Norge fikk en verdensmester på skisprint i dag, for herrer. Ola Vigen Hattestad tar nettavisene seg nok av. Men på 73.plassen i dameklassen kom Katka fra Slovakia. Et av navnene som fyker forbi på resultatlisten. Hvorfor rørte det meg minst like mye som den norske seieren?
Katka har jobbet hardt i mange år for å få delta i verdenscup-renn. Hun er på enkelte distanser nest best i Slovakia, så det er ikke i landslagsuttak at hindringen ligger. Men løpere må samle et visst antall FIS-punkter for å få lov til å delta.
I Norge er det "lett" å plukke FIS-punkter, fordi det er mange gode løpere her. Kvaliteten på et renn vurderes ut fra FIS-punktene til de beste løperne, minus den beste. Slik at å prestere i renn med fire-fem gode løpere gir gode punkter.
I Slovakia er det ikke fire-fem gode løpere. I de fleste rennene kan Katka gå så fort hun bare vil, det er uansett umulig å få nok punkter fordi deltagelsen er for svak.
Men det fins gode løpere i området. Katka har lært å gå på ski i Tatrafjellene, som danner grensen til Polen. På den andre siden av grensen bor Justina Kowalczyk, damen som spurtslo Kristin Størmer Steira og tok VM-tittelen på duathlon i helga.
Justina dukket ofte opp på de samme FIS-rennene som Katka, og vant stort sett klart. Når FIS målte Katkas prestasjon i disse rennene, ble tiden hennes sammenlignet med Justinas tid. Men kvaliteten på rennet ble vurdert ut fra de beste løperne minus den beste, altså telte ikke Justinas FIS-punkter med. Områder med bare en god løper ble brutalt behandlet av FIS.
Noen land løste (i følge ryktene) rankingproblemer med at de beste løperne på slutten av sesongen med vilje gikk noen dårlige lokale løp. Da fikk de nest beste punkter nok til å delta i verdenscup. Men Justina Kowalczyk har aldri følt denne formen for omsorg for nabolandets løpere.
Katka har flere ganger reist til Norge for å få tak i FIS-punkter. Hun kom blant annet til Trondheim da vi arrangerte NM. Men løpet var bare for nordmenn, hun fikk ikke lov å delta.
Katkas mann har diskutert den merkelige rankingen med meg flere ganger. Jeg brukte en del tid på å sette meg inn i det i jula for to år siden, og var enig med ham i at systemet var hull i hodet. Det hadde større huller og manipulasjonsmuligheter enn FIFA-rankingsystemet på den tiden Norge ble rangert som nummer to i verden.
Katka og ektemannen samlet argumentasjon, fant renn hvor systemet ga svært rare utslag, og kontaktet FIS. FIS' mann mente først at systemet var perfekt. Men argumentene talte for seg selv og de fikk overtalt en FIS-delegat om at systemet ikke virket. Han tok saken videre.
Før denne sesongen ble rankingsystemet forandret. Nå har Katka nok FIS-punkter. I dag debuterte hun endelig i VM.
24. februar 2009
5. februar 2009
Sofa
Warning: Teksten kan være noe vovet i svingene.
---
Den nye kinoen på Grünerløkka har toseters sofaer. Jeg kunne gjerne tenkt meg å sitte i sofa under kinoforestilling. Men, jeg er single, og samfunnet har sine regler.
Jeg har to muligheter, å kjøpe two-playerbillett sammen med en mann, eller sammen med en dame.
Mann
Dette blogginnlegget er ikke første gang jeg syter over at jeg ikke kan bruke kinosofaen. Sist jeg klaget tilbød min gode venn Knut seg, riktignok ikke veldig entusiastisk, å dele sofa med meg.
Nå er det slik at de som sitter i sofaene stort sett er kjærester. Min gode venn Knut har dessuten lagt en del kontorer under sitt terrorregime på jobben, han er blitt sjef og lever av de ansattes respekt. La oss si at en av Knuts slaver får se oss i sofaen. Vi sitter på bakerste rad uten naturlige sperrer mellom våre kropper, deretter slukkes lyset og alt overlates til fantasien.
Neste mandag sitter kanskje Knut i enden av et langt møtebord og forsøker å forklare slavene hva de skal gjøre. Mannen som har sett oss i kinomørket sitter der også, og kanskje foretrekker Knut at mannens tankeprosesser skal bevege seg noenlunde a la: "Knut sier at sjøbunnen er spesielt kupert i dette området, derfor er det viktig at vi, oi Knut beveger seg på stolen, viktig at vi tar bilder over et stort område slik at vi lettere kan finne en god plass å stille oljeplattformen."
Men den ansatte har sett Knut på kino med en annen mann, og tenker: "Knut sier at sjøbunnen er spesielt kupert i dette området, derfor er det viktig at vi, oi Knut beveger seg på stolen, han sitter og vrir seg på stolen og ser på meg, jeg lurer på om det betyr at Knut har et avlangt objekt i tarmkanalen sin, jeg lurer på om objektet er en gulrot fra kantina, jeg lurer på om Knut legger gulerøttene tilbake i kantina etter han har utnyttet dem ... heumm ... jeg tror ikke jeg skal spise mer gulrot i kantina".
Vips, den ansatte er fullstendig avsporet, glemmer at han skal ta bilder over et stort område av havbunnen, og Knuts fall fra maktens tinder har begynt.
(Du og jeg er opplyste, fordomsfrie mennesker som ikke tenker i slike grumsete baner. Men man skal ikke forvente seg for mye av folk som ikke leser blogger.)
La oss si at en kvinne som har funnet ut at Knut er drømmemannen får se oss. Hennes hjerte brister, hun innser at Robbie Williams har rett i at all handsome men are gay, hun knøvler kinobilletten like innbitt som slugga i starten av Take On Me-videoen knøvler tegneseriebladet, hun trekker istedet ut til nærmeste bar for å drukne sine sorger, og mens Knut og jeg fortsatt ser film, blir noe som kunne vært Knuts vakreste kjærlighetshistorie taktfast smadret under en hundrekilos prustende bryggesjauer.
Jeg vil ikke mine mannevenner så vondt. Ergo gjenstår kun et alternativ:
Dame
Selv om jeg er single, hender det jeg går på kino med damer. Man har da jentevenner. Men greia med å ha jentevenner er at det fungerer så lenge man ikke blir for fysisk. Å bestille en sofa ville vært å krysse en terskel. I fiksjonens verden kunne det vært starten på noe vakkert. Eller noe som ledet til at en av oss tilbrakte neste dag i fosterstilling i dusjen. Men noen har plassert meg i virkeligheten, og her er det sannsynlige utfallet at en platonisk, knugende klamhet ville hengt over kinoseansen, med en viss tilleggssannsynlighet for at man ikke hører mer fra jentevennen.
Så da sitter jeg igjen med damer jeg forsatt kan bli sammen med. Et sted i utviklingen av et forhold mellom mann og kvinne må det naturlige punktet for sofa ligge.
Det ligger før man møter svigerforeldrene. Folk som har hverandres nøkler, kan lett bestille sofa. Og folk som hekker. Har man kommet en del dater ut i rekka og etterhvert blitt komfortabel med småklining, helt kult med sofa. Men alt dette peker vekk fra singellivet. Singellivet består av en rekke første-dater som havarerer. Så problemet mitt koker ned til dette:
Kan en mann bestille sofa på første date?
Jeg sier nei. OK, hvis du har plukket opp daten din på Karl Johan, hun er fra Nigeria og opptatt av å finne et hotellrom, så er et armlene på kino sikkert bare i veien. Men jeg har mer pripne idealdamer. Kanskje er drømmedama mi en skjør rose som trenger trygghet og noen å stole på før hun kan åpne kronbladene. Da ville en sofa på første date vært skjebnesvangert, jeg ville havnet i bås med alle mannegrisene som bare var ute etter kroppen hennes.
Konklusjon. Ikke noen sofa på meg.
(Hm. Grisebåser, ja. Note to self: ikke blogg mer om tarmkanalen til Knut.)
---
Den nye kinoen på Grünerløkka har toseters sofaer. Jeg kunne gjerne tenkt meg å sitte i sofa under kinoforestilling. Men, jeg er single, og samfunnet har sine regler.
Jeg har to muligheter, å kjøpe two-playerbillett sammen med en mann, eller sammen med en dame.
Mann
Dette blogginnlegget er ikke første gang jeg syter over at jeg ikke kan bruke kinosofaen. Sist jeg klaget tilbød min gode venn Knut seg, riktignok ikke veldig entusiastisk, å dele sofa med meg.
Nå er det slik at de som sitter i sofaene stort sett er kjærester. Min gode venn Knut har dessuten lagt en del kontorer under sitt terrorregime på jobben, han er blitt sjef og lever av de ansattes respekt. La oss si at en av Knuts slaver får se oss i sofaen. Vi sitter på bakerste rad uten naturlige sperrer mellom våre kropper, deretter slukkes lyset og alt overlates til fantasien.
Neste mandag sitter kanskje Knut i enden av et langt møtebord og forsøker å forklare slavene hva de skal gjøre. Mannen som har sett oss i kinomørket sitter der også, og kanskje foretrekker Knut at mannens tankeprosesser skal bevege seg noenlunde a la: "Knut sier at sjøbunnen er spesielt kupert i dette området, derfor er det viktig at vi, oi Knut beveger seg på stolen, viktig at vi tar bilder over et stort område slik at vi lettere kan finne en god plass å stille oljeplattformen."
Men den ansatte har sett Knut på kino med en annen mann, og tenker: "Knut sier at sjøbunnen er spesielt kupert i dette området, derfor er det viktig at vi, oi Knut beveger seg på stolen, han sitter og vrir seg på stolen og ser på meg, jeg lurer på om det betyr at Knut har et avlangt objekt i tarmkanalen sin, jeg lurer på om objektet er en gulrot fra kantina, jeg lurer på om Knut legger gulerøttene tilbake i kantina etter han har utnyttet dem ... heumm ... jeg tror ikke jeg skal spise mer gulrot i kantina".
Vips, den ansatte er fullstendig avsporet, glemmer at han skal ta bilder over et stort område av havbunnen, og Knuts fall fra maktens tinder har begynt.
(Du og jeg er opplyste, fordomsfrie mennesker som ikke tenker i slike grumsete baner. Men man skal ikke forvente seg for mye av folk som ikke leser blogger.)
La oss si at en kvinne som har funnet ut at Knut er drømmemannen får se oss. Hennes hjerte brister, hun innser at Robbie Williams har rett i at all handsome men are gay, hun knøvler kinobilletten like innbitt som slugga i starten av Take On Me-videoen knøvler tegneseriebladet, hun trekker istedet ut til nærmeste bar for å drukne sine sorger, og mens Knut og jeg fortsatt ser film, blir noe som kunne vært Knuts vakreste kjærlighetshistorie taktfast smadret under en hundrekilos prustende bryggesjauer.
Jeg vil ikke mine mannevenner så vondt. Ergo gjenstår kun et alternativ:
Dame
Selv om jeg er single, hender det jeg går på kino med damer. Man har da jentevenner. Men greia med å ha jentevenner er at det fungerer så lenge man ikke blir for fysisk. Å bestille en sofa ville vært å krysse en terskel. I fiksjonens verden kunne det vært starten på noe vakkert. Eller noe som ledet til at en av oss tilbrakte neste dag i fosterstilling i dusjen. Men noen har plassert meg i virkeligheten, og her er det sannsynlige utfallet at en platonisk, knugende klamhet ville hengt over kinoseansen, med en viss tilleggssannsynlighet for at man ikke hører mer fra jentevennen.
Så da sitter jeg igjen med damer jeg forsatt kan bli sammen med. Et sted i utviklingen av et forhold mellom mann og kvinne må det naturlige punktet for sofa ligge.
Det ligger før man møter svigerforeldrene. Folk som har hverandres nøkler, kan lett bestille sofa. Og folk som hekker. Har man kommet en del dater ut i rekka og etterhvert blitt komfortabel med småklining, helt kult med sofa. Men alt dette peker vekk fra singellivet. Singellivet består av en rekke første-dater som havarerer. Så problemet mitt koker ned til dette:
Kan en mann bestille sofa på første date?
Jeg sier nei. OK, hvis du har plukket opp daten din på Karl Johan, hun er fra Nigeria og opptatt av å finne et hotellrom, så er et armlene på kino sikkert bare i veien. Men jeg har mer pripne idealdamer. Kanskje er drømmedama mi en skjør rose som trenger trygghet og noen å stole på før hun kan åpne kronbladene. Da ville en sofa på første date vært skjebnesvangert, jeg ville havnet i bås med alle mannegrisene som bare var ute etter kroppen hennes.
Konklusjon. Ikke noen sofa på meg.
(Hm. Grisebåser, ja. Note to self: ikke blogg mer om tarmkanalen til Knut.)
Eid
I går skulle jeg nyte en bedre skitur ved Sognsvann. Det betyr trikk til Storo, skifte til T-bane der, og skifte til ny T-bane på Ullevaal Stadion.
Jeg ga Storo et kaldt blikk da trikken gled inn. Sist jeg la ut på denne reisen, måtte jeg innom Storo to ganger. Jeg tok nemlig T-banen i feil retning, måtte hoppe av på Sinsen og reise tilbake gjennom Storo.
Når du skal fra A til B, er det teoretisk umulig at det lønner seg å passere C to ganger. Som gammel orienteringsløper legger jeg min ære i å finne beste vei fra A til B, og slike blemmer river i hjerterøttene. Jeg husker dem i årevis.
Men dette var aftenen for min ultimate triumf over Storo. Sist tok jeg høyre perrong, og siden jeg har hjerne og er i stand til å lære av mine feil, tok jeg denne gang venstre perrong. Jeg nølte ikke engang. Den latterlige T-banestasjonen derimot, hadde ingen hjerne, den hadde ingen mottrekk, den bare lå der og så dum ut mens jeg gled vekk og beviste at jeg eier den og hele T-bane-systemet.
På Ullevaal Stadion var det klart for å bytte T-bane. Dette behersket jeg til fingerspissene sist. Jeg gled nok en gang elegant over brua og inn på toget. Vi har kanskje ikke T-baner i Trøndelag, men vi har intelligens og kranier fulle av pulserende hjernemasse.
Da T-banen passerte Nydalen stasjon slo det meg at Oslo Sporveier hadde tegnet kartet sitt galt. På kartet så det ut som Sognsvannsbanen ikke gikk innom Nydalen, men det kunne jeg se med egne øyne at den gjorde. Jeg funderte over hvordan kartet deres egentlig burde vært tegnet, hvorvidt det mest elegante ville vært å flytte den gule streken som markerte Sognsvannsbanen, eller punktet som markerte Nydalen. Sånt kan jeg resonnere lekende elegant over, for jeg har hjerne.
Storo T-banestasjon, derimot, hadde aldri noen hjerne, den kunne ikke filosofere over T-bane-kart, den bare lå der og kopet like dumt som sist, rett utenfor vinduet. Jeg trodde ikke en millimeter av mine øyeballer, det var som å være med i twiligt zone. Dørene ble lukket før sammenhengen gikk opp for meg og jeg rakk å komme meg av.
Slik fikk jeg atter igjen gå av på Sinsen, dette punkt på jordens overflate som ingen mennesker som reiser fra Grünerløkka til Sognsvann noensinne skal behøve å reise innom. Og som jeg aldri har sviktet på selvsamme reise. Der var jeg ikke etterlatt med andre valg enn å skifte T-bane igjen.
Noe som påførte meg den utsøkte fornedrelsen å gli gjennom Storo for tredje gang.
Oppsummering:
Forrige reise fra A til B: to ganger gjennom punkt C
Gårsdagens reise fra A til B: tre ganger gjennom punkt C
Konklusjon:
Storo har kanskje ikke hjerne, men utvikler seg bedre enn meg.
Bilde av Storo: R.Schwandl
3. februar 2009
Boligpriser - hvem skal man tro på?
Dagens Næringsliv bruker i dag forsiden på å fortelle at boligmarkedet har snudd. Nyheten er at eiendomsmeglernes egen statistikk viser at prisene har gått opp nesten 5 prosent i januar.
Meglernes statistikk sluttet jeg å ta på alvor da de redefinerte størrelsen på hus, fra boareal til primærrom, som gjør snittboligen mindre i statistikken, og kvadratmeterprisen høyere. Dette løste/løser de uten å indeksregulere, de bare aksepterer at alle boligene i Norge har krympet. Det demper prisfallet, som meglerne mente var på 6,9% i fjor. Andre uavhengige aktører mener det reelle fallet er flere ganger så stort.
En nyere sak er "Nettsted avslører meglertriks", hvor boliga og meglerne selv får helt forskjellige tall på hvor lenge en bolig ligger ute til salgs. Forøvrig en bastard av en statistikk, som både kan manipuleres og som er uinteressant, om boligen trekkes fra finn.no fordi den er solgt, eller viste seg usalgbar og må leies ut, er jo en gedigen forskjell som ikke snappes opp.
Dagens Næringsliv siterer i tillegg Bjørn Erik Øye fra Prognosesenteret på forsiden. Dette sa han til Dagsavisen sist januar, på kanten av prisstupet:
- Det er ingen økonomiske teorier som tilsier at prisene vil falle når økonomien går så godt som den gjør. Boligprisene vil gå opp.
Et halvår senere sa han, rett før rekken av bankkonkurser begynte:
- Situasjonen er helt ulik nå (i forhold til forrige boligkrakk). Til forskjell fra den gangen er norsk økonomi solid, vi har høy sysselsetting, bankene har penger og befolkningen vokser.
Bloggen Krakk har 21 poster under labelen Prognose-Øye hvor de presenterer bommene hans. Krakk er riktignok heller ikke nøytral, men utgir seg ikke for å være det. I den grad Øye er en god kilde, er grunnen at hvis han sier at noe går opp, går det ned. Slik lager DN en stor sak på to tvilsomme kilder.
Så kommer vi til den morsomme effekten. Jeg har fulgt med på boliga, som lager megler-uavhengig statistikk. Boliga følger husene som er til salgs på finn.no, og ser om prisene blir satt opp elller ned.
Til nå i februar så bildet slik ut:
Prisendringer siden 1 feb 2009:
Prisfall: -59 975 000 kr
Prisstigninger: 190 000 kr
Slik så det også ut i hele januar. Totalsum for prisreduksjoner hadde 2-3 flere siffer enn prisøkningene hver dag jeg var innom. Tallene sa full boligkrise med piruett og telemarksnedslag. Selv om meglerne mener at prisene steg med nesten fem prosent i den måneden!
Men i dag, etter statistikken kom:
Prisendringer 3 feb 2009:
Prisfall: -13 459 000 kr
Prisstigninger: 3 776 000 kr (*)
Meglerne leser sin egen statistikk på avisforsiden, og setter opp prisene. Så får vi se om folket er like flinke som før til å svelge agnet.
Jeg var også innom NAV, og fikk se ledighetsstatistikken upyntet. Antall jobber hadde i mange bransjer sunket med 40-60% siden sist januar. Tilbudet av selgerjobber, den største kategorien, var eksempelvis redusert fra 3000 til 1500. Antall helt arbeidsledige har derimot økt med 46 % i samme periode. Der har du en pil som peker rett oppover.
Kjære meglere, lykke til med å hausse opp boligprisene i 2009. Dere kommer til å trenge det.
(*) Boligas statistikk burde tendere mot å ha mer minus enn pluss selv i gode tider, siden det dreier seg om prisendringer på usolgte boliger.
Meglernes statistikk sluttet jeg å ta på alvor da de redefinerte størrelsen på hus, fra boareal til primærrom, som gjør snittboligen mindre i statistikken, og kvadratmeterprisen høyere. Dette løste/løser de uten å indeksregulere, de bare aksepterer at alle boligene i Norge har krympet. Det demper prisfallet, som meglerne mente var på 6,9% i fjor. Andre uavhengige aktører mener det reelle fallet er flere ganger så stort.
En nyere sak er "Nettsted avslører meglertriks", hvor boliga og meglerne selv får helt forskjellige tall på hvor lenge en bolig ligger ute til salgs. Forøvrig en bastard av en statistikk, som både kan manipuleres og som er uinteressant, om boligen trekkes fra finn.no fordi den er solgt, eller viste seg usalgbar og må leies ut, er jo en gedigen forskjell som ikke snappes opp.
Dagens Næringsliv siterer i tillegg Bjørn Erik Øye fra Prognosesenteret på forsiden. Dette sa han til Dagsavisen sist januar, på kanten av prisstupet:
- Det er ingen økonomiske teorier som tilsier at prisene vil falle når økonomien går så godt som den gjør. Boligprisene vil gå opp.
Et halvår senere sa han, rett før rekken av bankkonkurser begynte:
- Situasjonen er helt ulik nå (i forhold til forrige boligkrakk). Til forskjell fra den gangen er norsk økonomi solid, vi har høy sysselsetting, bankene har penger og befolkningen vokser.
Bloggen Krakk har 21 poster under labelen Prognose-Øye hvor de presenterer bommene hans. Krakk er riktignok heller ikke nøytral, men utgir seg ikke for å være det. I den grad Øye er en god kilde, er grunnen at hvis han sier at noe går opp, går det ned. Slik lager DN en stor sak på to tvilsomme kilder.
Så kommer vi til den morsomme effekten. Jeg har fulgt med på boliga, som lager megler-uavhengig statistikk. Boliga følger husene som er til salgs på finn.no, og ser om prisene blir satt opp elller ned.
Til nå i februar så bildet slik ut:
Prisendringer siden 1 feb 2009:
Prisfall: -59 975 000 kr
Prisstigninger: 190 000 kr
Slik så det også ut i hele januar. Totalsum for prisreduksjoner hadde 2-3 flere siffer enn prisøkningene hver dag jeg var innom. Tallene sa full boligkrise med piruett og telemarksnedslag. Selv om meglerne mener at prisene steg med nesten fem prosent i den måneden!
Men i dag, etter statistikken kom:
Prisendringer 3 feb 2009:
Prisfall: -13 459 000 kr
Prisstigninger: 3 776 000 kr (*)
Meglerne leser sin egen statistikk på avisforsiden, og setter opp prisene. Så får vi se om folket er like flinke som før til å svelge agnet.
Jeg var også innom NAV, og fikk se ledighetsstatistikken upyntet. Antall jobber hadde i mange bransjer sunket med 40-60% siden sist januar. Tilbudet av selgerjobber, den største kategorien, var eksempelvis redusert fra 3000 til 1500. Antall helt arbeidsledige har derimot økt med 46 % i samme periode. Der har du en pil som peker rett oppover.
Kjære meglere, lykke til med å hausse opp boligprisene i 2009. Dere kommer til å trenge det.
(*) Boligas statistikk burde tendere mot å ha mer minus enn pluss selv i gode tider, siden det dreier seg om prisendringer på usolgte boliger.
1. februar 2009
Fotball og kjærlighet
Fotball
I hovedfaget mitt forsket jeg på fotball. Og ut av det kom denne grafen:
Den skrå delen av grafen sier at jo bedre et lag blir i forhold til motstanderen, jo mer sannsynlig er det at laget vinner kampen. Det kunne enhver idiot forutsagt. Men merk at grafen flater ut. Det viser seg at det bare gjelder opp til et punkt. Altså, når det tredje beste laget i serien møter det tredje dårligste, er favorittseier like sannsynlig som når topplaget møter bunnlaget.
Forklaringen kan være undervurdering, en senkning i motivasjon hos det gode laget pga dårlig motstand, en hevning i motivasjon hos møkkalaget pga god motstand, flere eller alle tre.
Kjærlighet
Jeg har en mistanke om at den samme kurven gjelder i kjærlighet. Av helt andre grunner.
Teorien min er at hvis man tiltrekker seg ingen, får man ingen. Tiltrekker man seg noen få vil man være mer ivrig på å holde på vedkommende når man først får dem. Tiltrekker man seg de fleste man snakker med, derimot, vil man ikke ha like stort incitament til å jobbe med forholdene sine, og man kan få en rekke korte forhold, eller man holder seg single for å kunne nyte av alt det man ikke ville hatt lov til i et forhold.
Siden attraktivitet er en lite målbar størrelse, blir dette selvfølgelig bare gjetninger. Hva tror du?
Edit: Foreløpig tror du faktisk
I hovedfaget mitt forsket jeg på fotball. Og ut av det kom denne grafen:
Den skrå delen av grafen sier at jo bedre et lag blir i forhold til motstanderen, jo mer sannsynlig er det at laget vinner kampen. Det kunne enhver idiot forutsagt. Men merk at grafen flater ut. Det viser seg at det bare gjelder opp til et punkt. Altså, når det tredje beste laget i serien møter det tredje dårligste, er favorittseier like sannsynlig som når topplaget møter bunnlaget.
Forklaringen kan være undervurdering, en senkning i motivasjon hos det gode laget pga dårlig motstand, en hevning i motivasjon hos møkkalaget pga god motstand, flere eller alle tre.
Kjærlighet
Jeg har en mistanke om at den samme kurven gjelder i kjærlighet. Av helt andre grunner.
Teorien min er at hvis man tiltrekker seg ingen, får man ingen. Tiltrekker man seg noen få vil man være mer ivrig på å holde på vedkommende når man først får dem. Tiltrekker man seg de fleste man snakker med, derimot, vil man ikke ha like stort incitament til å jobbe med forholdene sine, og man kan få en rekke korte forhold, eller man holder seg single for å kunne nyte av alt det man ikke ville hatt lov til i et forhold.
Siden attraktivitet er en lite målbar størrelse, blir dette selvfølgelig bare gjetninger. Hva tror du?
Edit: Foreløpig tror du faktisk
Fortsatt fjortis
Og nå som det er over, nå som jeg ikke tenker på deg mange timer hver dag, nå som du bare popper opp i skallen en gang iblant, skulle jeg gjerne skrevet til deg og fortalt deg alt det pene jeg tenkte. Du ville likt det. Det er synd at alle de tankene bare skulle gå til spille, det er synd at du ikke vet.
Men hvis jeg gjør det, kan det være vi treffes igjen, det kan være du tar med meg på flere ville høyfrekvente opp- og nedturer. Smigrer, ignorerer, kysser, glemmer, varm, kald, på, av. Bergogdalbanen i tivoliet ditt er ikke morsom, du har bygd den for bratt.
Jeg vil ikke tilbake dit, jeg kommer ikke til å skrive et ord. Jeg vet ikke hvor mye du skjønte. Antagelig treffer du en jevn strøm av menn som er mindre interessert i deg enn jeg var, men som agerer som om de er mer. Årene går, man blir eldre og mer erfaren, jeg burde blitt herdet, få tykkere hud, lære å ta sjanser, utviklet meg. Men fortsatt er jeg den samme dusten som blir kysset av hun jeg vil ha uten å reagere. Fortsatt den samme som skrev never told you.
Men hvis jeg gjør det, kan det være vi treffes igjen, det kan være du tar med meg på flere ville høyfrekvente opp- og nedturer. Smigrer, ignorerer, kysser, glemmer, varm, kald, på, av. Bergogdalbanen i tivoliet ditt er ikke morsom, du har bygd den for bratt.
Jeg vil ikke tilbake dit, jeg kommer ikke til å skrive et ord. Jeg vet ikke hvor mye du skjønte. Antagelig treffer du en jevn strøm av menn som er mindre interessert i deg enn jeg var, men som agerer som om de er mer. Årene går, man blir eldre og mer erfaren, jeg burde blitt herdet, få tykkere hud, lære å ta sjanser, utviklet meg. Men fortsatt er jeg den samme dusten som blir kysset av hun jeg vil ha uten å reagere. Fortsatt den samme som skrev never told you.
Abonner på:
Innlegg (Atom)