19. februar 2015

Skirenn i Kollen

Man er jo nordmann og født med skitupper stikkende ut på de unevneligste steder.



Så da må man til Kollen, det er obligatorisk i denne byen, og siden jeg ikke er så tøff i kulde og derfor ikke kan stå i en snøhaug med trynet malt i norske farger mens jeg ser skieliten dandere ansiktshuden med slimhinnene sine, blir jeg plent nødt til å gå selv. Dette er reglene.



Vi er på det ene fristilsrennet i året i OBIK-karusellen. Og konkurrentene virker ikke så glade for at de skal skøyte, noen har lånt skøyteski, noen planlegger å gå klassisk. For disse menneskene forakter skøyting, fristil er noe vulgært som de skitne dopingsvina fra Utlandet har funnet på, de som har gitt oss svartedauen, AIDS, pestrotter, skiskøyting og Justin Bieber.


Jeg, derimot. Jeg skjønner ikke greia med klassisk. Stavre seg frem i en suboptimal stilart, pålegge seg selv og andre begrensninger i sin utfoldelse, klamre seg til fortiden som smeden klamret seg til hesteskoene og svenskekongene til unionen. Klassisk er den døende broren til saksehopp, kongsbergknekk og dinosaurer. Hadde det ikke vært for sentimental sondre nordheim-romantikk kunne vi like gjerne lagd skirenn hvor alle er festet med kjetting til traktordekk. Men jeg holder kjeft.



Jeg spiller eplekjekk før start. I det grumsete dypet av min sjel vet jeg at jeg har papir på at jeg ikke kan gå på ski, jeg strøk i samtlige stilarter. Jeg har angst for å bli seriøst gruset.

Løpet er på ti kilometer. Starten går, jeg starter samtidig som en herre iført kondomdress, jeg planlegger å slippe ham med en gang. Men når vi setter oss i bevegelse dundrer konkurranseinstinktet som en full mann inn gjennom døra i hjernebarken og jeg glemmer alle gode intensjoner.




Problemet mitt er at jeg kan smelle meg opp korte bakker i hoppende padling. Vedlagt bildebevis 1, hvor jeg er løper nummer to inn i bildet. Det er for gøy å gjøre det der til å la være, samtidig som det forlanger alt for meget av min begrensede kondisjon.

Som motvekt har jeg terpet en lett dobbeldans, hvor jeg pigger med stavene i kraftløse kyllingstavtak og glir så mye jeg kan på skiene, ikke én muskel i kroppen jobber hardt, dansen lar meg restituere på flatene uten å tape så veldig mye tid.

Strategien er altså å hvile på flatene og svi av kruttet oppover.



Flatene. Det er søtt. En gang trodde jeg at det fantes flater. Det gjør det ikke. Det fins hemningsløse mengder mördarbakker. Jeg er fange i en skitur som intet vettugt menneske ville valgt seg gjennom dette terrenget, vi skal rett opp alt øyet ser.

For dette er konkurranselangrenn, og konkurranselangrenn vil deg ikke noe godt, den unner deg ikke kvikklunsj og appelsin og langstrakte snødekte vidder, den vil se deg gå opp og ned og opp og ned som stempelet i en bilmotor til du har smerte i hver celle i kroppen. Spanske inkvisisjonen kan ta seg en bolle, det er norske skiforbundet som kan tortur.

Fordi jeg tror 10 kilometer skitur ligner på det jeg til nå har kjent som en 10 kilometers skitur, feiler planen min kapitalt. Jeg har disponert kreftene mine som en akvariefisk disponerer maten sin. 

Er det noen som husker Erik Vea. Fra NM i skøyter i syttitre.




Jeg sprekker i den lange bakken opp åsen som hoppbakken er bygd i. Det er etter drøyt tre kilometer. Deretter er jeg en zombie, det ser ut som jeg beveger meg, men jeg er død. Samtidig, man kan jo ikke gi seg heller, jeg har passert folk, de er et sted bak meg, jeg vil for alt i verden slippe å se dem igjen på denne siden av målstreken. 

Jeg må helt ned i kjelleren. Jeg lar pusten gå i takt med padlingen, puste ut når jeg hogger stavene ned, puste inn når jeg løfter lungene. Og nå kommer pusten borti stemmebåndene, jeg begynner å stønne rytmisk, taktfast lar jeg meg voldta av min egen angst for å havne nederst på en resultatliste. Disse lydeffektene er en sak under o-løp, når jeg er alene, men her er det konkurrenter og publikum over alt. Pinlig affære.




Nesten alle som deltar suser forbi meg, det er sjukt hvor mange i dette landet som går på ski som ville dyr, men i havet av skikonger finner jeg meg en kar som skøyter like stakkato som en Ivo Caprino-figur. My main man. Ryggen hans blir en frihavn, jeg forsøker å hvile, komme meg ut av stønnesonen. Det fungerer til neste nedoverbakke, jeg klikker ned i hockey bak ryggen hans og lar ham ta all vinden, men han har ski som er smurt av engler og feer, han glir rett fra meg og får en en femti meters luke helt gratis. Sånne ski har mange andre også, jeg parkeres av fem stykker bare i nedkjøringen til stadion. Det skal ikke være fysisk mulig å ha så god gli, hadde det vært middelalderen ville skiene deres vært brent som hekser.

Jeg går på tjue år gamle planker som ikke vet hva glider er. Mens disse folkene kliner årslønna og farsarven under skiene. Langrenn er like rettferdig som Candy Crush Saga, og grunnen til at pay-to-win-spill kunne sive motstandsløst inn i nasjonen, vi er hjernevasket til å tro at det er greit å kjøpe seg suksess.

Men altså. Det er jo kult å gå fort på ski. Jeg ser den. 


Jeg har overlevd mine ti kilometer, jeg har reist så langt inn i Anaerobia at det prikker av oksygenmangel over hele huden, men selvskadingen er endelig over og vi får lov til å legge oss ned i vårt eget mageinnhold.

Når jeg krysser målstreken presenterer speakeren meg, deadpan, som representant for Kari Pekka Kyrö import.


Flott at OBIK ikke sensurerte denne hyllesten til Kari Pekka Kyrö som i sin tid ga oss så mye oppbyggelig underholdning.

Tempoet jeg har gått i ville gitt meg tykke bunker OL-gull på tjue og tredvetallet, med respekt for de knepent vanskeligere preppeforholdene de levde under er det et faktum at jeg går fortere enn helter som Johan Grøttumsbråten, Torleif Haug og Einar Gerhardsen. Likevel har jeg 182 kæill foran meg der jeg hviler på en pute av fattige sju mann på resultatlisten. Vinneren, Magnus L'abée-Lund, ville rukket å dusje, kle seg og spise treretters middag før jeg var i mål.



Dette har gått av hengslene, folkens. Det er ikke riktig det som skjer i dette landet.

Take it away, Kari.



(*) Musikken til filmklipp to er Decaptivity, Tekst/vokal Trine Jensegg, melodi/gitar, Esquil. Filmklipp tre er Kari Pekka Kyrö, alt hjemmelagd

Ingen kommentarer: