Verdensmesterskapet i skiorientering for veteraner

Jeg skriver quizbøker, og her om dagen fant jeg ut at jeg skulle lage femten spørsmål om skiorientering. Fordi det tross alt er et tema jeg kan mer om enn mannen i gata. 

Jeg har gått noen ski-o-løp, men ikke siden 2018. Da gikk jeg NM ved Kongsberg. Jeg hadde bare med skøyteski. Jeg har bare det. Alle andre rundt meg på start hadde klassisk-ski. Store trinser hadde de også, for å stoppe staven fra å forsvinne ned i djupsnøen. Jeg burde lest disse jærtegnene og brutt før startpost, men jeg snublet ut i det, bokstavelig talt. 

Arrangøren hadde gått bananas med scooteren, det meste av løpet gikk i smale etterlevninger av engangs gjennomkjøring med scooter, skøytetuppene jafset løs på brøytekantene og sendte meg hodestups, skøyting var umulig, jeg endte opp med å stake, og det er jeg udugelig nok til på flatmark, her kom det til stadighet bratte kneiker. Jeg stod i stor grad nesten stille. Det ble soleklar sisteplass. Siden har jeg holdt meg unna denne sporten. 

For norske ski-o-løp elsker scooter. Hvis scooterspor var så vilt festlig hadde marka vært fulle av de, men hva går normale folk skiturene sine på når de kan velge, jo, maskinpreparerte løyper. Skikkelig preparering, brede spor. Unntakene lager mye lyd, skiromantikerne poster bilder og maler ut om hvordan de oppdager hjertet av marka via tynne løyper ingen har hørt om, men det er bare å sjekke heatmap på Strava så ser man hva folk faktisk foretrekker.

Med sju år siden jeg hadde prøvd sporten, måtte jeg oppdatere meg for å lage quiz. Jeg oppsøkte skiorienteringens wikipediaside. Der stod det:

I Norge (..) settes en mengde løyper med snøskuter, men uten spor.

Internasjonalt er det noe vanligere å ha mange maskinpreparerte spor.

Internasjonalt, du.

Interessant.

Jeg sjekket om det stemte. Ski-orienteringsløp oppgir på forhånd hva mixen er av brede og smale spor, slik at man kan gjøre rett skivalg. For NM på Vang i år oppga arrangøren 70 % smale spor. Det er mindre enn jeg husker fra mitt siste NM, og likevel absurd mye scooterekskrement. 

Jeg fant verdensmesterskapet for veteraner, i Rupholding, Bayern, Tyskland. Der oppga arrangøren 1% smale spor. Av de resterende 99% brede sporene var 88% spesifisert som Very Wide. 

En ganske annen idrett.

Skal man lage quizbokkapittel må man gjøre skikkelig research. Jeg meldte meg rett og slett på VM. Rupholding, you had me at one percent. 

Rupholding forbindes med skiskyting, til minste detalj.

Og løypene gikk på kryss og tvers i skiskyttertraseen. Sprinten hadde 21 poster på 3,8 kilometer. Det er mange poster.

Jeg var eneste påmeldte nordmann i hele mesterskapet. De elleve konkurrentene mine var fra Finland, Sverige, Tyskland, Sveits, Polen, Latvia, Bulgaria og Slovenia. Alle de andre eide sin egen stemplingspinne, mens jeg måtte låne av arrangøren. Et dårlig omen, som sist da alle hadde klassiskski unntatt meg, man står utenfor fellesskapet, utenfor hemmelighetene.

Jeg møtte tidlig på stadion og var publikum på verdenscupløpet som gikk før veteranmesterskapet. Det var glissent på tribunene. Men det ble norsk seier i begge klassene. Og ved å granske verdenseliten lærte jeg hvordan man stempler på postene. Suser bare forbi dem. 

Da mitt eget løp nærmet seg ble jeg skikkelig nervøs, jeg fryktet at jeg hadde reist halve Europa for å bli sist igjen.

I oppvarmingsområdet, hvis man så foran på startnumrene, så man bare et stort høl, til stativet.

Men på ryggen gikk det an å lese hvem man skulle konkurrere mot. De var godt trente folk som hufset fra meg oppover på kraft og kondis. Men jeg fant en sveitser som ikke hadde tyngdeoverføringen på plass. Slike vagger det tretten på dusinet av gjennom Nordmarka på en søndag, men det var et mer overraskende syn her. Han var min billett til å unngå sisteplass. Jeg blinket ham ut som den langsomste hyenen sikler på den langsomste antilopen. Han startet ett minutt før meg. 

Det var åpent terreng, orienteringen var skamløst enkel, og i tillegg hadde jeg offeret mitt foran meg, han kom nærmere, motivasjonen var på topp. Det tok meg tre poster å hente inn sveitseren. Akkurat da stemningen var på et toppunkt ble jeg satt på plass, jeg ble hentet inn selv, av den svære latvieren som startet bak meg. Vi tre byttet rekkefølge.

Ut fra post fire så jeg bare ett vettugt veivalg, tilbake. Latvieren fortsatte rett frem. Jeg tenkte, da er jeg kvitt han for en stund. Da jeg så meg tilbake for å se hvor han ble av, var han nede på knærne. Jeg antok at han hadde falt i kuvendingen da han oppdaget tabben sin. 

Men nei. Han hadde ikke falt. 

Jeg så ingen rundt meg inn mot femte post og trodde at jeg hadde kvittet meg med både sveitser og latvier. Men rett før posten kom latvieren brasende ut av skauen med skiene i hendene. Han hev på seg skiene imponerende kjapt og kom seg til posten før meg. At dette var en mulighet man har i skiorientering hadde jeg glemt. 

Latvieren dro gradvis mer ifra meg. Ut fra tolvte post hadde han en god luke, men halvveis til trettende gjorde han et nytt uventet trekk, dro til venstre der all logikk tilsa høyre. Det var det siste jeg så til ham, trass god sikt rundt neste post var han som sunket i jorden. Han hadde nok funnet seg en annen, mer fristende post, ihvertfall ble han diskvalifisert for å ikke ha vært innom alle postene. 

På vei mot tiende post gikk jeg sammen med en gubbe som gikk cirka like fort som meg. Når jeg leste kartet smatt han forbi, når han leste kartet smatt jeg forbi. Jeg hadde sett en post henge i skiskytternes strafferunde, og slik kartet så ut ved første øyekast trodde jeg det var den vi skulle til. Jeg ledet oss i den retningen. Så finleste jeg kart, han smatt forbi, og jeg oppdaget at vi skulle ha naboposten. Det hang poster overalt, i tillegg til våre 21 hadde også de andre løypene en drøss, vi passerte poster hvert femte sekund i nedoverbakkene. Jeg la om kursen, tapte kanskje ti sekunder på veivalg med vinkel. Han fortsatte i retningen jeg hadde grunnlagt for oss, dundret inn i strafferunden uten å snu seg, skiorienteringens svar på å bli fintet ut i pølseboden. Senere så jeg ham klatre opp til den posten vi egentlig skulle ha. Han tapte fort et minutt der. Men unngikk å bli disket, det var det nok av andre som ble.

Jeg kom meg i mål uten andre tabber enn vinkelen ved strafferunden. Det var en fartsfylt avslutning inn på stadion, jeg brukte ikke stavene i det hele tatt på de to siste strekkene fordi farten tilsa femtegir.

Halvparten av konkurrentene gikk bare fortere enn meg, men den halvdelen jeg kunne matche orienterte jeg litt bedre enn denne dagen. Latvieren og flere andre ble diskvalifisert, og jeg ble til mitt sjokk nummer fem.

Kilometertiden min, 5.39, er bedre enn det de vanligvis vinner klassen på hjemme i Norge. Hvis andre ski-o-løpere ser den, tenker de kanskje at Norge var sterkt representert i årets VM. Men grunnen er at

Internasjonalt er det noe vanligere å ha mange maskinpreparerte spor.

Det gikk unna, det var kjapt og gøy. En ganske annen idrett.

Den neste dagen, på mellomdistansen, hadde arrangøren tegnet inn forbudte områder på steder det var lov å gå dagen før. De hadde også gjort en del av løypene til enveiskjørte. Ondskapen var annonsert i innbydelsen, jeg lærte meg tegnet for enveiskjøring kvelden før løpet. Ikke sikker på at alle gjorde det. Arrangeren posterte ut kontrollører for å diske de som brøt reglene. Disse grepene tok de nok for å gi flere o-tekniske utfordringer, for la oss være åpen om det, det er ikke ekstremt vanskelig å orientere seg i skiskyttertraseen i Rupholding.

Jeg startet løpet bra, fant tidlig en god rygg og hang som et slips, gikk bak og sparte krefter, reiste meg opp hvis jeg risikerte å gli forbi, sugde ham tom som en parasitt. 

Brått durte han rett inn i et forbudt område. 

Vi så ikke noe Hier Grenze, ikke noe Verboten, terrenget så likt ut som dagen før. Han passerte rett forbi kontrolløren som noterte startnummeret hans, men skjønte ikke hva som skjedde, bare gønnet på videre mot horisonten. Selv rakk jeg så vidt å skrense unna. Jeg karret meg rundt kanten av det forbudte området mens jeg fulgte med på kontrolløren med samme frykt som en flue følger edderkoppen i midten av nettet.

Det var enda et par knepp vanskeligere å unngå disk denne dagen. Og jeg rakk å tenke at med så uvørne konkurrenter, kanskje medalje begynte å bli aktuelt. Det var et offisielt VM, med samme medaljedesign som de eliten får i O-VM, som kanskje ikke sier deg noe, men med min omgangskrets hadde den tatt seg bra ut i stua. Dalje, nuff said. 

- Jøss, Esquil, har du vært på pallen i VM? 

- Jojo, det var tider det. Men, skal du ha kaffe.

- Når? Hvor?

- Espresso? Americano?

Denne hybrisen levde i cirka ett strekk. De hadde ikke så ekstremt mange løyper, så jeg antok jo at alle skiløyper var merket av på kartet. Det var de ikke. Og jeg ignorerte kurvebildet, ignorerte at knapt noen hadde gått der før meg, og gikk på en hjernedød velfortjent treminutters ekstra skogtur på et glissent islag hvor jeg også skrapet opp godskiene grundig.

Deretter var det bare å dasse inn til en latterlig tid. Ikke gøy å bomme når kartlesingen er den eneste edgen man har.

Den verste diskfellen hadde de satt opp til siste post, man måtte fortsette vekk fra stadion, ellers gikk man seg enten inn i forbudt område eller enveiskjøring. Jeg så en eldre dame stake seg over det forbudte området med et bredt smil, happy, reist halve Europa for å delta på VM, sikkert i en klasse med medalje til alle, for det handler bare om å bli gammal nok uten å flate ut, veteran-VM er en helsekonkurranse, og nå så hun målseilet. Bak stod kontrolløren og avlyste hele prestasjonen. 

Nådeløst. Flere av konkurrentene mine ble disket begge dagene.  

Tiden ble svak, men bare det å unngå alle disse fellene ga meg en ny femteplass. Jeg støtter ikke måten jeg fikk den på, men jeg tar det jeg får.