Og nå som det er over, nå som jeg ikke tenker på deg mange timer hver dag, nå som du bare popper opp i skallen en gang iblant, skulle jeg gjerne skrevet til deg og fortalt deg alt det pene jeg tenkte. Du ville likt det. Det er synd at alle de tankene bare skulle gå til spille, det er synd at du ikke vet.
Men hvis jeg gjør det, kan det være vi treffes igjen, det kan være du tar med meg på flere ville høyfrekvente opp- og nedturer. Smigrer, ignorerer, kysser, glemmer, varm, kald, på, av. Bergogdalbanen i tivoliet ditt er ikke morsom, du har bygd den for bratt.
Jeg vil ikke tilbake dit, jeg kommer ikke til å skrive et ord. Jeg vet ikke hvor mye du skjønte. Antagelig treffer du en jevn strøm av menn som er mindre interessert i deg enn jeg var, men som agerer som om de er mer. Årene går, man blir eldre og mer erfaren, jeg burde blitt herdet, få tykkere hud, lære å ta sjanser, utviklet meg. Men fortsatt er jeg den samme dusten som blir kysset av hun jeg vil ha uten å reagere. Fortsatt den samme som skrev never told you.
