Verdens verste innkrangler

Alle seriøse quizlag har en innkrangler. En som snakker med quizmaster, trykker på de rette knappene, får tvilstilfellene til å bikke riktig vei. Det lure er å ha en innkrangler med bøttevis av sjarm og motsatt kjønn av quizmaster. 

Vi er ikke så lure.

Quizmaster skal frem til en by og lister opp mange opplysninger. Den første er at byen har verdens eldste dyrehage, og Ivar noterer "København". Case closed, og jeg slår av hjernen, for det er er geografi og vi har Ivar.

Langt uti reglen sier quizmaster at byen har 1,9 mill innbyggere. Høres litt mye ut. Kanskje er det ikke Køben likevel, og vi trenger å rekonstruere spørsmålet. Quizmaster har sagt noe om at det er en juleby. Eller at den kan forbindes med julen. Noe sånt, ingen vet, alle sluttet å lytte da Ivar løftet pennen.

Vi trenger å få klarhet i hva spørsmålet var. Jeg må opp for å spørre quizmaster. 

Og jeg har ikke lyst. For quizmaster og jeg har utviklet en dypt dysfunksjonell relasjon. Vi forstår hinanden ikke.

Det er kanskje et år siden nå, at han spurte om hvilke farger det var i flagget til Jugoslavia.

Jugoslavias flagg så slik ut:

Det ante meg at den gule kanten på stjerna ikke stod i fasit, for da ville spørsmålet være for vanskelig for quizen. Men jeg husket tydelig en gul kant der, ergo gult i flagget, kan ikke svare feil med vilje heller. Så jeg overtalte laget mitt til å svare 'rødt, hvitt, blått og litt gult'.

Vi fikk null poeng.

Jeg hentet opp et bilde av flagget på mobilen, og gikk opp til quizmaster for å krangle inn poenget. Billedbeviset var bunnsolid, så jeg forventet grei skuring.

Quizmaster, som satt på en slags talerstol, hevet over resten av puben, så ned på meg. Han anerkjente den gule fargens eksistens, men surnet som melk i sollys. Han opprettholdt dommen, null poeng. Vi måtte jo skjønne at det gule ikke skulle med.

 
Gjennom andre omgang kom han tilbake til dette over mikrofonen, igjen og igjen, diskuterte videre i monologform, som om hele rommet hadde vært involvert i samtalen vår. 

Det er for nerdete å ha med den gule stripa. 

Langt uti andre omgang justerte han seg noe, nå kunne man få poeng for 'gull'. Rødt hvitt blått og gull, greit, men gul, fortsatt null poeng. 

Og det gikk ikke bedre da han en annen kveld spurte 'I hvilket land ligger verdens høyeste fjell'. 

Han bekreftet at han skulle frem til ett land. Men spørsmålet har to svar, all den tid Mount Everest ligger på grensa mellom Nepal og Kina. Jeg gikk opp til tronen hans for å gi et hint om hva han lå an til av konflikter når fasit skulle leses opp.

Det var som å dra ut splinten på en granat. 

Det var jo åpenbart hvilket land han mente. Det som alle lærer på skolen! 

Spørsmålet var altså en konkurranse i å gjette hvilket av de to landene quizmaster følte var svaret. 

Og over mikrofonen kom han igjen og igjen tilbake til saken i en debatt hvor motparten er en stråmann inni hodet hans som bare ikke gir seg på tørre møkka, en skikkelig stråkukskalle er det inni der, og dette med det høyeste fjellet er slik den lokale barneskolen lærte det, det er bare nerder som nerder på nerdesider på internett som henger seg opp i at dette fjellet ligger i to land. 

Ikke mange quizzene senere spurte han om verdens lengste elv. Elver er fine de, men quizfaglig er de et minefelt. Jeg er oppe og hinter om at han bør utelukke en av Nilen og Amazonas. Siden satellittdata har funnet nye kilder til Amazonas og forskere mener det kan være sesongavhengig. Spørsmålet er disputed.

Igjen var det helt opplagt hva han mente. Og greit, fra før har vi lært at det er kunnskapen fra den lokale barneskolen som gjelder, før satellittbilder, altså Nilen. Jeg var ferdig med saken, men igjen skulle den prosederes mange runder over høyttaleranlegget, han brukte dødtiden i andre omgang til å pepre løs mot nørds og å sitere kilder på internett som sier at Nilen er lengst. I løpet av disse rundene røpte han svaret, så de vi rettet kunne stryke ut Mississippi og føre inn Nilen.

Quizmaster som hater nerder må være en slitsom jobb, helt der oppe sammen med lege som hater sjuklinger og julenisse som hater barn.

Nylig spurte han Hvem er de mest avspilte artistene på norsk Spotify i 2025. Vi skulle svare både den mest avspilte internasjonale artisten, og den mest spilte norske. En av hvert kjønn.

Jeg kom til at det måtte være Taylor Swift og Tobias Sten. Jeg startet med å føre inn det fulle navnet til Taylor Swift. Men har du gått nok på quiz har du lært å aldri føre inn fornavn når du ikke trenger de. Er du hundre prosent sikker mange nok ganger går du på trynet. Etter null poeng for Enzo Morricone for mange år siden sluttet jeg med fornavn. Svaret vårt ble dermed seende slik ut: 

Taylor Swift, Sten

Vi fikk to poeng av laget som rettet oss. Men quizmaster reduserte det til ett.

Jeg hadde lovt meg selv å aldri gå opp til tronen hans igjen, bare sitte i ro og bite i meg hva det skulle være, og det hadde jeg holdt i et helt år, men jeg hadde vært så fornøyd med å dra frem Tobias Sten fra tåkeheimen at jeg trosset aversjonen min mot å lytte til enveis argumentasjon i hele andre omgang. Jeg ba ham om en forklaring. 

Han hadde aldri sagt at det var greit med bare etternavn når det var snakk om artister. Man skriver jo ikke Jackson hvis det er Michael Jackson. Hallo. Eller Sunde hvis det er Øystein Sunde. HALLO! Han hadde drevet med quiz i mange år og visste ikke om noen steder som slipper igjennom bare etternavn på spørsmål om artist. 

Med det viste han at han umulig kunne huske sin egen quiz fra forrige uke. Han var så langt unna å forholde seg til fakta at Kari Jaquesson ville rødmet.

Men ut fra den regelen forlangte jeg å bli rettet ned til null poeng, all den tid jeg vitterlig hadde strøket ut "Taylor". Rett skal være rett.

Nei, det står jo Taylor der, sier han, og opprettholdt at svaret vårt var verdt ett poeng. 

Etter andre omgang var vi to poeng bak, så vi ville ikke vunnet quizen selv med det poenget. Dette tok han seg bryet med å komme bort og fortelle oss, hvorpå voksne mannen faktisk rakk tunge til oss og sa 'æda-bæda'. Da poengsummen vår ble lest opp, var det med dette suffixet: "35 poeng for alt jeg bryr meg, for de vant ikke allikevel."

Jeg tror de som observerer denne serien av krangler mellom han og meg antar at jeg er inn i hampen besatt på å vinne denne quizen. Men hvem som vinner en konkurranse hvor reglene endres underveis er meg likegyldig. Jeg er derimot indignert på vegne av selve aktiviteten quiz. Han leverer en parodi av faget. 

Etter siste dans var jeg bestemt på å ikke gå opp til ham igjen. Men nå sitter jeg altså her, med dette spørsmålet om juleby som ingen av oss lyttet til, og trenger å få høre en repetisjon. Jeg tar meg opp til tronen, prøver å smile, forsøker så godt jeg kan å signalisere at her kommer ikke er en ny krangel, bare et spørsmål.

- Dette med julebyen, hvordan var det du formulerte det, spurte jeg.

- Altså, jul og jul, skal du diskutere på det, det er vel noen som mener at noe med byen har med jula å gjøre.

- Jeg lurer bare på hva det står i spørsmålsteksten ...

- Åhh. Bare skriv Wien.

Slik fikk verdens dårligste innkrangler endelig et poeng.

Nattorientering uten kart, del 2

 I forrige episode debuterte jeg som natt-o-løper uten kart.

Men målet med dette prosjektet er ikke å løpe ett nattløp uten kart, men hele sammenlagtkarusellen til Veritas, som i år består av seks nattløp hvorav de fire beste teller.

Før det neste løpet drev jeg ikke med brekninger, siden jeg hadde lært at prosjektet var mulig. Jeg var mer offensiv, mindre Ludvig, mer rovdyr. 

Autoritær bedreviter er ikke noe jeg etterstreber å være i hverdagen, men når man løper inn i svermene av folk som bare kanskje vet hvor de er, da jobber sosialdemokraten i meg mot meg, da nytter ikke et forståelsesfullt 'vi har alle litt rett', da må man mane frem arrogansen til en britisk oberst fra kolonitiden. Ikke noen tvil, ikke noen nøling. Ikke la seg imponere av hva hordene driver med.

Dette er, trass sjutallet, strekket fra 1. til 2. post. Her så jeg først ingen god plan, alle velvalg ser for dristige ut uten kart, for både høyre- og venstreveivalget som går ut på å finne stier i mørket er harakiri når det er stier overalt som ikke står på kartet. Men nær posten er det bekk som renner nedover, så jeg valgte å gå rett på gjennom bushen, lytte etter bekken og ta det derfra. De fleste løp rundt, men novemberbush er tilgivende, og valget ga beste strekktid.

Midt mellom 6. og 7.post, fra svaberget (det grå området), skulle jeg finne stien som ligger under streken mellom postene (nesten usynlig på kartet). Fra svaberget tok jeg feil sti, en som ikke står på kartet og går rett øst. Jeg la igjen en del kvalitetstid på den stien mens jeg ble enig med meg selv om at jeg faktisk løp rett øst.  

Da jeg vedtok at stien var feil, ville jeg med kart gått rett sør til jeg var på riktig sti. Uten kart tok jeg ikke sjansen på annet enn å snu og løpe tilbake til svaberget. 

Resten av strekket bare pøste jeg på for å ta igjen det tapte.

På åttende kluret jeg det til igjen, for det hang en refleks på detaljen sør for posten som sugde meg inn som et hjerneløst insekt som ser lys i natten. Men hadde en mistanke om at jeg egentlig var forbi posten, så tabben lot seg rette opp kjapt.

Det veldig rare er at jeg vant disse to strekkene som jeg kålet det til på. Men ikke så veldig mange andre. På slutten utartet det i gateorientering og da løper jeg for tregt til å kjempe om strekkseiere. Gateorientering er med kart mye enklere enn skogsorientering, men forskjellen er ikke så stor uten. 

Løpet ser sånn ut i livelox, jeg er rød. De sterkeste konkurrentene er ikke på Livelox, men det ga likevel 1.plass av 34 deltagere.

Den korte løypen var en slags tredjedivisjon i dette løpet, så seieren ga færre poeng i sammendraget enn andreplassen fra løpet før, som var regnet som en andredivisjon. Men det var et vilt kick å vinne uten kart mot folk som har slått meg sikkert hundre ganger med kart. Jeg gliste resten av kvelden.

Så til løp 3, som ser sånn ut i livelox, jeg er fortsatt rød. Det ser jo bra ut, men igjen er ikke de sterkeste konkurrentene med i animasjonen:

Den sterkeste motstanderen, som heter Tellef og nesten bare løper natt, passerte jeg på første post, hvor han gikk for høyt.

Deretter fant jeg ikke stien jeg skulle bruke til andre post. Denne gangen hadde jeg tatt høyde for at man ikke kan stole på stier, så jeg brukte istedet terrengpuggingen, komme seg opp til toppen av åsen. Men det kostet litt tid, også til tredje post hvor jeg ikke hadde lært meg at det var bush langs gjerdet. Ved kanten av gjerdet løp Tellef meg inn.

De neste strekkene hadde jeg Tellef i nærheten. Han løp fortere, og kunne iblant gå mer rett på når jeg hadde lagt sikre planer rundt. Oppover mot sjuende skled han ut og skulle opp på en ås hvor han hadde lite å bestille, så der reddet jeg han nok. Men så forbyttet jeg strekkene i hodet og var i ferd med å kaste meg rett sør ned lia. Tellef løp opp fra posten og bevegelsen fikk meg til å tenke meg om en ekstra gang.

Ned til niende på stranden var det bare å løpe villmann, men oppover er jeg veik. I motbakken opp fra Atlanterhavet ble jeg grundig parkert av Tellef, han løp omtrent dobbelt så fort og forsvant inn i natten. Løpet mitt hadde gått på skinner til nå, og det ante meg at vi konkurrerte om seieren, jeg kunne ikke la han slippe for langt foran, så jeg ga alt jeg hadde opp lia, sprengte meg selv langt inn i rød sone hvor hjernen blir nulfte til haupete for nef den vub covfefe.

 

Da jeg nærmet meg tiende hadde jeg lært at når stien delte seg skulle jeg bare gønne på rett nordover, Men da stien delte seg så det ikke akkurat ut som jeg forventet. Og der det før var hjerne var det nå bare brent jord. Jeg beholdt 'det var stidelet' som hypotese 1, og utforsket hypotese 2, fortsette på stien. Og DET ER SÅ DÅRLIG VURDERING. Det er nattsvart. Det er amøbe. Stidelet er en 90 prosent sikker ting, da skal jeg ikke bruke tid på de ti prosentene. For jeg fant selvfølgelig ut at joda, det var nok stidelet jeg hadde sett, og så var det å snu og ekstrapolere 'nord fra det stikrysset' og gjette seg frem gjennom skauen. 

Jeg ble slått med fem sekunder, nummer to av 39 løpere. Og det er egentlig kjempebra, og jeg vet dette ikke er toppidrett og at hvem som vinner denne klassen handler mest om hvem som melder seg på, men jeg var usedvanlig sur på meg selv. Kjenner at jeg ikke har tilgitt meg helt ennå. Man bør snart ha lært å ikke løpe seg helt dum.

Løp fire var på Konglungen, et nytt sted for meg. 

Igjen er jeg rød, og igjen mangler de beste løperne, heriblant Tellef. 

Til andre post gikk det fryktelig galt. Jeg skulle dure på langs den store stien (brune streken), men hadde ikke pugget stikrysset nordøst for åttendeposten. På kartet er det heller ikke tegnet som et stikryss. Men i terrenget splittet stien seg i to likeverdige stier. Jeg skjønte at her er det noe jeg ikke har lært meg, og måtte bare velge, 50% sjanse. 

Jeg valgte feil. Stien jeg valgte smuldret etterhvert opp, jeg løp videre i buskas, fant den igjen, men skjønte at jeg var på feil sti siden den feite brune stien aldri ville oppført seg sånn. Og jeg innså at løpet mitt var ødelagt. Jeg kunne snu, gå tilbake tild er jeg gjorde feilen, og luffe inn til et mediokert resultat, men noe gullkamp kom ikke på tale.

Så fikk jeg øye på jordet langt der nede, og skjønte at jeg var på stien jeg hadde pugget mellom 7. og 8. Flaks at jeg valgte det veivalget og ikke jordekanten. Når jeg lærer meg løypene er det egentlig som et dataprogram, en sekvens av operasjoner, gjør slik, gjør slik. Men samtidig siver det inn osmotisk læring, det er det som gjør dette kult, hvis det er tall eller kart tar skallen til seg kunnskap jeg egentlig ikke prøver å lære. Da jeg skulle pugge romerske keisere for quiz husket jeg ikke navnene, men jeg husket istedet årstallene, som stod i margen og ikke var et læringsmål. Og her kunne jeg se denne avlange kollen inne i hodet og at den stien jeg løp på gikk rimelig parallelt med den jeg skulle være på. Så da var det bare å vinkle 90 grader, ta seg over kollen og finne rett sti. Jeg traff den stien rett før det begynte å gå nedover, så da skjønte jeg også hvor jeg var.

Jeg tapte ca 45 sekunder på feilen. Men å ha driti seg ut og tatt seg inn på den måten er kulere enn om alt hadde gått smooth. Etter to poster var jeg et drøyt halvminutt bak Tellef som ledet. 

Derfra gikk det hundre prosent etter planen. Klokkerent. På sjettepost ledet jeg med 18 sekunder.

Da røk jeg på en saftig strekk i leggen. Selvforskyldt, siden jeg droppet oppvarming før løpet. Jeg billet meg inn at det var krampe, og etter en del hinking greide jeg å løpe sånn halvnormalt igjen. Da jeg etterhvert innså at det var strekk og ikke krampe, og at det var idiotisk å presse seg videre, var det for sent å stoppe idiotien. Jeg skjønner ikke helt hvordan det gikk fort nok unna, men det holdt til seier med 19 sekunders margin, 32 deltagere.

Nå er det smørblid mann som halter rundt. Det skal litt til om jeg får løpt mer i år, men fire løp holder til et sammendragsresultat. Plasseringene er 2-1-2-1, akkurat som jeg oppdaget med dagorientering er jeg best uten kart. 

Nattorientering uten kart

For noen år siden deltok jeg i et alternativt o-løp i Trondheim som heter Toilløpet, hvor de finner på en fiffig vri hvert år, som du ikke får vite om før du er i gang. Det året fikk vi ikke kart da løpet startet, men et blankt ark og blyant. Så ble vi bedt om å tegne vårt eget kart med løype, originalen hang på en vegg. 

Jeg så lite på tegningen min da jeg løp, fordi prosessen med å tegne løypa gjorde at jeg mer eller mindre husket den. Det var kult å løpe med kartet i hodet. Så etter det har jeg løpt en del orientering uten kart, blant annet sesongen 2019 og et løp med hundre poster. 

Siden 2019 har jeg ønsket å løpe nattorientering uten kart, men jeg har vært for feig. Jeg oppfatter skogen som mørk og skummel om natta. I år har jeg satset på eksponeringsterapi, masse nattorientering med kart. Fra natt-o-sesongen begynte, med kretsmesterskapet, har jeg bare orientert i mørket, både på trening og i konkurranse, jeg har ikke besudlet den pure nattviben med dagorientering. 

D-dag kom, 29. oktober, da jeg skulle debutere i natt-o uten kart. Jeg meldte meg på, fikk tak i kartet, og satte meg i bilen for en rolig langpugging. Midt i puggingen begynte jeg å brekke meg. 

Jeg pleier det når oppgavene blir for store, brekningsrefleksen henger seg opp, men det normale er at det utløses av ME, for helt vanlige oppgaver blir for store når sykdommen skrur til. Nå hadde jeg ikke merkbar ME, bare en oppgave som føltes som for stor.

Frisk luft hjelper mot dette, så jeg gikk ut av bilen for å få luft, og for å ikke stå blant folk på parkeringsplassen og brekke meg trakk jeg meg ut mot dom stora skogarna. Ved skogkanten skuet jeg inn i det kølsvarte mens jeg forsøkte å få kontroll på brekningene. Jeg så noen trestammer, løvet på bakken, men innover i skauen kunne jeg ikke engang ane terrengformasjonene, det var bare helt kølsvart. 

Brekningene tiltok i styrke, jeg lagde høye lyder og klarte ikke stoppe meg, slet med å få kontroll. Fiasko.

Mellom riene karret jeg meg tilbake til bilen. Jeg fokuserte på oppgavene, satte små delmål, repeterte ett og ett strekk. Jeg hadde en time på å pugge kartet før starten stengte. 

Jeg var fortsatt ikke i vater da jeg gikk til start, jeg mistet kontroll, greide ikke å finne det åpne området som skulle fortelle meg at jeg var på rett vei, munter som en straffange på vei mot eksekusjonspelotongen. 

Da ble jeg stoppet av en løper som var underveis i sitt løp. Han holdt kartet sitt foran meg, lurte på om den brune streken skulle tolkes som sti, og det kunne jeg svaret på. Samtidig fikk jeg øye på det åpne området jeg lette etter, så jeg gikk sømløst over til å forklare hvor han var og peke ut hvor han skulle. Jeg følte meg clueless inni, men hørtes ut som et orakel utenpå.

Fake it 'til you make it. Fortsatt mørkt, men brekningene sluttet.

Starter. Føttene dundrer inn i mørket, sprengåpner på ren skrekk. Sjelen krøller seg sammen til en ball, uten vekt, uten kontroll, slynges ut i verdensrommet. Stikryss stikryss bang bang, finner den store stien, jeg skal 150 dobbelskritt rett sør. 

Mine dobbeltskritt er ikke hva de var. Da jeg drev med dette sist gikk jeg under tilnavnet Mister Ister og trengte tre siffer for å skrive vekta. Nå, tjue smørpakker mindre, har tyngdepunktet i kroppen havnet et annet sted, kroppen har gjenoppdaget løpssettet jeg terpet i ungdommen, gå ned i vekt har en 1+1=3-effekt. Et stikryss trer ut av mørket førti skritt for tidlig, og så må man vurdere da, har stegene virkelig blitt så mye lengre.

Det stemmer med vinkelen mellom stiene. Jeg stopper helt opp. 

Jeg står vanligvis ikke orientering. Ikke at jeg ikke respekterer de som står orientering. Et stort mesterskap ble avgjort på den måten i år, hun som stoppet opp og tenkte de to ekstra sekundene var hun som vant. Men jeg opplever ikke å ha de to ekstra sekundene. Jeg er fortsatt Mister Ister i hodet, tykkmannstassing koster nok tid, jeg kan ikke også stå stille.

Jeg gjør altså et unntak, og overraskes av det selv, men herfra er det ikke sti, bare svarte skauen, her starter showet, må ha kontroll.

Holde kursen gjennom mørket er annerledes enn om dagen, på dagen sikter man seg inn mot en trelegg nær horisonten, og kan løpe en stund før man igjen trenger å konferere kompasset. Om natta er horisonten nær, kompasset må frekvent frem, du kan like gjerne glane på pilen hele tiden, og selv om du gjør det kan du skli ut, til og med miste stien du løper på, og mister du den, o la la. 

På dagen, hvis du mister kartkontakten, kan du fortsette i retningen og ha en rimelig sjanse til å lese deg inn.

Natten tar ingen fanger. Natten henretter deg på stedet.

En løper krysser retningen min, en impuls sier, hvor har hun vært, hvor skal hun, er det noe her jeg kan bruke, og sånn ødelegger jeg vanligvis løpene mine, men nå, uten kart, er eneste valg å holde retningen slavisk. Jeg har bare ett kort å spille. Jeg må løpe som om andre mennesker ikke eksisterer.

Kollen dukker opp der den skal, posten er oppå kollen, jeg stempler på min første nattpost uten kart. Deilig følelse.

Til neste post antar jeg at det kjappeste er å løpe rett over haugen. Men uten kart trenger jeg bunnsolide holdepunkter og minst mulig vasing gjennom tett skog. Jeg legger et langt veivalg rundt, på sti. Om natten er det mer lukurativt med sti, man taper relativt sett mindre tid der enn i terreng når lyset går. Men at premien er så stor at dette patetiske kyllingveivalget lønner seg uansett kart, den så jeg ikke komme. Jeg er den eneste som løper helt rundt haugen, og takket være det tar jeg teten. 

Jeg vet heldigvis ikke at jeg leder løpet.

Fra Livelox, jeg har blå farge i disse klippene

Da jeg før løpet fortalte arrangøren, Terje Mathisen, at jeg skulle løpe uten kart, advarte han meg om at mange av de mindre stiene var helt dekt av løv og usynlige. Orienter på terrengformasjoner, anbefalte han. 

Jeg har derfor ingen tillit til stien som skal føre meg til tredje post, jeg har pugget steinen rett før stien går inn i skogen, den lille kollen den skal passere, og at den siste stien skal ta av mellom den lille og den store kollen. 

Og det er vitterlig ingen sti å se, bare løv og en anelse større distanse mellom trærne. Jeg gjetter meg fremover i skauen på hvor stien er ment å gå. Dette er nok like ille for de med kart. Posten dukker opp rett foran meg.

Fjerdestrekket er ikke vanskelig, jeg løper rett til skrenten jeg skal finne. Men når jeg ser den grå, lave gneisveggen dukke opp borti skogen, ser jeg ikke noen post, bare ryggen til en annen løper. Hun står stille ved skrenten, krumbøyd over kartet sitt. Jeg tenker, hun ville ikke stått sånn hvis hun hadde hatt en post rett foran nesen, da hadde det vært mer action. Samtidig blinker det i noe i høydedraget over skrenten, det kan være refleksen på en post. 

Her er det å veie odds for eller imot, jeg kan fortsette helt bort til skrenten, eller først rekognosere på oversiden. Er posten nede eller oppe, hva er mest sannsynlig. Jeg ser jo skrenten, svaret burde være åpenbart, men en tanke sniker seg inn, kanskje er den skrenten for lav til å stå på kartet. Jeg vurderer de to mulighetene til 50/50. I så fall taper jeg mindre på å gå opp først og ned igjen, enn omvendt, siden jeg da slipper å gå tilbake.

Så jeg klatrer opp bakken. Og finner ut at lysblinket kom fra lykten på en kar som gresser rundt oppi der. Jeg bikker ned igjen, kommer ned til skrenten på baksiden, og finner ut at posten faktisk henger på skrenten, rett foran nesen på damen som blokkerte siktelinjen. Det er en kontrollert bom, men fortsatt en bom, og den koster meg ledelsen i løpet.

De tre neste postene ligger nær hverandre. Jeg har valgt meg et stikryss som base for å ta alle tre postene fra. Inn til krysset, ut til posten, repeat tre ganger. Tryggere å løpe tilbake i sitt eget spor, og det er et kurant kryss å finne, rett ved en kolle. Men det er en omvei ikke noe åndsfriskt menneske ville tatt. 

Folk med lykter svermer rundt i dette området, men jeg ignorerer dem, er kompromissløs på kompasskursene mine. Undertrykker min indre skitne nedrige lille henger. 

Jeg pleier å pugge hva som skjer hvis jeg blafrer forbi posten, hvilke omen har jeg på at jeg har kommet for langt. På sjette post vil det være at jeg havner i Dælivannet, kjent fra Skredsvigs Seljefløyten. 

Denne gangen får jeg ikke betalt for omvei på sti, jeg taper til teten, er et minutt bak. Men jeg løper rett i postene. Man skal ikke kreve mer av livet enn det.

Så skal vi tilbake. Jeg legger linja mellom to hager, og så langs gjerdet til to andre, har også et lite skur som siste sikre punkt før jeg må løpe på kompasskurs. Bygninger inni skauen er fine sikre punkt, utvetydige ting.

Husene er ikke så lette å se som de gir inntrykk av på kartet, hagene er innrammet av trær og ligner på resten av skogen. Svein Granerud som leder legger seg på en venstreekstrem linje, på utsiden av alle husene. Teten gir ved dørene. I noen meter leder jeg. 

Jeg finner skuret, men deretter enda et, forvirres av at det er to hus i skogen der jeg bare husker ett fra kartet. Nølingen koster noen sekunder, jeg går videre med to hypoteser som må holdes åpne. Men finner posten på den første. 

Til niende post frister stien til venstre, den går langs jordene, selv en ku kan finne den.

Tar meg inn i skogen på retning, prøver å finne en rytme. Man må finne en rytme i alt man gjør, omskaper man orienteringen til musikk går det fortest. Å finne en løpsrytme på vei er lett, men det er vanskeligere jo mer kronglete skogbunnen blir. Jeg drar ikke alle stegene så langt jeg kan, gir fra meg centimetere her og der, til fordel for rytmen. 

Veien dukker opp der den skal. Så gir rytmen seg selv. Men trøkket er borte, kjeften vidåpen, gørra renner, jeg har åpnet for hardt, forventet aldri kontinuerlig løping.

Jeg finner det ene huset på høyre side av veien som er mitt siste sikre punkt. Jeg teller skritt oppover åsen. Går rett i posten. 

Man skulle tro beste veivalg gikk mer rett på. Men vi spiller etter nattreglene. Granerud blør sekunder på åsen, og pingleveivalget mitt gir beste strekktid. På nest siste post er jeg sju sekunder bak.

Siste strekk ser vanskelig ut. Jeg forenkler den ved å løpe opp til det høyeste punktet på åsen og deretter sleppe meg ned igjen. Ikke lønnsomt, men lett å huske og trygt. 

Jeg sikrer inn mot posten, forsiktig som om jeg holder et kolibriegg i hendene, den mentale planen med å fokusere på små oppgaver glipper, jeg har nesten greid det, må ikke føkke opp nå. 

Det er helt nydelig å runde skrenten og se refleksen på den siste posten blinke i natten. 

Jeg er defensiv hele veien inn til mål, for uten kart er disse enkle strekkene inn til bebyggelsen ikke fullt så enkle. Følelsen når det er over er helt konge. Glede og dyp tilfredsstillelse.

Det ble andreplass i løpet, som var over all forventning. Samtidig er 'over all forventning' ett av bare to mulige utfall, for uten kart om natta har man ikke annet valg enn å gå rimelig rett i alle postene. Gjør man ikke det er veien kort til helikopter, bikkjer og manngard.

Gestapoghetto

 Ikke langt fra huset vårt ligger et blokkområde som er utstyrt med hemningsløst mange forbudsskilt. De har gjort uteområdene sine til et utendørsmuseum for forbud. Du kan nyte femti forbud på tre hundre meters gåtur. Ikke lov å bruke lekeplass mellom klokken 21 og 09, altså halve døgnet. Ikke lov å sparke ball mot veggen. Hunden skal være i bånd må vite, og her kan du ikke røyke, og ikke parkere heller. Mange av forbudene er ganske spesifikke, og mest rettet mot barns lek, man ser for seg enkeltepisoder for ørten år siden som har avfødt forbudsskilt som står til evig tid.

Jeg vet ingenting om de som bor der. De kan være havregærninger* hele gjengen, eller de kan være kjempefine folk som har valgt seg en off styreleder og er for hyggelige til å stoppe ham.

Uansett ser det fullstendig nazi ut. Så jeg har over tid omtalt dette området som Gestapoghetto.

Her om dagen skulle jeg ut med barna. Jeg hadde med en toåring, en femåring, en barnevogn og en søppelpose. Planen min var å kaste søpla i starten av turen og fortsette med de tre andre, men kidsa dro av i motsatt retning, så alle fire ble med på tur. Jeg trykket søppelposen inn i understellet på barnevogna, som ikke inneholdt barn, toåringen gønnet foreløpig rundt på bena.

Kidsa dro fra lekeplass til lekeplass, og dette førte oss inn i Gestapoghetto, i den sirlig tilmålte delen av døgnet hvor det er lov å bruke lekeplassene deres. Etter en times lekeplasshopping var vi kommet til den borterste delen av Gestaopoghetto, nært grensen til sivilisasjonen. Nå viste toåringen klare tegn til slitasje, mens femåringen var i storform.

Mitt trekk var da å legge toåringen i barnevogna. Der kunne hun slumre inn mens storebror lekte videre. Bra trekk, tenkte jeg, til jeg oppdaget hva søppelposen hadde gjort for lokalmiljøet. Den hadde anvendt sin time i sommervarmen godt. Død og grønne, jeg tenkte, dette bør jenta få slippe.

Jeg lirket frem søppelposen fra under vogna og strenet mot nærmeste søppelkasse. Ytre Gestapoghetto har en klynge med fem runde søppelkasser av samme type som vi selv har. De skjuler djupe hull inn til jordas midte og tar sånn cirka en milliard liter søppel.

Så jeg vurderte det som innafor å lirke en liten pose inn i mørket.

Ved siden av søplekassene, uten noe annet åpenbart fore, stod en hvithåret gubbe, en lubnere versjon av Gandalf, litt kortere skjegg.

Gestapogandalf sa ingenting. Men han skulte så olmt på meg at det ble kunst. Han tok «skule olmt» opp til nivået hvor ikke-verbal kommunikasjon er tydeligere enn det meste av verbal.

Rent verbalt sett var det jeg som åpnet dialogen.

Min første replikk burde ha vært ‘går det greit om jeg kaster denne posen her’, men selv jeg greier å lese rommet når det reiser seg opp og slår meg i trynet, så det lå mer i retning av et survete ‘hvorfor er det ikke greit ...’ 

Hans første replikk husker jeg. Det var

-            Bor du her?

-            Jeg bor lenger vekk på haugen.

-            Da kaster du søpla di der.

-            Men hvis du kommer til oss er det helt greit at du kaster søpla di hos oss. Det hadde vært bedre for alle hvis vi kunne kaste hos hverandre.

Gestapogandalf var ikke imponert.

Og han har retten på sin side. Jeg vet det. Jeg har feil, han har rett. Men jeg sliter bare så inn i hampen med disse mikromakt-folkene som har overskudd til å fokusere på andres søppel. Jeg har gnagsår i hypofysen akkurat der.

Og kanskje var jeg bare heldig, men jeg opplevde ikke dette nivået av søplegærninger på de åtte stedene jeg bodde i mine 35 år i Trondheim. Hvis alle er litt kule så går dette smooth, vi blir ikke Napoli av at vi låner søplekasseplass i hverandres borettslag iblant, det er et nullsumspill, som frimerker, hvis en svenske frankerer et brev i Sverige som skal til Norge så tar det norske postverket seg bare av det, de klager ikke over at betalingen for akkurat det brevet går til Sverige, for man antar bare at det går like mange brev fra Sverige til Norge som fra Norge til Sverige, og sånn burde det være med søppel også, like mange søpleposer fra ditt borettslag til mitt som omvendt, og det gjelder kanskje ikke hvis man bor helt inntil Øyafestivalen, men tro meg, en bortgjemt forstadshaug med syke mengder forbudsskilt, folka i Gestapoghetto får ikke flere besøkende enn de besøker.

Jeg ga opp, jeg var ikke klar for håndgemeng med Gestapogandalf. Jeg gjorde U-sving med søppelposen og gikk tilbake mot barnevogna.

-            Søpla vår skal jo samme sted, la jeg til.

-            Nei.

Nei, faktisk. Søpla hans og søpla mi skal ikke samme sted, trass i identiske søppelkasser. Hvordan kan han vite det, når han ikke vet akkurat hvor jeg bor? Så jeg meldte:

-            Åja, hva skjer med søpla deres, blir den gullforgylt?

Han holdt kjeft etter det. Jeg opplevde å ha vunet debatten.

Men toåringen måtte ligge oppå søppel til vi var ute av Gestapoghetto.

Tid har gått. Vann har rent i havet, bleier har gått ned i søpleposer, søpleposer har gått i søplekasser.  Det har kommet opp et nytt skilt i Gestapoghetto. Ihvertfall har jeg ikke lagt merke til det før. 

Det er bare beboere som skal bruke lekeplassene. Fortsatt bare mellom 09 og 21, og STILLE.

(*) Havregærning
En havregamp er en top notch gamp som for å opprettholde sitt høye nivå fores med havre i stedet for hva annet ræl de ga hester den gangen dette ordet ble et ord. Prefikset havre- denoterer altså det ypperste innen sin sjanger, og havregærning er øverste hylle gærning.

100 poster uten kart

Når man blir gammel er det viktig å holde hjernen i trim, ellers legger det seg gult snerk på hypofysen og man går i loop om hvor vakre kastanjene var under Gerhardsen. Noen holder sin Alzheimer utenfor porten ved å løse kryssord og sudoku, min tilnærming har vært orientering uten kart. Så langt har det gått i normale orienteringsløyper, men orientering uten kart er som andre droger, man må gå til stadig større doser for at kicket skal slå inn. Jeg vil ha tre gram når jeg er ute for det holder ikke med to.



En dag hang Jørgen Baklid i sin store godhet ut en løype med hundre poster. 

Postene dinglet fristende der ute i skogen, men jeg kom meg ikke ut, for problemet med denne løypa, hvis du ikke er Jørgen Baklid eller tilsvarende, er at den sliter deg helt ut. Og mitt liv som småbarnsfar minner om antilopers liv på savannen, hvis man har styrke i kroppen går det greit, men hvis man blir svak er man i fare, da kommer rovdyrene. Blir jeg liggende i ro mottar jeg rause mengder vold i nære relasjoner. Jeg blir en trampoline av kjøtt.

Men mor og barn skulle ut av huset, og det ga meg en luke på en enkelt mandag hvor det var mulig å være dødssliten. Jeg bestemte meg 36 timer på forhånd for å pugge løypa. Ved å ekstrapolere fra tidligere erfaring billet jeg meg inn at det var nok.

Lørdags kveld var hjernen fin og klar, den sugde inn o-postene som en uttørket svamp som ble kastet i vann. Førti poster gikk rett inn før natten og jeg trodde fortsatt at dette skulle gå greit.

En hjerne oppleves som et spesielt godt egnet organ for å pugge en o-løype. Bedre enn milt og lever, åpenbart, men mer enn det. Genene våre er jo stort sett utviklet i de mange tusen årene mellom at mennesket ble oppfunnet og kartet ble oppfunnet. Steinalderfolka som skulle fra A til B, måtte enten pugge ruten eller hogge ruten inn i stein og tape seriøse mengder tid i sammendraget mens de slepte steintavlene med seg. Forfedrene spesialiserte dermed DNA-settene våre mot å huske orienteringsløyper.

Sånn opplevde jeg verden på lørdag. 

På søndag var verden ganske annerledes. Hjernen var mettet. Svampen var full av vann. Stemningen der inne når jeg tok frem kartet var 'å nei ikke enda et fokkings orienteringsstrekk'. Jeg husket hvordan eksamensperioder pleide å være. Hjerneversjonen av å ligge på spygrensen men fortsette å spise. Jeg havnet stadig lenger bak skjema.

Noe kunnskap ble sådd på steingrunn i denne fasen. Det var strekk som bare ikke ville sitte, selv om jeg repeterte og repeterte. Som førtiåttendestrekket. Jeg visste jeg ikke kunne det, men jeg greide ikke å lære det likevel.

Et annet problem jeg burde ha forutsett, men ikke forutså, var at jeg begynte å blande sammen strekk. Det skjedde ikke da jeg pugget normale o-løyper, men hundre poster i den samme skogen, hvorav førtini poster under skrent, er mye variasjon over samme tema. Postene gikk i surr. Etterhvert måtte jeg lage meg huskeregler, jeg ga skrentene egennavn, søkket på post 73 ble Jørgensøkk siden Jørgen er født i 1973, steinen på post 74 ble Aslestein fordi bror min er født i 1974, og så videre. Det hjalp forsåvidt på problemet, men jeg lå enda lenger etter skjema.

Behovet for repetisjon ble også større enn jeg var vant til. Med vanlige løyper kunne jeg hyle postene inn i korttidsminnet og gunne ut i skauen mens alt var ferskt, men her var de første strekkene glemt før de siste var lært inn. 

Det er altså ikke bare ti ganger verre å pugge hundre poster enn ti poster, det er enda ganske mye verre. Jeg hadde undervurdert prosjektet. Jeg hadde trengt en dag til. Men jeg hadde ikke en dag til.

Jeg klarte bare å lære meg åtti poster før jeg sluknet på søndagen, de siste tjue postene måtte tvinges inn i korttidsminnet med brekkjern på mandags morgen. Null repetisjon av de, jeg antok at det la godt grunnlag for fiasko. Men jeg trøstet meg med at jeg neppe nådde så langt som til post åtti.

Jeg fikk ikke tid til å pugge vinklene mellom strekkene og skrittall. Som nevnt før er ikke tallpugging hverken en utfordring eller det som gjør det å pugge o-løyper morsomt. Så jeg hadde med postbeskrivelse påført siffer. Jeg ville hatt fordel av å notere ned huskereglene på postbeskrivelsen også, men jeg ga meg ikke selv lov til å skrive ord på den. Med det fulgte jeg de samme reglene som i den sesongen jeg løp uten kart.

Det startet dårlig, stien til den første posten så ikke likedan ut i terrenget som på kartet, så jeg forkastet den og løp videre til neste sti. Da tilsa skrittallene at jeg var kommet for langt. Jeg satset på å skrå tilbake gjennom terrenget til der posten cirka burde være, det gikk sånn måtelig, og jeg fikk en bom allerede på første post.

Stier er kjekke for orientering med kart, men de er foranderlige, svikefulle slanger, de er gift for et prosjekt som dette. Jeg forbannet hver sti jeg hadde pugget. Bedre å pugge elendige veivalg basert på stabile terrengformasjoner. 

De neste ti postene gikk greit, men jeg merket at jeg var uvanlig nervøs. Postene var tynne plastremser, jeg så ofte postdetaljen uten å se posten, og i tiden fra man fant steinen/skrenten/høydepunktet til man oppdaget snora var hjertet langt oppi halsen. 

Plastremse kan skimtes oppå kollen

Jeg hadde ikke med meg noe kart over skogen som livline hvis ting gikk galt. Jeg hadde kompasset, og hvis jeg måtte gi meg ville E6 alltid ligge et sted i vest, men merket på angsten at jeg hadde ekstremt lite lyst på den canossagangen. 

Post tolv var en nybegynnerpost, bare å følge en bekk. Jeg vet at jeg har den svakheten at jeg undervurderer de enkle postene når jeg pugger, jeg legger for lite informasjon på harddisk. Likevel undervurderte jeg posten. I dette tilfellet så jeg riktig skrent uten å se plastbåndet, og fortsatte bare videre ut i et diffust landskap, hvor grøfta jeg fulgte bare disintegrerte. 

De to bommene så langt var på et par minutter hver, det jeg vanligvis tenker på som stor bom. Men den målestokken skulle få kjørt seg.



Post tjue satt for dårlig i minnet, jeg husket strekket men ikke hvordan detaljen så ut. Jeg visste at jeg var nært riktig, men måtte snuse på irrelevante, feilvendte skrenter i området et par minutter før jeg fant riktig skrent. 

Så opplevde jeg flyt i noen poster, og rundt post 25 begynte nervene å roe seg. Jeg var i siget. 

Post 29 var enda en enkel post som jeg hadde lært inn for dårlig. Det kom to ganske like koller, og jeg hadde ikke brydd meg med å memorere den første, den skulle bare flagres forbi. Jeg lette på den første, deretter den andre, fullt klar over at det måtte være en av dem.

Etter lang tids leting bestemte jeg at posten var borte, avgjorde hva som var riktig skrent, og orienterte videre til post 30. Den fant jeg ikke, siden utgangspunktet var feil. Men jeg sideforskjøv meg i terrenget rundt post 30 som om posten 29 var på den andre kollen, og slik dumpet jeg over post 30. Derfra gikk jeg tilbake til 29 ved å følge puggingen min baklengs, og da gikk jeg rett i post 29. Jeg hadde ikke vært langt nok ut på baksiden av den siste kollen.

Det var vondt for stoltheten å bomme så solid. Jeg var gjennom tretti poster uten kart, lenger enn jeg hadde gjort før, men selvtilliten var mørbanket som på mine villeste bærturer i H10-12N, glansdagene før jeg skjønte at nordpilen på kartet skal peke mot nord.

En ny dustebom kom på post 39, og her hadde jeg egentlig nok info til å klare oppgaven, men satte den ikke sammen. Da jeg tenkte igjennom hva jeg skulle gjøre til post 40, innså jeg at jeg var på feil side av stien. 

Strekk førtiåtte, som jeg aldri greide å få til å sitte i minnet, satt ikke når jeg kom ut i skogen heller. Som med strekk tjue husket jeg strekket, men ikke selve posten. Som å forsvinne inn i det store ukjente. Men jeg visste det var skrent, og terrenget var ikke ennå fylt av skrenter, så jeg ble reddet.

Stemningen var dyster inn mot post femti. Jeg var sliten, hadde forlengst spist all nisten, tømt drikkebeltet, og de neste postene lå i et terreng som var fylt av skrenter, med gode muligheter for å bare forsvinne i skråli. 

Post femtien ble den største bommen min, på mange tiår. Jeg husket strekket, men ble fintet av en kolle før kollen som kartet ikke kommuniserer godt. Og etterhvert som jeg ikke fant posten ble jeg mindre og mindre sikker på alt jeg husket. Jeg gikk videre til neste post, trikset som reddet inn post 29 for meg, men denne gangen funket det ikke, jeg fant ikke noe der. Jeg gikk tilbake to trekk til post femti og skrittalte hele strekket med blikket låst på kompasset, men det førte bare til den samme 'falske' kollen. 

Jeg mistet motet og bestemte meg for å gi opp prosjektet. Femti poster er bra det også. Men da måtte jeg ta meg ut av skogen. Jeg hadde ikke oversikt over hvor resten av verden lå. Det hjalp ikke særlig å gi opp, jeg ville fortsatt gå rundt i villrede ganske lenge. Så istedet begynte jeg å saumfare terrenget i konsentriske sirkler fra denne falske kollen. Slik dumpet jeg over posten, ikke veldig langt unna, lenger borte på en skrent jeg allerede hadde sett på. 

Game on, igjen. Det var et bra trekk å ikke ta med kart, med det tilgjengelig ville det vært over.

Jeg ble slitnere og slitnere. Men etter post 56 krysset jeg veien, det var stor lykke, både fordi terrenget jeg forlot var grusomt, og fordi jeg kunne fylle vannflaskene i Sølvdobla. 

I terrenget sør for veien var det bedre sikt, og det gikk rett og slett bedre, selv om dette var de postene jeg hadde repetert minst. Det ble seksti, sytti, åtti og nitti poster uten de helt enorme bommene. På nittisjettestrekket burde det ha gått galt, for kompasskursen min var feil. Men jeg skjønte at noe var galt siden strekket skulle krysse åttiendestrekket. Hver gang løypen krysset seg selv scannet jeg skauen etter karakteristika jeg kunne bruke når jeg kom tilbake, og jeg så ikke noe av det. Så jeg bøyde av, fant terreng jeg kjente igjen, og deretter posten. Jeg er litt stolt av at jeg torde å overprøve kompasset. 

Jeg jublet høyt hver gang jeg fant en post på slutten. Jeg var dødssliten, ikke et fiber i kroppen ville mer, og en storbom til ville ha knekt meg. Dette var postene som lå i korttidsminnet og var repetert null ganger, men på merkelig vis satt de ganske godt. 

Men en tendens med de siste postene var at bildet av strekkene i hodet demret sent. Mange av strekkene startet med at jeg husket ingen verdens ting, startet på strekket likevel, fikk hint av terrenget, og så smalt det inn. Når jeg først husket de, husket jeg de tydelig, det var all or nothing. 

Etter timevis uten å se folk var det sosialt å treffe gamle blåstein, midt på sekstiåttendestrekket.

Snor nummer hundre var godt gjemt på baksiden av en stein. Det var et betydelig kick å finne den. 

Jeg pugget hundre poster, men glemte å pugge veien til mål. Jeg husket bare at det var et veikryss, så jeg måtte innom de tre veikryssene i området for å være sikker på at jeg hadde fullført.

Verdensmesterskapet i skiorientering for veteraner

Jeg skriver quizbøker, og her om dagen fant jeg ut at jeg skulle lage femten spørsmål om skiorientering. Fordi det tross alt er et tema jeg kan mer om enn mannen i gata. 

Jeg har gått noen ski-o-løp, men ikke siden 2018. Da gikk jeg NM ved Kongsberg. Jeg hadde bare med skøyteski. Jeg har bare det. Alle andre rundt meg på start hadde klassisk-ski. Store trinser hadde de også, for å stoppe staven fra å forsvinne ned i djupsnøen. Jeg burde lest disse jærtegnene og brutt før startpost, men jeg snublet ut i det, bokstavelig talt. 

Arrangøren hadde gått bananas med scooteren, det meste av løpet gikk i smale etterlevninger av engangs gjennomkjøring med scooter, skøytetuppene jafset løs på brøytekantene og sendte meg hodestups, skøyting var umulig, jeg endte opp med å stake, og det er jeg udugelig nok til på flatmark, her kom det til stadighet bratte kneiker. Jeg stod i stor grad nesten stille. Det ble soleklar sisteplass. Siden har jeg holdt meg unna denne sporten. 

For norske ski-o-løp elsker scooter. Hvis scooterspor var så vilt festlig hadde marka vært fulle av de, men hva går normale folk skiturene sine på når de kan velge, jo, maskinpreparerte løyper. Skikkelig preparering, brede spor. Unntakene lager mye lyd, skiromantikerne poster bilder og maler ut om hvordan de oppdager hjertet av marka via tynne løyper ingen har hørt om, men det er bare å sjekke heatmap på Strava så ser man hva folk faktisk foretrekker.

Med sju år siden jeg hadde prøvd sporten, måtte jeg oppdatere meg for å lage quiz. Jeg oppsøkte skiorienteringens wikipediaside. Der stod det:

I Norge (..) settes en mengde løyper med snøskuter, men uten spor.

Internasjonalt er det noe vanligere å ha mange maskinpreparerte spor.

Internasjonalt, du.

Interessant.

Jeg sjekket om det stemte. Ski-orienteringsløp oppgir på forhånd hva mixen er av brede og smale spor, slik at man kan gjøre rett skivalg. For NM på Vang i år oppga arrangøren 70 % smale spor. Det er mindre enn jeg husker fra mitt siste NM, og likevel absurd mye scooterekskrement. 

Jeg fant verdensmesterskapet for veteraner, i Rupholding, Bayern, Tyskland. Der oppga arrangøren 1% smale spor. Av de resterende 99% brede sporene var 88% spesifisert som Very Wide. 

En ganske annen idrett.

Skal man lage quizbokkapittel må man gjøre skikkelig research. Jeg meldte meg rett og slett på VM. Rupholding, you had me at one percent. 

Rupholding forbindes med skiskyting, til minste detalj.

Og løypene gikk på kryss og tvers i skiskyttertraseen. Sprinten hadde 21 poster på 3,8 kilometer. Det er mange poster.

Jeg var eneste påmeldte nordmann i hele mesterskapet. De elleve konkurrentene mine var fra Finland, Sverige, Tyskland, Sveits, Polen, Latvia, Bulgaria og Slovenia. Alle de andre eide sin egen stemplingspinne, mens jeg måtte låne av arrangøren. Et dårlig omen, som sist da alle hadde klassiskski unntatt meg, man står utenfor fellesskapet, utenfor hemmelighetene.

Jeg møtte tidlig på stadion og var publikum på verdenscupløpet som gikk før veteranmesterskapet. Det var glissent på tribunene. Men det ble norsk seier i begge klassene. Og ved å granske verdenseliten lærte jeg hvordan man stempler på postene. Suser bare forbi dem. 

Da mitt eget løp nærmet seg ble jeg skikkelig nervøs, jeg fryktet at jeg hadde reist halve Europa for å bli sist igjen.

I oppvarmingsområdet, hvis man så foran på startnumrene, så man bare et stort høl, til stativet.

Men på ryggen gikk det an å lese hvem man skulle konkurrere mot. De var godt trente folk som hufset fra meg oppover på kraft og kondis. Men jeg fant en sveitser som ikke hadde tyngdeoverføringen på plass. Slike vagger det tretten på dusinet av gjennom Nordmarka på en søndag, men det var et mer overraskende syn her. Han var min billett til å unngå sisteplass. Jeg blinket ham ut som den langsomste hyenen sikler på den langsomste antilopen. Han startet ett minutt før meg. 

Det var åpent terreng, orienteringen var skamløst enkel, og i tillegg hadde jeg offeret mitt foran meg, han kom nærmere, motivasjonen var på topp. Det tok meg tre poster å hente inn sveitseren. Akkurat da stemningen var på et toppunkt ble jeg satt på plass, jeg ble hentet inn selv, av den svære latvieren som startet bak meg. Vi tre byttet rekkefølge.

Ut fra post fire så jeg bare ett vettugt veivalg, tilbake. Latvieren fortsatte rett frem. Jeg tenkte, da er jeg kvitt han for en stund. Da jeg så meg tilbake for å se hvor han ble av, var han nede på knærne. Jeg antok at han hadde falt i kuvendingen da han oppdaget tabben sin. 

Men nei. Han hadde ikke falt. 

Jeg så ingen rundt meg inn mot femte post og trodde at jeg hadde kvittet meg med både sveitser og latvier. Men rett før posten kom latvieren brasende ut av skauen med skiene i hendene. Han hev på seg skiene imponerende kjapt og kom seg til posten før meg. At dette var en mulighet man har i skiorientering hadde jeg glemt. 

Latvieren dro gradvis mer ifra meg. Ut fra tolvte post hadde han en god luke, men halvveis til trettende gjorde han et nytt uventet trekk, dro til venstre der all logikk tilsa høyre. Det var det siste jeg så til ham, trass god sikt rundt neste post var han som sunket i jorden. Han hadde nok funnet seg en annen, mer fristende post, ihvertfall ble han diskvalifisert for å ikke ha vært innom alle postene. 

På vei mot tiende post gikk jeg sammen med en gubbe som gikk cirka like fort som meg. Når jeg leste kartet smatt han forbi, når han leste kartet smatt jeg forbi. Jeg hadde sett en post henge i skiskytternes strafferunde, og slik kartet så ut ved første øyekast trodde jeg det var den vi skulle til. Jeg ledet oss i den retningen. Så finleste jeg kart, han smatt forbi, og jeg oppdaget at vi skulle ha naboposten. Det hang poster overalt, i tillegg til våre 21 hadde også de andre løypene en drøss, vi passerte poster hvert femte sekund i nedoverbakkene. Jeg la om kursen, tapte kanskje ti sekunder på veivalg med vinkel. Han fortsatte i retningen jeg hadde grunnlagt for oss, dundret inn i strafferunden uten å snu seg, skiorienteringens svar på å bli fintet ut i pølseboden. Senere så jeg ham klatre opp til den posten vi egentlig skulle ha. Han tapte fort et minutt der. Men unngikk å bli disket, det var det nok av andre som ble.

Jeg kom meg i mål uten andre tabber enn vinkelen ved strafferunden. Det var en fartsfylt avslutning inn på stadion, jeg brukte ikke stavene i det hele tatt på de to siste strekkene fordi farten tilsa femtegir.

Halvparten av konkurrentene gikk bare fortere enn meg, men den halvdelen jeg kunne matche orienterte jeg litt bedre enn denne dagen. Latvieren og flere andre ble diskvalifisert, og jeg ble til mitt sjokk nummer fem.

Kilometertiden min, 5.39, er bedre enn det de vanligvis vinner klassen på hjemme i Norge. Hvis andre ski-o-løpere ser den, tenker de kanskje at Norge var sterkt representert i årets VM. Men grunnen er at

Internasjonalt er det noe vanligere å ha mange maskinpreparerte spor.

Det gikk unna, det var kjapt og gøy. En ganske annen idrett.

Den neste dagen, på mellomdistansen, hadde arrangøren tegnet inn forbudte områder på steder det var lov å gå dagen før. De hadde også gjort en del av løypene til enveiskjørte. Ondskapen var annonsert i innbydelsen, jeg lærte meg tegnet for enveiskjøring kvelden før løpet. Ikke sikker på at alle gjorde det. Arrangeren posterte ut kontrollører for å diske de som brøt reglene. Disse grepene tok de nok for å gi flere o-tekniske utfordringer, for la oss være åpen om det, det er ikke ekstremt vanskelig å orientere seg i skiskyttertraseen i Rupholding.

Jeg startet løpet bra, fant tidlig en god rygg og hang som et slips, gikk bak og sparte krefter, reiste meg opp hvis jeg risikerte å gli forbi, sugde ham tom som en parasitt. 

Brått durte han rett inn i et forbudt område. 

Vi så ikke noe Hier Grenze, ikke noe Verboten, terrenget så likt ut som dagen før. Han passerte rett forbi kontrolløren som noterte startnummeret hans, men skjønte ikke hva som skjedde, bare gønnet på videre mot horisonten. Selv rakk jeg så vidt å skrense unna. Jeg karret meg rundt kanten av det forbudte området mens jeg fulgte med på kontrolløren med samme frykt som en flue følger edderkoppen i midten av nettet.

Det var enda et par knepp vanskeligere å unngå disk denne dagen. Og jeg rakk å tenke at med så uvørne konkurrenter, kanskje medalje begynte å bli aktuelt. Det var et offisielt VM, med samme medaljedesign som de eliten får i O-VM, som kanskje ikke sier deg noe, men med min omgangskrets hadde den tatt seg bra ut i stua. Dalje, nuff said. 

- Jøss, Esquil, har du vært på pallen i VM? 

- Jojo, det var tider det. Men, skal du ha kaffe.

- Når? Hvor?

- Espresso? Americano?

Denne hybrisen levde i cirka ett strekk. De hadde ikke så ekstremt mange løyper, så jeg antok jo at alle skiløyper var merket av på kartet. Det var de ikke. Og jeg ignorerte kurvebildet, ignorerte at knapt noen hadde gått der før meg, og gikk på en hjernedød velfortjent treminutters ekstra skogtur på et glissent islag hvor jeg også skrapet opp godskiene grundig.

Deretter var det bare å dasse inn til en latterlig tid. Ikke gøy å bomme når kartlesingen er den eneste edgen man har.

Den verste diskfellen hadde de satt opp til siste post, man måtte fortsette vekk fra stadion, ellers gikk man seg enten inn i forbudt område eller enveiskjøring. Jeg så en eldre dame stake seg over det forbudte området med et bredt smil, happy, reist halve Europa for å delta på VM, sikkert i en klasse med medalje til alle, for det handler bare om å bli gammal nok uten å flate ut, veteran-VM er en helsekonkurranse, og nå så hun målseilet. Bak stod kontrolløren og avlyste hele prestasjonen. 

Nådeløst. Flere av konkurrentene mine ble disket begge dagene.  

Tiden ble svak, men bare det å unngå alle disse fellene ga meg en ny femteplass. Jeg støtter ikke måten jeg fikk den på, men jeg tar det jeg får.

Not Safe For Work

Jeg kommer inn i garderoben på jobben. Jeg har vært på det jeg liker å kalle løpetur og som Strava nådeløst dømmer til 'walk'. 

En naken mann er på vei inn i dusjen. Jeg har sett han i gangene før, bedriftene våre er i samme kontorbygg, men jeg vet ikke hva han heter, vår relasjon er på dette stadiet:

- Hei! 

- Hei!

Dusjen på jobben er nesten alltid tom. Ofte når jeg kommer inn fra løpetur, må jeg kjøre den i flere minutter for å få noe varme i den. Så, uvant som det er, setter jeg forsåvidt pris på at det er en annen fyr her som kan dra i gang varmtvannet.

Det er tre dusjer. Han velger den midterste. Jeg tar den innerste, stamdusjen min. Det er en opak skillevegg mellom oss, vi kan ikke se hverandre. Og jeg tenker ikke veldig over at han er der, jeg er på autopilot, gjør ting jeg har gjort mange ganger før, såpe, shampoo, gnikk og gnu.

Som et ledd i den vakre renselsesprosessen jeg er i gang med, harker jeg opp noe gørr fra halsen og slever det ned på gulvet. Det kommer mer enn forventet, vinterens forkjølelser var tydeligvis ikke helt over, vi får hele vårkolleksjonen fra pusterøret, det går i lysegrønt slim og bittelitt blod i en seig uformelig klump som legger seg på badegulvet.

Det er nå jeg legger merke til en festlig arkitektonisk detalj som jeg, trass i alle gangene jeg har stått her, aldri har reflektert over. 

Dusjen min har ikke noe eget avløp. 

Avløpet er i hans dusj. 

Vannet fra min dusj renner derfor under skilleveggen og inn til han. Den grønne guffa har strakt seg ut i avlang form, tykk på midten og tynnere på kantene, som en tyrkisk pide av blodblandet slim, og er på vei over til naboen. Jeg rekker akkurat å stoppe monsteret med foten og sparke det tilbake i min dusj.

Jeg greier å sparke slimet halvveis inn i mitt avlukke, men guffa tar ikke hintet, den vil tilbake under skilleveggen. Jeg må sparke til den en gang til. Og en til. Jeg stiller meg med den ene foten inntil skilleveggen, som en forsvarsfirer klar for å absorbere angrepsbølgene.

Og innser at jeg må fortsette og fortsette så lenge han dusjer.

Jeg begynner å tråkke på den mellom slagene, forsøker å få den til å løse seg opp nok til at den blir usynlig, eller ihvertfall redusert til noe som man ikke hever øyenbrynene av eller underholder kollegene sine med.  Det nytter ikke, den antar en mindre klumpete og mer flisete fasong, og om den er delt opp holder dem seg fortsatt i et konglomerat av guffe som insisterer på at alt skal over til nabodusjen. Om det noen gang var et alternativ å ta opp slimet med hendene, paradere naken forbi han med en manetaktig ting og bli kvitt den i søpla, så er den døren nå lukket, prøver jeg å fange den kan fort halvparten forsvinne under skilleveggen.

Jeg trenger at han blir ferdig. I stedet kommer en fyr til inn i garderoben, og de kjenner hverandre, de starter å snakke om jobbgreier. 

Jeg kan ikke se noen av dem, men jeg skjønner at den nye fyren holder på å kle av seg og også har tenkt å dusje. Så nå må jeg vente ut begge to mens jeg sparker til en slimklump hvert tiende sekund. Dette kommer ikke til å ta slutt, noen har konstruert mitt personlige helvete, for alt jeg vet er hele firmaet hans i treningsstudioet og skal dusje i stafett til solen går ned.

Gutta jabber avgårde, og ut fra hvor lyden kommer fra vurderer jeg min dusjnabo til å stå langt fremme i avlukket sitt. Jeg antar også at hodet hans er vendt i retning av fyren han snakker med. Hvis begge antagelsene er rett, og sluket er sånn noenlunde sentrert i dusjen hans, bør han i så fall ha ryggen mot sluket.

Dette er fort den beste sjansen jeg får på en stund. For jeg kan ikke stå og sparke slim i ubegrenset tid, jeg må tilbake på kontoret, staten flytter ikke på fristen for næringsoppgave fordi man harket opp noe uggent i en dusj uten avløp. De har ikke lagd skjema RF1266 hvor du skal krysse av for veldig grønn, grønn, ubetydelig grønnskjær. Dette må ta slutt, og det er bedre å slippe svineriet kontrollert igjennom mens det er bare ett vitne, enn å begå en grov forsvarstabbe mens de er to. Jeg tar sjansen, dribler det grønne uhyret så langt opp mot veggen jeg klarer og lar det gli under skilleveggen. 

I garderoben etterpå kler vi på oss i stillhet, og jeg innser, jeg kan ikke vite om han har sett noe, temaet er ikke kosher for relasjonen vår. Jeg har møtt mennesker i mitt liv, i folkeskolen og militæret, som ville adressert saken, som kunne ha meldt, "SERIØST, mann, hvilken kroppsåpning kom det fra", og vi hadde kunnet renset luften. Pluss, hadde disse karene ikke sagt noe, ville jeg visst at Green Goblin hadde passert checkpoint uten å bli sett. Men denne upolerte, direkte mennesketypen er ikke samme type som glir gjennom jobbintervjuer i seriøse kunnskapsbedrifter. Denne karen må forventes å se rimelig likens ut uansett om han har sett eller ikke sett.

Jeg møter ingen øyne resten av dagen.

Vasaloppet med ME, teknikk

Før jeg fikk ME, gikk jeg på ski som en oljedynket kråke. Og jeg brydde meg ikke, for jeg er orienteringsløper, og andre kondisjonssporter som ski, sykkel og svømming er til for å få pulsen opp, å finslipe teknikken i disse sportene er ikke verdt innsatsen. Jeg tror mange har denne typen tankegang. For det kryr av veltrente folk der ute med suspekt teknikk, ihvertfall på ski. 

Jeg hadde glemt hvor elendig skiteknikk jeg hadde før ME, frem til de siste milene på Vasaloppet. Da fikk musklene tømmerstokkers evne til å kontrahere og ekstrahere, samtidig som sporet ble kornete slush. Sprintdistansene Vasaloppet 30 og Vasaloppet 48, som starter midt i Vasaloppløypa samtidig som hovedfeltet går fra Sälen, sørger for at jo lenger ut i Vasaloppet du kommer, og jo større behov du har for godt underlag, jo mer mishandlet er sporet. For meg ble denne fasen av løpet en reise tilbake i tid, via den mediokre teknikken fra 2010-tallet tilbake til horrorteknikken fra nittitallet, da jeg stod midt mellom skiene og vagget sidelengs som en full høygravid høne.

Trass i at jeg blant annet hadde Oddvar Brå som skilærer i et helt år, hadde jeg, takket være mangel på motivasjon, helt ignorerbar skiteknisk utvikling på hele 1900-tallet. Men da jeg i 2008 kom ut av ni års sengeleie og ville gå på ski igjen, kom den neglisjerte teknikken og beit meg bak. Med så lite energi og så røten teknikk kom jeg knapt av flekken hvis det gikk litt oppover. Padling med fiolinstrenger som biceps funker også dårlig. Jeg stod skiturene mine mye i ro, hyperventilerende, hengende over stavene. 

Skøyting krever en minimumsinnsats, forskjellen mot klassisk er at du må legge en ante i potten. Og etter ME får jeg vondt hvis jeg bøyer anklene særlig, jeg ville ikke gått klassisk langrenn før det stod om å berge livet. Dermed var jeg tvunget til å skjerpe skøyteteknikk. Jeg så på videoer, snakket med folk med peiling, eksperimenterte sjøl, men meldte meg aldri på noe kurs, den greia med å gli forbi en gammel helt som gransker skigåingen min fikk jeg nok av på skolen.

Utviklingen min siden 2008 har gått i rykk og napp, i trappetrinn, og et stort steg var å få til tyngdeoverføringen. Flytte kroppens tyngdepunkt nok for hver gang jeg bytter hvilken ski jeg glir på. Hele tyngden av kroppen skal over på den skien, man går hele skituren på en fot, og bare veksler mellom hvilken. Tyngdeoverføring låser opp tilgang til mange andre detaljer som det er lite vits å terpe hvis man fortsatt vagger seg fremover med tyngdepunkt som dirrer midt mellom skiene. Hvis du tror du har noe å hente på dette punktet og lurer på hvordan du skal gjøre tyngdeoverføring bedre; du skal lenger ut. Når du glir på høyre ski trenger du å flytte deg lengre til høyre. Og samme med venstre. Hvis du går særlig lenger ut enn du skal tipper du over, så forutsatt at du faktisk går, og ikke ligger og spreller i snøen, gjør du det enten rett eller kommer ikke langt nok ut. Og grunnen til at du holder til på innsiden av rett punkt er fordi det er lettere å holde balansen der. Det løses med å trene balanse, ski-spesifikk balanse.

Om høsten, når ingen ser meg og jeg har dødtid, som når jeg venter på at kaffekoppen traktes, står jeg gjerne på en fot. Jeg hopper over til den andre foten, tilbake igjen, frem og tilbake. Det både trener balanse og motvirker at musklene rundt nederste del av leggen får sjokk på første skitur. 

Etter å ha hatet padlebakkene i sikkert et kvart århundre, kavet meg opp på en blanding av kjerringdans, padling og fiskeben, skjedde det et eureka. Omtrent over natta ble stavtak og fraspark synkronisert. Når du treffer akkurat, du lager et smell med foten og et smell med armen akkurat samtidig, blir det en 1+1=3-effekt. Her er 2015-padlingen min, fra skirenn i Holmenkollen, jeg er nummer to som kommer inn i bildet:

På lange løp som Vasaloppet kan selvfølgelig ikke energisvake folk som meg gå bakkene med den frekvensen. Så fokus før Vasaloppet har vært å gli lengre på skjærene. Målet er å gå på lavest mulig puls, men jeg sliter jo med det, uansett hvor mye jeg prøver greier jeg ikke padle en oppoverbakke og holde pulsen under 155.

Hvis du ser ned på snøen når du går en padlebakke, vil du se at de fleste sklir opp bakken på kanten av skia. Men kanten glir jo ikke særlig godt, det er mye å tjene på å gli på den flate skisålen, og når man går i flatt terreng er det ikke så vanskelig å få til, men i bakkene er det mye verre. Man må krumme foten, gjøre seg lokalt hjulbeint nederst på kroppen, og det man får igjen er mye større fart mot underlaget. Det hjalp meg bare passe mye under Vasaloppet, for når jeg padlet hjulbeint, gled jeg som regel rett opp i ryggen foran meg, så måtte jeg typisk slå tilbake til den samme kantete teknikken som festbremsen foran fordi jeg ikke kan gå igjennom folk.  

Dobbeldansen kom på plass på lignende måte som padlingen, når stavisett og fraspark ble som synkroniserte trommeslag tok det helt av. Det er ikke bare syncen som må stemme helt, men at man sparker fra og høgger ned stavene resolutt, at man genererer kraften kjapt. Deretter handler det om å stååååå og gliiiii. Jeg glir langt for hvert skyv, sikkert lenger enn lurt er for å gå fort, men i Vasa-treningen var jeg mer opptatt av å gå billig. På flatene, hvis sporet er perfekt, klarer jeg å få pulsen så lavt at jeg kan dobbeldanse med munnen lukket. Det er et stort sprang fra der jeg var da jeg strøk i samtlige stilarter på skolen.

Hvis du ser på bakken der mosjonister har skøytet ser du gjerne noe som ligner på V-er, delt midt på og forskjøvet. V-ene er klart mest vanlig i marka. Men hvis du ser sporet etter en teknisk god løper skal bokstavene ligne mer på Y-er. 

Du kommer fortere frem hvis skia du glir på går rett fremover, i stedet for ut til siden. Men du kan ikke uten videre gjøre det, det er et regnestykke som ikke går opp, for når du sparker fra i skøyting må du skyve den andre skia i betydelig vinkel ut fra den første, og jo mer rett frem den første skia går, jo mer ut til siden må den andre gå. Dette løser eliten ved å skifte vinkel på skia i løpet av glifasen. De glir rett frem i starten, og så vinkler de skia de glir på ut til siden før neste fraspark. Det er der de lager knekken i Y-en. Dette er lett å observere på TV, hvordan de på magisk vis greier å gli rett frem. Men forbausende få mosjonister gjør dette, knapt noen av de som går Vasaloppet på mitt nivå driver på sånn. De sender kreftene sine ut i førtifem graders vinkel på fartsretningen og har glidd 90*√2=127 kilometer når de kommer i mål.

Mange mosjonister synder også mot det å gli flatt på skia når de går på flata. Det er lavthengende frukt, lett å få til, en bitte liten justering i ankelen fra naturlig stilling. Men det er mange av turgåerne i marka som ikke gjør det heller, og bevisene risser de inn i snøen. 

Samtidig er det ikke så enkelt som at du kan gå hele turen på flat ski. For i løpet av glifasen skal du over på innerkanten, når du sparker fra vil du ikke lenger ha skien flatt på underlaget. Så det handler mer om å maksimere areal over tid av skisåle mot snø. Og det er dermed en diskusjon om det lønner seg å sette skia flatt ned i starten av glifasen, eller overkompensere, sette ned skia på ytterkant, for i løpet av glifasen skal du 'rulle over' til du er på innerkant, og dette forsinker innerkantinga og maksimerer såle mot snø. Jeg har eksperimentert med å lande på ytterkant, og jeg mistenker at glilengden økte litt av det, men jeg har likevel gått tilbake til å sette ned skia flatt. For du ofrer litt balanse når du hele tiden setter ned foten på ytterski, og selv om jeg ikke tippet over og veltet så kan en skiløper egentlig aldri få nok balanse. Teknikken gjør deg også mer avhengig av optimale føreforhold. Jeg vet faktisk ikke hva eliten gjør på dette punktet, det er vanskelig å se det tydelig på TV, og jeg har hørt rykter om begge valgene. Men for løpere på mitt nivå er jeg ganske sikker på at det er rett å klaske skien flatt ned.