Det fins sikader som ligger som larver i 17 år nedi jorda. Så får de en sommer hvor de spretter rundt på markene og er gresshoppe. Deretter følger nye 17 år nedi jorda.
Sånn er det å skrive en bok. År med kokongliv, mens man venter på lanseringen og sine minutter i lyset.
Det vil si, jeg trodde det var planlagt noen minutter i lyset. Jeg tok feil.
Samtalen med forlaget lød ca sånn, fritt oversatt til røling:
- Hei forlaget.
- Hei Eskil.
- Hva skjer med lanseringsfest?
- Det skjer ikke.
- WTF?
- Det koster mer penger enn det smaker.
- Jeg vil jeg vil jeg vil.
- Nei.
- Da arrangerer jeg lanseringsfest sjøl og later som om dere står bak.
- OK da, du kan få en lansering.
- Kult! Jeg vil ha bokbad på lanseringen. Kan du bokbade meg?
- Nei.
- Jeg vil jeg vil jeg vil.
- Spør noen andre. Spør dommerne fra Forfatterfight.
- Egeland, Uri, Wiig, Sibeko, Anne B Ragde?
- Jepp.
- Som, i denne vakre fantasiverdenen din, lengter etter å bruke en frikveld på Eskil Nobody Whatshisname.
- Ja.
- Kanskje jeg skal ringe JK Rowling også i samme slengen. Som kan jodle i et hjørne av scenen mens jeg bokplasker rundt med Murakami, Rushdie og liket av Hemingway.
- Det var et seriøst forslag.
Jeg greide å manne meg opp til å spørre Tom Egeland. Jeg vet fra blogging at han er en fin fyr som svarer folk med respekt uansett hvem de er. Så jeg antok han ikke kom til å hånle.
Jeg ble helt satt ut da han sa ja.
Fortsatt i rus etter Egelandkicket spurte jeg Anne B om hun ble med på lansering i Trondheim.
Hun sa jaggumeg også ja.
Forlaget spanderte honorarer og plakater.
Krimforfatter Roar Sørensen fylte facebookeventen med bittert oppgulp, og oppfordret folk til å møte opp for å vise sin avsky. Alt var helt perfekt.
OSLO - Last Train
This is your Solar Plexus speaking. We run full power on all engines. Have a pleasant flight. MOHOHAHA.
Ååååh NERVØS!
Og sjukt opptatt av alle små detaljer. Som hvem som kommer og ikke kommer og om de som må stå er bitre for at de må stå.
Jeg lovte Egeland at det skulle komme så mange at det ville tyte kjøtt ut av dørsprekken. Tomt skryt for Tom, men vi fylte Last Train.
Arve Juritzen startet showet med å ønske velkommen. Deretter ga redaksjonssjef Nanna Baldersheim en presentasjon av "Ut av mørket".
Så stavret jeg meg opp på scenen og kjørte Berømte første ord, novellen som tok meg helskinnet gjennom delfinalen i Forfatterfight. Den er safe. Ikke engang nervetråder som hoppetau klarer å ødelegge den.
Artisten vår spilte sin første låt.
Jepp, artist. Jeg ville ha et show, og musikk og tekst kan på en god dag gå opp i en høyere enhet. Jeg husket en singer/songwriter på Elvelangs forrige høst, googlet alle artistene derfra og satset på at den som var blondest på bildene også hadde vært blondest på elvelangs. Jeg hadde funnet Ida Sofie Holmen.
Etter sangen leste jeg første kapittel fra Ut Av Mørket, og Ida spilte Follow You Into The Dark.
Det ble flott. Sangen ble themesong for lanseringene, jeg tok med den videre til Trondheim og Stavanger også.
Tom var veldig rolig og trygg på scenen. Jeg fant roen et sted under bokbadet. Tom er opprinnelig journalist, og ga meg gode spørsmål som ga rom for å snakke. Noen av spørsmålene hadde jeg fått hint om på forhånd, andre kom helt overraskende. Kombinasjonen funket. Jeg fortalte om åtte års ekstremsjukdom i kjelleren til mamma mens romanen ble odlet frem på mystisk vis i en ikke-fungerende hjerne.
Etter seansen mente forlaget at det var TV-materiale, og prøvde å få meg inn på Lindmo. Lindmo hadde fullbooket sesongen.
TRONDHEIM - Bokbaren på Antikvariatet
Vi gjorde tingene våre i Trondheim på en fredags kveld. Det var et sjakktrekk.
Programmet var mye det samme som i Oslo, men bare jeg var begge stedene. Artisten i Trondheim, Vegard Tingstad, stakkars mann, fikk et døgn på seg til å lære Follow You Into The Dark. Men han naila den.
Anne B Ragde kjørte en annen stil enn Tom, mindre journalist og mer forteller. Hun hadde ikke bare lest boka, hun hadde gjort grundig research på hvem jeg var, og fortalte om QuizDan og Wordfeud League of Honour, hvor hun selv spilte tredve sesonger. Jeg satt mest og sa "ja det stemmer".
Til slutt ga Anne B meg kjeft fordi jeg snakket for lite. Så fikk jeg igjen lov å prate om årene jeg lå sjuk i kjelleren til mamma. Anne B hadde lagt merke til mora mi i salen, og ga henne kred for å ha pleid meg i åtte år. Det var et flott øyeblikk, veldig rørende. Det ble en helt vilt fin stemning.
Vi satt ikke på en scene, vi satt på samme nivå som tilhørerne, og det harmonerte med showet, Anne Be snakker med alle, og hever seg ikke over noen. Rommet var fylt av folk og bøker. Det var som om alle i rommet var venner og glade i hverandre. Beklager ostefaktoren, men det var en magisk kveld.
STAVANGER - Stokkavannet
If there's no-one beside you when your soul embarks,
Then I'll follow you into the dark.
Femti-seksti speidere og foreldre satt kranset rundt høyttalerne og vi skulle starte med theme-sangen. Men jeg fikk ikke Spotify til å virke.
Det var det eneste som gikk galt.
Speiderleder Rune i Stavanger har kjent meg en halv mannsalder og påstod at livshistorien min kunne bære et show alene. Så etter den faste innledningen med Berømte første ord, lirte jeg av meg et lysbildeshow på en halv time hvor jeg fortalte om alt det jeg har gjort som ikke har vært A4.
Det ble enda en fantastisk aften. Herregud. Vi var utendørs i en lysning ved skogen, det var mørkt, bare opplyst av noen fakkellys, et bål, og storskjermen som viste bildene. Jeg snakket om FIFA-ranking, wordfeud-verdensrekorder, hacking av TV-konkurranser, quizpugging i møtene på jobben, ME-sykdom, nær-døden-opplevelser og bøker jeg har skrevet.
Speiderne satt stille og hørte på.
Det regnet, det var kaldt, de satt stille og hørte på. De gjør vanligvis ikke det.
For mange foreldre fortalte meg det etterpå. Det var en spesiell kveld for flere enn meg.
STAVANGER - Cardinal
Konseptet i Stavanger kan beskrives som strikk og drikk mens du hører en forfatter lese. En stor seksjon av puben var holdt av til strikkende damer, strikkeklubben satte deltagerrekord denne kvelden, så det ble trangt.
Jeg leste Berømte Første Ord og kapittel 16 fra Ut av Mørket.
De strikkende damene var lydhøre, men puben var breddfull av andre og fullere folk, og jeg hadde ikke mikrofon, så jeg måtte rope i konkurranse med fyllerøl og latter. Jeg var ikke forberedt på hva falsettstemmen jeg bruker på Gauders replikker i Berømte første ord var villig til å gjøre med stemmebåndene når jeg ropte den.
Det ble bra likevel, vi solgte ut de få bøkene vi hadde og jeg får lov å komme tilbake i november på kulturhuset deres.
TAKK
Det som så ut til å bli ingenting ble en hel turné. Det er ikke alle som får en turné. Ihvertfall ikke blant oss forfattere i familien Nobody Whatshisname som bokhandlene bare flirer av.
Jeg er veldig takknemlig. Det har vært utrolige opplevelser. Tusen takk til de som arrangerte, de som var med meg på scenene, de som torde å tenke større enn meg da vi planla, de som hørte på, klappet, lo, kjøpte bok og ba om signatur.
Jeg er ikke noen rockestjerne. Jeg misliker ikke rampelyset, men jeg er full av sjenerthet og jantelov, jeg har da ikke noe med å snakke mer enn de andre i rommet.
Jeg skjønner ikke helt hvorfor det funker. Men dikteren Kjetil Almelid sa dette:
Bildene er knabbet fra Anniken Sjonsti, Lars Klemetsaune, Rigmor Haga, Anette Musum, Mari Moseid, far min og forlaget.
Sånn er det å skrive en bok. År med kokongliv, mens man venter på lanseringen og sine minutter i lyset.
Det vil si, jeg trodde det var planlagt noen minutter i lyset. Jeg tok feil.
Samtalen med forlaget lød ca sånn, fritt oversatt til røling:
- Hei forlaget.
- Hei Eskil.
- Hva skjer med lanseringsfest?
- Det skjer ikke.
- WTF?
- Det koster mer penger enn det smaker.
- Jeg vil jeg vil jeg vil.
- Nei.
- Da arrangerer jeg lanseringsfest sjøl og later som om dere står bak.
- OK da, du kan få en lansering.
- Kult! Jeg vil ha bokbad på lanseringen. Kan du bokbade meg?
- Nei.
- Jeg vil jeg vil jeg vil.
- Spør noen andre. Spør dommerne fra Forfatterfight.
- Egeland, Uri, Wiig, Sibeko, Anne B Ragde?
- Jepp.
- Som, i denne vakre fantasiverdenen din, lengter etter å bruke en frikveld på Eskil Nobody Whatshisname.
- Ja.
- Kanskje jeg skal ringe JK Rowling også i samme slengen. Som kan jodle i et hjørne av scenen mens jeg bokplasker rundt med Murakami, Rushdie og liket av Hemingway.
- Det var et seriøst forslag.
Jeg greide å manne meg opp til å spørre Tom Egeland. Jeg vet fra blogging at han er en fin fyr som svarer folk med respekt uansett hvem de er. Så jeg antok han ikke kom til å hånle.
Jeg ble helt satt ut da han sa ja.
Fortsatt i rus etter Egelandkicket spurte jeg Anne B om hun ble med på lansering i Trondheim.
Hun sa jaggumeg også ja.
Forlaget spanderte honorarer og plakater.
Krimforfatter Roar Sørensen fylte facebookeventen med bittert oppgulp, og oppfordret folk til å møte opp for å vise sin avsky. Alt var helt perfekt.
OSLO - Last Train
This is your Solar Plexus speaking. We run full power on all engines. Have a pleasant flight. MOHOHAHA.
Ååååh NERVØS!
Og sjukt opptatt av alle små detaljer. Som hvem som kommer og ikke kommer og om de som må stå er bitre for at de må stå.
Jeg lovte Egeland at det skulle komme så mange at det ville tyte kjøtt ut av dørsprekken. Tomt skryt for Tom, men vi fylte Last Train.
Arve Juritzen startet showet med å ønske velkommen. Deretter ga redaksjonssjef Nanna Baldersheim en presentasjon av "Ut av mørket".
Så stavret jeg meg opp på scenen og kjørte Berømte første ord, novellen som tok meg helskinnet gjennom delfinalen i Forfatterfight. Den er safe. Ikke engang nervetråder som hoppetau klarer å ødelegge den.
Jepp, artist. Jeg ville ha et show, og musikk og tekst kan på en god dag gå opp i en høyere enhet. Jeg husket en singer/songwriter på Elvelangs forrige høst, googlet alle artistene derfra og satset på at den som var blondest på bildene også hadde vært blondest på elvelangs. Jeg hadde funnet Ida Sofie Holmen.
Det ble flott. Sangen ble themesong for lanseringene, jeg tok med den videre til Trondheim og Stavanger også.
Tom var veldig rolig og trygg på scenen. Jeg fant roen et sted under bokbadet. Tom er opprinnelig journalist, og ga meg gode spørsmål som ga rom for å snakke. Noen av spørsmålene hadde jeg fått hint om på forhånd, andre kom helt overraskende. Kombinasjonen funket. Jeg fortalte om åtte års ekstremsjukdom i kjelleren til mamma mens romanen ble odlet frem på mystisk vis i en ikke-fungerende hjerne.
Etter seansen mente forlaget at det var TV-materiale, og prøvde å få meg inn på Lindmo. Lindmo hadde fullbooket sesongen.
TRONDHEIM - Bokbaren på Antikvariatet
Vi gjorde tingene våre i Trondheim på en fredags kveld. Det var et sjakktrekk.
Programmet var mye det samme som i Oslo, men bare jeg var begge stedene. Artisten i Trondheim, Vegard Tingstad, stakkars mann, fikk et døgn på seg til å lære Follow You Into The Dark. Men han naila den.
Anne B Ragde kjørte en annen stil enn Tom, mindre journalist og mer forteller. Hun hadde ikke bare lest boka, hun hadde gjort grundig research på hvem jeg var, og fortalte om QuizDan og Wordfeud League of Honour, hvor hun selv spilte tredve sesonger. Jeg satt mest og sa "ja det stemmer".
Til slutt ga Anne B meg kjeft fordi jeg snakket for lite. Så fikk jeg igjen lov å prate om årene jeg lå sjuk i kjelleren til mamma. Anne B hadde lagt merke til mora mi i salen, og ga henne kred for å ha pleid meg i åtte år. Det var et flott øyeblikk, veldig rørende. Det ble en helt vilt fin stemning.
Vi satt ikke på en scene, vi satt på samme nivå som tilhørerne, og det harmonerte med showet, Anne Be snakker med alle, og hever seg ikke over noen. Rommet var fylt av folk og bøker. Det var som om alle i rommet var venner og glade i hverandre. Beklager ostefaktoren, men det var en magisk kveld.
Og under slike forhold er man nødt til å huske hva man heter.
STAVANGER - Stokkavannet
If there's no-one beside you when your soul embarks,
Then I'll follow you into the dark.
Femti-seksti speidere og foreldre satt kranset rundt høyttalerne og vi skulle starte med theme-sangen. Men jeg fikk ikke Spotify til å virke.
Det var det eneste som gikk galt.
Det ble enda en fantastisk aften. Herregud. Vi var utendørs i en lysning ved skogen, det var mørkt, bare opplyst av noen fakkellys, et bål, og storskjermen som viste bildene. Jeg snakket om FIFA-ranking, wordfeud-verdensrekorder, hacking av TV-konkurranser, quizpugging i møtene på jobben, ME-sykdom, nær-døden-opplevelser og bøker jeg har skrevet.
Speiderne satt stille og hørte på.
Det regnet, det var kaldt, de satt stille og hørte på. De gjør vanligvis ikke det.
For mange foreldre fortalte meg det etterpå. Det var en spesiell kveld for flere enn meg.
Synes vi burde gi en liten tilbakemelding på flott møte.Hans historie hadde gjort sterkt inntrykk og hadde vært kjempeinteressant. Vanligvis er det ikke lett å få dem til å fortelle noe, men i går «bobla de over».
Det var sterkt fordi jeg eksponerte meg så totalt, fortalte om hele livet mitt, innimellom alt tullballet er det en hel del vonde og personlige ting, og historien ble tatt så ubetinget godt imot av mennesker som ennå ikke har lært å forestille seg.
Konseptet i Stavanger kan beskrives som strikk og drikk mens du hører en forfatter lese. En stor seksjon av puben var holdt av til strikkende damer, strikkeklubben satte deltagerrekord denne kvelden, så det ble trangt.
Jeg leste Berømte Første Ord og kapittel 16 fra Ut av Mørket.
De strikkende damene var lydhøre, men puben var breddfull av andre og fullere folk, og jeg hadde ikke mikrofon, så jeg måtte rope i konkurranse med fyllerøl og latter. Jeg var ikke forberedt på hva falsettstemmen jeg bruker på Gauders replikker i Berømte første ord var villig til å gjøre med stemmebåndene når jeg ropte den.
Det ble bra likevel, vi solgte ut de få bøkene vi hadde og jeg får lov å komme tilbake i november på kulturhuset deres.
TAKK
Det som så ut til å bli ingenting ble en hel turné. Det er ikke alle som får en turné. Ihvertfall ikke blant oss forfattere i familien Nobody Whatshisname som bokhandlene bare flirer av.
Jeg er veldig takknemlig. Det har vært utrolige opplevelser. Tusen takk til de som arrangerte, de som var med meg på scenene, de som torde å tenke større enn meg da vi planla, de som hørte på, klappet, lo, kjøpte bok og ba om signatur.
Jeg er ikke noen rockestjerne. Jeg misliker ikke rampelyset, men jeg er full av sjenerthet og jantelov, jeg har da ikke noe med å snakke mer enn de andre i rommet.
Jeg skjønner ikke helt hvorfor det funker. Men dikteren Kjetil Almelid sa dette:
Bildene er knabbet fra Anniken Sjonsti, Lars Klemetsaune, Rigmor Haga, Anette Musum, Mari Moseid, far min og forlaget.
4 kommentarer:
Så fint det var å lese dette. :-) Gleder meg på dine vegne over meget vellykket lansering!
Gratulerer og bra jobba!
Tusen takk!
Og ekte bloggkommentar, det skjer ikke hver dag :)
Matchende skjorter ;)
http://rolerbloggen.blogspot.no/2015/02/ut-av-mrket-turneen.html
Aaah, her altså:
http://1.bp.blogspot.com/-OP91M6zFNL4/VN6CwoqZsZI/AAAAAAAAGsU/cTcwNg2j5_c/s1600/IMG_20150212_195530.jpg
Legg inn en kommentar