En aften spurte jeg meg selv om hvilke av sangene fra 80-tallet som har overlevd tidens tann best. Målt etter hvilke som er blitt mest spilt på YouTube. Jepp, jeg lagde en liste igjen, som jeg gjorde over norske hits.
Jeg tippet først at November Rain eller Don't You Cry ville vinne. De er digre nå, men da jeg sjekket viste begge seg å være 90-tallssanger. Listen jeg kom frem til viste at det som er 80-talls-hits nå, er et ganske annet bilde enn hva som var hits på 80-tallet.
Norge er representert, og hvis du leser videre får du dessuten lære om det snodige internettfenomenet Rickroll. (Jøss, jeg har lært meg kommers innledning :)
Jeg har brukt oppslagsverket "Den Store Norske Hitboka", som er en stor samling gamle hitlister, til å sjekke hvordan sangene gjorde det i sin samtid.
45 Boys Boys Boys - Sabrina
Dette var så nær vi kom tilgjengelig pornofilm på 80-tallet. Bikinien glir ned så du så vidt kan ane brystvorten. Nå har ungdommen fri tilgang på internettporr, likevel er det flere og flere puppe-musikkvideoer.
43 We're Not Gonna Take It - Twisted Sisters
Denne fikk en ny vår da Arnold Scwarzenegger brukte den som themesang i den californiske valgkampen.
39 The Winner Takes It All - ABBA
Vi må ha med den svenske 80-talls-sangen som har overlevd best, knepent foran Final Countdown.
Så hopper vi og tar de 25 beste i rekkefølge:
25 You Give Love A Bad Name - Bon Jovi
24 Hello - Lionel Richie
23 Raining Blood - Slayer
22 Who Wants To Live Forever - Queen
Denne er fra 1986, singelen var aldri på VG-lista og var ganske lite spilt på 80-tallet. Albumet, It's A Kind Of Magic, nådde 5.plass.
21 Another One Bites The Dust - Queen
Seks år eldre, og mer kjent enn den forrige, men nådde heller ikke VG-lista. Freddy Mercury er død, men Queen lever godt på nettet, og disse to 80-tallshitsene er ikke de største, bandet hadde storhetstiden sin i tiåret før.
20 Fade To Black - Metallica
En tyngre låt fra 1984, sju år før norske hitlister oppdaget Metallica.
19 Still Loving You - Scorpions
Tysk powerballade som bruttern hadde på vinyl. Nådde heller ikke VG-lista.
18 One Moment In Time - Whitney Houston
Denne ble laget til Seoul-OL 1988. Den nådde 3.plass på VG-lista den høsten. Jeg pleide å assosiere en sang med hver dame jeg interesserte meg for, og den første jenta jeg torde å besøke på hybelen sin haddde denne i kassettspilleren.
17 In The Air Tonight - Phil Collins
In The Air Tonight er gjort kjent for yngre generasjoner gjennom Eminems Stan, hvor den refereres til som 'The Air In The Night'. Sangen nådde 4.plass på VG-lista i februar 1981. Jeg fikk høre den i konsert på olympiastadion i Berlin 1992, men ødela konsertopplevelsen med å svelge en overdose snus. Jeg kunne ikke å snuse.
16 Paradise City - Guns'n'Roses
Guns 'n' Roses har mye musikk som har klart tidens tann veldig bra, og ville eid denne lista hvis de hadde gitt ut November Rain og Don't You Cry et par år før. 3.plass i Norge april 1989. Jeg likte ikke Guns'n'Roses på 80-tallet, fordi feil folk likte dem. Men jeg digget dem på 90-tallet.
15 Take On Me - a-ha
Her passer det med selvkritikk. Denne videoen er sperret for innsyn fra Norge, sikkert for at a-ha ikke skal finne den og fjerne den. Det gjorde at jeg heller ikke fant Beføl Meg da jeg lagde listen over Norske Hits. A-ha skulle toppet den listen, ikke Maria Mena.
Den norske versjonen av Take On Me nådde 3.plass på VG-lista i 1984, det er versjonen med ikke-instrumentale lyder i broen. Den internasjonale versjonen herjet verre på alle hitlister i 1985, og toppet både i Norge og USA.
Jeg husker da vi tolv år senere kjørte Route 66 gjennom New Mexico, og stoppet på en shabby cowboyveikro midt i ørkenen. Scenarioet var så lite norsk som du kan få det, men høyttalerne spilte Take On Me.
14 I'll Be There For You - Bon Jovi
Denne sangen var aldri noen hit, artig at den er oppdaget senere. Jeg hadde den veldig på hjernen både under en ferie i Sveits i 1989 og under min første sommerjobb, som gikk ut på å tegne kart over en skog. Jeg vasset rundt i myrene og gaulet dette.
13 Jump - Van Halen
Denne sangen inneholder et godt råd for når livet blir hardt. Roll with the punches'. Den nådde aldri VG-lista.
12 We Are The World - USA For Africa
ah så lei av denne.
11 Smooth Criminal - Michael Jackson
En av de i sin tid mindre uppmerksammade Michael Jackson-sangene, muligens fordi den kom som sjuende singel fra Bad-albumet i 1987. Albumet toppet, singelen nådde aldri lista.
10 Like A Surgeon - Weird Al Yankovic
Dette er en parodi som jeg digget rått på 80-tallet. Mens Madonnas 'Like a Virgin' var en verdenshit var Yankovics parodi aldri på norske hitlister. Det er festlig at parodien har vist seg å ha best holdbarhet. 'Surgeon' betyr kirurg, det ordet lærte jeg av denne sangen.
9 With Or Without You - U2
Fra det geniale Joshua Tree-albumet (som bare nådde nr.4 på albumlisten). Overraskende nok heller ikke hit i Norge på sin tid, U2 var nesten for alternative å regne, det var etter Joshua Tree at mainstreamere som meg oppdaget U2.
8 Lambada - Kaoma
Endelig en sang som var stor både da og nå. Denne toppet VG-lista i sju uker i 1989 og var den tredje største hiten det året. Men jeg kan styre min iver.
7 Like A Prayer - Madonna
Denne toppet listen i fire uker i 1989. Den var kontroversiell da den kom, fordi kristne mente at hun omgikk religiøse symboler på en lite respektfull måte. Jeg var skuffet, jeg likte en del av det hun gjorde før dette, det var her Madonna begynte å gå i feil retning i mine ører.
6 Last Christmas - Wham!
Wham kjørte samme triks som Aproposbandet fra Uti Vår Hage, og sangen har overlevd som julehit. Men det skal gutta ha, det er jo den beste julesangen. Jeg var nestenforelsket i dama i videoen, jeg er svak for konkav neserygg.
Last Christmas nådde andreplass på VG-lista i 1984. Gjett måneden selv.
5 The Wall - Pink Floyd
Toppet VG-lista i ti uker, var 1980's største hit og 80-tallets femte største. Flink Ployd. Samme plass som nå, altså. Den har holdt seg betydelig bedre enn VG-listas største 80-tallshit, Svake Mennesker, som er cirka like mye spilt på YouTube som min finske schläger Kari Pekka Kyrö.
4 Living On A Prayer - Bon Jovi
Toppet VG-lista i tre uker i starten av 1987, og lever fortsatt i beste velgående. Da jeg var på diskotek i helga spilte de denne.
3 Never Gonna Give You Up - Rick Astley
At Rick Hæslig er på pallen fikk jeg først sjokk av. Dette er noe av det mer pinlige som kom ut av 80-tallet. Ekstra pinlig at musikken fins i platesamlingen min.
Så viser det seg at kalkuneffekten nettopp er grunnen. Det er blitt internettmote å linke til Rick Astleyvideoer under falsk flagg. Eksempel: jeg kan kommentere under en post i bloggen din at professor Bardøfjord motviser alt du sier i vedlagte YouTube-klipp, hvorpå jeg linker til noen godsaker av Rick Astley. Når du da klikker på linken, blir du Rickrolled.
2 One - Metallica
Aldri noen hit på 80-tallet, men stor nå.
1 Thriller - Michael Jackson
Barnas venn eier helt fullstendig. Først kommer Thriller, så kommer ingen. Deretter kommer neste åttitallsvideo, som jaggumeg også er Thriller. Deretter er det fortsatt noen millioner treff ned til Metallica.
Michael Jackson var ikke for kjent da Thriller kom, og singelen nådde ikke norske hitlister. Albumet nådde bare sjetteplass. Videoen rullet og gikk på SkyTrax, men dette var i videoens barndom og vi var få som glante musikkvideoer på den tiden.
Siden du har sett originalvideoen før, avslutter vi showet med denne absurde versjonen lagd av 1500 filippinske fanger.
31. mars 2008
30. mars 2008
29. mars 2008
Påskekrim: Episode 11: Oppklaringen
Etter den avslørende nyheten om badeandens kvinnelist, og Iversens uskyldighet, var det fortsatt spørsmål fra salen.
Stemme fra salen: Men hva med at Iversen sa at han var på Aruba og deltok i EM i kortbaneløp på skøyter? Er ikke det ganske suspekt med skøyteløp på Aruba? Og at EM arrangeres i Karibien?
Badeanden sa ikke et kvekk. Den hadde tydeligvis skjønt at alt den sa ville kunne brukes mot den.
Jeg svarte.
Truls: Vi må bruke de rette begrepene her. EM står for ”Endenes Mesterskap”, og idretten var kortbaneløp om bord på fiskeskøyter. Noe som det er helt naturlig å holde på med når man er i Aruba. Iversen deltok som lagleder.
Men la meg fortsette med oppklaringen av saken. Etter at badeanden hadde stjålet brødkniven fra Marina, og Marina selv hadde brukket sin fineste filetkniv på en hard østers, var Marina nødt til å finne en annen kniv å åpne østersene sine med. Hun visste om et sted det var mange kniver, og hvor de helt sikkert hadde noen til overs. Kjøkkenrommet på HvaHunSa Hotell. Hun snek seg inn der på kvelden og ”lånte” en kniv. Dagen etter var hun mett på østers, listet seg tilbake, og la kniven der hun hadde funnet den.
Min faste Bond-pike Beamer kom fra ingensteds, og jeg lurte lenge på hvem som kunne være hennes oppdragsgiver. Da hun ble forgiftet, trodde jeg det var fordi hun visste noe. At hun måtte ryddes av veien. Jeg kom frem til at den mystiske Habben, som ikke ville vise seg offentlig, hadde vært Beamers oppdragsgiver. Habben hadde opprinnelig kommet til bloggeby som eiendomsspekulant, og han var svært interessert i Emelies leilighet. Hans anonyme fremtreden viste en profesjonalitet som hang naturlig sammen med å leie inn hemmelige agenter. Han ville ikke engang slippe inn HvaHunSa da hun som et ledd i roomservice kom opp med muffins til ham. Svært mistenkelig. Jeg ville ha sluppet henne inn på rommet.
Noen i salen hadde fått en aha-opplevelse:
Stemme fra salen: Aha – så det var altså Habben som var bakmannen. Og så leide han inn Beamer for å drepe Emelie. Deretter forsøkte han å drepe Beamer som var den eneste som visste om ham?
Truls: Ja… sånn kunne det se ut til å henge sammen. Habben hadde motivet og midlene. Men han er uskyldig.
Grunnen til at Habben ikke kunne slippe inn HvaHunSa på rommet, var at han – mannemann som han er – hadde lurt med seg en resepsjonspike til noen slag ”Vri åtter” på rommet. De måtte spille for stengte dører, siden HvaHunSa ikke tillot kortspill i arbeidstiden, og siden Habben var redd for at hans kone skulle komme og røpe kortene hans. Med vissheten om at det på taket sto en mann med kamera, hadde de også gardinene trukket ned.
Habben var ikke spesielt glad i muffins. Derfor fikk han resepsjonspiken med jevne mellomrom til å gå ut til Driftwood-kiosken og kjøpe noen pølser til ham. Hun fikk låne hans hettegenser så hun ikke skulle bli gjenkjent og sette jobben sin i fare. Det var forresten denne resepsjonisten Lothiane hadde sett i stjernekikkerten sin.
Muffinsen brukte han som betaling til Beamer – som han ganske riktig hadde leid inn som hemmelig agent for å få avklart årsakene til Emelies skjebne. Han var veldig interessert i hennes bolig, men ville ikke sette seg selv i fare. Når husets eier har blitt drept, må saken oppklares før noen nye leieboere tør å flytte inn. Sånt tenker profesjonelle hushaier på. Men når det gjelder mordet… er både han og Beamer uskyldig.
Da Beamer ble forgiftet av den muffinsen hun hadde spist, falt mistanken umiddelbart på den nye butleren ved HvaHunSa hotell. Sonja hadde akkurat kommet hjem fra Butlerkonferanse og ble satt til å tilberede muffins til gjesten på rom 66. Alt tydet på at Sonja mente Habben – med god hjelp fra Beamer – visste for mye om hennes eskapader på fredagskvelden, og at hun dermed forsøkte å forgifte ham før han fikk meldt fra til politiet.
Nå gikk det opp et lys for mange. Med visshet om at ”Butleren gjorde det”, slik alle statistikker fra kriminalsjangeren skulle tyde på, følge alle nå at påskemysteriet var oppklart. Noen begynte å klappe.
Truls: Men vent… Sonja drepte heller ikke Emelie. Hun er uskyldig.
Grunnen til at Beamer ble forgiftet, var at hun hadde spist mat som var tilberedt med nettopp den kniven som var tilgriset av Marinas østers. Etter at bakteriene hadde fått godgjøre seg i noen dager. Marina hadde ikke vasket kniven da hun ”leverte” den tilbake. Dette visste ikke Sonja om da hun med stor kjærlighet tilberedte Habbens muffins. Sonja er uskyldig.
Nå begynte folk å undres. Hvem var det som satt i dette rommet som ennå ikke hadde blitt nevnt. De kikket på hverandre. En etter en. Og så festet de fleste blikk seg ved Sigurd. Var det Sigurd?
Truls: Sigurd er den fattige gutten som har fått seg et lite krypinn helt på bloggebys østkant. Da Emelie ble dumpet i grøftekanten, var han den nærmeste av de mistenkte, siden containeren han hevdet å sove i var rett ved funnstedet. Dette sammen med at han var nedsyltet i blod (som han hevdet var ketchup) og ikke nevnte at han også var en av de siste som hadde sett Emelie, gjorde ham svært suspekt. Det Sigurd ikke nevnte, var at Emelie hadde overrasket støttegruppen hans ved å gå rett inn i lokalet mens de satt og sang gale supportersanger. Hun hadde gått feil, men da var skaden allerede skjedd.
Pinlig berørt over å ha blitt avslørt mens han sang Brann-sanger, iført Brann-trøye, hadde Sigurd det ultimate motivet for å drepe Emelie. Hun måtte ryddes av veien før hun kom i skade for å fortelle noen om hans umusikalske eskapader.
Det var uro i salen nå.
Stemmer fra salen: Så det var Sigurd som gjorde det? Jeg har alltid visst at det var noe stein galt med den mannen…
Truls: Sigurd hadde definitivt motivet og muligheten, ja, men det var ikke han som drepte Emelie. Husk at ikkevoldsforkjemperen Esquil var på samme møte i samme støttegruppe. Esquil var selvsagt også pinlig berørt over å ha blitt fersket mens han sang noe annet enn Rosenborgsanger. Han var imidlertid mer scenevant enn Sigurd etter sin verdenssuksess med Kari-Pekka Kyrö, og klarte både å beherske seg selv og å dempe Sigurd sin aggresjon. Han hadde i tillegg et annet problem som flyttet oppmerksomheten vekk fra Emelie for en stund. Han var gravid.
Esquil har som kjent levd med spaltet personlighet i en tid nå. I det ene øyeblikket er han en sindig poet fra Flatåsen. I det andre øyeblikket er han Hertug Skule. Frustrasjonen over å synge fremmede fotballsanger i støttegruppen hadde øket Esquils indre uro så mye at han i løpet av støttegruppetimen hadde skiftet personlighet. Hertug Skule-personligheten avdekket så den graviditeten som Esquil-personligheten ikke visste om.
Det hadde seg slik at Hertug Skule-personligheten livnærte seg på barneblod, men at det sterke ikkevoldsgenet som han hadde i sitt fysiske jeg stadig satte en stopper for å drepe fremmede unger. La meg legge til her at Emelie heller ikke er en unge. Enhver oppegående etterforsker skjønner da at hans eneste mulighet var å produsere ungene selv. Med sin NTNU-erfaring var det en smal sak å eksperimentere med prøverørsbarn. La meg si det slik: Om du har hørt en rå og hysterisk latter fra kjemibygget på nattestid, så var det hertugen du hørte.
Rett etter at Emelie hadde forlatt rommet, kjente Esquil, som nå hadde hertugens personlighet, at vannet var i ferd med å gå. Det var viktig for ham å føde før han skiftet personlighet tilbake til Esquil igjen, for at Esquil ikke skulle oppdage hvilken fysisk tilstand han var i. Sigurd måtte hjelpe til med et keisersnitt på det nærmeste toalettet, bare for å finne ut at det ikke var noe barn der. På kjemilabben hadde hertugen bare klart å fremstille en innbilt graviditet. Det lange håret til tross er han fortsatt bare en mann, og er ikke fysisk i form til å bære frem et barn. Han kommer med andre ord aldri til å bli en selvberget primærhusholdning. Uansett… keisersnittet ble utført, og det var slik Sigurd ble nedsølt med blod.
Anderfo hadde sett en mistenkelig person med tysk aksent i byen drapsnatten. Den personen var ingen ringere enn hertugen. Etter at keisersnittet var ferdig hadde han blitt med Sigurd på byen for å synge dårlige sanger og dekke blodflekkene med ketchup. Når en utmattet trønder, nyoppfylt og beruset på innbilt barneblod, prøver å synge om Zlatan Ibrahimovic på svensk, minner det påfallende om tysk aksent. Trønderbarten og skinnvesten han for anledningen var ikledt forsterket tyskerassosiasjonen. Anderfo snakket dermed også sant, og hadde derfor alibi nok til å være utenfor mistanke.
Stemmer fra salen: Men hvorfor forsvant Esquil? Var det Sigurd som drepte ham?
Truls: Nei… jeg kommer til dette. Jeg funderte lenge på hvordan Sigurd hadde havnet i containeren, men så falt bitene på plass etter å ha gått igjennom Anderfos vitnemål. På utestedet brukte Sigurd så mye penger på sprit og ketchup at han ble helt blakk. Han hadde ikke penger til taxi hjem, og måtte finne et sted å overnatte. Så fikk han den ville idéen at om han solgte leiligheten sin og flyttet til et billigere sted nærmere sentrum, så ville han ha enda mer penger til å drikke seg full etter støttegruppemøtene. Det billigste alternative bostedet han fant var en container under Møkkablogger Highway. Så han bestemte seg for å prøvebo der en natt. Sigurd snakket altså sant da han sa hvor han hadde tilbragt natten. Han er uskyldig, og han sov for tungt til å kunne være et godt vitne for dumpingen av Emelie. Han gjorde heller ikke fysisk skade på Esquil.
Stemmer fra salen: Var det da Esquil som drepte Emelie? Og igjen: Hvorfor forsvant han. Du svarte ikke på det spørsmålet.
Truls: Esquil hadde samme motiv som Sigurd men heller ikke Esquil drepte Emelie. Kanskje han fornærmet henne og sa noen lite veloverveide ord som han angret i ettertid, men at Esquil skal kutte opp et menneske er like lite sannsynlig som at han skal klatre i en vegg. Esquil hadde ikke drukket fullt så mye som Sigurd, så han kom seg helskinnet hjem. Fortsatt med hertugens personlighet.
Da Esquil våknet igjen neste dag, har jeg konkludert med at minnene om både keisersnittet og fyllekulen var visket vekk. Han forsto ikke hvorfor han var så utmattet, og tenkte at det er vel denne hersens ME’en igjen. Han pleier å tenke sånn når hertugen har ført ham i dyp bakrus uten hans viten. Et ganske vanlig fenomen for folk med spaltet personlighet. I visshet om at han skulle komme på TV-skjermen 31.mars, tenkte han at det var best å komme seg unna litt og lade batteriene, slik at han lettere kunne takle den oppmerksomhetsbølgen som TV-programmet utvilsomt vil bringe med seg.
La meg til slutt nevne at Guri snakket bare delvis sant da hun sa at hun hadde sett Esquil og at hun var musikklæreren hans. Guri var Esquils faste psykolog, og ledet seansene der både Sigurd og Esquil sang dårlige fotballsanger. I den grad Lyn-sangen kan kalles musikk, snakket hun altså sant da hun kalte seg musikklærer. Men jeg tror vi alle kan være enige om at verken Lyn- eller Lillestrøm-sangene er i nærheten av å være musikk. Hun er dog uskyldig. Hennes elever har gitt henne alibi.
...og når det er sagt… verken Frøken Skavlan, Victoria, Tonita eller noen av dere andre har drept Emelie. Det vet jeg.
Nå satt alle igjen som levende spørsmålstegn i salen.
Stemmer fra salen: Men… hvem var det da som drepte Emelie?
Truls: Det var jeg.
Da Esquil dro fra byen overtok jeg ansvaret for Rølerbloggen. Det var min oppgave å skape underholdning. Jeg fant ut at det mest fornuftige ville være å drepe noen, for så skrive en påskekrim om detektivarbeidet i ettertid. Motivet mitt var å holde Esquils blogg varm inntil han kom tilbake igjen.
Da jeg henvendte meg til dere for å finne noen å drepe, var Emelie velvilligheten selv. Sånt liker jeg. Det kan være et herk å drepe noen som stritter imot, men Emelie la seg pent ned og tok imot mine hugg med kniven.
Stemmer fra salen: Drepte du virkelig et menneske bare for å lage underholdning? Og så Emelie, da, som vi er så glade i?
Truls: Hmm… ja. Men det var bare et bloggedrap. Hun er like frisk igjen nå. Bare se på bloggen hennes, så ser dere at hun har vært i live etter at hun ble ”drept”.
Stemme fra salen: Men hva med at Iversen sa at han var på Aruba og deltok i EM i kortbaneløp på skøyter? Er ikke det ganske suspekt med skøyteløp på Aruba? Og at EM arrangeres i Karibien?
Badeanden sa ikke et kvekk. Den hadde tydeligvis skjønt at alt den sa ville kunne brukes mot den.
Jeg svarte.
Truls: Vi må bruke de rette begrepene her. EM står for ”Endenes Mesterskap”, og idretten var kortbaneløp om bord på fiskeskøyter. Noe som det er helt naturlig å holde på med når man er i Aruba. Iversen deltok som lagleder.
Men la meg fortsette med oppklaringen av saken. Etter at badeanden hadde stjålet brødkniven fra Marina, og Marina selv hadde brukket sin fineste filetkniv på en hard østers, var Marina nødt til å finne en annen kniv å åpne østersene sine med. Hun visste om et sted det var mange kniver, og hvor de helt sikkert hadde noen til overs. Kjøkkenrommet på HvaHunSa Hotell. Hun snek seg inn der på kvelden og ”lånte” en kniv. Dagen etter var hun mett på østers, listet seg tilbake, og la kniven der hun hadde funnet den.
Min faste Bond-pike Beamer kom fra ingensteds, og jeg lurte lenge på hvem som kunne være hennes oppdragsgiver. Da hun ble forgiftet, trodde jeg det var fordi hun visste noe. At hun måtte ryddes av veien. Jeg kom frem til at den mystiske Habben, som ikke ville vise seg offentlig, hadde vært Beamers oppdragsgiver. Habben hadde opprinnelig kommet til bloggeby som eiendomsspekulant, og han var svært interessert i Emelies leilighet. Hans anonyme fremtreden viste en profesjonalitet som hang naturlig sammen med å leie inn hemmelige agenter. Han ville ikke engang slippe inn HvaHunSa da hun som et ledd i roomservice kom opp med muffins til ham. Svært mistenkelig. Jeg ville ha sluppet henne inn på rommet.
Noen i salen hadde fått en aha-opplevelse:
Stemme fra salen: Aha – så det var altså Habben som var bakmannen. Og så leide han inn Beamer for å drepe Emelie. Deretter forsøkte han å drepe Beamer som var den eneste som visste om ham?
Truls: Ja… sånn kunne det se ut til å henge sammen. Habben hadde motivet og midlene. Men han er uskyldig.
Grunnen til at Habben ikke kunne slippe inn HvaHunSa på rommet, var at han – mannemann som han er – hadde lurt med seg en resepsjonspike til noen slag ”Vri åtter” på rommet. De måtte spille for stengte dører, siden HvaHunSa ikke tillot kortspill i arbeidstiden, og siden Habben var redd for at hans kone skulle komme og røpe kortene hans. Med vissheten om at det på taket sto en mann med kamera, hadde de også gardinene trukket ned.
Habben var ikke spesielt glad i muffins. Derfor fikk han resepsjonspiken med jevne mellomrom til å gå ut til Driftwood-kiosken og kjøpe noen pølser til ham. Hun fikk låne hans hettegenser så hun ikke skulle bli gjenkjent og sette jobben sin i fare. Det var forresten denne resepsjonisten Lothiane hadde sett i stjernekikkerten sin.
Muffinsen brukte han som betaling til Beamer – som han ganske riktig hadde leid inn som hemmelig agent for å få avklart årsakene til Emelies skjebne. Han var veldig interessert i hennes bolig, men ville ikke sette seg selv i fare. Når husets eier har blitt drept, må saken oppklares før noen nye leieboere tør å flytte inn. Sånt tenker profesjonelle hushaier på. Men når det gjelder mordet… er både han og Beamer uskyldig.
Da Beamer ble forgiftet av den muffinsen hun hadde spist, falt mistanken umiddelbart på den nye butleren ved HvaHunSa hotell. Sonja hadde akkurat kommet hjem fra Butlerkonferanse og ble satt til å tilberede muffins til gjesten på rom 66. Alt tydet på at Sonja mente Habben – med god hjelp fra Beamer – visste for mye om hennes eskapader på fredagskvelden, og at hun dermed forsøkte å forgifte ham før han fikk meldt fra til politiet.
Nå gikk det opp et lys for mange. Med visshet om at ”Butleren gjorde det”, slik alle statistikker fra kriminalsjangeren skulle tyde på, følge alle nå at påskemysteriet var oppklart. Noen begynte å klappe.
Truls: Men vent… Sonja drepte heller ikke Emelie. Hun er uskyldig.
Grunnen til at Beamer ble forgiftet, var at hun hadde spist mat som var tilberedt med nettopp den kniven som var tilgriset av Marinas østers. Etter at bakteriene hadde fått godgjøre seg i noen dager. Marina hadde ikke vasket kniven da hun ”leverte” den tilbake. Dette visste ikke Sonja om da hun med stor kjærlighet tilberedte Habbens muffins. Sonja er uskyldig.
Nå begynte folk å undres. Hvem var det som satt i dette rommet som ennå ikke hadde blitt nevnt. De kikket på hverandre. En etter en. Og så festet de fleste blikk seg ved Sigurd. Var det Sigurd?
Truls: Sigurd er den fattige gutten som har fått seg et lite krypinn helt på bloggebys østkant. Da Emelie ble dumpet i grøftekanten, var han den nærmeste av de mistenkte, siden containeren han hevdet å sove i var rett ved funnstedet. Dette sammen med at han var nedsyltet i blod (som han hevdet var ketchup) og ikke nevnte at han også var en av de siste som hadde sett Emelie, gjorde ham svært suspekt. Det Sigurd ikke nevnte, var at Emelie hadde overrasket støttegruppen hans ved å gå rett inn i lokalet mens de satt og sang gale supportersanger. Hun hadde gått feil, men da var skaden allerede skjedd.
Pinlig berørt over å ha blitt avslørt mens han sang Brann-sanger, iført Brann-trøye, hadde Sigurd det ultimate motivet for å drepe Emelie. Hun måtte ryddes av veien før hun kom i skade for å fortelle noen om hans umusikalske eskapader.
Det var uro i salen nå.
Stemmer fra salen: Så det var Sigurd som gjorde det? Jeg har alltid visst at det var noe stein galt med den mannen…
Truls: Sigurd hadde definitivt motivet og muligheten, ja, men det var ikke han som drepte Emelie. Husk at ikkevoldsforkjemperen Esquil var på samme møte i samme støttegruppe. Esquil var selvsagt også pinlig berørt over å ha blitt fersket mens han sang noe annet enn Rosenborgsanger. Han var imidlertid mer scenevant enn Sigurd etter sin verdenssuksess med Kari-Pekka Kyrö, og klarte både å beherske seg selv og å dempe Sigurd sin aggresjon. Han hadde i tillegg et annet problem som flyttet oppmerksomheten vekk fra Emelie for en stund. Han var gravid.
Esquil har som kjent levd med spaltet personlighet i en tid nå. I det ene øyeblikket er han en sindig poet fra Flatåsen. I det andre øyeblikket er han Hertug Skule. Frustrasjonen over å synge fremmede fotballsanger i støttegruppen hadde øket Esquils indre uro så mye at han i løpet av støttegruppetimen hadde skiftet personlighet. Hertug Skule-personligheten avdekket så den graviditeten som Esquil-personligheten ikke visste om.
Det hadde seg slik at Hertug Skule-personligheten livnærte seg på barneblod, men at det sterke ikkevoldsgenet som han hadde i sitt fysiske jeg stadig satte en stopper for å drepe fremmede unger. La meg legge til her at Emelie heller ikke er en unge. Enhver oppegående etterforsker skjønner da at hans eneste mulighet var å produsere ungene selv. Med sin NTNU-erfaring var det en smal sak å eksperimentere med prøverørsbarn. La meg si det slik: Om du har hørt en rå og hysterisk latter fra kjemibygget på nattestid, så var det hertugen du hørte.
Rett etter at Emelie hadde forlatt rommet, kjente Esquil, som nå hadde hertugens personlighet, at vannet var i ferd med å gå. Det var viktig for ham å føde før han skiftet personlighet tilbake til Esquil igjen, for at Esquil ikke skulle oppdage hvilken fysisk tilstand han var i. Sigurd måtte hjelpe til med et keisersnitt på det nærmeste toalettet, bare for å finne ut at det ikke var noe barn der. På kjemilabben hadde hertugen bare klart å fremstille en innbilt graviditet. Det lange håret til tross er han fortsatt bare en mann, og er ikke fysisk i form til å bære frem et barn. Han kommer med andre ord aldri til å bli en selvberget primærhusholdning. Uansett… keisersnittet ble utført, og det var slik Sigurd ble nedsølt med blod.
Anderfo hadde sett en mistenkelig person med tysk aksent i byen drapsnatten. Den personen var ingen ringere enn hertugen. Etter at keisersnittet var ferdig hadde han blitt med Sigurd på byen for å synge dårlige sanger og dekke blodflekkene med ketchup. Når en utmattet trønder, nyoppfylt og beruset på innbilt barneblod, prøver å synge om Zlatan Ibrahimovic på svensk, minner det påfallende om tysk aksent. Trønderbarten og skinnvesten han for anledningen var ikledt forsterket tyskerassosiasjonen. Anderfo snakket dermed også sant, og hadde derfor alibi nok til å være utenfor mistanke.
Stemmer fra salen: Men hvorfor forsvant Esquil? Var det Sigurd som drepte ham?
Truls: Nei… jeg kommer til dette. Jeg funderte lenge på hvordan Sigurd hadde havnet i containeren, men så falt bitene på plass etter å ha gått igjennom Anderfos vitnemål. På utestedet brukte Sigurd så mye penger på sprit og ketchup at han ble helt blakk. Han hadde ikke penger til taxi hjem, og måtte finne et sted å overnatte. Så fikk han den ville idéen at om han solgte leiligheten sin og flyttet til et billigere sted nærmere sentrum, så ville han ha enda mer penger til å drikke seg full etter støttegruppemøtene. Det billigste alternative bostedet han fant var en container under Møkkablogger Highway. Så han bestemte seg for å prøvebo der en natt. Sigurd snakket altså sant da han sa hvor han hadde tilbragt natten. Han er uskyldig, og han sov for tungt til å kunne være et godt vitne for dumpingen av Emelie. Han gjorde heller ikke fysisk skade på Esquil.
Stemmer fra salen: Var det da Esquil som drepte Emelie? Og igjen: Hvorfor forsvant han. Du svarte ikke på det spørsmålet.
Truls: Esquil hadde samme motiv som Sigurd men heller ikke Esquil drepte Emelie. Kanskje han fornærmet henne og sa noen lite veloverveide ord som han angret i ettertid, men at Esquil skal kutte opp et menneske er like lite sannsynlig som at han skal klatre i en vegg. Esquil hadde ikke drukket fullt så mye som Sigurd, så han kom seg helskinnet hjem. Fortsatt med hertugens personlighet.
Da Esquil våknet igjen neste dag, har jeg konkludert med at minnene om både keisersnittet og fyllekulen var visket vekk. Han forsto ikke hvorfor han var så utmattet, og tenkte at det er vel denne hersens ME’en igjen. Han pleier å tenke sånn når hertugen har ført ham i dyp bakrus uten hans viten. Et ganske vanlig fenomen for folk med spaltet personlighet. I visshet om at han skulle komme på TV-skjermen 31.mars, tenkte han at det var best å komme seg unna litt og lade batteriene, slik at han lettere kunne takle den oppmerksomhetsbølgen som TV-programmet utvilsomt vil bringe med seg.
La meg til slutt nevne at Guri snakket bare delvis sant da hun sa at hun hadde sett Esquil og at hun var musikklæreren hans. Guri var Esquils faste psykolog, og ledet seansene der både Sigurd og Esquil sang dårlige fotballsanger. I den grad Lyn-sangen kan kalles musikk, snakket hun altså sant da hun kalte seg musikklærer. Men jeg tror vi alle kan være enige om at verken Lyn- eller Lillestrøm-sangene er i nærheten av å være musikk. Hun er dog uskyldig. Hennes elever har gitt henne alibi.
...og når det er sagt… verken Frøken Skavlan, Victoria, Tonita eller noen av dere andre har drept Emelie. Det vet jeg.
Nå satt alle igjen som levende spørsmålstegn i salen.
Stemmer fra salen: Men… hvem var det da som drepte Emelie?
Truls: Det var jeg.
Da Esquil dro fra byen overtok jeg ansvaret for Rølerbloggen. Det var min oppgave å skape underholdning. Jeg fant ut at det mest fornuftige ville være å drepe noen, for så skrive en påskekrim om detektivarbeidet i ettertid. Motivet mitt var å holde Esquils blogg varm inntil han kom tilbake igjen.
Da jeg henvendte meg til dere for å finne noen å drepe, var Emelie velvilligheten selv. Sånt liker jeg. Det kan være et herk å drepe noen som stritter imot, men Emelie la seg pent ned og tok imot mine hugg med kniven.
Stemmer fra salen: Drepte du virkelig et menneske bare for å lage underholdning? Og så Emelie, da, som vi er så glade i?
Truls: Hmm… ja. Men det var bare et bloggedrap. Hun er like frisk igjen nå. Bare se på bloggen hennes, så ser dere at hun har vært i live etter at hun ble ”drept”.
Som dere skjønner, så er det ikke noe spesielt som har skjedd i påsken i det hele tatt. Bare en rekke av normale, hverdagslige hendelser som har kommet omtrent samtidig, og som dere har tolket som mistenkelige.
Akkurat i det jeg var i ferd med å avslutte, kom Esquil inn i rommet.
Truls: Og her ser dere Esquil… Han lever i beste velgående.
Esquil: Men…. Hva har du gjort med logoen min?
Truls: Ah… endelig en som oppdaget det. Nå har det stått ”Esquil ruler” i stedet for ”Esquil røler” i over to uker, og du er den første som oppdager det. Så jeg må bare spørre, Esquil: Hvor årvåkne lesere har du, egentlig? Egner de seg som detektiver?
Så lo vi godt alle sammen... og snipp, snapp, snute...
Påskekrim. Episode 10: Sluttprosedyre del 1
Etter at vi hadde tatt oss en benstrekk og trukket litt frisk luft i noen dagers tid, fortsatte møtet. Det begynte å bli en utålmodig stemning i salen. Enkelte satt og bet negler og lurte på om de satt side ved side med en kaldblodig morder. Tonita var forvirret, siden hun trodde det var Esquil og ikke Truls som drev rølerbloggen. Andre igjen var utålmodige etter å komme seg hjem til familie, barn, sudoku og litt skikkelig påskelitteratur. Som for eksempel graylady, som gjespet høylydt og mente at det eneste som var drept her var spenningen.
Jeg snudde meg mot henne, og fortsatte min enetale som jeg hadde begynt på før pausen:
Truls: Graylady var en av de mange som hadde rømt byen etter mordet. Hun var også en av de som var raskest på åstedet på drapsdagen. Attpåtil viste hun en lemfeldig holdning til lovverket da hun oppfordret Petter til å begå datakriminalitet ved å bryte seg inn på Esquils PC. I utgangspunktet var dette mistenkelig nok i seg selv, men jeg var avhengig av å ha bevis og motiver før jeg eventuelt kunne oppgradert henne fra mistenkt til skyldig. Jeg gikk igjennom vitnemålene hennes flere ganger, men fant ikke noe som kunne felle henne. Dessuten, siden jeg med sikkerhet vet hvem som utførte drapet på Emelie, så går graylady fri. Petter, som avslørte seg selv som vanekriminell, går fri av samme grunn. Ingen motiv. Han er en innbruddstyv, men ingen drapsmann.
Stemmer fra salen: Men du har vel flere mistenkte? Hva med Lothiane, som stakk sin vei?
Alle snudde seg og kikket på Lothiane, som satt og så like uskyldig ut som hun pleier. Skinnet kan bedra, men var det også slik med henne?
Truls: Lothiane var tom for penger, og hun forsvant fra bloggeby i dagene etter mordet. Gjennom sin stjernekikkert hadde hun muligheten til å se inn i boligen til de fleste bloggere i bloggeby, og hadde dermed en enestående mulighet til å finne ut hvor folk gjemte verdisakene sine. Etterforskningen viste at Emelie hadde noen bloggeinnlegg som var gull verdt, og disse må Lothiane ha visst om. Gullinnlegg som kunne omsettes på det svarte markedet – eller i en annen bloggeby. Hennes økonomiske situasjon ga henne motivet. Dette kunne i så fall være et svar på hvorfor hun ble borte i noen dager etter mordet. Det er bare en dags ferd til nærmeste bloggeby, og der ville hun ha trengt et par dager på å få omsatt gullinnleggene.
Da vi undersøkte Lothianes stjernekikkert, var den permanent stilt inn mot politistasjonen, hvor jeg antar at hun håpet å få se menn i uniform. En litt mindre kikkert var rettet inn mot Iskwews plass, hvor hun kunne følge med på hvem som kjøpte pølse med lompe i Kiosk on Driftwood. Ved siden av kikkerten lå en blokk med notater og statistikker. Antall som har bestilt med ketchup, antall med løk, antall med sennep og lompe, og så videre, sirlig fordelt på ukedag, kundenes kjønn, kroppslengde og antatte alder. Det var også notert mørkkledd person med hettegenser flere ganger med store spørsmålstegn bak.
Lenge lurte jeg på hvorfor Lothiane hadde dratt fra byen, og hvorfor hun var så involvert i den distré selvmordsbomberen i Sandnes. Bitene falt på plass da et anonymt vitne forklarte at el Vera, som ikke hadde fått egen bolig på bloggebykartet, fikk husrom hos Lothiane etter at forhandlingene med Esquil strandet. Det var slik el Vera visste at Lothiane ikke var hjemme, og fattet mistanke. Det el Vera ikke visste, var at Lothiane hadde bestemt seg for å bo på nattoget noen dager for å bli vugget i søvn. I motsetning til å bli holdt våken av Norske Talenter, som el Vera pleide å ha på med alt for høyt volum mens hun vasket tøy ved midnattstider.
På politistasjonen har det dukket opp en egen sak om selvmordsbomberen i Sandnes. Lothiane snakket altså sant og må ha vært der. El Vera må ha vært hjemme siden hun visste at Lothiane ikke var hjemme. Begge to har gyldig alibi. De er ikke lenger mistenkt. Ingen av dem drepte Emelie.
I boligen ved siden av Lothianes stjerneobservatorium har Røverdatter flyttet inn. Røverdatter var lenge mistenkt etter at hun tilsynelatende bevisst distraherte Iversen mens Emelie ble dumpet.
Noen mennesker har det slik at når de er født med en guddommelig og velformet kropp, så ønsker de å bli sett. Det føles rett og slett bortkastet å ha en slik kropp hvis man ikke får vist den frem. Iversens bilder avslørte at Røverdatter hadde en slik kropp. Jeg har undersøkt papirene hennes i arkivet vårt. Hun er en kronisk og utagerende ekshibisjonist, og har flere avbrutte behandlinger bak seg.
Da hun i sin tid var på visning i Mattisborgen, så hun at naboen hadde stjernekikkert, og kjøpte leiligheten tvert. Stor var skuffelsen da hun fant ut at Lothiane var mest interessert i å spionere på pølsespisere og menn i uniform. Det hjalp ikke hvor mye Røverdatter spradet naken i leiligheten sin. I stedet ble hun reddet av en filminteressert gutt som etter hvert fikk fast tilskuerplass på taket av HvaHunSa Hotell.
Iversens bilder – som var merket med klokkeslett og dato – viser at Røverdatter var naken i sitt eget hjem ved drapstidspunktet. Etter hvert som jeg underøkte Iversens kamera, fant jeg ut at Røverdatter hadde vært naken i sitt hjem omtrent hvert tiende minutt de siste ukene, og at hun ”mistet” håndkleet på den samme mistenkelige måten flere ganger om dagen. Det var ingen ting spesielt ved hennes oppførsel ved draptidspunktet, og dermed frafalt mistanken.
Røverdatter var utålmodig etter at Iversen skulle få tilbake dette kameraet. Hun visste nemlig at Iversen pleide å sende inn bildene til KVM (Kinky Voyeur Magazine), og hun som artist pleide å få en andel av Iversens honorarer. Denne andelen trengte hun for å kjøpe ”beskyttelse” fra Hjorthen. Imidlertid var pengene hun fikk fra KVM svarte, og måtte hvitvaskes før hun turte å bruke dem. Det er her Eugenie kommer inn.
Eugenie har vaskerom i kjelleren, og fikk i oppdrag å hvitvaske Røverdatters penger. Skjønt, Røverdatter sa ikke at dette var svarte penger. Hun sa at hun hadde sølt litt kaffe på Ellos-katalogen, og lurte på om Eugenie kunne hjelpe henne å vaske det vekk. Eugenie så ikke så godt, men kjente at det var noe papir hun skulle vaske, og som den gode venninnen hun er gikk hun helhjertet inn for oppgaven. Etter hvert som det skummet vaskepulver opp trappene og den ukjente aromaen av nyvaskede 1000-kronersedler spredte seg i huset, ble Jarek mistenksom. En mistanke som var helt på sin plass, men som ikke var koblet til drapet på Emelie. Både Eugenie, Røverdatter og Jarek er uskyldige i dette drapet.
Som nevnt har Iversen de siste to årene har hatt en lidenskapelig hobby. Han står gjemt i mørket utenfor hos Røverdatter, og prøver å titte inn gjennom vinduene mens hun dusjer. Så tar han bilder til eget bruk og til KVM. Akkurat denne kvelden fryktet Iversen at Røverdatter skulle dra på påskeferie, så han la ekstra mye energi i å skaffe seg noen bilder så han hadde noe å se på i hennes fravær.
Kikking var i seg selv et suspekt alibi, og han umulig kunne ha stått så nær funnstedet uten å legge merke til at Emelie hadde blitt dumpet. Det var derfor en plausibel forklaring at Iversen hadde blitt fersket av Emelie, og at han derfor drepte henne og dumpet henne i nærmeste grøftekant. Det var også en plausibel teori at Iversen hadde vasket kniven i sitt eget badekar etterpå, og at han ville holde seg selv utenfor mistanke ved å selv melde fra om funnet av drapsvåpenet og spille overrasket.
Iversen kunne hatt det rette motivet, og han kunne definitivt hatt muligheten, men det var heller ikke han som drepte Emelie. Jeg har som sagt gått igjennom bildene hans, og de bildene som han tok i den aktuelle tidsperioden… wow… la meg si det sånn: Det finnes ikke den mann i verden som ville ha klart å ha oppmerksomheten noe annet sted enn på Røverdatter når hun poserer på den måten. Det er alibi nok til at jeg regner Iversen som uskyldig. Jeg tror jammen jeg skal stå der noen kvelder selv, jeg.
Jeg leverte kameraet til Iversen og sa; ”Vær så god. Jeg tror nok vi blir to der ute fremover… Det er vel plass til det?”
Truls: Lenge trodde jeg at kniven i Iversens badekar var blitt plantet der. Muligens av Iversen selv. Etter hvert som vitnemålene tikket inn, skjønte jeg imidlertid at jeg tok feil. Det var ikke Iversen som hadde lagt kniven der, men badeanden hans. Motivet var i stor grad sjalusi. Badeanden hadde gitt Iversen de beste årene av sitt liv, og lengtet stort etter oppmerksomhet. I lange tider hadde den ligget naken i badekaret og ventet på Iversen, men det eneste Iversen tenkte på, var å fotografere denne Røverdatteren som bodde i Mattisborgen.
Badeanden var en tur hos Marina, som den visste ikke klarte å holde rede på knivene sine. Der hadde den funnet en brødkniv som den hadde tatt med seg. Idéen hadde den fått en gang nettopp Marina matet den med brødsmuler i parken. Den skulle kutte seg selv litt slik at den blødde. Dette var ikke for å vekke sympati, men for at det skulle se ut som den hadde mensen. Badeanden var nemlig svært innstilt på å vise frem sin kvinnelighet til Iversen.
Da jeg så Iversens billett til Baku, med ekstra kolli, forsto jeg at badeandens utspekulerte plan hadde lykkes. Iversen hadde fått øynene opp for anden, og anden kunne få ham helt for seg selv på en romantisk ferie langt vekk fra Røverdatter. Baku er som kjent endenes ferieparadis, hvor man kan sitte i strandkanten og nippe til brødsmuler med parasoll på.
Jeg merket at en del av de mistenkte begynte å bli trette nå, så jeg foreslo at siste del av sluttprosedyren ble gjennomført lørdag formiddag. Da vil det også bli avslørt hvem som er morderen.
Jeg snudde meg mot henne, og fortsatte min enetale som jeg hadde begynt på før pausen:
Truls: Graylady var en av de mange som hadde rømt byen etter mordet. Hun var også en av de som var raskest på åstedet på drapsdagen. Attpåtil viste hun en lemfeldig holdning til lovverket da hun oppfordret Petter til å begå datakriminalitet ved å bryte seg inn på Esquils PC. I utgangspunktet var dette mistenkelig nok i seg selv, men jeg var avhengig av å ha bevis og motiver før jeg eventuelt kunne oppgradert henne fra mistenkt til skyldig. Jeg gikk igjennom vitnemålene hennes flere ganger, men fant ikke noe som kunne felle henne. Dessuten, siden jeg med sikkerhet vet hvem som utførte drapet på Emelie, så går graylady fri. Petter, som avslørte seg selv som vanekriminell, går fri av samme grunn. Ingen motiv. Han er en innbruddstyv, men ingen drapsmann.
Stemmer fra salen: Men du har vel flere mistenkte? Hva med Lothiane, som stakk sin vei?
Alle snudde seg og kikket på Lothiane, som satt og så like uskyldig ut som hun pleier. Skinnet kan bedra, men var det også slik med henne?
Truls: Lothiane var tom for penger, og hun forsvant fra bloggeby i dagene etter mordet. Gjennom sin stjernekikkert hadde hun muligheten til å se inn i boligen til de fleste bloggere i bloggeby, og hadde dermed en enestående mulighet til å finne ut hvor folk gjemte verdisakene sine. Etterforskningen viste at Emelie hadde noen bloggeinnlegg som var gull verdt, og disse må Lothiane ha visst om. Gullinnlegg som kunne omsettes på det svarte markedet – eller i en annen bloggeby. Hennes økonomiske situasjon ga henne motivet. Dette kunne i så fall være et svar på hvorfor hun ble borte i noen dager etter mordet. Det er bare en dags ferd til nærmeste bloggeby, og der ville hun ha trengt et par dager på å få omsatt gullinnleggene.
Da vi undersøkte Lothianes stjernekikkert, var den permanent stilt inn mot politistasjonen, hvor jeg antar at hun håpet å få se menn i uniform. En litt mindre kikkert var rettet inn mot Iskwews plass, hvor hun kunne følge med på hvem som kjøpte pølse med lompe i Kiosk on Driftwood. Ved siden av kikkerten lå en blokk med notater og statistikker. Antall som har bestilt med ketchup, antall med løk, antall med sennep og lompe, og så videre, sirlig fordelt på ukedag, kundenes kjønn, kroppslengde og antatte alder. Det var også notert mørkkledd person med hettegenser flere ganger med store spørsmålstegn bak.
Lenge lurte jeg på hvorfor Lothiane hadde dratt fra byen, og hvorfor hun var så involvert i den distré selvmordsbomberen i Sandnes. Bitene falt på plass da et anonymt vitne forklarte at el Vera, som ikke hadde fått egen bolig på bloggebykartet, fikk husrom hos Lothiane etter at forhandlingene med Esquil strandet. Det var slik el Vera visste at Lothiane ikke var hjemme, og fattet mistanke. Det el Vera ikke visste, var at Lothiane hadde bestemt seg for å bo på nattoget noen dager for å bli vugget i søvn. I motsetning til å bli holdt våken av Norske Talenter, som el Vera pleide å ha på med alt for høyt volum mens hun vasket tøy ved midnattstider.
På politistasjonen har det dukket opp en egen sak om selvmordsbomberen i Sandnes. Lothiane snakket altså sant og må ha vært der. El Vera må ha vært hjemme siden hun visste at Lothiane ikke var hjemme. Begge to har gyldig alibi. De er ikke lenger mistenkt. Ingen av dem drepte Emelie.
I boligen ved siden av Lothianes stjerneobservatorium har Røverdatter flyttet inn. Røverdatter var lenge mistenkt etter at hun tilsynelatende bevisst distraherte Iversen mens Emelie ble dumpet.
Noen mennesker har det slik at når de er født med en guddommelig og velformet kropp, så ønsker de å bli sett. Det føles rett og slett bortkastet å ha en slik kropp hvis man ikke får vist den frem. Iversens bilder avslørte at Røverdatter hadde en slik kropp. Jeg har undersøkt papirene hennes i arkivet vårt. Hun er en kronisk og utagerende ekshibisjonist, og har flere avbrutte behandlinger bak seg.
Da hun i sin tid var på visning i Mattisborgen, så hun at naboen hadde stjernekikkert, og kjøpte leiligheten tvert. Stor var skuffelsen da hun fant ut at Lothiane var mest interessert i å spionere på pølsespisere og menn i uniform. Det hjalp ikke hvor mye Røverdatter spradet naken i leiligheten sin. I stedet ble hun reddet av en filminteressert gutt som etter hvert fikk fast tilskuerplass på taket av HvaHunSa Hotell.
Iversens bilder – som var merket med klokkeslett og dato – viser at Røverdatter var naken i sitt eget hjem ved drapstidspunktet. Etter hvert som jeg underøkte Iversens kamera, fant jeg ut at Røverdatter hadde vært naken i sitt hjem omtrent hvert tiende minutt de siste ukene, og at hun ”mistet” håndkleet på den samme mistenkelige måten flere ganger om dagen. Det var ingen ting spesielt ved hennes oppførsel ved draptidspunktet, og dermed frafalt mistanken.
Røverdatter var utålmodig etter at Iversen skulle få tilbake dette kameraet. Hun visste nemlig at Iversen pleide å sende inn bildene til KVM (Kinky Voyeur Magazine), og hun som artist pleide å få en andel av Iversens honorarer. Denne andelen trengte hun for å kjøpe ”beskyttelse” fra Hjorthen. Imidlertid var pengene hun fikk fra KVM svarte, og måtte hvitvaskes før hun turte å bruke dem. Det er her Eugenie kommer inn.
Eugenie har vaskerom i kjelleren, og fikk i oppdrag å hvitvaske Røverdatters penger. Skjønt, Røverdatter sa ikke at dette var svarte penger. Hun sa at hun hadde sølt litt kaffe på Ellos-katalogen, og lurte på om Eugenie kunne hjelpe henne å vaske det vekk. Eugenie så ikke så godt, men kjente at det var noe papir hun skulle vaske, og som den gode venninnen hun er gikk hun helhjertet inn for oppgaven. Etter hvert som det skummet vaskepulver opp trappene og den ukjente aromaen av nyvaskede 1000-kronersedler spredte seg i huset, ble Jarek mistenksom. En mistanke som var helt på sin plass, men som ikke var koblet til drapet på Emelie. Både Eugenie, Røverdatter og Jarek er uskyldige i dette drapet.
Som nevnt har Iversen de siste to årene har hatt en lidenskapelig hobby. Han står gjemt i mørket utenfor hos Røverdatter, og prøver å titte inn gjennom vinduene mens hun dusjer. Så tar han bilder til eget bruk og til KVM. Akkurat denne kvelden fryktet Iversen at Røverdatter skulle dra på påskeferie, så han la ekstra mye energi i å skaffe seg noen bilder så han hadde noe å se på i hennes fravær.
Kikking var i seg selv et suspekt alibi, og han umulig kunne ha stått så nær funnstedet uten å legge merke til at Emelie hadde blitt dumpet. Det var derfor en plausibel forklaring at Iversen hadde blitt fersket av Emelie, og at han derfor drepte henne og dumpet henne i nærmeste grøftekant. Det var også en plausibel teori at Iversen hadde vasket kniven i sitt eget badekar etterpå, og at han ville holde seg selv utenfor mistanke ved å selv melde fra om funnet av drapsvåpenet og spille overrasket.
Iversen kunne hatt det rette motivet, og han kunne definitivt hatt muligheten, men det var heller ikke han som drepte Emelie. Jeg har som sagt gått igjennom bildene hans, og de bildene som han tok i den aktuelle tidsperioden… wow… la meg si det sånn: Det finnes ikke den mann i verden som ville ha klart å ha oppmerksomheten noe annet sted enn på Røverdatter når hun poserer på den måten. Det er alibi nok til at jeg regner Iversen som uskyldig. Jeg tror jammen jeg skal stå der noen kvelder selv, jeg.
Jeg leverte kameraet til Iversen og sa; ”Vær så god. Jeg tror nok vi blir to der ute fremover… Det er vel plass til det?”
Truls: Lenge trodde jeg at kniven i Iversens badekar var blitt plantet der. Muligens av Iversen selv. Etter hvert som vitnemålene tikket inn, skjønte jeg imidlertid at jeg tok feil. Det var ikke Iversen som hadde lagt kniven der, men badeanden hans. Motivet var i stor grad sjalusi. Badeanden hadde gitt Iversen de beste årene av sitt liv, og lengtet stort etter oppmerksomhet. I lange tider hadde den ligget naken i badekaret og ventet på Iversen, men det eneste Iversen tenkte på, var å fotografere denne Røverdatteren som bodde i Mattisborgen.
Badeanden var en tur hos Marina, som den visste ikke klarte å holde rede på knivene sine. Der hadde den funnet en brødkniv som den hadde tatt med seg. Idéen hadde den fått en gang nettopp Marina matet den med brødsmuler i parken. Den skulle kutte seg selv litt slik at den blødde. Dette var ikke for å vekke sympati, men for at det skulle se ut som den hadde mensen. Badeanden var nemlig svært innstilt på å vise frem sin kvinnelighet til Iversen.
Da jeg så Iversens billett til Baku, med ekstra kolli, forsto jeg at badeandens utspekulerte plan hadde lykkes. Iversen hadde fått øynene opp for anden, og anden kunne få ham helt for seg selv på en romantisk ferie langt vekk fra Røverdatter. Baku er som kjent endenes ferieparadis, hvor man kan sitte i strandkanten og nippe til brødsmuler med parasoll på.
Jeg merket at en del av de mistenkte begynte å bli trette nå, så jeg foreslo at siste del av sluttprosedyren ble gjennomført lørdag formiddag. Da vil det også bli avslørt hvem som er morderen.
25. mars 2008
Pausemusikk
Etter en lang arbeidsdag hos en annen oppdragsgiver må jeg be om utsettelse av del 2 av vårt møte. Jeg er litt for utmattet nå til å ta fatt på et anstrengende møte (det må være noe med veggene her i rølerboligen...). I en slik tilstand ville jeg bare prate usammenhengende og flåsete... noe som selvsagt ikke ville sømme seg for en mesterdetektiv.
I mellomtiden gir jeg dere pausemusikk.
I Esquils gjennomgang av overlevende 80-tallsmusikk, gjorde han et poeng av at Weird Al sin Like a Surgeon hadde overlevd bedre enn Madonnas Like a Virgin. Han gjorde også et poeng av at han hadde lært hva ordet Surgeon betydde gjennom denne låten.
Vel... jeg lærte at Hernia betydde Brokk gjennom denne videoen:
Originalen med den aldrende James Brown er her.
...og jeg lærte at Rocky Road er en spesiell type is gjennom denne videoen:
Originalen med Joan Jett er her.
Mitt første møte med Weird Al var gjennom denne:
Originalen med Michael Jackson er her.
I grunnen veldig mange gode videoer finnes av Weird Al på YouTube, hvorav denne kanskje er best av de nyeste:
Originalen med Chamillionaire er her.
Denne var også en hit for noen år siden:
Originalen med Coolio her.
Når man sammenligner dette med hans første TV-opptreden noensinne, så er det tydelig at han har hatt en viss utvikling....
Originalen med Queen er her.
I mellomtiden gir jeg dere pausemusikk.
I Esquils gjennomgang av overlevende 80-tallsmusikk, gjorde han et poeng av at Weird Al sin Like a Surgeon hadde overlevd bedre enn Madonnas Like a Virgin. Han gjorde også et poeng av at han hadde lært hva ordet Surgeon betydde gjennom denne låten.
Vel... jeg lærte at Hernia betydde Brokk gjennom denne videoen:
Originalen med den aldrende James Brown er her.
...og jeg lærte at Rocky Road er en spesiell type is gjennom denne videoen:
Originalen med Joan Jett er her.
Mitt første møte med Weird Al var gjennom denne:
Originalen med Michael Jackson er her.
I grunnen veldig mange gode videoer finnes av Weird Al på YouTube, hvorav denne kanskje er best av de nyeste:
Originalen med Chamillionaire er her.
Denne var også en hit for noen år siden:
Originalen med Coolio her.
Når man sammenligner dette med hans første TV-opptreden noensinne, så er det tydelig at han har hatt en viss utvikling....
Originalen med Queen er her.
23. mars 2008
Påskekrim. Episode 9: Konklusjonene fra etterforskningen. Del 1
Det er et tøft liv å være privatetterforsker. Man må ha kontroll på alt. Til og med klokka. Derfor stilte jeg på langfredag om klokken min til vintertid. Det er fryktelig uvant å ha en klokke som ikke går en time feil, så jeg har vært litt døgnvill den siste tiden. Men jeg venner meg nok til det. Er man detektiv, så er man detektiv. Eventuelle tidspunkter som logges må være eksakte.
En del av dere lurer kanskje på hvor jeg var i går. Om det var klokken som spilte meg et puss? Det stemmer delvis. Men jeg hadde også en annen oppgave som tok tid. Som den ansvarsfulle hovedpersonen jeg er i denne påskekrimmen… lovens trygge lange arm og greier… så satt jeg ved Beamers sykeseng og våket over henne mens hun sov. Det er normal kodeks i krimdramaer at helten viser omsorg for den blendende vakre motspilleren i øyeblikk når hun selv ikke ser det. Typisk når hun sover etter å ha blitt forgiftet eller å ha hatt en annen nær døden-opplevelse. Kodeksen sier videre at han opptrer fullstendig likegyldig og sarkastisk overfor henne når de står ansikt til ansikt, men at hun mot slutten av dramaet – når det er på sitt mest spennende – oppdager at han er mer enn et hjerte av stein. Gjerne etter at en tredjeperson har røpet ham for henne. Og så lever de lykkelig i alle sine dager.
Men nok om det. Nå er jeg her i hvert fall, og jeg fikk omsider innkalt dere alle til et stort fellesmøte. Jeg presenterte der hva jeg har kommet frem til, og pekte ut den skyldige. Møtet var omtrent som følger:
Truls: Har dere noe i mot at jeg demper belysningen litt? Vi er mange samlet her, og rømningsveiene er stengt. Hvis noen prøver seg på noe er det mange vitner og det blir vanskelig å komme seg unna. Det burde med andre ord være ganske liten sjanse for å bli kuttet opp og solgt som trøndersodd.
Det var ingen som protesterte. Jeg gikk derfor rett på sak.
Truls: Som i de fleste andre påskekrimmer jeg har vært involvert i, eller vitne til, var det mange løse tråder med uklare sammenhenger. Alle innbyggere lot til å ha en kobling til saken, og det krevdes en mesterhjerne for å flette deres historier sammen til et hendelsesforløp. Jeg sikter da ikke til David Toska, men til meg selv. I all beskjedenhet. Med deres høyst ulike vitneutsagn har dere skapt et komplisert og sammensatt bilde, og det har vært min jobb å finne ut hvilken mose det var mest ugler i.
Jeg nippet litt til et glass vann, og fortsatte.
Truls: Hvor vil dere jeg skal begynne? Skal vi ta det fra starten av?
Ingen protesterte på det heller.
Truls: Drapet ble begått fredag kveld, mellom kl. 23.32 og 00.13. Rett før påsken 2008. På dette tidspunktet er folk gjerne på tangobarer på Grünerløkka eller på fotballpuber og synger sin hyllest til Zlatan Ibrahimovic. Det er mange som har vært blant folk, men det er få som har håndfaste alibier.
I tiden før drapet hadde det vært trangt om plassen i bloggeby, og eiendomsprisen på beste vestkant hadde skutt i været i kjølvannet av den kjente bloggelite-debatten. Bloggebyen var stadig truet av ytre krefter som ville inn, samt folk fra distriktene som hadde et anstrengt forhold til Elite Aveny og Elite Boulevard.
Høye boligpriser og farer som truet utenfra skaper et behov for å investere tungt i sikkerhet. Men bloggeby har ingen folkevalgt regjering som passer på for fellesskapet. Dette skapte grobunn for en mafia som under Hjorthens ledelse vokste seg stor i Bloggebys undergrunnsverden. Han tok ”Beskyttelsespenger” fra ulike beboere for å garantere for deres boligs videre eksistens. Hjorthen hadde kontakter i utenomverdenen og kunne trekke i de rette trådene.
Emelie bodde på beste vestkant. Med noen av bloggeverdenens mest profilerte personer som nærmeste naboer. Helt i enden av Frimurergate. Boligen hennes var verdifull, og trengte beskyttelse. Jeg har resonnert meg frem til at Emelie må ha stått på Hjorthens innkrevningsliste.
Emelies sinnstilstand i tiden før drapet kan best beskrives som lengtende. Hennes stadige dagdrømmer om en gutt som ikke var fysisk tilstede gjorde det vanskelig for henne å konsentrere seg fullt og helt om sine arbeidsoppgaver. Dette førte til at hun ikke fikk den inntekten hun behøvde for å betale Hjorthen. Parallelt med dette hadde Hjorthen stadig øket satsene for beskyttelse i håp om at noen beboere etter hvert ville velge å betale i naturalia.
Siden Emelie følte seg litt for monogam til å akseptere Hjorthens generøse tilbud, sto Emelie i fare for å miste sin beskyttelse. Det banet vei for at hun kunne bli myrdet uten at Hjorthen grep inn.
For Hjorthen var dette business. Han likte dårlig at en av hans kunder ikke betalte. Han innkalte derfor til et møte med hele mafiaen inkludert torpedoer. De møttes på Tiqui Inn - et sted de også hadde vært ved slike anledninger tidligere. Tiqui selv sa at hun ble overrasket over å se dem der, og at hun aldri hadde sett dem før. Det er en naturlig måte å vitne på når man vet at det er uheldig å avsløre at en selv huser medlemmer av mafiaen. Dessuten var hun redd for å bli klassifisert som tyster.
Flere begynte å bli urolige nå.
Stemmer fra salen: Var det altså Hjorthen som drepte Emelie?
Alle snudde seg og så på Hjorthen. Hjorten kikket rolig tilbake med det steinansiktet han er kjent for i underverdenen.
Truls: Hjorthen hadde motivet, og kunne gjort det. Funnstedet var bare et kvartal unna Hjorthen Tower. Men det var ikke Hjorthen som gjorde det. Noen kom ham i forkjøpet. Møtet Hjorthen avholdt på Tiqui Inn fant sted på mandag – over to døgn etter at drapet fant sted. Med andre ord visste ikke Hjorthen på dette tidspunktet at Emelie ikke lenger var blant oss. Både han og hans torpedoer er dermed frikjent.
Ny mumling i salen. Det var et ønske om at jeg skulle fortsette.
Truls: Emelie var ikke den eneste som hadde problemer med de høye satsene for ”beskyttelse”. Virrvarr, for eksempel, gikk stadig rundt med bæreposer fulle av penger for å betale Hjorthen. Det var mange som lurte på hvordan hun hadde råd til dette. En teori som har versert rundt i bloggeby var om hun hadde overtatt Emelie Building for å selge det.
Virrvarrs ektemann er en velkjent engelsk pirat. Det er enkelt å resonnere seg frem til at han kjenner mange i det kriminelle miljøet. Kontakter som kunne tatt jobben med å eliminere Emelie. De kunne med andre ord ryddet Emelie av veien mens de selv sov. Legg merke til at virrvarr i sitt vitneutsagn unngikk å si at hun ikke hadde drept emelie. Hun sa bare at hun og ektemannen sov, og brukte sin tvilsomme ektemann som vitne.
En person i salen reiste seg og pekte på Virrvarr.
Personen som reiste seg: Det er atltså virrvarr som er synderen. Jeg visste det!!
Truls: Virrvarr hadde motivet, og hun hadde muligheten. Hun bor også bare et kvartal unna funnstedet. Men det var heller ikke Virrvarr som gjorde det. Jeg kontrollerte om Emelie Building var solgt eller tinglyst i det siste. Det var den ikke. Pengene Virrvarr hadde kan med andre ord ikke stamme fra Emelie. Løsøre kunne heller ikke vært omsatt så fort. Emelie hadde ikke mange verdisaker liggende.
Virrvarr har i stedet tjent pengene sine som illegal gateselger. Hun har sittet på gatehjørner og tegnet kaniner til tilfeldige forbipasserende. Virrvarr kan muligens få et forenklet forelegg for dette, men hun slipper unna drapstiltale. Det er også godt mulig at politisjefen vil godta at forelegget betales med kanintegninger.
Virrvarr pustet lettet ut. Det er fullt mulig at hun hadde hatt skumle planer med Emelies bolig, men Emelie ble ryddet av veien før hun rakk å gjøre noe med det.
Truls: I samme gate som Virrvarr ligger politisjasjonen, MinneaPoliceStation. Minneapolise har ganske nylig tiltrådt stillingen.
I likhet med de fleste i dette strøket er også politisjefen avhengig av en jevn og god inntekt. Det betyr for politisjefens tilfelle at det må finnes kriminalitet. Kriminalitet som er mer alvorlig enn gatesalg av kaninbilder. De store inntektene kommer ved drap. Da får politiet sine etterlengtede tilskudd fra det offentlige. Og god pressedekning på kjøpet.
Jeg tror ikke jeg tar mye feil når jeg sier at Minneapolise så godt skolert innen økonomi og ledelse at hun ganske umiddelbart så disse sammenhengene da hun tok stillingen.
Minneapolise bor sammen med en sjalu amerikansk samboer. Ønsker hun et mord, vil det være nok å bare blafre litt med øyenvippene til en fremmed, og samboeren vil ta seg av resten. Risikofritt for henne.
Når det gjelder Emelie, så er hun som kjent en kvinne. Unnskyld.. var en kvinne. Men hun er blant politisjefens nærmeste naboer. Noe som betyr at det blir lettere å planlegge et mord, i det hun stadig var der for å låne en kopp sukker. Emelie var det perfekte offeret. Populær nok til å bli savnet og skape store overskrifter. Viktig nok til at etterforskningen ville generere store tilskudd til politietaten.
Som politisjef kunne Minneapolise skyve mistanken vekk fra seg selv ved å sende ut en politirapport som hintet om at den skyldige hadde en svært rynkete panne. Noe hun selv ikke har. Legg merke til at politirapporten ikke sier noe om den rynkete personen er skyldig. Det står bare vagt at det er observert en rynkete person i området som kan være mistenkelig. Dermed kan det ikke påvises feil i rapporten, selv om innholdet er misledende.
Nok en gang hørtes mumling i salen. Det ble mumlet om photoshop, og folk så mistroisk bort på Minneapolise.
Truls: Men Minneapolise er ikke morderen. Ei heller hennes amerikanske samboer.
Min første tanke da jeg så politisjefen tukle med sitt eget ansiktsbilde var at hun tuklet med bevismateriale, og at kanskje vitner hadde gitt en beskrivelse som pekte på henne. Men så slo det meg at hun jo var politisjefen. Hun har i enhver anledning full kontroll på prosessen for å fremstille fantombilder av mistenkte, og har følgelig ikke behov for å manipulere dette i photoshop.
Jeg stusset fremdeles over hvorfor hun brukte tid på å retusjere et bilde av et ansikt som allerede i utgangspunktet var nesten helt perfekt. Den endelige konklusjonen min var at bildene var til bruk i den kulørte ukepressen. Der er det helt vanlig å prøve å retusjere perfekte ansikter til å bli enda mer perfekte.
Beviset for at konklusjonen min stemte, kom da jeg fikk et par vitneutsagn. Frøken Skavlan hadde i en pålitelig drøm sett Minneapolise ta av seg masken og den blonde parykken. Skavlan hevdet at Minneapolise hadde brunt hår under parykken – omtrent som Julia Roberts i Pretty Woman.
Det andre vitneutsagnet kom fra Marina, som hevdet at Minneapolise løy om været. Noe som tydet på at de befant seg på forskjellig sted – eller på forskjellig tidspunkt. Det viste seg å være det siste. Minneapolise er et helt typisk tilfelle av ”politisjef om dagen – glamourmodell om natten”, som vi finner igjen i utallige krimromaner.
Hun har kanskje hatt skumle hensikter, men har ikke drept Emelie.
Minneapolise visste ikke helt om hun skulle smile fra øre til øre over å bli frikjent, eller om hun skulle være litt indignert over at hennes hemmelige dobbeltliv ble avslørt. Hun valgte en mellomting.
Etter dette ba jeg om at vi tok en liten pause for en benstrekk, og at vi kunne fortsette på tirsdag kveld. Andre oppdrag kaller i mellomtiden.
Dere som ennå ikke er nevnt, er fortsatt under mistanke.
En del av dere lurer kanskje på hvor jeg var i går. Om det var klokken som spilte meg et puss? Det stemmer delvis. Men jeg hadde også en annen oppgave som tok tid. Som den ansvarsfulle hovedpersonen jeg er i denne påskekrimmen… lovens trygge lange arm og greier… så satt jeg ved Beamers sykeseng og våket over henne mens hun sov. Det er normal kodeks i krimdramaer at helten viser omsorg for den blendende vakre motspilleren i øyeblikk når hun selv ikke ser det. Typisk når hun sover etter å ha blitt forgiftet eller å ha hatt en annen nær døden-opplevelse. Kodeksen sier videre at han opptrer fullstendig likegyldig og sarkastisk overfor henne når de står ansikt til ansikt, men at hun mot slutten av dramaet – når det er på sitt mest spennende – oppdager at han er mer enn et hjerte av stein. Gjerne etter at en tredjeperson har røpet ham for henne. Og så lever de lykkelig i alle sine dager.
Men nok om det. Nå er jeg her i hvert fall, og jeg fikk omsider innkalt dere alle til et stort fellesmøte. Jeg presenterte der hva jeg har kommet frem til, og pekte ut den skyldige. Møtet var omtrent som følger:
Truls: Har dere noe i mot at jeg demper belysningen litt? Vi er mange samlet her, og rømningsveiene er stengt. Hvis noen prøver seg på noe er det mange vitner og det blir vanskelig å komme seg unna. Det burde med andre ord være ganske liten sjanse for å bli kuttet opp og solgt som trøndersodd.
Det var ingen som protesterte. Jeg gikk derfor rett på sak.
Truls: Som i de fleste andre påskekrimmer jeg har vært involvert i, eller vitne til, var det mange løse tråder med uklare sammenhenger. Alle innbyggere lot til å ha en kobling til saken, og det krevdes en mesterhjerne for å flette deres historier sammen til et hendelsesforløp. Jeg sikter da ikke til David Toska, men til meg selv. I all beskjedenhet. Med deres høyst ulike vitneutsagn har dere skapt et komplisert og sammensatt bilde, og det har vært min jobb å finne ut hvilken mose det var mest ugler i.
Jeg nippet litt til et glass vann, og fortsatte.
Truls: Hvor vil dere jeg skal begynne? Skal vi ta det fra starten av?
Ingen protesterte på det heller.
Truls: Drapet ble begått fredag kveld, mellom kl. 23.32 og 00.13. Rett før påsken 2008. På dette tidspunktet er folk gjerne på tangobarer på Grünerløkka eller på fotballpuber og synger sin hyllest til Zlatan Ibrahimovic. Det er mange som har vært blant folk, men det er få som har håndfaste alibier.
I tiden før drapet hadde det vært trangt om plassen i bloggeby, og eiendomsprisen på beste vestkant hadde skutt i været i kjølvannet av den kjente bloggelite-debatten. Bloggebyen var stadig truet av ytre krefter som ville inn, samt folk fra distriktene som hadde et anstrengt forhold til Elite Aveny og Elite Boulevard.
Høye boligpriser og farer som truet utenfra skaper et behov for å investere tungt i sikkerhet. Men bloggeby har ingen folkevalgt regjering som passer på for fellesskapet. Dette skapte grobunn for en mafia som under Hjorthens ledelse vokste seg stor i Bloggebys undergrunnsverden. Han tok ”Beskyttelsespenger” fra ulike beboere for å garantere for deres boligs videre eksistens. Hjorthen hadde kontakter i utenomverdenen og kunne trekke i de rette trådene.
Emelie bodde på beste vestkant. Med noen av bloggeverdenens mest profilerte personer som nærmeste naboer. Helt i enden av Frimurergate. Boligen hennes var verdifull, og trengte beskyttelse. Jeg har resonnert meg frem til at Emelie må ha stått på Hjorthens innkrevningsliste.
Emelies sinnstilstand i tiden før drapet kan best beskrives som lengtende. Hennes stadige dagdrømmer om en gutt som ikke var fysisk tilstede gjorde det vanskelig for henne å konsentrere seg fullt og helt om sine arbeidsoppgaver. Dette førte til at hun ikke fikk den inntekten hun behøvde for å betale Hjorthen. Parallelt med dette hadde Hjorthen stadig øket satsene for beskyttelse i håp om at noen beboere etter hvert ville velge å betale i naturalia.
Siden Emelie følte seg litt for monogam til å akseptere Hjorthens generøse tilbud, sto Emelie i fare for å miste sin beskyttelse. Det banet vei for at hun kunne bli myrdet uten at Hjorthen grep inn.
For Hjorthen var dette business. Han likte dårlig at en av hans kunder ikke betalte. Han innkalte derfor til et møte med hele mafiaen inkludert torpedoer. De møttes på Tiqui Inn - et sted de også hadde vært ved slike anledninger tidligere. Tiqui selv sa at hun ble overrasket over å se dem der, og at hun aldri hadde sett dem før. Det er en naturlig måte å vitne på når man vet at det er uheldig å avsløre at en selv huser medlemmer av mafiaen. Dessuten var hun redd for å bli klassifisert som tyster.
Flere begynte å bli urolige nå.
Stemmer fra salen: Var det altså Hjorthen som drepte Emelie?
Alle snudde seg og så på Hjorthen. Hjorten kikket rolig tilbake med det steinansiktet han er kjent for i underverdenen.
Truls: Hjorthen hadde motivet, og kunne gjort det. Funnstedet var bare et kvartal unna Hjorthen Tower. Men det var ikke Hjorthen som gjorde det. Noen kom ham i forkjøpet. Møtet Hjorthen avholdt på Tiqui Inn fant sted på mandag – over to døgn etter at drapet fant sted. Med andre ord visste ikke Hjorthen på dette tidspunktet at Emelie ikke lenger var blant oss. Både han og hans torpedoer er dermed frikjent.
Ny mumling i salen. Det var et ønske om at jeg skulle fortsette.
Truls: Emelie var ikke den eneste som hadde problemer med de høye satsene for ”beskyttelse”. Virrvarr, for eksempel, gikk stadig rundt med bæreposer fulle av penger for å betale Hjorthen. Det var mange som lurte på hvordan hun hadde råd til dette. En teori som har versert rundt i bloggeby var om hun hadde overtatt Emelie Building for å selge det.
Virrvarrs ektemann er en velkjent engelsk pirat. Det er enkelt å resonnere seg frem til at han kjenner mange i det kriminelle miljøet. Kontakter som kunne tatt jobben med å eliminere Emelie. De kunne med andre ord ryddet Emelie av veien mens de selv sov. Legg merke til at virrvarr i sitt vitneutsagn unngikk å si at hun ikke hadde drept emelie. Hun sa bare at hun og ektemannen sov, og brukte sin tvilsomme ektemann som vitne.
En person i salen reiste seg og pekte på Virrvarr.
Personen som reiste seg: Det er atltså virrvarr som er synderen. Jeg visste det!!
Truls: Virrvarr hadde motivet, og hun hadde muligheten. Hun bor også bare et kvartal unna funnstedet. Men det var heller ikke Virrvarr som gjorde det. Jeg kontrollerte om Emelie Building var solgt eller tinglyst i det siste. Det var den ikke. Pengene Virrvarr hadde kan med andre ord ikke stamme fra Emelie. Løsøre kunne heller ikke vært omsatt så fort. Emelie hadde ikke mange verdisaker liggende.
Virrvarr har i stedet tjent pengene sine som illegal gateselger. Hun har sittet på gatehjørner og tegnet kaniner til tilfeldige forbipasserende. Virrvarr kan muligens få et forenklet forelegg for dette, men hun slipper unna drapstiltale. Det er også godt mulig at politisjefen vil godta at forelegget betales med kanintegninger.
Virrvarr pustet lettet ut. Det er fullt mulig at hun hadde hatt skumle planer med Emelies bolig, men Emelie ble ryddet av veien før hun rakk å gjøre noe med det.
Truls: I samme gate som Virrvarr ligger politisjasjonen, MinneaPoliceStation. Minneapolise har ganske nylig tiltrådt stillingen.
I likhet med de fleste i dette strøket er også politisjefen avhengig av en jevn og god inntekt. Det betyr for politisjefens tilfelle at det må finnes kriminalitet. Kriminalitet som er mer alvorlig enn gatesalg av kaninbilder. De store inntektene kommer ved drap. Da får politiet sine etterlengtede tilskudd fra det offentlige. Og god pressedekning på kjøpet.
Jeg tror ikke jeg tar mye feil når jeg sier at Minneapolise så godt skolert innen økonomi og ledelse at hun ganske umiddelbart så disse sammenhengene da hun tok stillingen.
Minneapolise bor sammen med en sjalu amerikansk samboer. Ønsker hun et mord, vil det være nok å bare blafre litt med øyenvippene til en fremmed, og samboeren vil ta seg av resten. Risikofritt for henne.
Når det gjelder Emelie, så er hun som kjent en kvinne. Unnskyld.. var en kvinne. Men hun er blant politisjefens nærmeste naboer. Noe som betyr at det blir lettere å planlegge et mord, i det hun stadig var der for å låne en kopp sukker. Emelie var det perfekte offeret. Populær nok til å bli savnet og skape store overskrifter. Viktig nok til at etterforskningen ville generere store tilskudd til politietaten.
Som politisjef kunne Minneapolise skyve mistanken vekk fra seg selv ved å sende ut en politirapport som hintet om at den skyldige hadde en svært rynkete panne. Noe hun selv ikke har. Legg merke til at politirapporten ikke sier noe om den rynkete personen er skyldig. Det står bare vagt at det er observert en rynkete person i området som kan være mistenkelig. Dermed kan det ikke påvises feil i rapporten, selv om innholdet er misledende.
Nok en gang hørtes mumling i salen. Det ble mumlet om photoshop, og folk så mistroisk bort på Minneapolise.
Truls: Men Minneapolise er ikke morderen. Ei heller hennes amerikanske samboer.
Min første tanke da jeg så politisjefen tukle med sitt eget ansiktsbilde var at hun tuklet med bevismateriale, og at kanskje vitner hadde gitt en beskrivelse som pekte på henne. Men så slo det meg at hun jo var politisjefen. Hun har i enhver anledning full kontroll på prosessen for å fremstille fantombilder av mistenkte, og har følgelig ikke behov for å manipulere dette i photoshop.
Jeg stusset fremdeles over hvorfor hun brukte tid på å retusjere et bilde av et ansikt som allerede i utgangspunktet var nesten helt perfekt. Den endelige konklusjonen min var at bildene var til bruk i den kulørte ukepressen. Der er det helt vanlig å prøve å retusjere perfekte ansikter til å bli enda mer perfekte.
Beviset for at konklusjonen min stemte, kom da jeg fikk et par vitneutsagn. Frøken Skavlan hadde i en pålitelig drøm sett Minneapolise ta av seg masken og den blonde parykken. Skavlan hevdet at Minneapolise hadde brunt hår under parykken – omtrent som Julia Roberts i Pretty Woman.
Det andre vitneutsagnet kom fra Marina, som hevdet at Minneapolise løy om været. Noe som tydet på at de befant seg på forskjellig sted – eller på forskjellig tidspunkt. Det viste seg å være det siste. Minneapolise er et helt typisk tilfelle av ”politisjef om dagen – glamourmodell om natten”, som vi finner igjen i utallige krimromaner.
Hun har kanskje hatt skumle hensikter, men har ikke drept Emelie.
Minneapolise visste ikke helt om hun skulle smile fra øre til øre over å bli frikjent, eller om hun skulle være litt indignert over at hennes hemmelige dobbeltliv ble avslørt. Hun valgte en mellomting.
Etter dette ba jeg om at vi tok en liten pause for en benstrekk, og at vi kunne fortsette på tirsdag kveld. Andre oppdrag kaller i mellomtiden.
Dere som ennå ikke er nevnt, er fortsatt under mistanke.
21. mars 2008
Påskekrim. Episode 8: Nye vitneutsagn.
Etter politirapporten om rynkete panner var det få bloggere som hadde våget seg utendørs. Det virket som det var en overdreven iver etter å retusjere sine ansiktstrekk i denne byen. Ikke bare fjernet de rynkene i pannen. De fjernet også posene under øynene. Hadde de kanskje ikke rent mel i dem? Eller håpet de at talentspeidere fra Vogue skulle komme på uanmeldt besøk?
I stedet for å fundere over den aksellererende forfengeligheten i byen, prøvde jeg å samle opp noen av de løse trådene fra gårsdagen. Noe av det siste jeg hørte var at den antatt konkurrerende hemmelige agenten Beamer var blitt forgiftet. Det tolket jeg på en av følgende måter: Enten hadde Beamer ikke forberedt maten sin selv, eller så hadde hun blitt servert ingredienser som hadde blitt tuklet med. Hadde hun kanskje spist den muffinsen som et vitne hadde oppdaget? En tredje mulighet var at Beamer bare spilte syk for å rette mistanke vekk fra seg selv. Men hvorfor? Hvem kunne hatt motiv for å forgifte Beamer? Hvem ville rydde henne av veien? Dette kunne være veldig sentralt i etterforskningen,
Det var ennå to episoder igjen av påskekrimmen, så noen løsning ville ikke bli presentert her. Det ville bryte med alle statistikker, og gjøre de to siste episodene overflødige. Men la oss si at jeg begynte å se et mønster, og at jeg på det tidspunktet så to alternative svar på spørsmålet om hvem som forgiftet Beamer. Jeg hadde to dager igjen på å finne ut hvilken av mine teorier som stemte. To dager på å bevise at jeg var mann for min nye detektivhatt. To dager på å også redde mitt eget skinn, ved å bevise at Esquil var i live.
Esquil, ja… Stadig flere begynte å spekulere i hvor Esquil kunne befinne seg, og det begynte også å dryppe inn vitneutsagn som støttet opp om troen på at Esquil lever. Sigurd, for eksempel, var innom politihuset i formiddag og avla en lang forklaring på hvorfor han hadde våknet opp i Brann-trøye i den containeren som lå rett ved funnstedet. Han hevdet der at han var en av de siste som hadde sett Esquil før han forsvant, i det de begge hadde vært på møte i en terapigruppe hos ATS (Anonyme Taperlag-Supportere). Trønderen Esquil hadde der blitt tvunget til å synge Brann-sanger. Dersom han virkelig er død nå, er sjansen derfor større for at han har dødd av skam enn at noen har myrdet ham, mente Sigurd.
Vibeke hadde en annen teori om Esquil. Hun mente bestemt å ha hørt at noen hadde tuklet med kompasset hans, og gitt ham et dårlig kart. Riktignok er Esquil en erfaren orienteringsløper, men det er noen år siden sist han virkelig fosset frem gjennom skogen. Om han nå hadde lagt ut på tur med defekt navigasjonsutstyr, er det vanskelig å si om han noen gang ville kunne finne hjem. Kanskje han for all evighet ville befinne seg mellom 3. og 4. post, og lure på hvorfor den store steinen var tegnet inn som bunnløs myr på kartet.
Vibeke hevdet før øvrig sin egen uskyld ved å si at hun ikke var i nærheten av bloggeby da Emelie ble drept. Muligheten er likevel fortsatt åpen for at hun kan ha leid noen til å gjøre ugjerningen. Hun kunne også teoretisk sett vært Beamers oppdragsgiver. Kanskje det var gjennom Beamer hun hadde hørt om det dårlige kartet? Eller… hun sa hun hadde hørt det fra en fugl. Kan det tenkes at Esquil nå har forvillet seg ut i nordenden av et kart som heter ”Pollyvilhasukker”?
Frøken Skavlan ga vitneutsagn om at hun hadde drømt at Minneapolise brukte maske og parykk. Hun mente at jeg burde gå henne litt nøyere etter i sømmene. Undersøke henne grundigere. Og tro meg, jeg bare ventet på den rette anledningen, en dag når hennes amerikanske gorilla ikke passet på henne. Da skulle jeg undersøke henne så nært, så nært. Hun var jo tross alt mistenkt og hadde tilsynelatende mange hemmeligheter, til tross for at hun var politisjef. Men nå var det altså frøken Skavlan som satt foran meg. En pike i sin beste alder, og med en uttalt interesse for folk som har vært på TV. Litt ettertenksomt sa jeg ”hmmm.. kanskje du har lyst til å bli undersøkt litt grundig du også…?” Vitnet brøt ut i latter.
Etter at de første latterhikstene hadde lagt seg, fortsatte Skavlan med sitt vitnemål. Hun kom da inn på at hun trodde Esquil kanskje hadde blitt gravid, og at det var derfor han var forsvunnet. Dette begrunnet hun også med at hun hadde drømt det, og at hun fortsatt manglet bevis på at hun ikke var sanndrømt.
Esquil… gravid? Jeg må si at det kom litt overraskende på meg, all den tid Esquil ikke engang var gift. Hvordan kunne det da ha seg at det var Beamer som var morgenkvalm? Hadde de to en telepatisk forbindelse? Var det kanskje Esquil som var Beamers mystiske oppdragsgiver? Eller hadde Beamer kanskje forgiftet seg selv for å oppnå en sympatikvalme, fordi hun allerede hadde funnet ut at Esquil ventet barn? Var kanskje Beamer og Esquil én og samme person? Her måtte jeg holde alle muligheter åpne.
Neste vitnemål kom fra Spindelnett. Spindelnett kunne fortelle meg at Virrvarr ikke bare hadde en koffert, men faktisk en hel sekk med penger hjemme hos seg selv. Penger som etter Virrvarrs utsagn skulle gå til Hjorthen for ”beskyttelse”. Hun kunne også fortelle om at Radiohode ikke lenger var å finne på Radiohospitalet. Han hadde kjøpt en enveis billett til en ukjent adresse i Langtbortevekkistan hvor han skulle sitte på en lokal fjelltopp og prøve å få kontakt med livets radiobølger. Det var en underlig timing i forhold til det drapet som var begått. Underlig var det også at Spindelnett selv hadde en plutselig interesse for botox i naturlig form. I de få pausene vi hadde i dag kom vi stadig inn på dette temaet. Jeg prøvde å se for meg henne med rynker i pannen, men klarte det ikke helt.
Spindelnett hadde også mistanker til Minneapolise, som hun mente var både retusjert og redusert. Hun så slett ikke vekk fra at det var Minneapolise som skjulte den tidligere omtalte muffinsen. Men hvor kunne hun i så fall ha fått den fra? Kan det ha vært hennes butler som serverte den til henne? Var det forresten Sonja som var politisjefens butler? Det virker lite trolig, siden Minneapolise var rask til å påpeke at Sonja i kraft av sin danseferdighet trolig var innblandet i drapet.
Jeg følte nå at flere og flere brikker begynte å falle på plass. Det var nå snart på tide å presentere noen sammenhengende teorier...
I stedet for å fundere over den aksellererende forfengeligheten i byen, prøvde jeg å samle opp noen av de løse trådene fra gårsdagen. Noe av det siste jeg hørte var at den antatt konkurrerende hemmelige agenten Beamer var blitt forgiftet. Det tolket jeg på en av følgende måter: Enten hadde Beamer ikke forberedt maten sin selv, eller så hadde hun blitt servert ingredienser som hadde blitt tuklet med. Hadde hun kanskje spist den muffinsen som et vitne hadde oppdaget? En tredje mulighet var at Beamer bare spilte syk for å rette mistanke vekk fra seg selv. Men hvorfor? Hvem kunne hatt motiv for å forgifte Beamer? Hvem ville rydde henne av veien? Dette kunne være veldig sentralt i etterforskningen,
Det var ennå to episoder igjen av påskekrimmen, så noen løsning ville ikke bli presentert her. Det ville bryte med alle statistikker, og gjøre de to siste episodene overflødige. Men la oss si at jeg begynte å se et mønster, og at jeg på det tidspunktet så to alternative svar på spørsmålet om hvem som forgiftet Beamer. Jeg hadde to dager igjen på å finne ut hvilken av mine teorier som stemte. To dager på å bevise at jeg var mann for min nye detektivhatt. To dager på å også redde mitt eget skinn, ved å bevise at Esquil var i live.
Esquil, ja… Stadig flere begynte å spekulere i hvor Esquil kunne befinne seg, og det begynte også å dryppe inn vitneutsagn som støttet opp om troen på at Esquil lever. Sigurd, for eksempel, var innom politihuset i formiddag og avla en lang forklaring på hvorfor han hadde våknet opp i Brann-trøye i den containeren som lå rett ved funnstedet. Han hevdet der at han var en av de siste som hadde sett Esquil før han forsvant, i det de begge hadde vært på møte i en terapigruppe hos ATS (Anonyme Taperlag-Supportere). Trønderen Esquil hadde der blitt tvunget til å synge Brann-sanger. Dersom han virkelig er død nå, er sjansen derfor større for at han har dødd av skam enn at noen har myrdet ham, mente Sigurd.
Vibeke hadde en annen teori om Esquil. Hun mente bestemt å ha hørt at noen hadde tuklet med kompasset hans, og gitt ham et dårlig kart. Riktignok er Esquil en erfaren orienteringsløper, men det er noen år siden sist han virkelig fosset frem gjennom skogen. Om han nå hadde lagt ut på tur med defekt navigasjonsutstyr, er det vanskelig å si om han noen gang ville kunne finne hjem. Kanskje han for all evighet ville befinne seg mellom 3. og 4. post, og lure på hvorfor den store steinen var tegnet inn som bunnløs myr på kartet.
Vibeke hevdet før øvrig sin egen uskyld ved å si at hun ikke var i nærheten av bloggeby da Emelie ble drept. Muligheten er likevel fortsatt åpen for at hun kan ha leid noen til å gjøre ugjerningen. Hun kunne også teoretisk sett vært Beamers oppdragsgiver. Kanskje det var gjennom Beamer hun hadde hørt om det dårlige kartet? Eller… hun sa hun hadde hørt det fra en fugl. Kan det tenkes at Esquil nå har forvillet seg ut i nordenden av et kart som heter ”Pollyvilhasukker”?
Frøken Skavlan ga vitneutsagn om at hun hadde drømt at Minneapolise brukte maske og parykk. Hun mente at jeg burde gå henne litt nøyere etter i sømmene. Undersøke henne grundigere. Og tro meg, jeg bare ventet på den rette anledningen, en dag når hennes amerikanske gorilla ikke passet på henne. Da skulle jeg undersøke henne så nært, så nært. Hun var jo tross alt mistenkt og hadde tilsynelatende mange hemmeligheter, til tross for at hun var politisjef. Men nå var det altså frøken Skavlan som satt foran meg. En pike i sin beste alder, og med en uttalt interesse for folk som har vært på TV. Litt ettertenksomt sa jeg ”hmmm.. kanskje du har lyst til å bli undersøkt litt grundig du også…?” Vitnet brøt ut i latter.
Etter at de første latterhikstene hadde lagt seg, fortsatte Skavlan med sitt vitnemål. Hun kom da inn på at hun trodde Esquil kanskje hadde blitt gravid, og at det var derfor han var forsvunnet. Dette begrunnet hun også med at hun hadde drømt det, og at hun fortsatt manglet bevis på at hun ikke var sanndrømt.
Esquil… gravid? Jeg må si at det kom litt overraskende på meg, all den tid Esquil ikke engang var gift. Hvordan kunne det da ha seg at det var Beamer som var morgenkvalm? Hadde de to en telepatisk forbindelse? Var det kanskje Esquil som var Beamers mystiske oppdragsgiver? Eller hadde Beamer kanskje forgiftet seg selv for å oppnå en sympatikvalme, fordi hun allerede hadde funnet ut at Esquil ventet barn? Var kanskje Beamer og Esquil én og samme person? Her måtte jeg holde alle muligheter åpne.
Neste vitnemål kom fra Spindelnett. Spindelnett kunne fortelle meg at Virrvarr ikke bare hadde en koffert, men faktisk en hel sekk med penger hjemme hos seg selv. Penger som etter Virrvarrs utsagn skulle gå til Hjorthen for ”beskyttelse”. Hun kunne også fortelle om at Radiohode ikke lenger var å finne på Radiohospitalet. Han hadde kjøpt en enveis billett til en ukjent adresse i Langtbortevekkistan hvor han skulle sitte på en lokal fjelltopp og prøve å få kontakt med livets radiobølger. Det var en underlig timing i forhold til det drapet som var begått. Underlig var det også at Spindelnett selv hadde en plutselig interesse for botox i naturlig form. I de få pausene vi hadde i dag kom vi stadig inn på dette temaet. Jeg prøvde å se for meg henne med rynker i pannen, men klarte det ikke helt.
Spindelnett hadde også mistanker til Minneapolise, som hun mente var både retusjert og redusert. Hun så slett ikke vekk fra at det var Minneapolise som skjulte den tidligere omtalte muffinsen. Men hvor kunne hun i så fall ha fått den fra? Kan det ha vært hennes butler som serverte den til henne? Var det forresten Sonja som var politisjefens butler? Det virker lite trolig, siden Minneapolise var rask til å påpeke at Sonja i kraft av sin danseferdighet trolig var innblandet i drapet.
Jeg følte nå at flere og flere brikker begynte å falle på plass. Det var nå snart på tide å presentere noen sammenhengende teorier...
20. mars 2008
Påskekrim. Episode 7: Nærmeste naboer til funnstedet
Det var en kald dag i bloggeby. Mens den foregående uken var varm og solfylt, var dagen i dag preget av kalde gufs og snøfnugg som virvlet med vinden. Snøen hadde lagt seg uregelmessig som et slitt og hullete teppe over asfalt og grøftekanter. Gatene var tomme. Enten var folk inne for å holde varmen, eller så var de skremt av de siste dagers hendelser. Ryktene skulle også ha det til at mange hadde reist bort, og at en del hus nå sto tomme.
Undrehuset var ett av de husene som sto tomme. Undre hadde ikke vært hjemme siden søndag, og hadde ikke gitt lyd fra seg siden. Som nærmeste nabo til funnstedet ville hun vært et nøkkelvitne hvis vi bare hadde fått tak i henne. Om hun hadde sittet i stuen og kikket ut av vinduet på det rette tidspunktet, er det sannsynlig at hun hadde sett hvem som dumpet Emelie bare noen meter bortenfor Undres egne bringebærbusker. Kunne det tenkes at Undre hadde sett hendelsen og blitt skremt? Og derfor hadde rømt byen? Kunne det tenkes at Undre hadde sett hendelsen, blitt oppdaget, og deretter drept? Eller kan det hende Undre selv var morderen, og nå hadde stukket av for å ikke bli fakket? Hvem visste vel bedre enn henne hvor i området mellom Møkkablogger Highway og bringebærbuskene det var best å dumpe en søppelsekk ned likbiter? Hun var best kjent der.
Jeg tok meg friheten å gå en runde rundt Undrehuset. Ethvert spor jeg kunne finne ville være interessant. Og fant jeg ikke noe spor her, vel… så var det også en nyttig opplysning.
Det vil være galt av meg å si at jeg fant noe interessant i hagen til Undre. Derimot så jeg noe da jeg prøvde å kikke inn i boligen via vinduene. Noe som kanskje var tilfeldig, men som også kunne vise seg å være interessant. På arbeidsrommet sto PC-en hennes fortsatt på, til tross for at ingen hadde sett henne på flere dager. Og på skjermen var et ansikt av en dukke – som hadde blitt manipulert til å se levende ut. I likhet med Minneapolise hadde Undre altså en tydelig interesse for ansiktsbilder på elektronisk format. Var det morderens ansikt som Undre hadde prøvd å modellere? Hvorfor ble hun så plutselig borte at hun ikke rakk å slå av PC-en engang?
Naboen til Undre, HvaHunSa, drev hotell. Hun hadde heller ikke kommet med noe vitneutsagn. Jeg kunne se at det var lys på enkelte rom, så jeg bestemte meg for å ta turen over for å spørre henne ut. Sprek som jeg er, hoppet jeg over hekken og gikk gjennom hagen. En hage som var overfylt med skilter som ”Tråkk ikke på gresset” og ”Vokt dem for pitbullbloggeren”. Hah… det skal sterkere krutt til for å skremme vekk en hardbarket privatetterforsker med splitter ny detektivhatt. Så lenge saken pågår er det min lov som gjelder.
HvaHunSa kunne ikke si at hun husket noen spesielle hendelser fra mordnatten. Imidlertid hadde hun oppdaget merkelige ting i de påfølgende dagene. En gjest med navnet Habben hadde låst seg inne på rom 66 og ikke gitt lyd fra seg på flere dager. Det eneste livstegnet han ga fra seg var all maten han bestilte opp på rommet. ”Han spiser som ti sultne… eh… ti sultne tenåringsgutter som er virkelig sultne”, sa HvaHunSa, og la ikke skjul på at maten som gjesten bestilte – og fortærte – var langt mer enn hva som normalt skulle mette en person. ”Sånn er det hele tiden”, sa hun. ”Gjestene betaler bare for seg selv, og så smugler de gjester inn på rommet.” Akk ja, fattige ungdommer med hormoner i sving. Jeg forsto ikke helt hvilken kobling dette kunne ha til saken før HvaHunSa fortsatte: ”… og for å være helt ærlig, så skjønner jeg ikke helt at noen helt frivillig kan låse seg inn på et lite rom i flere dager med en slik mann. Ikke at jeg har sett ham altså, men jeg ville fått klaus. Lurer på hva de holder på med…”
Frivillig var nøkkelordet her. Kunne denne Habben holde noen personer ufrivillig på rommet? En fange? Et kommende offer? En av de savnede personene? Var det kanskje Habben som hadde bortført Esquil eller Lothiane? Eller Undre? Det var på tidspunkt som dette at jeg gjerne skulle hatt en ransakningsordre. Dette var noe jeg måtte ta opp med politisjefen når jeg kom hjem. Men først måtte jeg avhøre flere av de ansatte på hotellet.
Det viste seg at ingen visste hvordan denne Habben så ut, eller hvem han hadde med seg. Habben var nok en diskret kar. Det merkelige var at alle ansatte som hadde sett ham hadde sporløst forsvunnet den siste uken. Gjesteboken var også borte. Pussig. Kanskje det var de ansatte som hadde et heidundrende etegilde på Habbens rom?
Det begynte å bli sent, og jeg stakk innom politistasjonen på veien hjem. Der ble jeg møtt av politisjefen, med en rykende fersk politirapport i hånden. Litt mistroisk tok jeg imot, og begynte å lese.
Rapporten kunne fortelle at vitner hadde observert en mistenkelig person med særdeles rynkete panne. Hmmm.. rynkete panne… jeg fikk et flashback. Nå gikk det opp for meg hvorfor politisjefen hadde sittet og manipulert sitt eget databilde. Hun hadde manipulert bort rynkene. Og nå sto hun foran meg uten manipulert panne. Faktisk uten noe særlig med rynker den også, men hun så ut til å konsentrere seg om å ikke bevege ansiktet for mye. De kledelige smilerynkene slapp ikke engang til i dag. Selv trakk jeg hatten min godt ned over pannen slik at min egen livserfarne panne ikke skulle vekke mistanke.
Minneapolise kunne fortelle at det hadde kommet inn flere tips. Blant annet hadde tiqui tipset oss om å se etter makeløse overraskelser og bilder hos bloggere. Mente hun frøken Makeløs? Eugenie hadde bestilt botox, og hadde også sagt noe om at ”Her er det noe muffins…” Var det tilfeldig at denne Habben alltid bestilte muffins opp til rommet sitt? For øvrig var det også kommet inn tips om kart som ikke stemte med terrenget. Om flere boligintriger. Og om forgiftning av Beamer. Siden det allerede var sent på kvelden, bestemte jeg meg for å undersøke disse forholdene neste dag.
Undrehuset var ett av de husene som sto tomme. Undre hadde ikke vært hjemme siden søndag, og hadde ikke gitt lyd fra seg siden. Som nærmeste nabo til funnstedet ville hun vært et nøkkelvitne hvis vi bare hadde fått tak i henne. Om hun hadde sittet i stuen og kikket ut av vinduet på det rette tidspunktet, er det sannsynlig at hun hadde sett hvem som dumpet Emelie bare noen meter bortenfor Undres egne bringebærbusker. Kunne det tenkes at Undre hadde sett hendelsen og blitt skremt? Og derfor hadde rømt byen? Kunne det tenkes at Undre hadde sett hendelsen, blitt oppdaget, og deretter drept? Eller kan det hende Undre selv var morderen, og nå hadde stukket av for å ikke bli fakket? Hvem visste vel bedre enn henne hvor i området mellom Møkkablogger Highway og bringebærbuskene det var best å dumpe en søppelsekk ned likbiter? Hun var best kjent der.
Jeg tok meg friheten å gå en runde rundt Undrehuset. Ethvert spor jeg kunne finne ville være interessant. Og fant jeg ikke noe spor her, vel… så var det også en nyttig opplysning.
Det vil være galt av meg å si at jeg fant noe interessant i hagen til Undre. Derimot så jeg noe da jeg prøvde å kikke inn i boligen via vinduene. Noe som kanskje var tilfeldig, men som også kunne vise seg å være interessant. På arbeidsrommet sto PC-en hennes fortsatt på, til tross for at ingen hadde sett henne på flere dager. Og på skjermen var et ansikt av en dukke – som hadde blitt manipulert til å se levende ut. I likhet med Minneapolise hadde Undre altså en tydelig interesse for ansiktsbilder på elektronisk format. Var det morderens ansikt som Undre hadde prøvd å modellere? Hvorfor ble hun så plutselig borte at hun ikke rakk å slå av PC-en engang?
Naboen til Undre, HvaHunSa, drev hotell. Hun hadde heller ikke kommet med noe vitneutsagn. Jeg kunne se at det var lys på enkelte rom, så jeg bestemte meg for å ta turen over for å spørre henne ut. Sprek som jeg er, hoppet jeg over hekken og gikk gjennom hagen. En hage som var overfylt med skilter som ”Tråkk ikke på gresset” og ”Vokt dem for pitbullbloggeren”. Hah… det skal sterkere krutt til for å skremme vekk en hardbarket privatetterforsker med splitter ny detektivhatt. Så lenge saken pågår er det min lov som gjelder.
HvaHunSa kunne ikke si at hun husket noen spesielle hendelser fra mordnatten. Imidlertid hadde hun oppdaget merkelige ting i de påfølgende dagene. En gjest med navnet Habben hadde låst seg inne på rom 66 og ikke gitt lyd fra seg på flere dager. Det eneste livstegnet han ga fra seg var all maten han bestilte opp på rommet. ”Han spiser som ti sultne… eh… ti sultne tenåringsgutter som er virkelig sultne”, sa HvaHunSa, og la ikke skjul på at maten som gjesten bestilte – og fortærte – var langt mer enn hva som normalt skulle mette en person. ”Sånn er det hele tiden”, sa hun. ”Gjestene betaler bare for seg selv, og så smugler de gjester inn på rommet.” Akk ja, fattige ungdommer med hormoner i sving. Jeg forsto ikke helt hvilken kobling dette kunne ha til saken før HvaHunSa fortsatte: ”… og for å være helt ærlig, så skjønner jeg ikke helt at noen helt frivillig kan låse seg inn på et lite rom i flere dager med en slik mann. Ikke at jeg har sett ham altså, men jeg ville fått klaus. Lurer på hva de holder på med…”
Frivillig var nøkkelordet her. Kunne denne Habben holde noen personer ufrivillig på rommet? En fange? Et kommende offer? En av de savnede personene? Var det kanskje Habben som hadde bortført Esquil eller Lothiane? Eller Undre? Det var på tidspunkt som dette at jeg gjerne skulle hatt en ransakningsordre. Dette var noe jeg måtte ta opp med politisjefen når jeg kom hjem. Men først måtte jeg avhøre flere av de ansatte på hotellet.
Det viste seg at ingen visste hvordan denne Habben så ut, eller hvem han hadde med seg. Habben var nok en diskret kar. Det merkelige var at alle ansatte som hadde sett ham hadde sporløst forsvunnet den siste uken. Gjesteboken var også borte. Pussig. Kanskje det var de ansatte som hadde et heidundrende etegilde på Habbens rom?
Det begynte å bli sent, og jeg stakk innom politistasjonen på veien hjem. Der ble jeg møtt av politisjefen, med en rykende fersk politirapport i hånden. Litt mistroisk tok jeg imot, og begynte å lese.
Rapporten kunne fortelle at vitner hadde observert en mistenkelig person med særdeles rynkete panne. Hmmm.. rynkete panne… jeg fikk et flashback. Nå gikk det opp for meg hvorfor politisjefen hadde sittet og manipulert sitt eget databilde. Hun hadde manipulert bort rynkene. Og nå sto hun foran meg uten manipulert panne. Faktisk uten noe særlig med rynker den også, men hun så ut til å konsentrere seg om å ikke bevege ansiktet for mye. De kledelige smilerynkene slapp ikke engang til i dag. Selv trakk jeg hatten min godt ned over pannen slik at min egen livserfarne panne ikke skulle vekke mistanke.
Minneapolise kunne fortelle at det hadde kommet inn flere tips. Blant annet hadde tiqui tipset oss om å se etter makeløse overraskelser og bilder hos bloggere. Mente hun frøken Makeløs? Eugenie hadde bestilt botox, og hadde også sagt noe om at ”Her er det noe muffins…” Var det tilfeldig at denne Habben alltid bestilte muffins opp til rommet sitt? For øvrig var det også kommet inn tips om kart som ikke stemte med terrenget. Om flere boligintriger. Og om forgiftning av Beamer. Siden det allerede var sent på kvelden, bestemte jeg meg for å undersøke disse forholdene neste dag.
19. mars 2008
Påskekrim. Episode 6: Mordvåpenet funnet?
Jeg ankom politistasjonen kort tid etter at Minneapolise hadde ringt meg. Siden det var hun som hadde ringt meg, tok jeg meg ikke bryet med å banke på. Jeg gikk rett inn. Nikket så vidt til den mannlige amerikanske sekretæren hennes, og var raskt inne på rommet hennes.
Jeg må ha kommet veldig overraskende på henne. Hun var veldig rask til å stenge ned vinduene hun hadde fremme på PC-skjermen. Akkurat som om det var noe hun ikke helt ville at jeg skulle se. Heldigvis er det slik at privatetterforskere av mitt kaliber, spesielt når vi er hovedpersoner i en spennende påskekrim, har falkeøyne og er mestere i hurtiglesning på noen meters avstand. Jeg fikk med meg at hun satt og jobbet i PhotoShop… på et ansiktsbilde av seg selv. Akkurat et slikt ansiktsbilde som tegnes opp når vitner skal beskrive hvordan en gjerningsmann så ut. Hva skulle være hensikten med å manipulere et bilde av seg selv på denne måten? Skulle hun skrive kontaktannonse uten at mannen hennes visste om det? Søke om nytt pass? Eller ønsket hun å forlede eventuelle vitner som måtte dukke opp? Var det kanskje hennes egen datamaskin som ut fra DNA på åstedet hadde regnet seg frem til hvordan morderens ansikt kunne se ut? I så fall var det lett å forstå at hun gjemte det vekk da jeg entret rommet.
Jeg kommenterte ikke noe, for jeg ville ikke røpe hvor mye jeg hadde sett. I stedet spurte jeg om det nye sporet som hun hadde nevnt på telefonen. Den blodige kniven…
Politisjefen svarte ikke. ”Kom, bli med”, sa hun bare. Så satt vi oss i baksetet på en politibil. To gorillaer i politidrakt satt seg foran. Politisjefen ba dem om å kjøre to kvartal langs Elite Boulevard, for så å ta følge Elite Aveny inn til Iversen Reception. Med sirener på. Det er så morsomt med sirener, kniste hun, og satt seg tett inntil meg.
Iversen ventet utålmodig på oss. Han var rask til å vise oss frem til badekaret sitt, hvor det lå en blodig kniv. ”Jeg kom hjem fra nattevakt på tirsdag morgen, og så lå denne kniven og svømte i badekaret mitt”, sa Iversen. ”… sammen med badeanden og den svømmeringen jeg bruker når jeg selv bader”. Han hadde fisket opp badeanden så den ikke skulle få en altfor traumatisk opplevelse, men ellers hadde han latt ting være som de var. Etter et døgn i badekaret hadde blodet sørget for at alt vannet var blitt lyserødt. Kniven var en brødkniv, men hadde nok ikke primært blitt brukt til å kutte i bakervarer. Iversen hevdet at han ikke visste hvor kniven kom fra eller hvordan den hadde kommet inn.
Hvorfor skulle kniven ligge i akkurat Iversens badekar? Var det et tegn fra morderen til Iversen? Et tegn på hva? Tilsvarte dette et hestehode i sengen? Jeg noterte meg at jeg måtte se igjennom Gudfaren når jeg kom hjem for å få klarhet i dette. En annen teori var at kniven var plantet hos Iversen for å skyve mistanken over på ham. Det var usannsynlig at Iversen selv hadde lagt kniven der for så å melde fra om det med risiko for å avsløre seg selv som morder. Eller kanskje det ikke var så usannsynlig? Kanskje det var det han ville at vi skulle tenke?
Jeg kikket rundt i Iversens bolig. Prøvde å finne et knust vindu, en åpen dør, fotspor eller noe som helst som kunne tyde på et innbrudd. Jeg fant ingenting. Jeg fant imidlertid noen skriblerier som var datert siste mandag. ”Blodig mandag” var temaet… Kunne dette ha noe med drapet å gjøre? Hvordan kunne Iversen vite at mandagen var blodig hvis han ikke så kniven før på tirsdag? Skjulte han noe?
På nattbordskuffen hans lå det to billetter til Baku, med avreise ganske snart. De var bestilt og betalt for i dag. Hva skyldtes denne trangen til å plutselig reise vekk? Var han redd for morderen? Ble han presset av noen? Eller var han kanskje redd for å bli avslørt selv? Det var en enveis billett uten retur. Jeg valgte å ikke spørre. I stedet sa jeg at jeg nok måtte dra videre. Jeg hjalp politisjefen med å pakke kniven i en plastpose, og gjorde meg klar til å reise videre til neste vitne.
”Hva er det forresten du har sagt til Røverdatter?”, spurte Iversen. ”Jeg vil ikke risikere at hun trekker for gardinene bare fordi hun er redd for å bli trukket inn i en drapssak… og hvor er forresten kameraet mitt? Jeg trenger det, for jeg skal på… hm… nattevakt igjen.” Jeg lot som jeg ikke hørte det. Jeg ville beholde kameraet og bildene så lenge som mulig.
Neste vitne jeg skulle forhøre var Aina. Aina kunne fortelle at hun hadde sett en skummel bæsj, men at hun ikke visste noe om noe som helst. Hun prøvde på en påfallende måte å virke så uskyldig og uvitende som mulig. Jeg visste at Aina likte å se tingene fra dyrs perspektiv, og derfor kanskje dekket over noe som kunne falle uheldig ut for en hund eller lignende. Kunne det vært en hundebæsj hun hadde sett, men unnlot å si det fordi hun regnet hunder som sine beste venner? Hun sa ingenting om det i det aktuelle ekskrementet lå fremmedlegemer som bruskorker eller lignende, men antakelig ville hun da ha plukket den opp selv i stedet for å omtale den som skummel. Det er stort sett det man gjør når ens egen hund tømmer magen.
Av andre hunder i bloggeby kom jeg til å tenke på Jarek. Jarek kunne godt ha rukket å gjøre fra seg uten at Eugenie hadde merket det. Eller Jarek kunne ha vært ute på egen hånd. Med tanke på Pusedyr som satt i et tre utenfor Emelie Building… kunne det tenkes at Jarek ønsket å rydde Emelie av veien, slik at han og Eugenie kunne flytte inn i hennes bolig… hvor Jarek kunne jage Pusedyr hver gang Eugenie ikke så det? Hadde han prøvd å mistenkeliggjøre Eugenie i håp om å kunne bo alene i kattejakt-paradiset? Hvordan hadde han i så fall klart å kutte opp liket? Kunne han i det hele tatt telle til 22?
Jeg slo tanken fra meg. Det var litt for søkt. Hunder kan jo ikke telle. I stedet tok jeg i mot en telefon fra den savnede Lothiane, som nå ga lyd fra seg for andre gang. ”Send mer penger” åpnet hun med. Mente hun løsepenger? Så hintet hun om at Rockette kunne være koblet til saken. Rockette hadde nemlig reist vekk fra bloggeby akkurat den dagen da Emelie led sin tragiske skjebne. Lothiane nevnte også noe om en selvmordsbomber som hadde glemt igjen bomben sin på en togperrong, men samtalen ble avbrutt før hun fikk fullført. Besynderlig.
På vei hjemover traff jeg virrvarr, som gikk og bar på en koffert full av penger. Først ville hun ikke si hva pengene var til. ”Hva er dette for noe?” sa hun. ”En slags storebror ser deg? Er det ikke lov å gå rundt med kontanter lenger? Om du bare visste hvor mange småkaféer her i bloggeby som ikke har installert kortterminal…” Så la hun ut om hvordan hun trengte å ha rikelig kontanter med seg for å bli respektert av fisefine frognerfruer som hun av og til vekslet noen ord med, slik at de kunne forstå at hun var en av dem og la henne sitte i fred.
Det ante meg at Virrvarr ikke fortalte hele sannheten. Virrvarr lurte inn litt for mange kremt, tenkepauser, rykninger og hender foran ansiktet til å virke helt troverdig. Antakelsen min viste seg å være rett. Etter hvert som jeg gravde mer etter opplysninger kom det frem at pengene slett ikke var til å betale café latte med. Pengene skulle til Hjorthen, som drev den lokale mafiaen i bloggeby og tok betaling for å gi innbyggerne ”beskyttelse”. Det forklarte hvorfor det sto ”til Hjorthen.” på merkelappen som var festet til koffertens håndtak.
Dette var nyttige opplysninger. Emelie bodde ikke langt fra Virrvarr. Kan det være mulig at Emelie hadde glemt å betale beskyttelsespenger, og at hun fikk lide deretter? Av de skurkene som Hjorthen skulle beskytte henne mot? Eller av Hjorthen selv? Eller kanskje det var samme sak? Jeg noterte at jeg burde avlegge Hjorthen et besøk en av de nærmeste dagene. Jeg noterte meg også at jeg måtte finne ut hvor en kommunistisk tegneserieforfatter kunne få tak i en koffert med penger. Hadde hun gjort noe kriminelt for selv å kunne få råd til beskyttelse?
Hva skulle forresten Hjorthen bruke alle pengene til? Skulle han kjøpe opp boliger i bloggeby? Abre møtte meg en dag for å fortelle at det etter mordet var flere ledige boliger i bloggebysentrum enn noensinne. Kunne det ha vært Hjorthen, eller en annen bolighai, sin utspekulerte plan å fremprovosere et ras i boligmarkedet ved å spre et oppkuttet lik rundt i nabolaget, for så å kjøpe seg inn billig når folk er skremt? Eller kunne det være at han rett og slett ønsket seg Emelies bolig på grunn av den gode beliggenheten? Flere kilder har hintet om at kniving om bosteder og plassering kan være foranledningen for drapet. Det virker også påfallende at dette skulle skje rett etter at bloggelitedebatten blusset opp igjen.
På kvelden gjorde jeg en oppsummering sammen med politisjef Minneapolise og antatt superagent Beamer. De hadde begge hengt seg opp i Guris rolle i dette. Mens Emelie bodde på beste vestkant, bodde Guri på verste østkant. Nordøstkant for å være helt nøyaktig. Dette var Frogner kontra Stovner. Guri var nok også en av de som kunne tenkt seg Emelies bolig. Kunne hun også ha noen kobling til Esquils forsvinningsnummer? Minneapolise bedyret at hun ikke trodde et sekund på Guris forklaring om at hun hadde truffet Esquil. Hvorfor skulle Esquil ha snakket med henne og ingen andre i bloggeby? Og hvorfor skulle hun trenge å lære bort noe som helst innen musikk til Esquil, som har flere hits på samvittigheten? Er det hun selv som har bortført ham? Hva har hun i så fall gjort med ham? Eller var det bare skryt at hun hadde sett ham? En løgn for å skaffe seg bedre status enn østkantboligen hennes vil gi?
Vi kom ikke til noen konklusjon. Men ble enige om at vi nok skulle ha fått et vitneutsagn fra Undre, som bodde nærmest funnstedet. Kanskje hun kunne ha sett noe?
Nå begynner det å bli mange tråder og mange mistenkte her. Påfallende mange har reist bort eller forsvunnet omtrent ved tidspunktet for drapet. Likevel føler jeg på meg… og det er bare en følelse… at det snart kommer til å skje noe mer i bloggeby som gjør alt mye klarere. Og som gir en ny nerve i påskekrimmen. Men jeg finner det ikke ut om ikke noen vitner er der og kan informere meg. Er du et slikt vitne?
Jeg må ha kommet veldig overraskende på henne. Hun var veldig rask til å stenge ned vinduene hun hadde fremme på PC-skjermen. Akkurat som om det var noe hun ikke helt ville at jeg skulle se. Heldigvis er det slik at privatetterforskere av mitt kaliber, spesielt når vi er hovedpersoner i en spennende påskekrim, har falkeøyne og er mestere i hurtiglesning på noen meters avstand. Jeg fikk med meg at hun satt og jobbet i PhotoShop… på et ansiktsbilde av seg selv. Akkurat et slikt ansiktsbilde som tegnes opp når vitner skal beskrive hvordan en gjerningsmann så ut. Hva skulle være hensikten med å manipulere et bilde av seg selv på denne måten? Skulle hun skrive kontaktannonse uten at mannen hennes visste om det? Søke om nytt pass? Eller ønsket hun å forlede eventuelle vitner som måtte dukke opp? Var det kanskje hennes egen datamaskin som ut fra DNA på åstedet hadde regnet seg frem til hvordan morderens ansikt kunne se ut? I så fall var det lett å forstå at hun gjemte det vekk da jeg entret rommet.
Jeg kommenterte ikke noe, for jeg ville ikke røpe hvor mye jeg hadde sett. I stedet spurte jeg om det nye sporet som hun hadde nevnt på telefonen. Den blodige kniven…
Politisjefen svarte ikke. ”Kom, bli med”, sa hun bare. Så satt vi oss i baksetet på en politibil. To gorillaer i politidrakt satt seg foran. Politisjefen ba dem om å kjøre to kvartal langs Elite Boulevard, for så å ta følge Elite Aveny inn til Iversen Reception. Med sirener på. Det er så morsomt med sirener, kniste hun, og satt seg tett inntil meg.
Iversen ventet utålmodig på oss. Han var rask til å vise oss frem til badekaret sitt, hvor det lå en blodig kniv. ”Jeg kom hjem fra nattevakt på tirsdag morgen, og så lå denne kniven og svømte i badekaret mitt”, sa Iversen. ”… sammen med badeanden og den svømmeringen jeg bruker når jeg selv bader”. Han hadde fisket opp badeanden så den ikke skulle få en altfor traumatisk opplevelse, men ellers hadde han latt ting være som de var. Etter et døgn i badekaret hadde blodet sørget for at alt vannet var blitt lyserødt. Kniven var en brødkniv, men hadde nok ikke primært blitt brukt til å kutte i bakervarer. Iversen hevdet at han ikke visste hvor kniven kom fra eller hvordan den hadde kommet inn.
Hvorfor skulle kniven ligge i akkurat Iversens badekar? Var det et tegn fra morderen til Iversen? Et tegn på hva? Tilsvarte dette et hestehode i sengen? Jeg noterte meg at jeg måtte se igjennom Gudfaren når jeg kom hjem for å få klarhet i dette. En annen teori var at kniven var plantet hos Iversen for å skyve mistanken over på ham. Det var usannsynlig at Iversen selv hadde lagt kniven der for så å melde fra om det med risiko for å avsløre seg selv som morder. Eller kanskje det ikke var så usannsynlig? Kanskje det var det han ville at vi skulle tenke?
Jeg kikket rundt i Iversens bolig. Prøvde å finne et knust vindu, en åpen dør, fotspor eller noe som helst som kunne tyde på et innbrudd. Jeg fant ingenting. Jeg fant imidlertid noen skriblerier som var datert siste mandag. ”Blodig mandag” var temaet… Kunne dette ha noe med drapet å gjøre? Hvordan kunne Iversen vite at mandagen var blodig hvis han ikke så kniven før på tirsdag? Skjulte han noe?
På nattbordskuffen hans lå det to billetter til Baku, med avreise ganske snart. De var bestilt og betalt for i dag. Hva skyldtes denne trangen til å plutselig reise vekk? Var han redd for morderen? Ble han presset av noen? Eller var han kanskje redd for å bli avslørt selv? Det var en enveis billett uten retur. Jeg valgte å ikke spørre. I stedet sa jeg at jeg nok måtte dra videre. Jeg hjalp politisjefen med å pakke kniven i en plastpose, og gjorde meg klar til å reise videre til neste vitne.
”Hva er det forresten du har sagt til Røverdatter?”, spurte Iversen. ”Jeg vil ikke risikere at hun trekker for gardinene bare fordi hun er redd for å bli trukket inn i en drapssak… og hvor er forresten kameraet mitt? Jeg trenger det, for jeg skal på… hm… nattevakt igjen.” Jeg lot som jeg ikke hørte det. Jeg ville beholde kameraet og bildene så lenge som mulig.
Neste vitne jeg skulle forhøre var Aina. Aina kunne fortelle at hun hadde sett en skummel bæsj, men at hun ikke visste noe om noe som helst. Hun prøvde på en påfallende måte å virke så uskyldig og uvitende som mulig. Jeg visste at Aina likte å se tingene fra dyrs perspektiv, og derfor kanskje dekket over noe som kunne falle uheldig ut for en hund eller lignende. Kunne det vært en hundebæsj hun hadde sett, men unnlot å si det fordi hun regnet hunder som sine beste venner? Hun sa ingenting om det i det aktuelle ekskrementet lå fremmedlegemer som bruskorker eller lignende, men antakelig ville hun da ha plukket den opp selv i stedet for å omtale den som skummel. Det er stort sett det man gjør når ens egen hund tømmer magen.
Av andre hunder i bloggeby kom jeg til å tenke på Jarek. Jarek kunne godt ha rukket å gjøre fra seg uten at Eugenie hadde merket det. Eller Jarek kunne ha vært ute på egen hånd. Med tanke på Pusedyr som satt i et tre utenfor Emelie Building… kunne det tenkes at Jarek ønsket å rydde Emelie av veien, slik at han og Eugenie kunne flytte inn i hennes bolig… hvor Jarek kunne jage Pusedyr hver gang Eugenie ikke så det? Hadde han prøvd å mistenkeliggjøre Eugenie i håp om å kunne bo alene i kattejakt-paradiset? Hvordan hadde han i så fall klart å kutte opp liket? Kunne han i det hele tatt telle til 22?
Jeg slo tanken fra meg. Det var litt for søkt. Hunder kan jo ikke telle. I stedet tok jeg i mot en telefon fra den savnede Lothiane, som nå ga lyd fra seg for andre gang. ”Send mer penger” åpnet hun med. Mente hun løsepenger? Så hintet hun om at Rockette kunne være koblet til saken. Rockette hadde nemlig reist vekk fra bloggeby akkurat den dagen da Emelie led sin tragiske skjebne. Lothiane nevnte også noe om en selvmordsbomber som hadde glemt igjen bomben sin på en togperrong, men samtalen ble avbrutt før hun fikk fullført. Besynderlig.
På vei hjemover traff jeg virrvarr, som gikk og bar på en koffert full av penger. Først ville hun ikke si hva pengene var til. ”Hva er dette for noe?” sa hun. ”En slags storebror ser deg? Er det ikke lov å gå rundt med kontanter lenger? Om du bare visste hvor mange småkaféer her i bloggeby som ikke har installert kortterminal…” Så la hun ut om hvordan hun trengte å ha rikelig kontanter med seg for å bli respektert av fisefine frognerfruer som hun av og til vekslet noen ord med, slik at de kunne forstå at hun var en av dem og la henne sitte i fred.
Det ante meg at Virrvarr ikke fortalte hele sannheten. Virrvarr lurte inn litt for mange kremt, tenkepauser, rykninger og hender foran ansiktet til å virke helt troverdig. Antakelsen min viste seg å være rett. Etter hvert som jeg gravde mer etter opplysninger kom det frem at pengene slett ikke var til å betale café latte med. Pengene skulle til Hjorthen, som drev den lokale mafiaen i bloggeby og tok betaling for å gi innbyggerne ”beskyttelse”. Det forklarte hvorfor det sto ”til Hjorthen.” på merkelappen som var festet til koffertens håndtak.
Dette var nyttige opplysninger. Emelie bodde ikke langt fra Virrvarr. Kan det være mulig at Emelie hadde glemt å betale beskyttelsespenger, og at hun fikk lide deretter? Av de skurkene som Hjorthen skulle beskytte henne mot? Eller av Hjorthen selv? Eller kanskje det var samme sak? Jeg noterte at jeg burde avlegge Hjorthen et besøk en av de nærmeste dagene. Jeg noterte meg også at jeg måtte finne ut hvor en kommunistisk tegneserieforfatter kunne få tak i en koffert med penger. Hadde hun gjort noe kriminelt for selv å kunne få råd til beskyttelse?
Hva skulle forresten Hjorthen bruke alle pengene til? Skulle han kjøpe opp boliger i bloggeby? Abre møtte meg en dag for å fortelle at det etter mordet var flere ledige boliger i bloggebysentrum enn noensinne. Kunne det ha vært Hjorthen, eller en annen bolighai, sin utspekulerte plan å fremprovosere et ras i boligmarkedet ved å spre et oppkuttet lik rundt i nabolaget, for så å kjøpe seg inn billig når folk er skremt? Eller kunne det være at han rett og slett ønsket seg Emelies bolig på grunn av den gode beliggenheten? Flere kilder har hintet om at kniving om bosteder og plassering kan være foranledningen for drapet. Det virker også påfallende at dette skulle skje rett etter at bloggelitedebatten blusset opp igjen.
På kvelden gjorde jeg en oppsummering sammen med politisjef Minneapolise og antatt superagent Beamer. De hadde begge hengt seg opp i Guris rolle i dette. Mens Emelie bodde på beste vestkant, bodde Guri på verste østkant. Nordøstkant for å være helt nøyaktig. Dette var Frogner kontra Stovner. Guri var nok også en av de som kunne tenkt seg Emelies bolig. Kunne hun også ha noen kobling til Esquils forsvinningsnummer? Minneapolise bedyret at hun ikke trodde et sekund på Guris forklaring om at hun hadde truffet Esquil. Hvorfor skulle Esquil ha snakket med henne og ingen andre i bloggeby? Og hvorfor skulle hun trenge å lære bort noe som helst innen musikk til Esquil, som har flere hits på samvittigheten? Er det hun selv som har bortført ham? Hva har hun i så fall gjort med ham? Eller var det bare skryt at hun hadde sett ham? En løgn for å skaffe seg bedre status enn østkantboligen hennes vil gi?
Vi kom ikke til noen konklusjon. Men ble enige om at vi nok skulle ha fått et vitneutsagn fra Undre, som bodde nærmest funnstedet. Kanskje hun kunne ha sett noe?
Nå begynner det å bli mange tråder og mange mistenkte her. Påfallende mange har reist bort eller forsvunnet omtrent ved tidspunktet for drapet. Likevel føler jeg på meg… og det er bare en følelse… at det snart kommer til å skje noe mer i bloggeby som gjør alt mye klarere. Og som gir en ny nerve i påskekrimmen. Men jeg finner det ikke ut om ikke noen vitner er der og kan informere meg. Er du et slikt vitne?
18. mars 2008
Påskekrim. Episode 5: Emelies bolig.
Tirsdag i bloggeby. Strålende solskinn og fuglekvitter. Det hadde vært riktig så idyllisk om det ikke hadde vært for merkebåndene som fortsatt hang ute ved funnstedet. Det hadde vært riktig så fredelig om det ikke hadde vært for rystede og sjokkerte naboer som pratet høylydt om hvor forferdelig det var at noe slikt skulle skje her i bloggeby. Vi hørte også bjeffing fra Jarek, som Eugenie hadde låst ute i hagen på ubestemt tid.
Frøken Skavlan og 2barnogkjøkken var to av disse naboene. Skavlan var rask til å legge frem et alibi, som for øvrig var at hun atter en gang hadde sett på Skavlans samlede show. En fast rutine, skal vi tro henne. 2barnogkjøkken gråt sine tapre tårer for venninnen Emelie. Tilsynelatende ekte tårer, men vi skal ikke være for raske med å trekke konklusjonene.
Jeg beveget meg litt bort fra funnstedet. I dag ønsket jeg å inspisere Emelie Building, slik min rivaliserende superagent Beamer hadde oppmuntret meg til. Jeg hadde ikke noen ransakningsordre, men antok at dersom politisjef Minneapolise hadde rent mel i posen, så ville hun godkjenne ransakningen.
Emelie bodde i et av bloggebys mer fasjonable strøk. Beste vestkant. Huset hennes lå rett ved siden av Vampus House, Storrusten Bærimport og Reality Challenged Research Center. Steder med stor trafikk. Dette måtte være et ypperlig nabolag å bo i for nye bloggere som ønsket å bli oppdaget. Kunne det også ha vært et motiv for å rydde henne av veien? Kunne morderen være en ny blogger som ønsket å ta over hennes bolig? En som ville smiske seg innpå Kristin, Vampus eller Mihoe? Jeg noterte for senere etterforskning at jeg nok burde kontrollere gjesteboken hos de tre nevnte bloggerne.
Jeg satt meg ned på Emelies veranda, og tittet rundt på de nærmeste omgivelsene. Alle naboene hadde større hus enn Emelie. Vampus hadde i tillegg store friarealer hvor Pusedyr kunne regjere. Pusedyr satt da også på en gren og fulgte med på hva jeg foretok meg. Emelie, på sin side, hadde bare en liten hageflekk med noen grønne planter på. Jeg nappet av noen blader, rullet dem sammen, og la dem i pipen min. Prøvde å røyke dem i en halvtimes tid, men lyktes ikke å bli høy på dem. Jeg konkluderte med at Emilie ikke drev noen cannabisfarm. Det var derfor lite som tydet på at drapet skyldtes et oppgjør i narkotikamiljøet.
For å komme meg inn i bygningen, måtte jeg knuse et kjellervindu. Litt unødvendig, spør du meg, siden vinduet i annen etasje sto på gløtt. Men skikk og bruk i krimserier tilsier at det er et kjellervindu man skal knuse, og at bildet så byttes til en scene der helten har kommet seg innendørs. Som sagt så gjort. Jeg er godt skolert i å følge krimserienes kodeks. Dermed var jeg inne.
Det som slo meg da jeg kom inn i Emelies bolig, var at det fløt over med papirer. Hun hadde skrevet side opp og side ned om ting som kunne vitne om en kjærlighetssorg. Eller ulykkelig kjærlighet. Eller kanskje bare vanskelig kjærlighet. Uansett oste stedet av en sårhet og sårbarhet som gjorde politiets selvmordsteorier mer forståelige. Men skulle litt ulykkelighet være nok til å kutte seg selv opp i 22 biter? Lite trolig. Teksten som er skrevet vitner da også om en skrivefør og fornuftig ung pike.
For øvrig var det lite som skulle tilsi at det var noen depressiv stemning i Emelie Building. Stedet var lyst og pent innredet, med en minimalistisk stil. Sammenlignet med sine nærmeste naboer var boligen liten og enkel. Kunne det være at "beste vestkant"-naboene ikke var helt fornøyde med å ha Emelies lille hus rett ved deres egne luksusvillaer? Emelies hus kunne enkelt blitt en tjenestebolig for en hvilken som helst av de tre naboene. Ryddet de henne av veien? Eller var det kanskje en megler som ønsket å frigjøre tomten til en eksklusiv klient? Hvem kunne i såfall det være?
Jeg kom på en annonse jeg hadde sett noen dager tidligere. Marina hadde annonsert etter bolig. Var hun interessert i Emelies bolig? I annonsen sin skriver hun blant annet: "Så jeg skal nøye meg med å nevne at jeg kunne sikkert fått like godt resultat ut av husjakten om jeg tok med hagle, og at det ble ikke nytt hus til påske på meg, og jeg tror ganske enkelt at jeg må flytte ut av dette området eller gå fra forstanden." Hadde Marina gått så mye fra forstanden at hun kuttet opp Emelie i 22 biter? Eller hadde hun trodd at Emelie var en østers? Piken som i dag bodde bare 50 meter fra funnstedet. Piken som trakk inn smurfer som vitner.
Jeg rakk ikke å tenke fryktelig mye, for mens jeg var der, tikket det inn en melding fra politisjef Minneapolise om at det hadde kommet inn nye spor i saken. Blant annet en blodig kniv…
Jeg listet meg forsiktig ut av Emelies bolig, og satte kursen mot politistasjonen.
(fortsettelse følger i episode 6)
Frøken Skavlan og 2barnogkjøkken var to av disse naboene. Skavlan var rask til å legge frem et alibi, som for øvrig var at hun atter en gang hadde sett på Skavlans samlede show. En fast rutine, skal vi tro henne. 2barnogkjøkken gråt sine tapre tårer for venninnen Emelie. Tilsynelatende ekte tårer, men vi skal ikke være for raske med å trekke konklusjonene.
Jeg beveget meg litt bort fra funnstedet. I dag ønsket jeg å inspisere Emelie Building, slik min rivaliserende superagent Beamer hadde oppmuntret meg til. Jeg hadde ikke noen ransakningsordre, men antok at dersom politisjef Minneapolise hadde rent mel i posen, så ville hun godkjenne ransakningen.
Emelie bodde i et av bloggebys mer fasjonable strøk. Beste vestkant. Huset hennes lå rett ved siden av Vampus House, Storrusten Bærimport og Reality Challenged Research Center. Steder med stor trafikk. Dette måtte være et ypperlig nabolag å bo i for nye bloggere som ønsket å bli oppdaget. Kunne det også ha vært et motiv for å rydde henne av veien? Kunne morderen være en ny blogger som ønsket å ta over hennes bolig? En som ville smiske seg innpå Kristin, Vampus eller Mihoe? Jeg noterte for senere etterforskning at jeg nok burde kontrollere gjesteboken hos de tre nevnte bloggerne.
Jeg satt meg ned på Emelies veranda, og tittet rundt på de nærmeste omgivelsene. Alle naboene hadde større hus enn Emelie. Vampus hadde i tillegg store friarealer hvor Pusedyr kunne regjere. Pusedyr satt da også på en gren og fulgte med på hva jeg foretok meg. Emelie, på sin side, hadde bare en liten hageflekk med noen grønne planter på. Jeg nappet av noen blader, rullet dem sammen, og la dem i pipen min. Prøvde å røyke dem i en halvtimes tid, men lyktes ikke å bli høy på dem. Jeg konkluderte med at Emilie ikke drev noen cannabisfarm. Det var derfor lite som tydet på at drapet skyldtes et oppgjør i narkotikamiljøet.
For å komme meg inn i bygningen, måtte jeg knuse et kjellervindu. Litt unødvendig, spør du meg, siden vinduet i annen etasje sto på gløtt. Men skikk og bruk i krimserier tilsier at det er et kjellervindu man skal knuse, og at bildet så byttes til en scene der helten har kommet seg innendørs. Som sagt så gjort. Jeg er godt skolert i å følge krimserienes kodeks. Dermed var jeg inne.
Det som slo meg da jeg kom inn i Emelies bolig, var at det fløt over med papirer. Hun hadde skrevet side opp og side ned om ting som kunne vitne om en kjærlighetssorg. Eller ulykkelig kjærlighet. Eller kanskje bare vanskelig kjærlighet. Uansett oste stedet av en sårhet og sårbarhet som gjorde politiets selvmordsteorier mer forståelige. Men skulle litt ulykkelighet være nok til å kutte seg selv opp i 22 biter? Lite trolig. Teksten som er skrevet vitner da også om en skrivefør og fornuftig ung pike.
For øvrig var det lite som skulle tilsi at det var noen depressiv stemning i Emelie Building. Stedet var lyst og pent innredet, med en minimalistisk stil. Sammenlignet med sine nærmeste naboer var boligen liten og enkel. Kunne det være at "beste vestkant"-naboene ikke var helt fornøyde med å ha Emelies lille hus rett ved deres egne luksusvillaer? Emelies hus kunne enkelt blitt en tjenestebolig for en hvilken som helst av de tre naboene. Ryddet de henne av veien? Eller var det kanskje en megler som ønsket å frigjøre tomten til en eksklusiv klient? Hvem kunne i såfall det være?
Jeg kom på en annonse jeg hadde sett noen dager tidligere. Marina hadde annonsert etter bolig. Var hun interessert i Emelies bolig? I annonsen sin skriver hun blant annet: "Så jeg skal nøye meg med å nevne at jeg kunne sikkert fått like godt resultat ut av husjakten om jeg tok med hagle, og at det ble ikke nytt hus til påske på meg, og jeg tror ganske enkelt at jeg må flytte ut av dette området eller gå fra forstanden." Hadde Marina gått så mye fra forstanden at hun kuttet opp Emelie i 22 biter? Eller hadde hun trodd at Emelie var en østers? Piken som i dag bodde bare 50 meter fra funnstedet. Piken som trakk inn smurfer som vitner.
Jeg rakk ikke å tenke fryktelig mye, for mens jeg var der, tikket det inn en melding fra politisjef Minneapolise om at det hadde kommet inn nye spor i saken. Blant annet en blodig kniv…
Jeg listet meg forsiktig ut av Emelies bolig, og satte kursen mot politistasjonen.
(fortsettelse følger i episode 6)
17. mars 2008
Påskekrim. Episode 4: Situasjonskart og nye avhør
Jeg prøvde å tegne opp et situasjonskart for bloggebyen på det aktuelle tidspunktet for mordet på Emelie. Funnstedet ligger omtrent midt i byen.
Bare få meter unna, tvers over Kosegata, rett under Møkkablogger Highway, lå Sigurd i en container og sov ut rusen. Vitner har forklart at han var rød over det hele. Kan det ha vært blod, eller var det bare hans normale politiske farge? Han hevdet å være en syk svensk fotballsupporter da hendelsen hendte, så det er sannsynlig at den røde fargen skyldtes en kombinasjon av solbrenthet og at han rødmet beskjemmet over å våkne opp med en rød Brann-trøye som han hevdet at han ikke eide. Men kunne han også med vilje ha tatt på seg røde klær for at eventuelle flekker av Emelies blod ikke skulle være synlig?
Marina kom inn til avhør litt etter alle andre. Hun påsto hardnakket at hun hadde vært hjemme i sitt eget kjøkken og spist døde østers. Men eventuelle vitner kan hun ikke vise til. Hun ba oss også tro oss på vårt ord at det ikke var hun som hadde drept østersene. Enten var de selvdøde, eller så var det et bestillingsverk utført av en leieøstersmorder. Jeg ante at det her kunne være en sammenheng med Beamer, som nektet for å huske noe som helst om innleide leiemordere etter Orderud-metoden. Kunne det være at leiemorderen som Beamer ikke kunne huske var samme person som hadde drept Marinas østers?
Beamer ja… Beamer hadde til nå involvert seg en del i saken, men hadde ikke gitt seg til kjenne med bloggeadresse eller visuelt bilde. I dag fikk jeg svaret på hvorfor det hadde kriblet så godt på unevnelige steder da nettopp denne Beamer var inne til avhør. Beamer sto nemlig for dagens første store overraskelse da han viste seg å være en hun. Straks ytterklærne ble tatt av veltet hennes kvinnelige atributter ut og avslørte en timeglassformet figur. Jeg kunne sukke lettet ut og tenke at jeg fortsatt var akkurat så streit som en detektiv statistisk sett skal være.
Det som forvirret meg var hvorfor Beamer hittil hadde prøvd å skjule sin identitet. Hadde hun noe å skjule? Eller var hun en hemmelig agent? En konkurrent eller en lagspiller? Hennes iver tidlig i saken tydet på at også hun var opptatt av å finne den skyldige. Eller var hun egentlig det? Om hun nå var en detektiv hun også… eller en hemmelig agent… hvem var så hennes oppdragsgiver? Kunne det være morderen? Eller noen som bare hadde en morbid interesse for mordsaker der ofrene har blitt kuttet opp? Jeg fant det lurt å ikke spørre. Jeg ville ikke avsløre at jeg kanskje forsto. Det ville ha satt meg og mine kjære hybelkaniner i fare. I stedet slo jeg opp i statistikkene mine, og fant der hyggelig lesestoff: Statistikken viser at i filmer med to konkurrerende agenter på samme sak – hvor den ene er en kvinne og den andre er en mann – ofte når et klimaks hvor de to agentene blir svært godt kjent. Jeg trenger bare å støtte meg på en rekke James Bond-filmer for å vise at business and pleasure utmerket kan kombineres, og ikke på noen måte vil kunne påvirke saken negativt. Dette kan bli interessant.
Interessant kan det også bli når en tenker på hvem som er politisjef i byen. Midt under avhørene dro Minneapolise frem sitt Minneapolitiskilt, og krevde fullt innsyn i saken. Her har jeg riktignok mine betenkninger. I filmer hvor politisjefen gjør et stort nummer av at politiet skal ha fullt innsyn i saken, er det mer regel enn unntak at politisjefen samarbeider med skurkene. Eller at politisjefen selv er den kriminelle hjernen. Jeg var svært skeptisk til å gi fra meg informasjon, og sørget for å bare gi nok til å tilfredsstille henne. De saftigste detaljene holdt jeg for meg selv. Men belaget meg likevel på et samarbeid, i vissheten om at hun var den vakre politisjefen og jeg var den dyktige privatetterforskeren. Statistikkene fra moderne detektivfilmer var definitivt på min side, om man kan si det sånn. Et farlig bekjentskap, men akk så lidenskapelig.
Politisjefen presenterte sine egne teorier om at drapet på Emelie kunne ha vært et sjalusidrap, utført av mindre dyktige bloggere. Hun trodde det kunne være flere gjerningsmenn og -kvinner som samarbeidet. Hun hadde tatt en prat med Tiqui, som hadde oppdaget en gjeng ukjente mennesker hjemme i sin egen stue. Det er fullt mulig dette var en lokal mafia som la sine planer for hvem som skulle være neste offer. Minneapolise kunne ikke slå fast om Tiqui fortsatt levde, eller om mafiaen hadde tatt knekken på henne for å få fri tilgang til hennes bolig.
Om det var den russiske mafiaen som var kommet til Bloggeby, så kunne dette også forklare hvorfor Esquil var borte. Graylady gjorde meg oppmerksom på at Esquil visste alt for mye om den russiske mafiaen og deres udåder. Han hadde avslørt seg selv da han i høst skrev en detaljert dokumentar om et kappløp gjennom Russland. Etter dette har russerne vært ute etter å ta ham, og Esquil har med jevne mellomrom måttet flykte. Grayladys forslag var å spore opp Esquils laptop, som sannsynligvis var med ham og oppkoblet med mobilt bredbånd. Et forslag som dog ikke kunne gjennomføres, fordi vår tekniker Petter hevdet å være på rømmen fra både Microsoft og den russiske mafiaen. Stemte det, eller ønsket han bare ikke å finne Esquil for oss?
Jeg begynte å bli utålmodig etter å finne Esquil. Jeg visste at det var mange teorier som pekte på meg, og at mange trodde jeg hadde drept Esquil for å ta over hans bloggebolig. Stor var derfor lettelsen da Guri svingte en tur innom og meddelte at hun ikke bare hadde fått livstegn fra Esquil. Hun hadde faktisk også sett ham, og dristet seg til å belære ham. Jeg var nær ved å gi henne et stort vått kyss på kinnet, da jeg besinnet meg og tok hensyn til at vi var omgitt av et tyvetalls politifolk, vitner og mistenkte. Tusen takk, sa jeg i stedet. Da var altså jeg utenfor mistanke, og vi fikk klarhet i at Esquil fortsatt lever. Han hadde heller ikke dratt til Las Vegas for å gifte seg.
Det var fortsatt helt uklart for meg hvorfor Esquil hadde trukket seg vekk fra offentligheten akkurat nå. Han hadde til og med fjernet sin egen bolig fra kartet over bloggeby. Han var kanskje ikke et offer, men han var absolutt fortsatt under mistanke. Jeg hadde også en alternativ teori om at han kunne være på rømmen, slik som Graylady hadde en mistanke om.
Som om det ikke var nok at Esquil ble bekreftet i live, fikk vi i dag også et livstegn fra Lothiane. Lothiane ringte inn en kort telefonsamtale. Med vilje så kort at vi ikke kunne spore henne. Alt hun sa, var at hun var i live, men nektet å uttale seg. Særdeles mistenkelig. Enten var hun skyldig, og ville unngå å si noe som kunne ha blitt brukt mot henne. Eller så var hun tatt som gissel, og ble presset til å ikke uttale seg om noe som helst. Hun nevnte også noe om penger, som kunne ha vært et hint om løsepenger. Uansett fikk vi avklart at hun lever, noe som foreldrene hennes helt sikkert vil bli glade for å høre.
Etter hvert som den ene etter den andre savnede viste seg å være i live, var det som om saken føltes litt mindre alvorlig enn den kunne ha vært. Men det var fortsatt et mord som var begått.
Røverdatter ønsket å komme seg hjem for å ta en ny dusj, og ristet oppgitt på hodet. Å bli dratt inn i en mordsak fordi man har tatt en dusj er i beste fall søkt, sa hun. Det hadde hun selvsagt rett i… Men var det virkelig så utenkelig at hun hadde en finger med i spillet? Var det tilfeldig at hun ”glemte” å lukke vinduet akkurat den dagen? Var det tilfeldig at hun ”mistet” håndkleet sitt akkurat omtrent på det tidspunktet da det var nødvendig å avlede Iversens oppmerksomhet? Hun kan ikke nekte for dette, for jeg har sett bildene. Og hun må ha visst at Iversen sto der ute, for det var ikke første dagen det lyste i blitzlampen fra kameraet hans. Eller følte hun seg bare litt ekshibisjonistisk, og ville være frekk nok til å lokke Iversen inn i leiligheten? Kjærlighetens veier er uransakelige. Etter bildene å dømme hadde hun et godt åte å lokke med. I sannhet et renvasket åte, men i overført betydning var Røverdatter ikke helt renvasket ennå.
Den siste ”personen” som kom med et vitneutsagn i dag var Eugenies førerhund. Etter årevis med opptredener som snakkende hund hos sirkus Arnardo fant Jarek kvinnen i sitt liv og valgte å leve sammen med henne. Hans talegaver var likevel gull verdt. Ærlig fortalte han hvordan Eugenie hadde hemmeligheter i kjelleren, og at det luktet mistenkelig. Man har gjerne nese for sånt når man er en hund. Røverdatter hadde en slengbemerkning til dette for å avfeie spørsmålet. Sto hun i ledetog med Eugenie? Tonita påpekte at de mistenkte her nekter for alt for mye, og der har hun for så vidt et poeng. Hun krevde at Røverdatter gjorde rede for hva som skulle være så naturlig med Eugenies mistenkelige oppførsel.
Det ble en lang dag med avhør også i dag, men i grunnen ikke fryktelig mange teorier om hva som kunne vært motivene. Jeg føler på meg at jeg trenger flere teorier. En ekte påskekrim har mange mulige løsninger. Jeg henvender meg derfor fortsatt til leserne for å få hjelp.
16. mars 2008
Påskekrim. Episode 3: Avhørene
Jeg ser på meg selv som krimsjangerens svar på Egil Drillo Olsen. Jeg har sett video på video og tatt notater. Jeg har forberedt meg i mange år til dette oppdraget, som jeg bare visste måtte komme før eller siden. Jeg har sett alle filmene med Angela Lansbury, alt av Alfred Hitchcock. Jeg har sett Sherlock Holmes, Hercule Poirot, Jaques Clouseau og alle krimkalkuner fra mellomkrigstiden. Og jeg har lest bøker. Tonnevis med bøker. For hver eneste lille hendelse har jeg tatt notater. Alle mord har blitt notert ned med mordvåpen, gjerningsmann og motiv – med gradering. Til sammen har dette utgjort et stort tallmateriale som gir grunnlag for nøyaktige statistikker. Nå venter jeg bare på at Esquil skal ringe meg og lære meg formelen bak den internasjonale mordrankingen. Men Esquil har forsvunnet, og jeg må etter beste evne prøve å trekke mine egne konklusjoner.
Allerede tidlig i avhørene kom statistikken til nytte. Jeg sperret øynene opp da Sonja fortalte at hun hadde vært på butlerkurs på det angitte tidspunktet. Mente jeg husket ting rundt dette yrket, så jeg sjekket statistikken. Ganske riktig. Butlere var overrepresentert som gjerningsmenn i de gamle krimromanene jeg hadde arbeidet meg gjennom. Det var statistisk sett stor sannsynlighet for at butleren var morderen. Dessuten var den betingede sannsynligheten overveldende: Av de romanene som faktisk hadde en butler var det over 50% sjanse for at butleren var enten morder, tyv, skattesnyter, løgnaktig, dårlig til å danse eller medskyldig på en eller annen måte. Jeg merket meg dette, og noterte at jeg måtte holde et øye med Sonja. Forklaringen hennes ble ikke mindre suspekt av at det angivelige butlerkurset ble holdt fredag kveld rundt midnatt.
Det var Beamer som gjorde meg oppmerksom på det suspekte i Sonjas forklaring. Han var ivrig med i etterforskningen. Litt for ivrig? Litt for ivrig etter å legge mistanken over på andre? Jeg spurte han ut. Hans forklaring var at han ikke har forlatt hjemmet på flere år, ei heller de siste dagene. Kunne det være mulig? Jeg har ganske sikre kilder på at Beamer har vært rundt i store deler av bloggeby det siste året. Det var derfor overveiende sannsynlig at han skjulte noe. Hvorfor? Antakelig hadde han mer enn nok krefter til å bloggedrepe en koseblogger og dumpe henne ved Møkkablogger Highway. Visste Beamer noe som han ikke burde vite? Hadde han gjort noe som han ikke burde gjort? Han prøvde å avlede meg med å si at han i hvert fall ikke kunne huske å ha leid inn profesjonelle drapsmenn, slik som det ble gjort på Orderud gård. Deretter gjorde han det enda mer diffust ved å fremheve sitt dårlige korttidsminne. Jeg noterte meg at jeg skulle holde øye etter røde strikkesokker rundt Beamers bolig.
Lill avga en veldig kort forklaring, men den var likevel både saftig og mistenkelig. På en litt schizofren måte avslørte hun seg selv som en serienymfoman som hadde vært på date med fire forskjellige menn i løpet av den halvtimen mordet kunne ha vært gjennomført. Var dette en dekkhistorie for å skjule en grotesk virkelighet, eller var hun virkelig så naiv at hun datet enhver mann som hevdet å ha vært på TV? Som den verdenskjente aerobicinstruktøren jeg er noterte jeg meg dette til senere bruk. Men Lill var fremdeles under mistanke.
El Vera hevdet at hun hadde vært hjemme og vasket talenter, uten helt å spesifisere de grisete detaljene. Uten videre alibi. Hun hadde imidlertid nyttige opplysninger som kan knytte lothiane til saken. Lothiane har visstnok hatt pengetrøbbel, og hadde nå forsvunnet. Enda et forsvinningsnummer, med andre ord. Fordi hun måtte vekk fra byen? Kanskje hun har rømt sammen med Esquil? Har de dratt til Las Vegas for å gifte seg? Eller kanskje hun jager ham, av en eller annen grunn? Eller var hun et nytt offer? Er det henne vi vil finne neste gang? Eller han? Og i hvor mange biter? Spørsmålene tårnet seg opp. Her visste jeg at jeg måtte holde øyne og ører åpne. Statistikken viser at folk som forsvinner sjelden er et godt tegn. I de aller fleste krimromaner har det noe med handlingen å gjøre.
Eugenie hadde hørt noen hoste og løpe, men kunne ikke si spesifikt om lydene kom fra én og samme person. Kan det kanskje være Lothiane og Esquil hun har hørt? Eller var det en gjerningsmann som løp fra åstedet? Var gjerningsmannen (eller kvinnen) blitt overrasket av en hostende forbipasserende? Nok et interessant spor. Jeg noterte meg at enhver som er litt småforkjølet i starten av påsken kan være et viktig vitne.
Iversen hevdet at han hadde bedrevet sin normale stalkervirksomhet utenfor Mattisborgen med fotografi og kikkert, og fablet også noe om en mystisk sms som han hevdet å ha fått. Jeg tok en titt på kartet som Esquil hadde laget til meg rett før han dro. Mattisborgen, som har adresse i Elite Boulevard, har faktisk vinduer rett ut mot Møkkablogger Highway. Flyfotoet mitt viser et kamera på taket til HvaHunSa Hotell. Det var sannsynligvis Iversens kamera, rettet inn mot Røverdatters vindu. Hans posisjon var dermed et steinkast unna den grøftekanten hvor stakkars Emelie ble funnet. Om ikke Iversen var gjerningsmannen, var det overveiende sannsynlig at han hadde lagt merke til noe. Med mindre Røverdatter kom ut av dusjen i det eksakte tidspunktet som Emelie ble dumpet, og dermed stjal oppmerksomheten. Ut av dusjen, ja… var det i så fall et sammentreff at det skjedde på det samme tidspunktet, eller var det avtalt spill? Var Røverdatter medskyldig? Etter å ha tenkt litt over saken, bestemte jeg meg for å konfiskere kameraet. ”Jeg må gå igjennom bildene for å se om jeg ser noe…ehem… interessant”, sa jeg til Iversen, og la til: ”Du fikk med deg…eh… alt… gjorde du?” Iversen rødmet og nikket. Jo da… jeg konkluderte med at dette var absolutt nødvendig å gå igjennom. I tjenesteøyemed, selvsagt.
Røverdatter hevdet å være uskylig. Eller spilte hun? I visshet om at hun er en profesjonell skuespiller var jeg innstilt på å ikke la meg lure. Hvem kunne vel bedre enn henne forlede meg til å tro… tja… hva som helst? Jeg noterte meg at hun hadde lagt merke til blitzen fra Iversens kamera. Eller i hvert fall noe hun trodde var en blitz.
En annen person med bolig i Elite Boulevard var Virrvarr. Virrvarr hevdet seg helt uskyldig, og brukte sin ektemann som alibi. Et tvilsomt alibi, tenkte jeg, og lot tankene fare til alle de krimromanene hvor det faktisk er engelskmenn som er skyldige. Statistikkene er klare her: Engelskmenn og franskmenn er overrepresenterte. Etterfulgt av amerikanske massemordere som har hatt sin gullalder de seneste 50 årene. Om ikke Mr.Jackson er den skyldige er han i det minste godt skolert i hvordan man parterer både det ene og det andre. Og hvis han er skyldig, er Virrvarr medskyldig. De bor også veldig kort fra funnstedet.
Virrvarr benyttet også anledningen til å peke på Minneapolise, som hun mente virket altfor uskyldig. Nesten påtatt uskyldig. Nesten som om hun desperat prøvde å skjule noe. Gjorde hun det? Etter å ha latt meg selv drukne i Minneapolises dådyrøyne i noen minutter, skjønte jeg hva Virrvarr mente. Hjerteknuseren Minneapolise virket som uskyldigheten selv. Nesten for godt til å være sant. Statistikken viser at det da ofte er noe muffens. Dessuten bor hun sammen med en amerikaner. Noe som gjør henne like mistenkt som Virrvarr.
Minneapolise hadde dog sin egen teori. Hun trodde at en seriemorder var løs i bloggerbyen, som drepte bloggerne én etter én for deretter å ta over bloggene deres. Enten i form av å være meg, eller i form av å være en elefant. Hvis hennes elefantteori er rett, er det stor sjanse for at Binka er neste offer, eller neste person som blir sporløst borte. Det er allerede en elefant som har tatt over hennes blogg. Én ting er i hvert fall sikkert: Hvis jeg skulle kalle inn en elefant til avhør, kan den ikke skylde på at den ikke husker å ha drept noen, slik som enkelte av dagens vitner har sagt. En elefant glemmer nemlig aldri.
Tiqui hevdet at hun hadde vært dypt inne i den argentinske melankolien da drapet skjedde. Men innrømmet samtidig at hun nok kunne hatt tid til å snike seg umerket vekk og kakket i hjel noen med de høyhælte skoene sine. Hvorfor sa hun det? Prøvde hun å dekke over noen, eller prøvde hun å hinte om at det var andre i lokalet som kunne ha drept Emelie? For øvrig virket det som om hun hadde god samvittighet, eller i hvert fall ville gi inntrykk av å ha det.
Swazi prøvde å fremstille seg selv som et medmenneske som stilte opp for de fattige. Var engasjementet i Frelsesarmeen bare et PR-triks for å dekke over lyssky virksomhet? Som for eksempel en fuktig runde på byen i Trondheim? Kan det ha vært Swazi som gjorde seg til med tysk aksent for å forvirre Andersfo? Med fabling om skitur og påskedisco? Verken Swazi og Andersfo har helt klar hukommelse. Jeg må ta med i beregningen at dette kan være avtalt spill. Eller kan Swazi ha presset Andersfo til å si at mannen han møtte i byen hadde en annen aksent en Swazi sin egen? Og hvorfor? Kan dette skyldes at Swazi ”har noe” på Andersfo, som Andersfo er redd for å offentliggjøre? Jeg må holde dem under oppsikt.
Petter hevdet å være en småkriminell innbruddstyv. Ikke en slik som går rundt og dreper folk. Han ble involvert i saken da Graylady ba ham om å bryte seg inn hos Esquil og lete etter spor. Hva slags spor skulle han finne? Og hvorfor var det så viktig for Graylady å finne ut av det? Hadde hun noe å skjule? Var det hun som hadde bortført Esquil? Eller drept ham? Ville hun egentlig at Petter skulle finne sporene slik at hun selv skulle kunne fjerne dem? Og så drepe Petter etterpå? Hun hevdet seg uskyldig, men hvem gjør vel ikke det?
Før avhørene var ferdig, kom Beamer bort til meg med en teori. Han oppfordret meg til å undersøke Bokklubben. Det var åpenbart at Bokklubben hadde motivet i orden: Et drap og en forsvunnet forfatter ville utvilsomt øke salget. På den annen side: Esquil må også ha vært klar over denne sammenhengen. Kan han ha fingert sin egen død for å bli genierklært og toppe salgslistene, for deretter å dukke frem igjen når han er blitt et ikon? Slett ingen dårlig teori. Statistikkene mine viser at dette har vært plotet i opptil flere kriminalromaner. Absolutt verdt å ta vare på. Jeg noterte dette før jeg gikk hjem.
Hjemme fortsatte jeg å tenke. Jeg hadde altså fått en del tvilsomme forklaringer, noen vage vitneobservasjoner og en rekke teorier og beskyldninger. Men bare Beamer og til dels Minneapolise hadde vært inne på hva som kunne vært motivene. Det sto klart for meg at det neste steget i etterforskningen måtte være å kartlegge de mistenktes potensielle motiver. OK, de er mistenkt. Kanskje de også hadde muligheten. Men hadde de motivene?
Tips om potensielle motiv mottas med takk her i rølerbloggens detektivkontor.
Allerede tidlig i avhørene kom statistikken til nytte. Jeg sperret øynene opp da Sonja fortalte at hun hadde vært på butlerkurs på det angitte tidspunktet. Mente jeg husket ting rundt dette yrket, så jeg sjekket statistikken. Ganske riktig. Butlere var overrepresentert som gjerningsmenn i de gamle krimromanene jeg hadde arbeidet meg gjennom. Det var statistisk sett stor sannsynlighet for at butleren var morderen. Dessuten var den betingede sannsynligheten overveldende: Av de romanene som faktisk hadde en butler var det over 50% sjanse for at butleren var enten morder, tyv, skattesnyter, løgnaktig, dårlig til å danse eller medskyldig på en eller annen måte. Jeg merket meg dette, og noterte at jeg måtte holde et øye med Sonja. Forklaringen hennes ble ikke mindre suspekt av at det angivelige butlerkurset ble holdt fredag kveld rundt midnatt.
Det var Beamer som gjorde meg oppmerksom på det suspekte i Sonjas forklaring. Han var ivrig med i etterforskningen. Litt for ivrig? Litt for ivrig etter å legge mistanken over på andre? Jeg spurte han ut. Hans forklaring var at han ikke har forlatt hjemmet på flere år, ei heller de siste dagene. Kunne det være mulig? Jeg har ganske sikre kilder på at Beamer har vært rundt i store deler av bloggeby det siste året. Det var derfor overveiende sannsynlig at han skjulte noe. Hvorfor? Antakelig hadde han mer enn nok krefter til å bloggedrepe en koseblogger og dumpe henne ved Møkkablogger Highway. Visste Beamer noe som han ikke burde vite? Hadde han gjort noe som han ikke burde gjort? Han prøvde å avlede meg med å si at han i hvert fall ikke kunne huske å ha leid inn profesjonelle drapsmenn, slik som det ble gjort på Orderud gård. Deretter gjorde han det enda mer diffust ved å fremheve sitt dårlige korttidsminne. Jeg noterte meg at jeg skulle holde øye etter røde strikkesokker rundt Beamers bolig.
Lill avga en veldig kort forklaring, men den var likevel både saftig og mistenkelig. På en litt schizofren måte avslørte hun seg selv som en serienymfoman som hadde vært på date med fire forskjellige menn i løpet av den halvtimen mordet kunne ha vært gjennomført. Var dette en dekkhistorie for å skjule en grotesk virkelighet, eller var hun virkelig så naiv at hun datet enhver mann som hevdet å ha vært på TV? Som den verdenskjente aerobicinstruktøren jeg er noterte jeg meg dette til senere bruk. Men Lill var fremdeles under mistanke.
El Vera hevdet at hun hadde vært hjemme og vasket talenter, uten helt å spesifisere de grisete detaljene. Uten videre alibi. Hun hadde imidlertid nyttige opplysninger som kan knytte lothiane til saken. Lothiane har visstnok hatt pengetrøbbel, og hadde nå forsvunnet. Enda et forsvinningsnummer, med andre ord. Fordi hun måtte vekk fra byen? Kanskje hun har rømt sammen med Esquil? Har de dratt til Las Vegas for å gifte seg? Eller kanskje hun jager ham, av en eller annen grunn? Eller var hun et nytt offer? Er det henne vi vil finne neste gang? Eller han? Og i hvor mange biter? Spørsmålene tårnet seg opp. Her visste jeg at jeg måtte holde øyne og ører åpne. Statistikken viser at folk som forsvinner sjelden er et godt tegn. I de aller fleste krimromaner har det noe med handlingen å gjøre.
Eugenie hadde hørt noen hoste og løpe, men kunne ikke si spesifikt om lydene kom fra én og samme person. Kan det kanskje være Lothiane og Esquil hun har hørt? Eller var det en gjerningsmann som løp fra åstedet? Var gjerningsmannen (eller kvinnen) blitt overrasket av en hostende forbipasserende? Nok et interessant spor. Jeg noterte meg at enhver som er litt småforkjølet i starten av påsken kan være et viktig vitne.
Iversen hevdet at han hadde bedrevet sin normale stalkervirksomhet utenfor Mattisborgen med fotografi og kikkert, og fablet også noe om en mystisk sms som han hevdet å ha fått. Jeg tok en titt på kartet som Esquil hadde laget til meg rett før han dro. Mattisborgen, som har adresse i Elite Boulevard, har faktisk vinduer rett ut mot Møkkablogger Highway. Flyfotoet mitt viser et kamera på taket til HvaHunSa Hotell. Det var sannsynligvis Iversens kamera, rettet inn mot Røverdatters vindu. Hans posisjon var dermed et steinkast unna den grøftekanten hvor stakkars Emelie ble funnet. Om ikke Iversen var gjerningsmannen, var det overveiende sannsynlig at han hadde lagt merke til noe. Med mindre Røverdatter kom ut av dusjen i det eksakte tidspunktet som Emelie ble dumpet, og dermed stjal oppmerksomheten. Ut av dusjen, ja… var det i så fall et sammentreff at det skjedde på det samme tidspunktet, eller var det avtalt spill? Var Røverdatter medskyldig? Etter å ha tenkt litt over saken, bestemte jeg meg for å konfiskere kameraet. ”Jeg må gå igjennom bildene for å se om jeg ser noe…ehem… interessant”, sa jeg til Iversen, og la til: ”Du fikk med deg…eh… alt… gjorde du?” Iversen rødmet og nikket. Jo da… jeg konkluderte med at dette var absolutt nødvendig å gå igjennom. I tjenesteøyemed, selvsagt.
Røverdatter hevdet å være uskylig. Eller spilte hun? I visshet om at hun er en profesjonell skuespiller var jeg innstilt på å ikke la meg lure. Hvem kunne vel bedre enn henne forlede meg til å tro… tja… hva som helst? Jeg noterte meg at hun hadde lagt merke til blitzen fra Iversens kamera. Eller i hvert fall noe hun trodde var en blitz.
En annen person med bolig i Elite Boulevard var Virrvarr. Virrvarr hevdet seg helt uskyldig, og brukte sin ektemann som alibi. Et tvilsomt alibi, tenkte jeg, og lot tankene fare til alle de krimromanene hvor det faktisk er engelskmenn som er skyldige. Statistikkene er klare her: Engelskmenn og franskmenn er overrepresenterte. Etterfulgt av amerikanske massemordere som har hatt sin gullalder de seneste 50 årene. Om ikke Mr.Jackson er den skyldige er han i det minste godt skolert i hvordan man parterer både det ene og det andre. Og hvis han er skyldig, er Virrvarr medskyldig. De bor også veldig kort fra funnstedet.
Virrvarr benyttet også anledningen til å peke på Minneapolise, som hun mente virket altfor uskyldig. Nesten påtatt uskyldig. Nesten som om hun desperat prøvde å skjule noe. Gjorde hun det? Etter å ha latt meg selv drukne i Minneapolises dådyrøyne i noen minutter, skjønte jeg hva Virrvarr mente. Hjerteknuseren Minneapolise virket som uskyldigheten selv. Nesten for godt til å være sant. Statistikken viser at det da ofte er noe muffens. Dessuten bor hun sammen med en amerikaner. Noe som gjør henne like mistenkt som Virrvarr.
Minneapolise hadde dog sin egen teori. Hun trodde at en seriemorder var løs i bloggerbyen, som drepte bloggerne én etter én for deretter å ta over bloggene deres. Enten i form av å være meg, eller i form av å være en elefant. Hvis hennes elefantteori er rett, er det stor sjanse for at Binka er neste offer, eller neste person som blir sporløst borte. Det er allerede en elefant som har tatt over hennes blogg. Én ting er i hvert fall sikkert: Hvis jeg skulle kalle inn en elefant til avhør, kan den ikke skylde på at den ikke husker å ha drept noen, slik som enkelte av dagens vitner har sagt. En elefant glemmer nemlig aldri.
Tiqui hevdet at hun hadde vært dypt inne i den argentinske melankolien da drapet skjedde. Men innrømmet samtidig at hun nok kunne hatt tid til å snike seg umerket vekk og kakket i hjel noen med de høyhælte skoene sine. Hvorfor sa hun det? Prøvde hun å dekke over noen, eller prøvde hun å hinte om at det var andre i lokalet som kunne ha drept Emelie? For øvrig virket det som om hun hadde god samvittighet, eller i hvert fall ville gi inntrykk av å ha det.
Swazi prøvde å fremstille seg selv som et medmenneske som stilte opp for de fattige. Var engasjementet i Frelsesarmeen bare et PR-triks for å dekke over lyssky virksomhet? Som for eksempel en fuktig runde på byen i Trondheim? Kan det ha vært Swazi som gjorde seg til med tysk aksent for å forvirre Andersfo? Med fabling om skitur og påskedisco? Verken Swazi og Andersfo har helt klar hukommelse. Jeg må ta med i beregningen at dette kan være avtalt spill. Eller kan Swazi ha presset Andersfo til å si at mannen han møtte i byen hadde en annen aksent en Swazi sin egen? Og hvorfor? Kan dette skyldes at Swazi ”har noe” på Andersfo, som Andersfo er redd for å offentliggjøre? Jeg må holde dem under oppsikt.
Petter hevdet å være en småkriminell innbruddstyv. Ikke en slik som går rundt og dreper folk. Han ble involvert i saken da Graylady ba ham om å bryte seg inn hos Esquil og lete etter spor. Hva slags spor skulle han finne? Og hvorfor var det så viktig for Graylady å finne ut av det? Hadde hun noe å skjule? Var det hun som hadde bortført Esquil? Eller drept ham? Ville hun egentlig at Petter skulle finne sporene slik at hun selv skulle kunne fjerne dem? Og så drepe Petter etterpå? Hun hevdet seg uskyldig, men hvem gjør vel ikke det?
Før avhørene var ferdig, kom Beamer bort til meg med en teori. Han oppfordret meg til å undersøke Bokklubben. Det var åpenbart at Bokklubben hadde motivet i orden: Et drap og en forsvunnet forfatter ville utvilsomt øke salget. På den annen side: Esquil må også ha vært klar over denne sammenhengen. Kan han ha fingert sin egen død for å bli genierklært og toppe salgslistene, for deretter å dukke frem igjen når han er blitt et ikon? Slett ingen dårlig teori. Statistikkene mine viser at dette har vært plotet i opptil flere kriminalromaner. Absolutt verdt å ta vare på. Jeg noterte dette før jeg gikk hjem.
Hjemme fortsatte jeg å tenke. Jeg hadde altså fått en del tvilsomme forklaringer, noen vage vitneobservasjoner og en rekke teorier og beskyldninger. Men bare Beamer og til dels Minneapolise hadde vært inne på hva som kunne vært motivene. Det sto klart for meg at det neste steget i etterforskningen måtte være å kartlegge de mistenktes potensielle motiver. OK, de er mistenkt. Kanskje de også hadde muligheten. Men hadde de motivene?
Tips om potensielle motiv mottas med takk her i rølerbloggens detektivkontor.
Abonner på:
Innlegg (Atom)