19. juni 2013

Intimtyrannen 2013: Geografiaften

Man står opp fra sitt nattlige sengeleie, myser gjennom kameraet og ser verden med nye øyne. Jeg har mange tannkoster til å være bare en mann. Det har jeg ikke tenkt over før.


Og du kan si, fysjogfy, dette er forbrukersamfunnet, dette er bruk-og-kast-mentalitet. Men neineinei sier jeg da. Det er det motsatte. Det er bruk-og-ikke-kast-mentalitet.


Jeg legger et tynt lag hjemmedesignet t-skjorte på torsoen.



Så går jeg ut i verden. Jeg har opparbeidet meg en del avspaseringstid på jobben, så jeg avspaserer nedover Gronlans Leire. I bakgrunnen ser du Gronlan kristenmoské, bak den er Toyen.


Planen er å skrive min tredje roman på Kafékontoret. Kafékontoret deler ikke mitt syn på saken, de åpner klokken fjorten. Det blir å sitte på en noe mindre behagelig stol rett over gata, på Stockfleths. 



Når man bestiller kaffe på et sted som driter i kaffe, tar det kort tid. Når man bestiller på et sted som tar kaffe på alvor, derimot. Jeg må spesifisere konsentrasjonen av kaffe, størrelsen på koppen, hvilket land jeg vil at kaffeplantene skal være dyrket i, været på plukketidspunktet, biorytmen til plukkeren. Jeg går for de colombianske bønnene og bøndene. 


Romanen tar form under fingrene mine. Jeg har en god dag, ordene kommer lett, jeg føler meg trygg i de fortellertekniske vurderingene. Av og til kan jeg vakle i timesvis om jeg skal pælme ut et enkelt avsnitt eller ikke.



I det flyten er som størst, griper hungerens klamme neve fatt i meg. Som mange andre på Gronlan må jeg hjem og få tak i pulver. Idiotisk. Jeg kan ikke basere meg på å gå hjem hver gang jeg blir sulten. Jeg må faktisk begynne å gå med pulveret på meg.


Pulveret skal ristes ut i skummet melk.

SHAIKKA LAIKKA POLAROID PICTURE!


Etter pulverdosen følger fremstøt nummer to inn i kreativitetens landskap. Det skjer på Evita kaffebar Vaterland Bro. Hvis du trodde Stochfleth tok kaffe på alvor, prøv Evita. Her tar de kaffe såpass seriøst at de ikke har kaffe i det hele tatt. "Kaffe?? WTF?? Du går ikke inn i en bilforretning og bestiller ´bil´, gjør du?" Jeg må bestille americano, som er the closest thing.


Fortsatt flyt. Jeg har 42000 ord. Dette begynner å lukte roman.


Historien suger meg inn. Den mystiske gutten som reddet mange folk og deretter brant til døde på Scandinavian Star.  Hvem var han egentlig? Dette må vi til bunns i. Jeg jager heltinnen min til telefonen, hun får værsågod ringe rundt til hun finner det ut. 

Jeg glemmer tiden.


Jeg kommer meg til Majorstuen, Sognsvannsbanen samarbeider ikke, jeg er sent ute. Ivar og Egil venter. 

Det fins sære grupperinger i nasjonen som samles og diskuterer ølbriketter, gamle donaldblader og rundetider i skøyter på sekstitallet. Dette er litt i den gata. Vi skal ha geografi-nerde-kveld. Jeg kommer til å bli lettvekter, Egil og Ivar kan en del geografi. Men de har ikke møtt hverandre før. Jeg gleder meg til å se samspillet. 


Vi skal møtes over en kaffe på Idrettshøyskolen. Men kaféen er stengt. 


Egil løser det ved å ta oss videre, hjem til seg. 


Det er et godt trekk. Egil bor idyllisk. Ivar sjekker en påstand om hvilke fem land som har det høyeste laveste punktet i verden. Vi har kontroll. Leshoto, Rwanda, Burundi, Andorra, Uganda. 

Ivar og Egil går overens som om de er gamle bekjente. De har lest hverandres geografibøker og har gjensidig respekt.

Egil vil vite hvilke fire fjelltopper som er høyest i to land (noe som kan inntreffe når en høy fjelltopp ligger på en grense). 

Ivar og jeg fyrer av en fjelltopp hver umiddelbart, han sier Mount Nimba (Elfenbenskysten og Guinea) og jeg går for Margaritha Peak i Ruwenzori (DR Kongo og Uganda). Den tredje kommer også rimelig kjapt, Korab/Korabit på grensen mellom Albania og Makedonia. 

Den fjerde må vi jobbe lenge med. Beinhardt. Hvilken obskur knaus er det vi har oversett.


Egil må hjelpe oss. Det dreier seg om en bortgjemt steinhaug som heter Mount Everest (Kina, Nepal).



Egil har tatt frem NAF-boka. Vi er inne på norsk geografi, her skal Ivar herje. Ivar kan kommunene sine, og blant annet det høyeste fjellet i hvert fylke i landet. Men det holder ikke. Det viser seg at Egil har kontroll på høyeste fjelltopp i hver enkelt bykommune. Egil leker ikke geografi.

Egil og Ivar får kaker, kaffe og hvitvin. Jeg pimper pulver.


Solen har gått ned bak taket til Egil. Ivar setter oss fast med et spørsmål: Du starter i Bjerkreim kommune, og fra du forlater kommunen skal du gå en sammenhengende tur igjennom sju kommuner som alle slutter på de samme tre bokstavene. Hvor ender du opp? Her sliter Egil og jeg, mens kona til Egil, Siggen, viser seg å ha mest peiling. Ikke helt inn i fotballfrue-klisjéen der, altså. 

Mandal var svaret.

Jeg forsøker å diskutere litt FIFA-ranking innimellom geografien. Vi må slutte med disse bortekampene mot gode lag, Egil. 

Egil sier at det er ikke så lett å velge motstandere og arenaer fritt. Mange hensyn å ta. Og jeg vet jo egentlig det. 


Hjem og ta hvitvasken. Jeg er trøtt, å bare spise pulver tar på. Sulten gnager halve døgnet, den varierer i styrke litt uavhengig av hvor lenge det er siden jeg har spist. Det motmiddelet som funker best er å drikke masse vann og legge seg på magen i senga. 

Det blir en rolig kveld.
















3 kommentarer:

Marianne Furumo sa...

Da jeg leste på Blindern trodde jeg intimitetstyranniet var noe dritt. Nå ser jeg hvor feil han Sennett tok. At folk møtes for å snakke om fjelltopper, er så langt utenfor min fatteevne (den er kanskje ikke stor), at jeg føler meg helt beriket her jeg sitter og hisser meg opp over helt trivielle skolefaglige spørsmål. Gleder meg til fortsettelsen!

Tine sa...

Åh, Eskil! Jeg elsker at intimtyranniet er tilbake! <3

Trond Gaasland sa...

Håper Egil hadde med Øretoppen i Sør-Varanger. (Kirkenes er en by...)