De viktige veivalgene i livet

Bilkollektivets bil har gjort jobben igjen, den har tatt meg vekk fra sivilisasjonen.

Vi er innenfor Bogstadvannet, der ute venter Styggedalen. Men kjenn ingen sorg for meg Rosenborg. Styggdalen i Trondheim er mørk og full av døde kjempetrær fra middelalderen, Oslos versjon er kos i forhold.

Startposten venter på et kjærtegn fra brikken min. I 21.århundre-orienteringsløp kan man, innen rimelighetens grenser, starte når man vil. De som er lure varmer opp i sirkler rundt denne, kretser rundt startposten som en ørn som, cirka bokstavelig talt, venter på en hare. 

Jeg er ikke lur, og for lat til å varme opp. Når jeg går til start, gjør jeg noe så radikalt som å starte. Omtrent hver gang legger noen ut rett bak meg. Det er et kompliment.

De fire første postene er kjappe kortstrekk. 

Til første post går det bare oppover. Oppover beveger jeg meg marginalt raskere enn Stephen Hawking. Som sleper seg opp, uten rullestol. Etter fortenna.

Det er 65 deltagere. Jeg går snorrett i første post, langs åsryggen og de åpne områdene, og er nummer 18.

Tre flate strekk følger. Postene er foreløpig der jeg opplever at de bør være, terrenget flatt og deilig.

Jeg er på 13.plass når bakkene begynner.

 Dette er stigningen som plasserte Stygg i Styggedalen, i dette marerittet av stup og pukkstein skal jeg normalt tape masse tid. Og ganske riktig, jeg blir grundig parkert opp til sjette av en mann fra Fossum. Det starter med at jeg hører pustingen bak meg, gradvis nærmere og nærmere, så kvistknekking til venstre for meg, så, over meg i terrenget, en hvit drakt. Jeg må psyke meg selv opp for å ikke knekke helt. Jeg kan ikke å klatre bakker. Men jeg er et godt menneske. Jeg er snill med folk.

Du kan se den hvite Fossumdrakten stemple på sjette. Han har nå fått en ni sekunders luke på meg. Men han soser den bort, for han løper feil vei ut av posten. Jeg humrer godt for meg selv mens jeg stempler og løper ut rett vei. Løpe bakker kunne han, men lese kart, nah, bare enda en blodtrimmet skiløper på bærtur der altså.

Vi skal ut og slite på langstrekket. Jeg går til venstre for streken, jeg vil følge kraftlinja, deretter myrene inni det grønne, deretter sti.

Mens jeg tar meg gjennom grøntfeltet før kraftlinja forventer jeg å nok en gang høre den tunge pustingen til Fossum bak meg. Det skjer ikke. Og det slår meg nå. Han løp ikke i feil retning ut av posten. Han har tatt et annet veivalg. Han har en annen legning, han kan klatre, han tiltrekkes av høydene til høyre for streken. Jeg vurderte ikke det seriøst engang.

Høyre, jassådu. Kanskje det. Jeg mister tiltroen til mitt eget veivalg. Lyngen er høy under kraftlinja, føttene drukner. Det skulle være åpent her! Jeg er lurt! 

En ulykke kommer sjelden alene. Fotograferingen, altså handlingen som skal dokumentere hvor sannsynlig det er å tryne i lyngen, fører til at jeg tryner i den.

Hva om han nå, etter at jeg har definert ham som skiløper, slår meg på veivalget! Han må gjerne pryle meg i oppoverbakkeløping, det er å sparke inn åpne dører, men kartlesing, der har jeg gjemt min stolthet. Jeg er Davy Jones, han er Jack Sparrow, og han pusler med kisten hvor hjertet mitt ligger.

Du tror jeg overdriver. Du trenger å forstå en orienteringsløpers perverterte forhold til veivalg:

I et annet århundre var jeg gift. Min kone og jeg kom oss gjennom forbausende mye, selv en skilsmisse, uten å klore ut øynene på hverandre. Den første, og såvidt jeg husker eneste krangelen, handlet om det beste veivalget med bil fra der vi bodde til Universitetet på Dragvoll. Jeg hadde min teori, hun hadde sin. Og det er greit, det blir ikke krangel av at dama har en søt liten vrangforestilling, så lenge jeg går diplomatisk rundt det faktum at det er en søt liten vrangforestilling.

Tabben var at vi målte. Og hennes rute var et halvt minutt bedre. Jeg kan ha en dame som har bedre vitnemål, tjener mer, spiller bedre poker, bedre fotball, jeg kan subbe jorden i king-size tøfler håndsydd av Arne Olav Bruntland. Men en dame som tar bedre veivalg. HIER GRENZE. 

Nok om det, vår helt er ferdig med lyng og myrer, stien dukker opp som en oksygenmaske fra et flytak.

Langt foran meg ser jeg en blåkledt mann. Bena mine byr raust på det de har igjen av saft. Men da jeg nesten har hentet ham inn, stopper han. Han står pal stille på en sti. Dette er ikke seriøs orientering, han aner ikke hvor han er, neppe hvem han er eller hvilket år det er. Og jeg innser, jeg har gitt denne mannen all min tillit, all min tro, han skulle lede meg inn i posten. Nå koper han på kartet som om det var Rosettastenen, og jeg har kun en vag formening om hvor på stien jeg er.

Et sted der ute gamper Fossum i hundre. Og vit dette. 

Fossum kan betale en profesjonell geisha, lure meg inn i en honeytrap, entre rommet når jeg ligger der splitter naken, bundet med håndjern til en sengestolpe, dekket av sjokoladesaus, med et kransekakeflagg vaiende fra Massiva Ivar, han kan ta sine bilder, lage julekort av dem og sende dem til hele familien min inkludert tremenninger og grandtanter.

Det er ikke ydmykelse.

Å se ryggen til Fossum gli inn i horisonten når jeg kommer opp til posten.

DET er ydmykelse.

Robert Falcon Scott ville skjønt meg. Da han tok det fatale høyreveivalget, kom til Sydpolen og fant flagget til Amundsen. Han ville ikke egentlig hjem igjen han heller.

Jeg forsyner meg med iniativet, tar av fra stien, får med meg den blå mannen. Jeg er redd vi har kommet for langt. 

Jeg vil snu, men gjør ikke det jeg tror er lurest, jeg fortsetter rett frem. For hvis jeg må tilbake har jeg uansett tapt. 

På pur flaks går jeg rett i posten. 

Fossum er ikke å se. Det betyr bare at vi ikke har løpt jevnt, en av oss har vunnet dette. Han er enten et betydelig stykke foran, eller langt bak.

Kartet viser at nå går det nedover med gamle helter. Og de har lagd en regel om akkurat det i Norges Orienteringsforbund. Ingen slår Esquil i nedoverbakke, heter den. Jeg protesterte jo, er ikke det urettferdig mot de andre, sa jeg, men nei nei nei, sa de, regel er regel. 

Du vet at jeg setter ting på spissen iblant, ikke sant?

I dag merker jeg at regelen ikke gjelder. Jeg har kompass i høyre hånd, iPhone i venstre, gjenstander jeg har lang erfaring i å knuse, og underbevisstheten min vet det. Underbevisstheten forlanger en hånd fri, en forsikring hvis det går galt, for å kunne gi full pinne nedover.

Jeg legger iPhonen over i samme hånd som kompasset, og kommer opp i vanlig tempo igjen.

Postene faller som dominobrikker i det lettløpte terrenget. Dette er 8.post, jeg er nå nr 7. På 11.post har jeg klatret helt opp til 4.plass i løpet, jeg snuser på pallen. Fossum er ikke å se.

Men, si meg, du som er så lur, ringte det en bjelle da jeg sa at jeg la iPhonen i samme hånd som kompasset? 

Bra for deg. Ikke noen sånn bjelle her i gården. Ned bakken til 11.post gjentar jeg trikset.

Til tolvte post bruker jeg kompasset for å finne retningen, jeg vil rett på gjennom skogen. I samme hånd som kompasset ligger det nå en tett metalldings. Nordpilen peker ikke lenger mot nord, den peker mot nærmeste Appleprodukt.

Målet mitt var å løpe gjennom skogen rett på mot 12.post. Plutselig står jeg på en bred sti.

Jeg innser at jeg har sklidd ut på kursen. Det går tid på å skjønne hva som har skjedd, og jeg mister tre plasseringer på dette strekket. Men det kunne vært verre, jeg skled tross alt ut til høyre, og fikk et fornuftig veivalg på ren flaks.

I min hjemby har de en katedral, og på katedralen vokser det en del slike gubber med lidende åpen kjeft.

Mange tror at de er munker som gjennomlever skjærsild og svartedød.

Nyere teori tilsier at de drev med orienteringsløp i middelalderen.

Det er bakkene opp til 12. post som tvinger frem dette trynet hos meg. Jeg er fortsatt skremt av billedbeviset.

Så gjenstår det bare å dundre inn til mål.

 Det er over. Ingen store bommer, men likevel ikke veldig stødig, mye ufortjent flaks.

Mannen fra Fossum var ikke å se, og siden jeg merket at det gikk radig unna etter langstrekket, innbiller jeg meg at jeg burde ha sett ham igjen hvis han var foran. Jeg gratulerer meg selv med å ha vunnet duellen.

For å lese av resultatet må jeg inn i arrangørteltet. Jeg runder teltveggen ...

... og ser rett inn i denne ryggtavla.

NOOOOOOOOOOOOO

 OOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOOO

OOOOOOOOOOO!!!!!!!

Jeg må gjøre som Scott. Tilbake, ut i skogen for å dø. 

Femti kroner, sier arrangøren, henvendt til Fossum.

Hæ?

De tar da penger av folk før start, ikke etter løpet? 

Få se igjen. 

Den ryggen er tørr. 

Han har ikke løpt ennå. 

Det er mer enn ett medlem i Fossum.

Hjem til onsdagskveldsritualet.

F5 F5 F5 F5 F5 F5 F5 F5 F5 F5 F5 F5 F5

Jupp. Fossum EID på langstrekket. 

Jeg endte som nummer seks. Fem plasser dårligere enn forrige onsdag, men det var i en løype uten tunge bakker og uten sykt hard motstand. Dette løpet var egentlig tapt før start, vinneren ble Audun Bjerkreim Nilsen, som også har vunnet junior-VM, Tiomila og Jukola. Jeg kan leve med det.