Always wait for the Japanese

... og slik glir man gjennom livet, et liv dominert av ubetydelige hendelser, kanskje man en høstkveld i 1984 nøs mens man pusset tennene, og la tannkremflekker på speilet, kanskje man ventet på en buss en vårdag i 1991 fant en tikroning kilt inne mellom to kantstein, og kanskje man en sommerdag i 1995 stod i en dusj ved et badeanlegg i Berlin, kanskje man stod ved siden av en afrikaner, og kanskje man registrerte at denne hadde en betydelig mannepryd, en treleddet kjempeanakonda med ringer i.

Kanskje man hadde en kompis som så det samme; afrikaneren med kjempelemmet, og meg, stående ved siden av, med det jeg hadde å by på.

og man glir videre gjennom denne insignifikante hendelsers symfoni vi kaller liv, kanskje man oppdaget en dag i 1999 at to kanaler sendte den samme musikkvideoen synkront, kanskje innså man en dag i 2004 at det var gått år siden sist, og kanskje oppdaget man i 2006 en blogg hvor en mann blogget om hvor liten tissen hans var, og at den nevnte tissen het Frodo. Kanskje føler man for å bidra i diskusjonen om kjønnsorgannavn, og kanskje navngir man sin egen:

Massiva Ivar her.

Man suser videre på jordballen og senere samme år er man med i en bloggavstemning. Man vinner runde etter runde, og havner til slutt i semifinalen. Hvor man møter to damebloggere, og mannen som blogget om den ekstremt korte tissen sin.

I dette selskapet, to damer og en PeeWee, burde en helt vanlig kuk være den største. I bloggavstemningens kommentarfelt lanserer man sin valgkampanje. "Stem på den største pikken".

Valgkampen blir brutal, gutta møtes i finalen, mens myten om lemmet sanker stemmer. Damene kommenterer ting som:

en mann som har fornærmet Trond Giske OG har kjempekuk. NÅ snakker vi

Kanskje Tordenbloggen 2006 degenererer til et valg mellom en stor og en liten kuk. Kanskje finaleresultatet offentliggjøres, og vinneren annonseres som en

trønder med kjempelem.

Myten lever, pulserer, vokser til enorme dimensjoner. Massiva Ivar blir internettkjendis. Man gjør lite for å slå ihjel slikt, utover å beholde klærne på.

Man glir videre gjennom livet, mens man til stadighet møter kvinner som kjenner til mytene om Massiva Ivar. Man flyter på tilranet status.

Kanskje, en dag, fullfører livet en ring, kanskje blir Massiva Ivar samtaleemnet når en av disse kvinnene møter en av ens gamle venner. Kanskje er dette en mann som man kjente lenge før man begynte å blogge, en mann som var i en dusj ved et badeanlegg i Berlin, en mann som betraktet afrikaneren med kjempelemmet med ringer i, og meg, stående ved siden av, med det jeg hadde å by på.

Og dette bildet har brent seg på netthinnen hans, han forteller det videre, han tar Massiva Ivar ikke bare ned til en helt vanlig kuk, men til en ynkelig liten pjokk, han yter ikke Massiva Ivar noen større rettferdighet enn den forrige myten, men hva kan man gjøre, hva kan man si, mannen har jo et urokkelig poeng. Massiva Ivar hadde ingen verdens ting å stille opp med den dagen i den tyske dusjen.

Og man føler man burde lært noe, kanskje noe i retning av å ikke skryte på seg ekstra metervare i buksa. Men den læringen man sitter igjen med er, og som man overfører til andre områder av livet er, vent på human konkurranse. Ikke plasser deg ved siden av den høye mørke gutten på klassebildet. Ikke gå inn til idoldommerne rett etter den heite baben. Gå ikke inn i dusjen samtidig som en sort broder.

Og kanskje har man laget seg et uttrykk for akkurat dette. Always wait for the japanese.