No shit.

Denne tildragelsen inntraff på en Starbucks i Malaga, Picassos fødeby, hvor stor kunst har blitt til. Jeg hadde bestilt en Americano og funnet meg til rette, da indre organer opplyste meg om at det var på tide å skape noe selv. Jeg gikk på toalettet.

Toalettet hadde skyvedør og bestod av ett enkelt stort rom, med servant og med en sentrert hvit porselensstol. Jeg satte meg til rette, for planen min var av en type som de fleste normale mennesker, også menn, utfører sittende.

Døren hadde en lufteluke helt nederst, så mens jeg ruget på porselensstolen kunne jeg følge med på skoene til de som befant seg på utsiden av døren.

Først kom en person med hvite joggesko, og han forsøkte å komme inn.

For, og det visste jeg ikke, men når døren var låst var det ingenting som hintet om at døren var låst, ingen merking med rødt eller grønt, så mannen der ute hadde ikke noen annen måte å finne ut om det var opptatt på enn å riste i døren.

Dette blir enda verre med en skyvedør, hvor det ikke er et dørhåndtak, og det ikke er helt åpenbart hvordan ting funker, folk tror at døra lar seg åpne bare de finner riktig metode.

Mannen i de hvite skoene herjet verre, skyvedøra duret frem og tilbake i skinnene sine og jeg ble bekymret for om denne fyren var i stand til å rive døren. Uheldigvis er jeg avhengig av en smule arbeidsro i disse situasjonene, bare noen sekunders ro i starten av jobben, men det fikk jeg jo ikke, slik at jeg ble sittende uvirksom og se på de hvite joggeskoene, mens han forsøkte å komme seg inn til meg.

Jeg hadde begynt å formulere noe jeg kunne rope til ham. Please wait, opptatt, piss off, noe langs den skalaen. Men jeg hadde ikke lyst, det er kleint. Heldigvis ga han opp.

De hvite skoene forsvant og det var ingen der ute og alt var hyggelig og fint og jeg fikk mine tre sekunder med zen til å starte prosessen.

Så dukket et sett med grå joggesko opp. Nye sko, samme gamle historie, også han viste en enorm innsatsvilje i å få opp toalettdøra. Nå hadde de hvite joggeskoene fylt opp begeret, så da dette skjedde rant det over. Jeg ropte.

The reason the door won't open is that there is someone here, ropte jeg, det har jo ikke noe å si hvilke ord man velger i slike situasjoner, selve lyden av stemme inne fra toalettet skal være nok.

Dette hadde, tilsynelatende, ønsket effekt. Han sluttet å rykke i døra.  Skoene vendte, pekte vekk fra dodøren, og jeg antok at han hadde hørt meg og gitt opp prosjektet, som en fornuftig mann ville gjort. Det er ikke første gangen jeg har ropt til folk som bare ikke vil gi seg på å åpne en dodør, og min erfaring er at når du kommer ut etterpå er det ingen der, folk skygger banen, fordi det er kleint å se hverandre i øynene etter en slik situasjon.

De grå skoene gikk ikke vekk. Han ble stående i denne merkelige vinkelen.

Og jeg begynte å angre at jeg ropte, for nå skulle vi altså møtes og jeg hadde kanskje ropt litt mye litt tidlig, det var jo ikke hans skyld at jeg var blitt terget opp til dette punktet, det var jo mye han forrige gærningen.

Jeg kunne ha spart meg disse bekymringene. Det jeg har skjønt i ettertid er at han hørte ropet, men han skjønte ikke hvor lyden kom fra. Han konkluderte med at roperen befant seg bak ham, et sted inne i restauranten.

Så hørte jeg at han raslet med noe av metall, skoene snudde seg igjen mot døren og jeg tenkte, ai, kan det være at han jobber her, kommer han til å låse opp døren nå? Men det skjedde ikke, døren gikk ikke opp. Jeg hørte på lyder av metall mot metall, krafseaktig, og jeg antok at det var noe annet enn døråpning som foregikk, trafo eller noe, jeg var nesten helt sikker på at betjeningen ikke kom til å gå rett inn til en kunde på toalettet.

Det skulle tatt seg ut, det ville ikke bare sjenert meg, døren vendte rett ut i restauranten, med innsyn fra en god del av bordene. Foran dodøren, under ti meter unna, lå en sikkert tredve meter lang benk som gikk langs hele veggen i restauranten, og alle som satt på benken hadde hodet vendt i retning døra. Så mange folk som skulle presenteres for en trønder midt i morgentoalettet, restauranten ville aldri tillatt det.

Resonnementet holdt ikke. Plutselig åpnet døren seg, som i en skrekkfilm. Jeg var midt i jobben, så bokstavelig som det kan sies. Jeg bæljet en del uartikulerte lyder.

I døråpningen stod en gammel mann, lys i huden, en standard nord-Europeisk turist. I hånden holdt han nøkkelknippet sitt som hang i en lang snor.

Han hadde brukt nøklene som dirksett til å skru rundt den store skruen i skyvedøra. McGyver på tomgang, tjue år etter.

Han skvatt, sa 'sorry', skjøv døra igjen og stakk av. Han låste ikke. Døra var for langt unna til at jeg kunne få låst selv og jeg var som sagt på et punkt i prosessen hvor man ikke bare reiser seg.

Det var alle pinligheters mor, og etter at jobben var over gikk jeg umiddelbart fra restauranten. Jeg trengte en restart av dagen på en annen kafe. På vei gjennom uteserveringen så jeg ham, sittende ved et bord sammen med en eldre kvinne jeg antar er kona.

Og jeg gikk bare rett forbi. Det var jo ikke det jeg skulle gjort. Jeg skulle satt meg ned og snakket med ham, intervjuet ham, bevart ordene hans for ettertiden, for kommende generasjoner. For hvilket unikum av et menneske må dette være. Han finner en låst toalettdør på en restaurant, og den eneste hypotesen han har er at toalettet er klart for å ta ham imot, men at døren ikke vil åpne seg. Så hører han noen rope, og antar fortsatt at toalettet lengter etter å ta ham imot, bare han kan få opp døra. Hvorpå han dirker opp døra. Han DIRKET OPP DOEN PÅ STARBUCKS. Dette er en sjelden mann, det er ikke en prosent som gjør de valgene i den situasjonen, det er ikke en promille. Og jeg lot ham bare slippe ut av livet mitt.