22. juni 2013

Intimtyrannen 2013: Vålerengapub



Den morgenen beslutter jeg at hvis det regner skal jeg ta bussen til jobb. Hvis det er oppholdsvær skal jeg sykle Tour de Finans. 

Jeg ser ut. Grått, men oppholdsvær og tørt.


Mens jeg trekker i sykkelham, starter plaskingen.



For sent å snu, jeg sykler likevel. Over den nye broa til barcode-komplekset. Jeg liker det de gjør her.


Her starter Tour de Finans. Sykkelveien fra Aker Brygge ut til Bærum, mellom E18 og sjøen. Hver morgen og ettermiddag i arbeidsuka, synkront med rushtiden på E18, fylles denne opp med syklister. En del av dem har førtiårskrise, topp utstyr, kjøpadrakter fra profflag, death wish, og dundrer på i vill fart og tette rekker for å spare luftmotstand. De parkerer lett meg og billigsykkelen min, men jeg henger med i b-feltene sammen med gutta i selvlysende gule plastjakker.


Det blir en dårlig dag i Touren. Festen i går har gjort at jeg kommer litt sent i gang med dagen, sykkelstien er befolket av gående cruiseturister, det kommer ingen som vil samarbeide om å kjøre, ingen som kan ta sin del av luftmotstanden.

Jeg sperrer sykkelen inne i kjelleren på jobb. Jeg alternerer, sykler bare en vei daglig, neste gang jeg føler behov for å sykle tar jeg bussen til jobb og sykler hjem. Det er lurt bortsett fra at man aldri kjenner morgendagen. I vinter stod sykkelen i dette rommet i fem måneder.


På jobb, og lite er nytt. Skriving av viktige tekniske dokumenter ...


... foring av bjørnen ...


... nederlag i fussball.


Jobben spanderer sjampisflaske på meg som takk for innsatsen. Ikke cava, ikke cremant, Champagne. Det er usaklig gode tider.


 HELG.





Mannen med den grønne bagen er ikke å se på bussholdeplassen. Og ingen av de andre passasjerene har påviselig lyst på baksetet. Arbeidsuken avslutter med en formidabel triumf.


Nasjonalteateret. Jeg går av bussen og bærer sekken som man bærer en koffert, det vil si at jeg holder den i hempa øverst på sekken.

For å gå fra å bære sekken som koffert til å bære den på ryggen har jeg utviklet et en-hånds-triks. Med høyre hånd kaster jeg sekken rett opp i luften, opp langs kroppen. 


Når tyngdekraften bremser den står den nesten stille i luften i noen tideler. Da har jeg tid til å stikke høyrehånden inn i bæreselen, og da glir den elegant opp på ryggen av seg selv. 

Det er bare fordeler med dette trikset: du oppnår det du vil, det ser grisekult ut, og alt skjer med en hånd. Du er fri til å bruke den andre hånden til hva du vil.  


Trikset baserer seg på at sekken skal stå stille i luften, det fordrer naturligvis at sekken veier det du er vant til at den veier, og ikke, for eksempel, inneholder en tung champagneflaske.

Lyden av en champagneflaske som smeller i asfalten er høy og karakteristisk. 

Folkene som kryr på Nasjonalteateret kjenner igjen lyden av cruiseskip som døpes og glaner mot meg. Hvor pokker er båten?

Jeg føler meg gjennomdum til beinmargen. 


Men, når den ansattes kognitive prosesser er på dette nivået har han ikke fortjent champagneflaske.

Champagnen legger en distinkt eim av alkoholiker i hele sekken. 


Hjemme rekker jeg såvidt å sette en pulverdose før kvelden.


Jeg skal på Vålerenga-pub. Jeg kler meg i hvitt og svart og planlegger å snakke trøndersk hele kvelden.


Dette var ikke aftenens plan, det er plan B. Så jeg har ikke skaffet meg noe lag til quizen,. Men jeg regner med at det fins kjentfolk her.


Jeg får bli med Anne og resten av Sixpack.


Vi blir spurt om hva oddsen er for å få 12 rette i tipping, i følge Norsk Tipping, og jeg kan anvende mattenerd superpowers.


Dette gir meg tyngde, føler jeg, dette gir meg rett til å bli påståelig og drøy. Quizmaster lurer på hva den nye konkurrenten til bladet ´Folk er Folk´ heter. Marte mener at bladet heter ´Romfolk´. Neineinei, sier jeg, jeg har kjøpt bladet. Neimen hør nå da Marte, jeg har det liggende hjemme hos meg. Det er noe sånt som ´Romfolk i Norge´. Hm, nei, tittelen er kortere. 

Vi svarer ´Rom i Norge´.

Jeg er sliten i kveld, kvelden må bli kort. Jeg orker ikke å vente på resultatene. Jeg tusler ensom hjem i sommernatten.


Hjemme ligger fasiten og stirrer på meg med kritiske øyne.


5 kommentarer:

Anonym sa...

Dette er dette som skiller ekte quizzere fra Clinton og andre presumptivt intelligente mennesker. Ekte quizzere regner ikke ut oddsen for å få 12 rette i tipping, de kan det utenatt. Heri ligger et forbedringspotensial.

Esquil sa...

jeg kjenner jo en del ekte quizzere, får jeg håpe, blant annet fordi jeg i flere år satt i komiteen som tar ut landslagene i quiz. min erfaring er at folk lærer seg en god dose ydmykhet i prosessen med å bli virkelig god. som igjen gjør at jeg mistenker at du ikke vet hva du snakker om :)

Anonym sa...

Mente sannsynligheten for å få 12 rette i tipping var noe sånt som (1/3)^12 = ca en til en halv million...

Esquil sa...

stemmer bra det, 1: 531441

Trond Gaasland sa...

Hvor er Laugen?