Iversens tannkost - Bakenforbloggposten

I bloggposten Iversens tannkost renser opp i Oslos underverden skapes det et inntrykk av at jeg stjeler Iversens tannkost, besudler den på det groveste, og legger den tilbake.

Det får meg til å fremstå som vanvittig, ond og vanvittig ond. Dette er et knep jeg har lært av Saddam Hussein. Han lot som at han hadde masseødeleggelsesvåpen. Hensikten var at Iran ikke skulle invadere ham. Og har du sett, siden jeg postet om Iversens tannkost har ikke Iran invadert meg. Ayatollah Khamenei vet hva jeg er i stand til å gjøre med tannbørsten hans.

Men Saddam var ikke så tøff som han lot som, han hadde ikke masseødeleggelsesvåpen. Og jeg er heller ikke så tøff som jeg later som.

Det starter for mange uker siden, jeg er hjemme hos Iversen, og på badet ser jeg to tannkoster. En av dem er Iversens. Men er det den grønne eller den rosa?

Tilbake i sofaen, kopende på Vålerengakampen, slenger jeg ut, enten er dere veldig tradisjonelle, eller dere er veldig progressive. Vertskapet lurer på hva jeg mener. Jo, dere har en tannkost i mannefarge og en i damefarge, påpeker jeg. Slik får jeg satt det inn i en setting som ikke vekker mistanke, bakteppet her er ikke folk som vil besudle tannkoster, bakteppet er om de eventuelle jentebarna til disse menneskene kommer til å gå i rosa klær og hvor mye homofobi den neste generasjonen Iversen skal påføres gjennom morsmelka. Helt klart en viktig debatt. Men en annen debatt.

Ut fra den påfølgende dialogen lærer jeg at Iversen har grønn tannbørste. Behovet for en ny tur på do trenger seg frem. Her tar jeg tilsynelatende Iversens tannkost mens jeg smiler mitt beste Jack Nicholson-smil.

 

Jeg detaljfotograferer tannkosten, og drar på supemarkedet for å kjøpe en identisk tannkost. Planen er selvfølgelig å besudle denne look-a-like-tannkosten, slik at Iversen får inntrykk av at det er hans tannkost som rengjør dusjsluket mitt.

Men de har ikke Iversens tannkost i nærbutikken. Jeg går til en butikk til, de har den ikke.

Jeg søker rundt på nettbutikker, finner ut at Iversens tannkost heter Jordan T42, men når jeg prøver å bestille Jordan T42 får jeg 'utgått fra lager' og slike uhyggelige meldinger.

Jeg leier en bil og kjører rundt for å lete. Ingen butikker jeg finner har samme tannkost som Iversen.

Desperasjonen stiger, jeg aner ikke hvordan jeg skal få tak i rett tannkost. Men jeg har hørt et rykte om at Jordan vet hvordan.

Jordan sier at Iversens tannkost er skikkelig ut, som jeg mistenkte. Men også at hvis noen har den, må det være ESSO.

Igjen leier jeg en bil. Det går mot et karboavtrykk som ikke kan forsvares på noen som helst slags måte.

Jeg tar meg til Esso Trondheimsveien

Der er det tomt for tannkoster.

 Neste stopp er Esso Manglerud på Ryen. Bensinstasjonen som er opphav til mest dårlig humor i Norge:

En mann går tom for bensin og ringer nærmeste bensinstasjon.
- Mangleru' bensin? sier det i røret.
- Åssen visste du det? svarer mannen.

Mangleru bensin mangler rett type tannkoster.

Esso Hellerudveien

Bare feil type tannkoster.

Esso Tveita

Bare feil type tannkoster.

Tveitagjengen henger utenfor butikken. Jeg involveres i en ti sekunders stirrecontest med en av dem.  Disse gutta slipper ikke blikket ditt.

Esso Alna, og et håp tennes. Butikken heter ikke On the run, men Tiger Butikk. Endring utenpå equals endring inni?

 
Bah. Bare feil type tannkoster.

Jordan vet ikke hvordan, det er bare noe de sier. Jeg gir opp å finne en Jordan T42.

Men jeg gir ikke opp per se. Jeg trenger en agent som kan gjøre en innsidejobb, som kan egle seg inn på Iversen, oppnå Iversens tillit, manøvrere seg inn i en posisjon hvor agenten kan påvirke Iversens tannkostvalg.

Jeg innser at en kvinne kan ha større muligheter til å lykkes enn en mann. Jeg legger en detaljert plan for hvordan jeg skal få Anna Chapman opp i Iversens leilighet. Jeg blir nødt til å studere et betydelig antall bilder av Anna i denne planleggingsfasen.Vi kan ikke overlate noe til tilfeldighetene.

Etter en lang screeningprosess lander jeg på agenten med kodenavn TIA. Agent TIA er snartenkt, diskret, kan bevege seg nesten usett, glir som en skygge gjennom et rom. Men det kan Arne og Anna også. Kvaliteten som gjør at TIA danker ut Arne og Anna er egenskapen at hun er gift med Iversen.

Agent TIA kjøper to like tannkoster.

Den ene tilfaller meg. Det er denne tannkosten som besudles på det groveste i forrige bloggpost.

Den andre tannkosten blir med TIA hjem. Hennes oppdrag er å bytte ut Iversens gamle T42 med denne modellen.

Jeg får klarsignal av Agent TIA samme kveld om at oppdraget har lykkes. Iversen har anerkjent sin nye tannkost og gjort den til sin.

Herfra er det plankekjøring. Jeg må komme meg inn på badet til Iversen en gang til, og ta en ny serie bilder av at jeg tilsynelatende stjeler tannkosten hans. Å komme inn på badet er lettere nå som jeg har noen på innsiden.

Resten er historie.

Iversens tannkost renser opp i Oslos underverden

Vi har vært en del innom vår konkurrerende blogger Espen Iversen tidligere. Mens de fleste av oss er litt tøffere i trynet på internett enn vi er i virkeligheten, er Espen er en av de få i verden som har en mer jovial internettpersona. I virkeligheten er han, sitat seg selv, 'ikke så veldig menneskelig'. Et eksempel så vi i denne intimtyrannepisoden, hvor han eksperimenterer med å mobbe meg for samlivsbrudd rett etter at det skjedde.

Man kunne tro at jeg blir bitter av sånt, man kunne til og med lure på om jeg er hevngjerrig. 

Men nei nei nei. Det kunne ikke falle meg inn å ta hevn. Jeg tilgir Espen alt. 

For Espen Iversen har en tannkost som er superhelt.

Her ligger Espen Iversens tannkost på Espen Iversens bad, og later hardt som om den er hvilken som helst tannkost.

Jeg er supertannkostens sidekick, jeg er tannkostens Robin, Guran, R2-D2. Når Espen Iversen er borte, hender det at varmhjertede mennesker med nøkler slipper meg inn på badet hans, så jeg kan bidra i tannkostens kamp for å rense opp. Jeg er overlykkelig over å kunne bidra.

Iversens tannkost hører til en eksklusiv gruppe superhelter, sammen med blant annet Professor Xavier, som ikke kan gå selv. Jeg må hjelpe til. 

  Med en gang vi er ute på gata ser Iversens tannkost problemer. Et hull i bakken er blitt skittent. Iversens tannkost tar saken. 

 

Grafitti. Iversens tannkost tar saken.

Rust. Iversens tannkost er PÅ.

De uggneste stedene i toalettskålen? Ingen utfordring for Iversens tannkost.

Orienteringsskoene mine har blitt fryktelig skitne, jeg aner ikke hva jeg skal gjøre. Men Iversens tannkost vet det godt.

Et dusjsluk full av umenneskelig substans som ville skremt Batman ut i krampegråt? Barneskirenn for Iversens tannkost.

It's all in a days work.

Vi har holdt på lenge, byen er renset opp, den skinner. 

Men Iversens tannkost slutter aldri å finne smuss.

Iversen er snart hjemme igjen. Iversens tannkost trer tilbake til sitt alter ego.

Natten senker seg over Tøyen, mennesker går i rene gater. På et helt vanlig bad ligger en helt vanlig tannkost. Den lengter etter sin herres tenner.

Gane. Lepper.

Tunge.

Gummer.

De 5 beste blogginnleggene jeg noen gang har skrevet

• Jeg har fått følgende hyggelige spørsmål:

  
  

  
  

  - Hvilke er de 5 beste blogginnleggene du noen gang har skrevet?
• 
  
• 

  9:39am
  

  Eskil Åsmul
  

  
  

  hehe, det spørs jo hvilke øyne som ser, og hva som regnes som 'best'. måler vi i viral suksess (da blir det en del metagreier som kommer høyt opp), morsomhet, litterær kvalitet, 'viktighet'?
• 
  

  9:45am

  
  

  - Noe du er stolt av å ha skrevet, nå i ettertid.
• 

  9:46am
  

  Eskil Åsmul
  

  
  

  jo, men. ta for eksempel innlegget om kukost. hvis det er dead girls don´t say no som spør, stolt, hvis det er kallskappellan arnold fjose i vår herres menighet av de siste dager, kanskje ikke like stolt.

  
  

Og likevel, her er et forsøk på svar:

Berømte første ord

Det er mange noveller i bloggen, og de fleste er kandidater til en slik liste hva kvalitet angår. Jeg pleier dra frem Berømte første ord fordi den har så mange poeng, og fordi det at den vant en novellekonkurranse på en måte startet forfatterkarrieren min. Det er strengt tatt mer en form for lang vits enn det er en novelle.

Rølerbloggen Cribs

Noen misunnelige folk definerte meg som bloggelite, og jeg som da bodde i min mors kjeller og var for sjuk til å gå ut av huset, syns det var irrasjonelt at folk skulle misunne meg. Så jeg lagde en parodi på MTV Cribs, hvor eliten viser frem huset sitt. Bare at huset kanskje ikke var så elitistisk.

Det jeg gjør på videoen er på det tidspunktet grensekapasiteten min både på gåing og snakking. Jeg var akkurat frisk nok til å gjøre et opptak hver dag, og redigering var det ikke snakk om. Så selv om det er langt fra perfekt, er jeg vel stolt av resultatet.

Så trakk jeg ut i verden for å drepe og skade flest mulig

Jeg ser at jeg en gang mente at dette er blant de mest undervurderte innleggene i bloggen, det kom veldig tidlig og før jeg fikk lesere. Jeg leste den igjen nå, og den er jo fin.


Lagring av kukost

Lagring av Kukost må jo med, siden den ble brukt som eksempel. Jeg ville kanskje ikke lagt den ved en jobbsøknad, men det er et tema som sjelden er oppe i dagen. Vennligst les hele posten hvis du først begynner.

Rider igjen

Jeg skrev en serie som het Ut av mørket, som handler om dagene da jeg begynte å gå ut i verden igjen etter sju år i en kjeller. Rider igjen er det første innlegget i den serien. De postene er vakre og rørende, ihvertfall i mine øyne.

Molde-Legia

Denne uka spilte Molde mot den polske seriemesteren Legia Warszawa på Røkkeløkka, i kvalifisering til Champions League.

Kampen ble vist på Tempest, Moldes supporterpub i Oslo. Vi skulle naturligvis nedover og se på.

Før jeg dro varmet jeg opp med å lese serietabellen fra i fjor. Deretter serietabellen for to år siden. Det ble sterkt, jeg kjente tårene presse på.

Men jeg mimret videre, over alle spillerne klubben har fostret, jeg kjente kampgløden stige ...

Jeg tok på meg supporterantrekket og ruslet ned på puben.

Jeg hang med Thomas og Robert.

Ganske tidlig scoret Molde. 

Det ble rett og slett for sterkt for meg. Jeg klarte ikke se på de neste minuttene, jeg måtte ut av puben og gå meg en tur.

Da jeg kom tilbake så kampbildet annerledes ut. 

Legia banket inn det viktige bortemålet. Kampen endte 1-1. 

Dette går veien gutter. Dere banker midtmøringene i Polen.

De viktige veivalgene i livet

Bilkollektivets bil har gjort jobben igjen, den har tatt meg vekk fra sivilisasjonen.

Vi er innenfor Bogstadvannet, der ute venter Styggedalen. Men kjenn ingen sorg for meg Rosenborg. Styggdalen i Trondheim er mørk og full av døde kjempetrær fra middelalderen, Oslos versjon er kos i forhold.

Startposten venter på et kjærtegn fra brikken min. I 21.århundre-orienteringsløp kan man, innen rimelighetens grenser, starte når man vil. De som er lure varmer opp i sirkler rundt denne, kretser rundt startposten som en ørn som, cirka bokstavelig talt, venter på en hare. 

Jeg er ikke lur, og for lat til å varme opp. Når jeg går til start, gjør jeg noe så radikalt som å starte. Omtrent hver gang legger noen ut rett bak meg. Det er et kompliment.

De fire første postene er kjappe kortstrekk. 

Til første post går det bare oppover. Oppover beveger jeg meg marginalt raskere enn Stephen Hawking. Som sleper seg opp, uten rullestol. Etter fortenna.

Det er 65 deltagere. Jeg går snorrett i første post, langs åsryggen og de åpne områdene, og er nummer 18.

Tre flate strekk følger. Postene er foreløpig der jeg opplever at de bør være, terrenget flatt og deilig.

Jeg er på 13.plass når bakkene begynner.

 Dette er stigningen som plasserte Stygg i Styggedalen, i dette marerittet av stup og pukkstein skal jeg normalt tape masse tid. Og ganske riktig, jeg blir grundig parkert opp til sjette av en mann fra Fossum. Det starter med at jeg hører pustingen bak meg, gradvis nærmere og nærmere, så kvistknekking til venstre for meg, så, over meg i terrenget, en hvit drakt. Jeg må psyke meg selv opp for å ikke knekke helt. Jeg kan ikke å klatre bakker. Men jeg er et godt menneske. Jeg er snill med folk.

Du kan se den hvite Fossumdrakten stemple på sjette. Han har nå fått en ni sekunders luke på meg. Men han soser den bort, for han løper feil vei ut av posten. Jeg humrer godt for meg selv mens jeg stempler og løper ut rett vei. Løpe bakker kunne han, men lese kart, nah, bare enda en blodtrimmet skiløper på bærtur der altså.

Vi skal ut og slite på langstrekket. Jeg går til venstre for streken, jeg vil følge kraftlinja, deretter myrene inni det grønne, deretter sti.

Mens jeg tar meg gjennom grøntfeltet før kraftlinja forventer jeg å nok en gang høre den tunge pustingen til Fossum bak meg. Det skjer ikke. Og det slår meg nå. Han løp ikke i feil retning ut av posten. Han har tatt et annet veivalg. Han har en annen legning, han kan klatre, han tiltrekkes av høydene til høyre for streken. Jeg vurderte ikke det seriøst engang.

Høyre, jassådu. Kanskje det. Jeg mister tiltroen til mitt eget veivalg. Lyngen er høy under kraftlinja, føttene drukner. Det skulle være åpent her! Jeg er lurt! 

En ulykke kommer sjelden alene. Fotograferingen, altså handlingen som skal dokumentere hvor sannsynlig det er å tryne i lyngen, fører til at jeg tryner i den.

Hva om han nå, etter at jeg har definert ham som skiløper, slår meg på veivalget! Han må gjerne pryle meg i oppoverbakkeløping, det er å sparke inn åpne dører, men kartlesing, der har jeg gjemt min stolthet. Jeg er Davy Jones, han er Jack Sparrow, og han pusler med kisten hvor hjertet mitt ligger.

Du tror jeg overdriver. Du trenger å forstå en orienteringsløpers perverterte forhold til veivalg:

I et annet århundre var jeg gift. Min kone og jeg kom oss gjennom forbausende mye, selv en skilsmisse, uten å klore ut øynene på hverandre. Den første, og såvidt jeg husker eneste krangelen, handlet om det beste veivalget med bil fra der vi bodde til Universitetet på Dragvoll. Jeg hadde min teori, hun hadde sin. Og det er greit, det blir ikke krangel av at dama har en søt liten vrangforestilling, så lenge jeg går diplomatisk rundt det faktum at det er en søt liten vrangforestilling.

Tabben var at vi målte. Og hennes rute var et halvt minutt bedre. Jeg kan ha en dame som har bedre vitnemål, tjener mer, spiller bedre poker, bedre fotball, jeg kan subbe jorden i king-size tøfler håndsydd av Arne Olav Bruntland. Men en dame som tar bedre veivalg. HIER GRENZE. 

Nok om det, vår helt er ferdig med lyng og myrer, stien dukker opp som en oksygenmaske fra et flytak.

Langt foran meg ser jeg en blåkledt mann. Bena mine byr raust på det de har igjen av saft. Men da jeg nesten har hentet ham inn, stopper han. Han står pal stille på en sti. Dette er ikke seriøs orientering, han aner ikke hvor han er, neppe hvem han er eller hvilket år det er. Og jeg innser, jeg har gitt denne mannen all min tillit, all min tro, han skulle lede meg inn i posten. Nå koper han på kartet som om det var Rosettastenen, og jeg har kun en vag formening om hvor på stien jeg er.

Et sted der ute gamper Fossum i hundre. Og vit dette. 

Fossum kan betale en profesjonell geisha, lure meg inn i en honeytrap, entre rommet når jeg ligger der splitter naken, bundet med håndjern til en sengestolpe, dekket av sjokoladesaus, med et kransekakeflagg vaiende fra Massiva Ivar, han kan ta sine bilder, lage julekort av dem og sende dem til hele familien min inkludert tremenninger og grandtanter.

Det er ikke ydmykelse.

Å se ryggen til Fossum gli inn i horisonten når jeg kommer opp til posten.

DET er ydmykelse.

Robert Falcon Scott ville skjønt meg. Da han tok det fatale høyreveivalget, kom til Sydpolen og fant flagget til Amundsen. Han ville ikke egentlig hjem igjen han heller.

Jeg forsyner meg med iniativet, tar av fra stien, får med meg den blå mannen. Jeg er redd vi har kommet for langt. 

Jeg vil snu, men gjør ikke det jeg tror er lurest, jeg fortsetter rett frem. For hvis jeg må tilbake har jeg uansett tapt. 

På pur flaks går jeg rett i posten. 

Fossum er ikke å se. Det betyr bare at vi ikke har løpt jevnt, en av oss har vunnet dette. Han er enten et betydelig stykke foran, eller langt bak.

Kartet viser at nå går det nedover med gamle helter. Og de har lagd en regel om akkurat det i Norges Orienteringsforbund. Ingen slår Esquil i nedoverbakke, heter den. Jeg protesterte jo, er ikke det urettferdig mot de andre, sa jeg, men nei nei nei, sa de, regel er regel. 

Du vet at jeg setter ting på spissen iblant, ikke sant?

I dag merker jeg at regelen ikke gjelder. Jeg har kompass i høyre hånd, iPhone i venstre, gjenstander jeg har lang erfaring i å knuse, og underbevisstheten min vet det. Underbevisstheten forlanger en hånd fri, en forsikring hvis det går galt, for å kunne gi full pinne nedover.

Jeg legger iPhonen over i samme hånd som kompasset, og kommer opp i vanlig tempo igjen.

Postene faller som dominobrikker i det lettløpte terrenget. Dette er 8.post, jeg er nå nr 7. På 11.post har jeg klatret helt opp til 4.plass i løpet, jeg snuser på pallen. Fossum er ikke å se.

Men, si meg, du som er så lur, ringte det en bjelle da jeg sa at jeg la iPhonen i samme hånd som kompasset? 

Bra for deg. Ikke noen sånn bjelle her i gården. Ned bakken til 11.post gjentar jeg trikset.

Til tolvte post bruker jeg kompasset for å finne retningen, jeg vil rett på gjennom skogen. I samme hånd som kompasset ligger det nå en tett metalldings. Nordpilen peker ikke lenger mot nord, den peker mot nærmeste Appleprodukt.

Målet mitt var å løpe gjennom skogen rett på mot 12.post. Plutselig står jeg på en bred sti.

Jeg innser at jeg har sklidd ut på kursen. Det går tid på å skjønne hva som har skjedd, og jeg mister tre plasseringer på dette strekket. Men det kunne vært verre, jeg skled tross alt ut til høyre, og fikk et fornuftig veivalg på ren flaks.

I min hjemby har de en katedral, og på katedralen vokser det en del slike gubber med lidende åpen kjeft.

Mange tror at de er munker som gjennomlever skjærsild og svartedød.

Nyere teori tilsier at de drev med orienteringsløp i middelalderen.

Det er bakkene opp til 12. post som tvinger frem dette trynet hos meg. Jeg er fortsatt skremt av billedbeviset.

Så gjenstår det bare å dundre inn til mål.

 Det er over. Ingen store bommer, men likevel ikke veldig stødig, mye ufortjent flaks.

Mannen fra Fossum var ikke å se, og siden jeg merket at det gikk radig unna etter langstrekket, innbiller jeg meg at jeg burde ha sett ham igjen hvis han var foran. Jeg gratulerer meg selv med å ha vunnet duellen.

For å lese av resultatet må jeg inn i arrangørteltet. Jeg runder teltveggen ...

... og ser rett inn i denne ryggtavla.

NOOOOOOOOOOOOO

 OOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOO

OOOOOOOOOOO!!!!!!!

Jeg må gjøre som Scott. Tilbake, ut i skogen for å dø. 

Femti kroner, sier arrangøren, henvendt til Fossum.

Hæ?

De tar da penger av folk før start, ikke etter løpet? 

Få se igjen. 

Den ryggen er tørr. 

Han har ikke løpt ennå. 

Det er mer enn ett medlem i Fossum.

Hjem til onsdagskveldsritualet.

F5 F5 F5 F5 F5 F5 F5 F5 F5 F5 F5 F5 F5

Jupp. Fossum EID på langstrekket. 

Jeg endte som nummer seks. Fem plasser dårligere enn forrige onsdag, men det var i en løype uten tunge bakker og uten sykt hard motstand. Dette løpet var egentlig tapt før start, vinneren ble Audun Bjerkreim Nilsen, som også har vunnet junior-VM, Tiomila og Jukola. Jeg kan leve med det.