20. juni 2013

Intimtyrannen 2013: Orientering





 Jeg er på vei til jobb. Bussen og jeg kommer samtidig til fotgjengerfeltet. Men jeg er en av de lure, jeg har kontroll på det altruistiske regnestykket, jeg vinker den frem. Det er bedre at jeg må vente noen sekunder enn at tredve-femti folk må vente. Du ville ikke gått hvis de stod i en flokk utenfor bussen, ville du stoppet en gruppe på tredve-femti folk og ropt 'nei, dere må nok vente, her skal jeg gå'?

Tenkte meg det.


 Jeg misser min egen buss med to sekunder.

Etter siste ekspressbuss fra Oslo bussterminal om morgenen er det seks timer til neste.

Jeg trenger å se over det regnestykket.


 På jobben er det møter hele tiden før lunsj. Jeg er usikker på hvorfor jeg er her, hvorfor akkurat denne gruppen av mennesker er satt sammen, men jeg hører på hva de sier.


Etter møtene går hele feltet ut på lunsj, betalt fra jobben. De andre får hva de vil ha fra menyen. Jeg må spise pulver som jeg betaler selv. There's no such thing as a free lunch.

Det begynner å demre for meg hvorfor jeg er her. Dette må være avdelingen jeg jobber i nå. De flytter meg rundt i organisasjonskartet som en bonde på et sjakkbrett, jeg har hatt sju sjefer på fire år, hardt å følge med i svingene.


 Lunsjen er over, jeg fullfører den lette og spenstige developmentmetholodologyandqualityprocessesinsoftwareinnovation, et tredve siders opus til destilleringen av software. Så er det tid for en av mine viktigste arbeidsoppgaver.


 Jeg skal sjekke at Arne ikke henger på VG Nett.


Det ser bra ut Arne, liker detaljen med den greia du har på hodet, det ser ut som om du snakker med avdelingen i India. Veldig bra. Dette er det nivået vi skal være på, Arne.

(PS, så vi er klare på dette: Arne er en seriøs arbeider, en viktig samfunnsstøtte. Det er derfor det er morsomt å være VG-nett-vakt.)


Jeg busser hjem etter endt arbeidsdag. Mannen med den grønne bagen har greid det igjen. Uten hemninger lar han skinkene sige utover plassen min. Jeg må se over rutinene mine, finne et annet tidspunkt å gå fra jobb.


Hjemme, og setter dagens tredje pulverdose. Næring er viktig, jeg skal ut i skogen og tyne kroppen.



På T-banen spiller jeg quizbattle. Jeg er i andre divisjon i Quizbattle League of Honour. Hvis du liker wordfeud, quizkampen, mindfeud eller ruzzle, sjekk ut den siden.

Det hender folk spør meg, og nå skal vi bli litt teknisk her, det hender folk spør om hvordan jeg kan bruke padda på bussen. Vel, det fins jo padder som roamer, men det er ikke det jeg gjør. Hvis du har en helt vanlig wifipadde og en mobiltelefon som roamer kan du koble dem sammen med blåtann. Da sparer du tusen blæs på å ikke kjøpe roamepadde.

Nå hørtes jeg smart ut ikke sant? Vel, jeg kjøpte roamepadde likevel jeg, før jeg fant ut dette. Så det du ser er en roamepadde uten SIM-kort, og tusen blæs som jeg aldri får igjen. 


På banen opp til Frognerseteren deler jeg vogn med denne herren. Han er snauskalle, har satanist-kors rundt halsen, og leser en bok om Quisling. Og man kan jo bli litt forutinntatt, man kan jo tenke at mannen har nynazistiske sympatier. Og vi er alene i vognen. Hva om han kan lukte hva jeg har stemt.

Plutselig sparker han knallhardt i setet foran seg. Så feil kan man altså ta, her har vi nok en skikkelig samfunnsstøtte. Enn å bli så irritert over Quisling.


Jeg sa ikke noe om det, jeg ville ikke belemre deg med mine lidelser, men på løpeturen på mandag skadet jeg leggen. Den gjør vondt når jeg går. Planen for å overleve løpet er å smøre tigerbalsam på leggen.

Tigerbalsam lukter død og pine. Du smører ikke det på leggen mens du er blant folk, det bare gjør du ikke, du trekker deg langt ut i skogen til dit elgene går for å dø før du åpner denne boksen.

I t-banevognen, etter at nynazisten har mishandlet stolen foran seg, tar jeg frem tigerbalsamen og legger et tykt lag. Hele vognen vår blir gasset.
 


På o-løpet møter jeg far min. Foreldrene mine er på gjennomreise og skal overnatte hos meg.

Da jeg snakket med far min på telefonen tidligere på dagen, lurte han på om jeg også skulle på o-løp. Jeg svarte at jeg ikke ville på løp og at foten var vond. Far min mente at jeg skulle kjøre på, at det ikke kom til å bli verre, at han løp med en tilsvarende skade i mars og at det bare tok ham fjorten dager å bli bra igjen. 

Swell. Den generasjonen der er lagd av noe annet enn oss puddinger. Men vi kommer frem til et kompromiss, jeg skal løpe den nest korteste løypa. Vanligvis løper jeg en av de to lengste.

Å løpe den nest korteste innebærer også at jeg flytter meg opp i favorittsjiktet. Den lengste løypa har mest status og flest havregamper, der sliter jeg med å komme inn i topp ti.


Dette er starten i orienteringsløpet. Den røde greia er en elektronisk sender. I hånden har jeg en brikke som jeg legger på den. Slik registreres det hvor vi er til enhver tid. Dataene går selvfølgelig rett til NSA i Pentagon.


Første strekk. Posten er på motsatt side av Øvresetertjern, og de har en regel om at jeg ikke får lov å svømme over. Ikke at det er aktuelt heller. Så, høyre eller venstre? Jeg sjekker vinden, ser hvor fuglene flyr, lytter til trærnes sus. 

De sier meg nada.


Jeg velger høyre. Jeg syns krumningen på stien før posten ser ut som et godt utgangspunkt for å nagle den. Selv om det grønne betyr tett skog. Den kan vi ikke unngå likevel.


Noen spurte om hvorfor jeg spiser pulver. Jeg tror ikke jeg har noe helsemessig eller estetisk å hente.

Svaret ligger i denne ryggen. Vi har ikke kommet lenger enn til stien bak vannet før jeg blir passert for første gang i løpet. Det er ikke noen festlig følelse. Jeg pleide å være god i dette.


Jeg har per nå en BMI på 25, rimelig gjennomsnittlig i befolkningen, småpent for en pub-quizzer, men patetisk for en orienteringsløper. Mens jeg sleper flesk, spekk og ister gjennom skogen danser mannen i blått og hvitt lett fra meg.
 

Og her er grunnen til at jeg i det hele tatt gidder. Jeg har lest kart i fart i et kvart århundre. Når vi kommer inn i den tette skogen før posten må mannen i blått og hvitt stoppe opp og finne ut hvor han er. Jeg kjører på i samme tempo, livnærer meg av den kartlesingen jeg gjorde på stien. 

Post 1 er i tett skog, men ligger på en såkalt 'nese', en åsrygg, det er bare å holde seg på toppen av terrenget. Det går greit, litt sikksakkbevegelse blir det, men vi skal ikke klage.

 Det er 14 stykker med i klassen, og her er jeg på andre plass. Jeg er 28 sekunder bak Fridtjof.


Strekk 2. Mannen i blått og hvitt løper ut til venstre, på stien rundt. Jeg vil heller kjøre rett på. Det er et virrvarr av stier der, men de vil meg alle godt. Jeg tar meg ikke bryet med å detaljplanlegge hvilken av dem jeg skal bruke, jeg løper på generell retning.


 Jeg ser kartet gjennom forstørrelsesglass på kompasset. Det er mitt hemmelige triks. Det gjør at det går fortere å se det du skal, det blir morsommere å lese kartet, jeg gjør det oftere, får mer kontroll, skogen og jeg konvergerer til en høyere metafysisk enhet, jeg svever, jeg blir partikler som svever gjennom terrenget, jeg merker at jeg prater svada igjen, jeg beklager dette.


I steinura på andre post. Mannen i blått og hvitt har nettopp passert ut bildekanten. Selv om han er i stand til å løpe dobbelt så fort som meg på sti har jeg sånn omtrent holdt avstanden. Jeg tolker det som et godt tegn for rett-på-veivalget. I klassen min har jeg tapt 13 nye sekunder til Fridthjof, men jeg holder andreplassen.



 Neste strekk ser ikke så vanskelig ut. Men det er lumsk.



Jeg forsøker å følge de tre gule partiene på kartet. Gult skal være åpent. Men det bryr ikke terrenget seg nevneverdig om. Kartet er blitt noen år, og det gule har grodd igjen. Rutinen gjør at jeg  likevel skjønner at det er det gule området jeg er på, jeg har sett gammel gulfarge en del ganger før, bladtrær vokser fortere enn gran og det er ikke noen høye graner her.



Jeg går rett i posten. Det gjør ikke Fridthjof. Av de 14 i klassen min går 11 på en kjempebom på denne posten. Jeg aner fred og ingen fare, men leder plutselig med seks og et halvt minutt.



Ut og slite på langstrekket. Man kan gampe sti til venstre, man kan gampe sti til høyre. Jeg tenker at det ikke spiller så stor rolle, bruker ikke så mye tid på analysen, og slipper meg ned på stien til venstre.


 Så er det å gutse på langs sti. Jeg skal følge stiene lenge, føttene lager rytme, hodet assosierer og  begynner å spille a-ha's 'Stay on these roads'. Dette skjer ofte med o-løpere, man begynner å høre en sang inni hodet under løpet.

Noen mener det er et dårlig tegn, at man ikke er konsentrert nok, at man skal kjempe i mot. Jeg liker det.


 På stien, ved bekken, sitter en mann på huk og leser kart. Det aner meg hva som kommer til å skje, jeg sjekker kartet mitt og lagrer et bilde i hodet av akkurat hvor vi er, så jeg kan finne det kjapt igjen på kartet hans.

Jepp. Han spør meg om hvor vi er.

Sånt koster selvfølgelig tid. Men hvis man blir så seriøs at man sier nei til folk som spør om hjelp, bør man stikke fingeren i jorda og spørre seg hva man driver med.

Jeg får ham til å holde frem kartet sitt. Men det er ikke så lett å bare sette fingeren der vi er. Jeg kjenner meg ikke igjen i hans verden. Det viser seg at han holder kartet opp-ned. Sirlig orientert slik at nordpilen på kartet peker snorrett syd. Jeg kommer opp med et løsningsforslag.



Jeg nærmer meg fjerde post, og skal ta av stien i et stikryss. Men undervegetasjonen har gitt fullstendig opp, bakken har blitt sammenhengende sti i mils omkrets. Jeg må orientere på noe annet. Jeg begynner å myse rundt etter de små rundingene på kartet, som betyr spesiell detalj. Det kan være hva som helst. I dette tilfellet viser det seg å være guttehytter.

I mangel av synlige stier må jeg konsentrere meg grundig inn mot posten. Jeg må være helt sikker på hvor jeg er. Jukeboxen i hjernen skifter til Kylie Minogue, 'I got to be certain'.



Steinen må røpe sin hemmelighet. Fortsatt ingen bom, og området hvor alt var sti har nok skapt plunder for folk. Ledelsen øker til ni og et halvt minutt.


De siste postene, og målet med to ringer rundt. Jeg legger et omgående høyreveivalg til femte, løper så mye sti som jeg kan. Jeg er ikke fornøyd med veivalget, en del av stigampingen går jo nitti grader på tvers av retningen jeg skal i.

Fridthjof henter tre sekunder på meg. Fortsetter det på denne måten tar han meg igjen på tohundreogsyttiåttende-posten.

 Men jeg tar igjen bikkja i løypa, med tilhørende kis.

Og på stiene, ikke mitt element, løper jeg faktisk fra dem. Bikkja er riktignok beinhard, men den kan jo ikke å lese kart vettu, det blir bare surr. Den må gi opp og slippe seg ned til kisen.

 Det gjør godt for sjela. Jeg vil takke pulveret.


Opp mot siste post hører jeg rytmiske stønn bak meg. Jeg blir hentet inn av orienteringens svar på Azarenko. Han stønner mens han løper, UH UH UH, effektiv og velprøvd teknikk for å sette ut motstandere. Jeg finner posten likevel, men han dundrer fra meg rett etterpå.


Løpet er over. Den grafiske analysen går rett ut på internett. Jeg liker rettheten på den røde streken, det indikerer at det har vært lite tull og fjas. Det er mulig at jeg skjerpet meg fordi jeg visste at du så på. Takk skal du ha.

Jeg har vunnet løpet med tolv og et halvt minutt.

- Pinlig, sier jeg, når arrangøren forteller meg det. Vi vet det begge to, jeg hører hjemme i de lengre løypene. - Men jeg har seriøst vondt i foten, unnskylder jeg meg med, og halter litt ekstra, sleper labben etter meg da jeg forlater tidtakerteltet.

Det imponerer ikke ham. Jeg møtte han i skogen i fjor, da gjennomførte han med to krykker.
 


Vi kommer hjem, det er sent på kveld, og mine foreldre har funnet på noe nytt og artig. Kvinnen lager maten ...


... mens mannen ser TV. 

Leggen stivner til utover kvelden. Fjorten dager, sa faderen. Foten hyler i kapp med mine indre organer, som er lei av pulver og forlanger biff med bearnaise. Jeg drikker vann og legger meg på magen. 

Livet er litt vondt. Det er sånn livet er ment å være nå.

4 kommentarer:

Marit Owren sa...

Dette er o-blogging etter min smak! Gleder meg til ny roman.

Marit Irene sa...

Stemmer i med Owren. Jammen bra du ikke hørte Lutricia McNeill med "Stranded (på posten)"!

Esquil sa...

hehey, godt å se at freidigdamene fortsatt er i sync :)

Mildrid sa...

Dette var gjenkjennbart! Lenge siden sist for min del, men de sangene på hjernen husker jeg satt godt i.