Jeg trodde egentlig lørdagen forsvant, så jeg intimtyranniserte mine omgivelser på søndagen også.
Dagen starter med en skriveøkt. Romanen, det svinet, må bastes og bindes og legges i ord. Den kjemper imot. Teksten blir mager, dialogene kommer lett mens miljøbeskrivelsene kommer tungt.
Så er det tid for dagens aktivitet. Og jeg må ta et valg. Scrabbleturnering eller løpe i skogen. Dette er et verdivalg. Jeg har jo tenkt, jeg sitter for mye på ræva. Da vi gikk videre fra kvartfinalen i QuizDan i januar tok det helt av, jeg pugget og pubquizzet og sluttet å trene, og gikk opp 8 kilo frem til finalen. Denne livsstilen må reverseres. Jeg tar mitt valg.
Jeg kler meg i henhold til valget mitt. Jeg tenker ikke på at T-skjorta kan oppfattes negativt. Men da jeg går innom scrabbleturneringen og forteller at jeg heller skal løpe en tur, virker det som om det faktisk står "Ingen av dere er mine venner".
For på vei til T-banen stikker jeg innom scrabblerne, som passende nok er på Asylet, Grønland. Utenfor spillrommet treffer jeg Sverre, som er stemmen du hører hvis du ser tennis på Eurosport, og Kim, en av de stigende stjernene på den norske scrabblehimmelen.
Scrabblerne starter på andre parti. HYSJ DA for svarte svingende.
Jeg tusler til t-banen.
På banen finner jeg Prinsesse Lea, som nylig har fullført Edinburgh maraton på solsiden av fire timer. Hun skal ha en 19 kilometers langtur i veldig rolig tempo. Jeg nikker og smiler og jatter med. Veldig rolig, jada, samme her.
Ingen av oss som har noen kjent form for konkurranseinstinkt, neida. Dette blir helt sikkert bare en rolig tur i skogen.
Vi går av T-banen på Skullerud.
Dette er dritskummelt! Jeg har aldri trent med Lea, jeg aner ikke hvilket tempo maratonløpere trener i.
Jeg forventer at jeg må legge ut i vill spurt, kjenne hjertet dundre seg vei gjennom brystkassa, banke seg tvers igjennom noen ribbein og være på vei opp av halsen mens blodet byttes ut med melkesyre og beina blir tømmerstokker og Lea snur seg og melder nå er vi vel ferdig med oppvarmingen snart, er du klar til å LØPE?
På flatene går det faktisk greit, vi løper i noenlunde samme tempo og greier å snakke mens vi løper. Men jeg gruer meg til bakkene.
Jeg gruer meg til bakkene. Sier Lea! Det viser seg at maratonløpere ikke trener i bakker, de trener på flatene, det er ikke noen vettug maratonarrangør som legger inn harde kneiker i løypa, da går det jo ikke an å senke sin personlige rekord, og da drar maratonløperne heller til en annen by. Så Lea kan faktisk ikke fordra oppoverbakker hun heller. Jeg øyner et håp om å overleve dette.
Første bakke, opp mot Rustadsaga. Lea legger seg foran. Spenningen er til å ta og føle på. Når skal hun over i gange?
Aldri.
En meter blir to, to meter blir tre. Jada, hun hater bakker, men dama VEIER jo ingenting.
Lea forsvinner, men i det minste har jeg skikkelig draget på jordkloden. Tyngdekraften vil ha meg, desperat, NÅ, det kan ikke vente. Jeg trenger flatene etter bakkene for å ta igjen maratonkvinnen. Mitt bidrag til samtalen er intens snapping etter luft.
Men det fins lengre flater, det fins nedoverbakker. Noen ganger er det ålreit.
Jeg spanderer en kaffe på Mariholtet. Lea takker og tror sikkert bare at jeg er en snill gammel sukkeronkel. Det er et kaldt, kynisk triks fra min side for å få en pause i løpingen.
Etappen Mariholtet-Østmarksetra, vi er begge preget nå, Lea blir også mer human. I den tunge bakken opp fra Nøklevann må hun gå åtte meter. Hun løper de øvrige 18992 metrene, så fra og med den store ulykken opp fra Nøklevann og resten av turen er hun bitter for de åtte.
Cry me a river. Jeg løper knapt i bakken, men forsøker å kompensere med lange steg og veiving med armene, såkalt skigang. Jeg tar dobbelt så lange steg som Lea med halve frekvensen, vi beveger oss endelig i samme tempo.
Vi er på Ulsrud. My work here is done, #Ruter kan få det som er igjen av meg. Den røde prikken til venstre for bilen er på vei mot sine foreskrevne 19 km.
På vei hjem fra banen, svett og slimete, stikker jeg innom Asylet for å se hvor langt scrabbleturneringen har kommet. De har kommet til lunsjen, det gjenstår tre partier. Ivar er ubeseiret, men det er også Pjaff aka Kness aka Kirsti.
Scrabblespillere har mange navn, et i Wordfeud, ett på ordspill, ett i dåpsattesten. Men hvis du møter en Scrabbledame du ikke kjenner, bare kall henne Kirsti.
Jeg får vasket av meg sekretene. I en stygg barberingsulykke, hvor jeg kutter vekk den rusfete, tilfeldige looken i tredagerssjegget og får ansiktet fullt av Magne Hoseth og spansk dandy, blir det nødvendig å rake vekk alt.
(Og av ukjente grunner nødvendig å trene på James Dean-imitasjonen.)
Jeg har fotografert meg selv i en uke, og som vi vet fra tidligere intimtyranni, det begynner å røyne på. Det koster krefter å holde ansiktet i den anstrenge grimasen som folk tror er ansiktet mitt. Noen ganger glipper det.
Scrabbleturneringen er over. Ivar har tapt finalen med ni poeng. Damen til høyre, den legendariske Kirsti, har gått ubeseiret gjennom.
Jeg blir med scrabblerne på Punjab Tandoori indisk kantine, noe sånt, ihvertfall den indiske restauranten i Grønlandsleiret som har best kvalitet/pris-ratio i byen. De får shikka tikka masala. Jeg spiser fortsatt bare pulver.
Ved bordet har vi meg, Tommy, Jon og, ja, hun heter også Kirsti. De to sistnevnte utgjør store deler av dommerstanden i Wordfeud League of Honour. Dette er hverdagsheltene som tar tak i nakkeskinnet ditt og pælmer deg ut hvis du tukler med elektroniske jukseremedier. Samt avgjør alle andre større og mindre kontroverser. Nettsamfunnet bærer mitt navn, men de bærer nettsamfunnet på ryggen, og jeg, mitt svin, glemmer å spandere maten på dem.
I det minste har jeg skamvett nok til å invitere dem hjem på kaffe og Baileys.
Jeg drar i forveien, skylder på den tunge kofferten med scrabbleutstyr som jeg må slepe hjem, mens ...
... faktum er at vinglassene fra i går fortsatt står på bordet, fortsatt med den ufrivillig musserende vinen i, de utgjør sin del av et generelt kaos ...
... jeg trenger tiden på panikkrydding før gjestene kommer.
Etter en lang dag med Scrabble liker scrabblespillere typisk å koble av med litt Scrabble.
Jon spiller med Kirsti. Jeg involverer meg i en pikant trekant med Tommy og Kirsti.
Bingoen NIHALET sikrer hjemmeseieren, og utgjør det pikante i denne trekanten. Nihalet som i pisken, remember, dere har hørt om nihalet katt? Helt unødvendig å sjekke ordlista, roolig der Kirsti, rolig.
Gjestene glir ut i Oslonatten. Uken er på overtid. Neste arbeidsdag truer.
Dagen starter med en skriveøkt. Romanen, det svinet, må bastes og bindes og legges i ord. Den kjemper imot. Teksten blir mager, dialogene kommer lett mens miljøbeskrivelsene kommer tungt.
Så er det tid for dagens aktivitet. Og jeg må ta et valg. Scrabbleturnering eller løpe i skogen. Dette er et verdivalg. Jeg har jo tenkt, jeg sitter for mye på ræva. Da vi gikk videre fra kvartfinalen i QuizDan i januar tok det helt av, jeg pugget og pubquizzet og sluttet å trene, og gikk opp 8 kilo frem til finalen. Denne livsstilen må reverseres. Jeg tar mitt valg.
Jeg kler meg i henhold til valget mitt. Jeg tenker ikke på at T-skjorta kan oppfattes negativt. Men da jeg går innom scrabbleturneringen og forteller at jeg heller skal løpe en tur, virker det som om det faktisk står "Ingen av dere er mine venner".
For på vei til T-banen stikker jeg innom scrabblerne, som passende nok er på Asylet, Grønland. Utenfor spillrommet treffer jeg Sverre, som er stemmen du hører hvis du ser tennis på Eurosport, og Kim, en av de stigende stjernene på den norske scrabblehimmelen.
Scrabblerne starter på andre parti. HYSJ DA for svarte svingende.
Jeg tusler til t-banen.
På banen finner jeg Prinsesse Lea, som nylig har fullført Edinburgh maraton på solsiden av fire timer. Hun skal ha en 19 kilometers langtur i veldig rolig tempo. Jeg nikker og smiler og jatter med. Veldig rolig, jada, samme her.
Ingen av oss som har noen kjent form for konkurranseinstinkt, neida. Dette blir helt sikkert bare en rolig tur i skogen.
Vi går av T-banen på Skullerud.
Dette er dritskummelt! Jeg har aldri trent med Lea, jeg aner ikke hvilket tempo maratonløpere trener i.
Jeg forventer at jeg må legge ut i vill spurt, kjenne hjertet dundre seg vei gjennom brystkassa, banke seg tvers igjennom noen ribbein og være på vei opp av halsen mens blodet byttes ut med melkesyre og beina blir tømmerstokker og Lea snur seg og melder nå er vi vel ferdig med oppvarmingen snart, er du klar til å LØPE?
På flatene går det faktisk greit, vi løper i noenlunde samme tempo og greier å snakke mens vi løper. Men jeg gruer meg til bakkene.
Jeg gruer meg til bakkene. Sier Lea! Det viser seg at maratonløpere ikke trener i bakker, de trener på flatene, det er ikke noen vettug maratonarrangør som legger inn harde kneiker i løypa, da går det jo ikke an å senke sin personlige rekord, og da drar maratonløperne heller til en annen by. Så Lea kan faktisk ikke fordra oppoverbakker hun heller. Jeg øyner et håp om å overleve dette.
Første bakke, opp mot Rustadsaga. Lea legger seg foran. Spenningen er til å ta og føle på. Når skal hun over i gange?
Aldri.
En meter blir to, to meter blir tre. Jada, hun hater bakker, men dama VEIER jo ingenting.
Lea forsvinner, men i det minste har jeg skikkelig draget på jordkloden. Tyngdekraften vil ha meg, desperat, NÅ, det kan ikke vente. Jeg trenger flatene etter bakkene for å ta igjen maratonkvinnen. Mitt bidrag til samtalen er intens snapping etter luft.
Men det fins lengre flater, det fins nedoverbakker. Noen ganger er det ålreit.
Jeg spanderer en kaffe på Mariholtet. Lea takker og tror sikkert bare at jeg er en snill gammel sukkeronkel. Det er et kaldt, kynisk triks fra min side for å få en pause i løpingen.
Etappen Mariholtet-Østmarksetra, vi er begge preget nå, Lea blir også mer human. I den tunge bakken opp fra Nøklevann må hun gå åtte meter. Hun løper de øvrige 18992 metrene, så fra og med den store ulykken opp fra Nøklevann og resten av turen er hun bitter for de åtte.
Cry me a river. Jeg løper knapt i bakken, men forsøker å kompensere med lange steg og veiving med armene, såkalt skigang. Jeg tar dobbelt så lange steg som Lea med halve frekvensen, vi beveger oss endelig i samme tempo.
På vei hjem fra banen, svett og slimete, stikker jeg innom Asylet for å se hvor langt scrabbleturneringen har kommet. De har kommet til lunsjen, det gjenstår tre partier. Ivar er ubeseiret, men det er også Pjaff aka Kness aka Kirsti.
Scrabblespillere har mange navn, et i Wordfeud, ett på ordspill, ett i dåpsattesten. Men hvis du møter en Scrabbledame du ikke kjenner, bare kall henne Kirsti.
Jeg får vasket av meg sekretene. I en stygg barberingsulykke, hvor jeg kutter vekk den rusfete, tilfeldige looken i tredagerssjegget og får ansiktet fullt av Magne Hoseth og spansk dandy, blir det nødvendig å rake vekk alt.
(Og av ukjente grunner nødvendig å trene på James Dean-imitasjonen.)
Jeg har fotografert meg selv i en uke, og som vi vet fra tidligere intimtyranni, det begynner å røyne på. Det koster krefter å holde ansiktet i den anstrenge grimasen som folk tror er ansiktet mitt. Noen ganger glipper det.
Scrabbleturneringen er over. Ivar har tapt finalen med ni poeng. Damen til høyre, den legendariske Kirsti, har gått ubeseiret gjennom.
Jeg blir med scrabblerne på Punjab Tandoori indisk kantine, noe sånt, ihvertfall den indiske restauranten i Grønlandsleiret som har best kvalitet/pris-ratio i byen. De får shikka tikka masala. Jeg spiser fortsatt bare pulver.
Ved bordet har vi meg, Tommy, Jon og, ja, hun heter også Kirsti. De to sistnevnte utgjør store deler av dommerstanden i Wordfeud League of Honour. Dette er hverdagsheltene som tar tak i nakkeskinnet ditt og pælmer deg ut hvis du tukler med elektroniske jukseremedier. Samt avgjør alle andre større og mindre kontroverser. Nettsamfunnet bærer mitt navn, men de bærer nettsamfunnet på ryggen, og jeg, mitt svin, glemmer å spandere maten på dem.
I det minste har jeg skamvett nok til å invitere dem hjem på kaffe og Baileys.
Jeg drar i forveien, skylder på den tunge kofferten med scrabbleutstyr som jeg må slepe hjem, mens ...
... faktum er at vinglassene fra i går fortsatt står på bordet, fortsatt med den ufrivillig musserende vinen i, de utgjør sin del av et generelt kaos ...
... jeg trenger tiden på panikkrydding før gjestene kommer.
Etter en lang dag med Scrabble liker scrabblespillere typisk å koble av med litt Scrabble.
Jon spiller med Kirsti. Jeg involverer meg i en pikant trekant med Tommy og Kirsti.
Bingoen NIHALET sikrer hjemmeseieren, og utgjør det pikante i denne trekanten. Nihalet som i pisken, remember, dere har hørt om nihalet katt? Helt unødvendig å sjekke ordlista, roolig der Kirsti, rolig.
Gjestene glir ut i Oslonatten. Uken er på overtid. Neste arbeidsdag truer.
8 kommentarer:
Den t-skjorta kan også tolkes som om du kjenner en del folk som beveger seg i randsonen av Sognsvann der ikke folk flest går, og som har tilfeldige møter med hverandre der. Særlig siden det har vært en del skriverier om det i det siste, og at vanlige folk er lei av dem :D
takk, nå ødela du den t-skjorta for meg.
Jeg tolket selvfølgelig t-skjorten akkurat slik vandal nevner, og kun slik. Ble litt spent på hvor langt inn i intimsonen du var tenkt å ta med intimtyrannien der, gitt...
Hva er galt med å kjenne romfolk? HVA er galt med det?
Intimtyrannen 2013: Bukseløs i buskaset?
MERE
jeg tenkte ikke noe over skjorta før jeg leste øverste kommentar her i tråden.
mer intimtyrrani!
Jeg tror nok Lanze Tudor forveksler romfolk med homsefolk. Sistnevnte legger gjerne igjen fra seg mer brukt gummiartikler enn førstnevnte. Det er ikke noe galt i å kjenne noen av delene for øvrig, dog er det litt uvanlig å kringkaste det på t-skjorter :D
Legg inn en kommentar