette noe med forliset å gjøre? gjentar Eidur, han roper et ekko på fjellveggen. Skjerp deg mann, jeg er død, ikke døv.
Jeg føler det på meg, de graver på akkurat riktig sted, sånt vet man etter døden, tross alt, mark bruker øyehulen min som innfartsåre, noen fordeler må også vi ha, det skulle bare mangle at man ikke fikk en viss innsikt i verden. Jeg ser hakkene arbeide mot målet, mennesker og ånder vil lykkes, jeg er sikker nå, jeg slapper av.

- Så sinnssykt, sier Hjathur
- Han hadde virkelig ikke trengt å senke det skipet, sier jeg.
- Helt sinnssykt.
Vi blir stille, skuer ut over fiskeværet, jern slår mot fjell.
- Hvor mange tror du det bor der nede nå? sier jeg.

Romlingen i fjellet er ikke til å ta feil av. Mennene kaster fra seg hakkene, de skriker, løper, berget sprekker, jorda revner under oss, lavaen velter ut. En elv av mantel lyser opp bergsiden mens den flommer ned mot det sovende byen. Folk kommer ut av husene, de kan løpe fra lavastrømmen, det er ikke der problemet ligger, problemet er at de ikke har noe sted å løpe. Mennesker kaster seg på sjøen og svømmer vekk fra land. De første husene rekker å ta fyr når det varme fjellet slikker mot veggene. Så er husene borte under flytende stein. Havet koker.
- Hvor mange? gjentar jeg.
- Mer enn tjueseks.
- Rekorden er vår igjen?
- Vi har rekorden. Vi eier rekorden.

Hjalthar prøver å gratulere meg med et håndtrykk. Han lærer aldri.





----

Neste etappe er Rigmor. Siden tradisjonen i år er slemme oppgaver må vi følge opp, men siden Rigmor er snill kan hun få velge en av tre slemme:

1. Ranger de ti dårligste norske bloggene, link til dem, og gi en begrunnelse på hver.

2. Intervju personen som etter din mening lager landets dårligste blogg, og spør spørsmål av typen "Hvordan greier du å leve med deg selv?"

3. Post tre hjemmelagde dikt, gjerne i separate poster, og skriv litt om bakgrunnen for hvordan hvert av diktene ble til.

Lykke til!

Link til Nordstafett.